Migrasjon
.JPG)
.jpg)
Ordet migrasjon kommer av det latinske migratio, som betyr ‘flytting’ eller ‘vandring’. På norsk betyr ordet vanligvis ‘flytting over landegrenser’ og er et ord som dekker både emigrasjon (altså utvandring) og immigrasjon (innvandring) [1]. I enkelte sammenhenger kan det gi mening å bruke ordet migrasjon også når man snakker om forflytninger innad i Norge. Det kan for eksempel gjelde gruppene med østerdøler, trøndere og gudbrandsdøler som flyttet til Målselv på initiativ av fogd Jens Holmboe i 1788.
Mennesker har alltid flyttet på seg, av ulike grunner: klimatiske, demografiske, sosiale og økonomiske grunner så vel som eventyrlyst. Det gir likevel lite mening å bruke begrepet migrasjon før de første mer solide statsdannelsene tok form. Som Knut Kjeldstadli skriver: «Det må finnes en tilstedeværende befolkning som andre vandret inn i, og det må finnes en makt, en form for stat som gjorde krav på et territorium med grenser til omverdenen[2]». Med denne begrunnelsen starter Kjeldstadli og hans medforfattere trebindsverket Norsk innvandringshistorie rundt år 900.
Migrasjon i Norge har dreid seg om høyst ulike fenomener. Kolonisering av fremmede territorier i vikingtiden, ekspertmigrasjon i middelalderen, embetsmannsstatens elitemigrasjon, arbeidsinnvandring i den moderne industrialiserte periode - og flukt i dag. Nomadisk befolkning som samer og romfolks flytting over landegrenser - innad i Norden eller tvers over Europa, må kanskje også i enkelte tilfeller inngå i begrepet.
Man kan til tider ha inntrykk av at det dreier seg om så ulike fenomener at det gir lite mening å omtale dem under ett. Likevel finnes det likhetstrekk på det man kanskje kan kalle det menneskelige plan. Å bryte opp og å starte på nytt gir visse erfaringer som kan ha formet både menneskene som migrerte og de samfunn de kom fra og kom til.
Det kan hevdes med en viss rett at lokalhistorisk forskning og litteratur ikke i særlig stor grad har maktet å få med seg migrasjonens påvirkning på Norge og på de enkelte lokalsamfunn. Dette gjelder kanskje i særlig grad det man kan kalle den nyere innvandringen[3], mennesker som har kommet til landet i etterkrigstiden, gjerne fra fjernere strøk.
I følge Statistisk sentralbyrå bodde det ved inngangen til 2009 422 600 innvandrere fra 214 forskjellige land og regioner i Norge[4]. I 2022 hadde antallet økt til 819 356 fra 214 land og regioner.[5] En stor andel bor i Oslo og i de andre større byene, men det bor innvandrere i alle landets kommuner. Innvandrere er altså en del av hele landets lokalhistorie.
Historisk har migrasjon hatt svært ulik påvirkning på de forskjellige delene av landet. Ikke alle fylker ble like berørt av utvandringa til Nord-Amerika. Bergverkskommunene og de store havnene har hatt sin helt spesielle innvandringshistorie. I nord kom (og kommer fremdeles) finner og russere, og historikere i Nord-Norge har da også i særlig grad klart å inkorporere denne dimensjonen i sine undersøkelser og tekster.
Utvandrere fra Norge
- Vikingene var handelsmenn og krigere, men også emigranter. Vikingtiden var en periode med forholdsvis stor og til dels betydningsfull migrasjon ut av Norge. Vikingene bosatte Island, Færøyene og flere andre områder, til dels langt unna sine hjemtrakter.
- Utvandring til Nederland i perioden 1600-1800, hovedsakelig andre halvdel av 1600-tallet. Utvandringa berørte store deler av norskekysten, særlig Vest-Agder, og gikk særlig til Amsterdam.[6]
- Utvandringen til Amerika: begynte den 24. juli 1825 da sluppen «Restauration» la ut fra Stavanger. Dette er i følge Det norske utvandrersenteret den eneste religiøst betingete utvandringen fra Norge[7].
Innvandrere til Norge
Det har kommet innvandrere til Norge i all historisk tid, og de har som sagt kommet av de forskjelligste grunner. Likevel er det mulig å dele inn migrasjonsbevegelsene i «bølger». Det kan argumenteres mot bruken av ordet bølge i sammenhengen, i og med at det gir et bilde av en uhåndterlig masse. Det brukes her med forbehold. Det følgende er et forsøk på en liste over slike små og store «bølger» til Norge:
- Våre første konger tok gjerne dronninger fra andre europeiske land.
