 Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv. Foto: Kristin Høidalen Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.
Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta. Les mer …
 Pipervika med Akershus i bakgrunnen. Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet.
Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:
| Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1]
|
|
| Les mer …
 Jacobinestatuen i Drøbak sentrum til minne om fergekvinnen Jacobine, laget av Egil Dahlin Foto: Inger-Marie Gulliksen Jacobineruta er en av flere historiske vandreruter som ble lansert i Friluftslivets år 2015 og gjengir kryssingen av Oslofjorden som har foregått i uminnelige tider. Fergekvinnen Jacobine representerer ferdselen til vanns og til lands som foregikk i Drøbaksundet på 1800-tallet.
Jacobine Wilhelmsen var en velkjent skikkelse i Drøbak. Hun ble enke 38 år gammel, men rakk å få 8 barn innen hun måtte overta forsørgeransvaret alene. Da hun ble alene forsørget hun barna ved å ro sin sjekte i Drøbaksundet. Utallige ganger krysset hun Oslofjorden i all slags vær. Det sies at yngstedatteren var med og satt foran med en fjøslykt når hun rodde i mørket. Hun rodde oftest over til Færgestad på Hurumlandet, men også til øyene Håøya, Oscarsborg og Bergholmen.
Den historiske vandreruten Jacobineruta følger ikke bare i Jacobines fotspor, men tar også turgåerne gjennom et område rikt på krigsminner og fiskerihistorie. Spor etter overfart og stier fra enda eldre tider finnes også flere steder i dette området, som blant annet Oldtidsveien Sandstien fra Færgestad til Dramstad mot Drammensfjorden. Les mer …
 Norsk familie på marsj gjennom skogene over grensa til det nøytrale Sverige. er en rundt ti mil lang rute som ble brukt av kurérer og flyktninger under andre verdenskrig for å komme seg til frihet i Sverige. Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingmark i Värmland, der det var flyktningemottak under krigen. Flyktningeruta slik den er i dag, er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Fram til Øyeren følger den i stor grad «Timianruta», som først og fremst var en kurèr-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Les mer …
 Helmer Husebys Meieri ble bygget i 1898 og ble en viktig bedrift langs Kvernveita. Den ble anlagt tvers over kanalen i likhet med nabobygningen Juliefoss mølle(Hedmarksmuseets fotoarkiv) historie er Brumunddals historie: Først kom veita, så kom byen! Kvernveita var en ca. 2 kilometer lang kanal med vanntilførsel fra Brumunda. Langs veita vokste det etter hvert fram omkring 30 bedrifter som hentet energi herfra. - Vi inviterer til en tur langs Brumunddals viktigste industrielle kulturminne!  Bilde:Nedre del av Kvernveita
Et preindustrielt miljø vokser fram i andre halvdel av 1800-tallet: Kvernveitas verdi som energikilde speiles i alle bedriftene som ble anlagt langs veita, og i andre halvdel av 1800-tallet var Kvernveita et etablert industristed med betydelig samfunnsmessig verdiskaping.Gamlegata vokste fram langs Kvernveita og ble et pulserende sentrum i det raskt voksende tettstedet Brumunddal.Det var to hovedårsaker til at Kvernveita i alle år var en mye benyttet badeplass: Vannet ble tidlig varmt på forsommeren, og veita var ganske barnevennlig.Etter at Kvernveita ble lagt ned høsten 1974 lever den videre i brumunddølenes omdømme, og det snakkes mye om å anlegge et friluftsområde i veitas øvre del. Det er ikke for sent å ta vare på betydelig fysiske deler av veita. Les mer …
| 
