Forside:Husflid

Om Husflid Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid. Foto: Olve Utne (2013) Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830. Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag.   Les mer ...   Smakebiter <onlyinclude> Kvinne i hallingstakk spinner ved rokk, antakelig produsert av Tragetonane, Hol kommune. Foto: Hol Bygdearkiv / Digitalt museum NEG 119 Fra spinnemateriale til tråd er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1972 med tittel Fra spinnemateriale til tråd. Utsendar var Marta Hoffmann.</onlyinclude Introduksjon til spørjelista Karding og spinning er for det meste slutt i hjemmene i vår tid, men det er likevel mange som husker en del fra sin barndom eller fra siste krig, da det ble tatt opp igjen flere steder. Vi ber om at De skal fortelle så meget De vet om dette emnet, selv om det ikke er spurt direkte om det. Vi vil også gjerne at De skal opplyse om det De meddeler er fra egen erfaring, fra eldre menneskers fortelling, fra husflidsskoler eller fra lesning. Vi er takknemlige om kilden kan oppgis. Brukt i publikasjonar Hoffman, Marta: Fra fiber til tøy : tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon. Utg. 1991. 223 s. Digital versjon på Nettbiblioteket. Sjå også Fullstendig register over spørrelistene NEG har sendt ut mellom 1946 og 2016. Eksterne lenker Fra spinnemateriale til tråd (ekstern lenke til spørjelista)   Les mer … Åkle i 3-skafts krokbragd, Vest-Telemark. Vevd etter et teppe fra 1800-tallet. Vever og fotograf er Johanna Smeland, 1987. Åkle er et mønstret, vevd teppe. Ordet åkle kommer av det norrøne áklæði og betyr sengeteppe, og ordet er funnet i bruk i norske kilder fra 1300-tallet. Kilder viser at åklær i hvertfall har vært i bruk i Norge siden middelalderen. Betegnelsen åkle blir brukt om vevde tepper brukt til å legge over sengene. Åklær ble vevd i ulike teknikker som rutevev, krokbragd, skillbragd osv.   Les mer … Dyrskuplassen ved 50-års jubileet for Dyrsku'n i Seljord i 1916. Foto: Ukjend/Vest-Telemark Museum Dyrsku'n i Seljord eller Seljordutstillinga Dyrsku'n er ei årleg landbruksmesse som blir arrangert over tre dagar den andre helga i september på Dyrskuplassen i Seljord i Telemark. Dyrsku'n vert arrangert og drifta av Dyrsku'n Arrangement AS som eigast av stiftinga Seljordutstillinga Dyrskun, der Seljord kommune og Telemark Landbruksselskap er stiftarane.Dyrsku'n hadde sine røtar i fesjåa som vart avvikla på ein rekkje stader i heile Vest-Telemark på 1850-tallet. Fesjåa hang saman med fedriftene som gjekk frå Setesdalen og austover. I Telemark var statsagronom Johan Lindeqvist som tok initiativ til fesjåa. Han hadde reist rundt i fylket for å undersøke korleis det stod til i husdyrbruket, og fann at det stod dårleg til. Han ville setje fokus på fôring, reinhald og avl. På fesjåa møtte bøndane fram for å handle og selje dyr, og dette var eit ypperleg høve til kunnskapsformidling. Det var ikkje uvanleg at 4-500 dyr var for sal under fesjåa.   Les mer … Smettvev. Smettvevteknikken er ein gamal vevteknikk som held på å verte borte ettersom det er så få som praktiserar han no. Fjærland i Sogn var kanskje den plassen som i ei periode vov mest smettvev. Anne Britt Lotsberg (opprinneleg frå Fjærland) er ein av dei få som held tradisjonen oppe. Bortsett frå omreisande vevarar (Flamsvevinga) og i laugssystemet har veving stort sett vore kvinnene sitt arbeid. Det var særleg naudsynt attende i det sjølvforsynte bondesamfunnet å skaffe seg det meste sjølv. Og det var kvinnene som var ansvarlege for tekstilane. Etter kvart som ein kunne få det ein trong utanfrå, vart bruken av til dømes dei vovne gjenstandane endra. Slik var det med åkle som hadde vore nyttige som sengjeteppe og som «isolasjon» på veggen – no vart dei nytta meir til «pynt». Det synte seg at i Sogn greidde dei ein periode å få i stand ei ganske stor næring innan åkleveving. Det var i Fjærland (og til dels Jølster og Balestrand) dette fann stad.   Les mer … Kvinner frå Tysnes i Sunnhordland med svarthuve. Biletet er teke ca. 1920- eller 1930-åra. Gyri Vevatne (1856-1936) og søstera Anna (1860-1937). Foto: Lokalhistorisk arkiv i Tysnes Svarthuve, også kalla Tysnes-huve, var eit hovudplagg for kvinner som var mykje nytta på Tysnes i Sunnhordland på 1800-talet og fram til ca. 1930-åra. Huva vart brukt til kvardags og helg. Huvene var laga av ulltøy, klede eller vadmål, og fôra med lerret, ullflanell eller anna stoff. Til stor stas kunne det vera fløyelshuver. Huva er sett saman av eit nesten rundt bakstykke og eit fasongskore framstykke. Breidde bak kunne vera frå omlag 26 til 36 cm. Fram- og bakstykket er sydd saman med maskin, eller med atterstyng for hand på dei eldste huvene. Sårkanten er synleg inni huva. Huva er kanta nede med eit smalt band, som også er løpegang for snor til å regulera vidda på huva.   Les mer … Ulike sortar ullvottar, Tustna på Nordmøre. Foto: Olve Utne Vottar (nynorsk) eller votter (bokmål) er poseliknande klesplagg som blir trekt over hendene for å halde dei varme i kaldt vêr. Spedbarnsvottar har oftast enkel poseform, medan vanlige vottar tradisjonelt oftast har separat tommel. Det finst òg variantar med separat peikefinger, som er praktisk for den som skal bruke gevær; og fingervottar som har separate rom til alle fingrane. Fingervottane blir ofte kalla vantar (bokmål vanter). Vottane er oftast strikka av ullgarn, og dei er ofte tova for å isolere betre og vera meir vindtette. Det finst ulike typar vottar for ulik bruk, inkludert sjøvottar (bladvottar) og skivottar. Kjente vottevariantar inkluderer ellers selbuvottar frå Selbu i Sør-Trøndelag, skaitevottar frå Arjeplog/Jokkmokk i Norrbottens län, lovikkavottar frå Lovikka i Pajala kommun i Norrbottens län og austsamiske vottar.   Les mer …		Se også Arbeidsoppgaver Bibliografi for husflid og kunsthandverk Norges Husflidslags rødlisteprosjekter Husflids- og håndgjerningsutdanning   Kategorier for Husflid Husflid Husflidslag Arbeidsoppgaver   Andre artikler Romeriksbunader Norsk folkedraktforum Ølbolle Vestfold Husflidslag Gudrun Dahlberg Filering Nålebinding Fillerye Treskjemakerne på Toten Sponkorg Margit Nilsen Ragnhild Gjelstad Montering av bunad Signe Tveiten Buskerud husflidsskule Nordsamisk drakttradisjon NEG 137 Husflidslag NEG S7 Renning og vadmel Amtsutstillingen i Grimstad 1898 Den Norske Husflidsforening Lørenskog Husflidslag Gjerstad husflidslag Rogaland Husflidslag Norges Husflidslag Stokke Husflidslag Asker Husflidslag Tokke Husflidslag Oppegård husflidslag Moss husflidslag Lørenskog Quilteklubb