- Hansa-tiden var sterkt preget av tysk innvandring til blant annet Bergen, og satte tydelig preg på norsk kultur og språk.
- Dansk innvandring i embetsmannsstatens periode, cirka 1500 til 1814.
- Taterinnvandring fra utpå 1500-tallet.
- Finsk innvandring (skogfinner) på 1600-tallet.
- Innvandring av såkalte bygdelapper fra Sverige på 1700-1800-tallet.
- Kvensk nyinnvandring til Finnmark og Troms fra cirka 1800.
- Rallare, særlig svenske løsarbeidere, som drev anleggsarbeid, for eksempel på jernbane og vannkraftutbygging.
- Sveisere (egentlig sveitsere) satte i gang moderne meieridrift i Norge på begynnelsen av 1800-tallet.
- Russiske og østeuropeiske jøder etter 1880-årene.
Mange innvandrere har kommet helt uavhengig av disse og liknende bølger. Et eksempel er Swami Sri Ananda Acharya, som var født vest i India i 1881 men som som en del av en åndelig forelesningsreise endte opp i Norge og bosatte seg nær Alvdal, der han ble til sin død i 1945. Hans liv og migrasjonshistorie kan virke unik, men er det kan hende ikke likevel.
Nordiske vandringer
Det har alltid vært mye flytting innad i Norden. I grenseområdene har det vært tider hvor det har spilt liten rolle for folk om de bodde på den ene eller den andre siden - kommunikasjonslinjene var uhindret av nasjonalgrensene.
I nødstider har til dels store grupper kunnet flytte til andre nordiske land for å bedre sine kår: for eksempel var Norge rundt forrige århundreskifte et «Lille Amerika» for svensker som ikke hadde råd til (eller ønske om) å komme seg enda lenger vest. Tilsvarende kom en del færinger til Norge for jobb eller utdanning etter «kreppan» i 1992[8].
Økonomiske konjunkturer har både spilt inn på grensehandelen og på innvandringsstrømmene. Noen ganger har det vært lukrativt for nordmenn å komme seg til Sverige, andre ganger har det vært omvendt. Svensker har for øvrig nesten alltid vært blant de største innvandringsgruppene i Norge[9]. Den store strømmen begynte omkring 1865: I følge Jan Eivind Myhre bodde det på Sagene ved Kristiania mellom 1821 og 1845 bare fem svensker. I perioden 1861-79 var antallet økt til 123[10].
I forhold til andre innvandringsgrupper i moderne tid har svenskene gjerne bestått av en større andel førstegenerasjons innvandrere. Det kan tyde på at svenskene oftere er sesonginnvandrere eller periodevandrere. Det gjelder for eksempel «partysvenskene». De er gjerne i Oslo eller andre norske byer i et par år og forsøker å legge seg opp penger før de returnerer til hjemstedet sitt og stifter familie.
I dag
Innvandrerbefolkningen i Norge i dag har sin opprinnelse i 216 forskjellige land og selvstyrte regioner[11]. Hvis man regner med innvandreres barn , altså mennesker som er født i Norge av innvandrede foreldre, utgjorde de i 2009 til sammen 10, 6 prosent av befolkningen. Per 2022 hadde andelen økt til 18,9 %.
De største gruppene kommer fra Polen (en forholdsvis ny gruppe), Sverige (et land vi alltid har fått mange innvandrere fra), Tyskland og Irak. Omkring 27 prosent har kommet på grunnlag av flukt. Etter annen verdenskrig kan man tydelig se hvordan verdenssituasjonen mht trygghet og økonomi direkte påvirker innvandringen til Norge:
- De såkalte krigsbrudene, engelske kvinner som giftet seg med nordmenn i eksil i England under krigen[12].
- Ungarske flyktninger kom fra 1954.
- Pakistanske arbeidsinnvandrere fra 1967[13].
- Tamilske arbeidsinnvandrere fra 1960-åra, fulgt av flyktninger i 1980-åra.
- Chilenske flyktninger etter kuppet i 1973.
- Vietnamesiske (båt)flyktninger fra 1975.
- Jugoslaver etter borgerkrigen. Særlig fra Bosnia og Herzegovina kom det mange til Norge.
- Afghanske flyktninger fra Sovjetkrigen tidlig på 90-tallet og framover[14].
- Somaliere etter borgerkrigen som begynte i 1991.
- Arbeidsinnvandring fra EU-land fra 2004, ofte av midlertidig karakter.
- Syriske flyktninger etter at borgerkrig brøt ut i 2011.
- Ukrainere etter Russlands angrep på landet i 2022.
Den opprinnelig ønskete arbeidsinnvandringen fra land som Pakistan og India i 1970-årene ble forsøkt stanset ved innvandringsstoppen i 1975, blant annet på grunn av økende arbeidsledighet og boligproblemer. I stedet fikk vi en god del familiegjenforening fra disse landene. Hvis man regner med barn av innvandrere, var norskpakistanere den 2. største innvandrergruppen i Norge i 2009 (etterfulgt av svensker, irakere og somaliere).
Utviklingen i EØS og EU har også påvirket innvandringen til Norge, for eksempel ved at borgere i de nye medlemslandene i EU i 2004 fikk tilgang til innreise og opphold. Dette økte innvandringen fra land som Litauen og Polen kraftig. Dette har ført til at polakker og litauere pr 2022 er det største gruppene, fulgt av somaliere, pakistanere og syrere, også når man inkluderer norskfødte med innvandrerforeldre.
Litt om statistikk over innvandrere
Det er nevnt at SSB opererer med 216 forskjellige land og regioner per 2022. De har også med ca. 60 land og regioner der det ikke er registrert noen innvandrere per 2022 - fra en del av disse vil det heller ikke kunne komme nye innvandrere, ettersom det omfatter noen stater som ikke lenger eksisterer, som DDR og Nord-Vietnam. Antallet land i verden er et sted mellom 194 (FN-medlemmer og Vatikanstaten) og 197 (når man inkluderer land som er anerkjent av et betydelig antall andre land, men som ikke er FN-medlem). Når det i tillegg er slik at det finnes flere selvstendige stater som ikke har noen migranter i Norge, betyr dette at det er en del regioner som er underlagt andre land som telles for seg selv. Eksempler på dette er Réunion, som er en del av Frankrike, og Aruba som er en del av Nederland. Innbyggerne på disse øyene er henholdsvis franske og nederlandske statsborgere - og dermed også EU-borgere - men telles altså for seg av SSB. Et konkret eksempel er tidligere statsråd Manuela Ramin-Osmundsen, som er regna blant innvandrere fra Martinique, som er en del av Frankrike. På grunn av dette vil det ikke være sammenfall mellom statistikk over innvandrere og statistikk over statsborgerskap. Å regne ut andelen som er EU-borgere vil også kreve at man legger til de relevante regionene.
Plakat i vindu i Storgata i Oslo som reklamerer for billig mobiltelefoni til utlandet.
T-skjorte med slagord fra partysvenske-tag i Oslo sentrum.
Rubina Ranas gate på Grønland i Oslo.
Polonus, en polsk forretning på Bislett i Oslo.
Scweigaardsgate, Oslo, 2010.
Tilhengere av tamiltigrene i 1.mai-toget i Oslo, 2012.
Fotnoter
- ↑ Begrepet migrant har mange fordeler framfor f eks innvandrer da det bedre ivaretar at vedkommende både har utvandret og innvandret: ”The two are indissociable aspects of a single reality, and one cannot be explained without reference to the other” (Sayad 2007:1).
- ↑ Kjeldstadli 2003, bind 1, side 9
- ↑ Alsvik 2008:1
- ↑ Statistisk sentrabyrå 2009
- ↑ Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, SSB.
- ↑ Se for eksempel Kontakten mellom Agder og Holland på 1600- og 1700-tallet, seminarrapport Flekkefjord Museum, 2000.
- ↑ Det norske utvandrersenteret: Undervisningsopplegg
- ↑ Det færøyske banksystemet gikk praktisk talt konkurs. Omkring 10 % av en befolkning på 45 000 emigrerte.
- ↑ Kjeldstadli 2003, bind 3, side 242
- ↑ Myhre i Kjelstadli 2003, bind 2, side 186
- ↑ Statistisk sentrabyrå:Innvandring
- ↑ Se for eksempel Joys historie her
- ↑ For eksempel Aslam Ahsan.
- ↑ Les for eksempel denne historien på Mangfoldige minner.
Kilder
- Alsvik, Ola 2008: Innvandring i Norge - historiske avtrykk, foredrag ved seminaret Minner i migrasjon [1]
- Flekkefjord Museum: Kontakten mellom Agder og Holland på 1600- og 1700-tallet, seminarrapport, 2000.
- Kjeldstadli, Knut (red.) 2003: Norsk innvandringshistorie, Pax forlag
- Sayad, Abdelmalek 2007: The suffering of the immigrant, Polity Press
- Statistisk sentrabyrå:Innvandring
- Statistisk sentrabyrå 2009: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre
- Norsk historisk atlas, ss.80-81. Utg. Cappelen. 1980. Digital versjon på Nettbiblioteket.