Lokalhistoriewiki:Hovedside
Smakebiter fra artikleneEn utrolig dag
Vestby, 9. april 1940
Kanondrønn. Boom, bom, boom. Vestbys befolkning våkner grytidlig av en rekke høye drønn nede fra Oslofjorden. Bom, kabombom. Moren til en elleve år gammel guttunge, prøver å berolige ….BOM…..med at det sikkert bare er militærøvelse. Men faren vet bedre, han har tjenestegjort i Artilleriet og kan høre at det skytes tungt og med skarpt. De voksne går hører på radio og går ned til stasjonen for å høre nytt. Noen skolegang ble det ikke denne dagen, unggutten synes han må være med han også og nede ved stasjonen dukker det opp en varebil med et spennende kulehull i. Bilen kom fra Drøbak der trefninger pågikk. På guttungers vis måtte han stikke fingeren inn i kulehullet for å forsikre seg om at det var et virkelig kulehull. På formiddagen kom det en rekke lavtflyvende militærfly med tyske symboler durende over Vestby, på vei til Fornebu flyplass. Noen hundrede grønnkledde soldater blir ilandsatt i Son der de rekvirerte hester og vogner av bøndene for tysk krigsvaluta, Reichkreditskassenscheine. Utpå ettermiddagen kom de første tyske soldatene marsjerende på geledd, 4 i bredden, med sine Mausergeværer over akselen. Straks tyskerne inntar Vestby lager de et maskingeværrede på Nordbytoppen mellom den store røde låven på Nordby og dagens Coop Extra i Vestby. Elleveåringen husker godt soldatene som hadde skafthåndgranater i støvlene. Noen overnattet på Sundby og Nordby, andre på Grøstad, der de rekvirerte mat til seg og hestene. Men Vestby var ikke viktig eller sentralt nok, så maskingeværredet ble raskt demontert og de fleste soldatene hastet videre neste dag for å ta del i okkupasjonen av Oslo. Bildet er illustrasjonsfoto og kildene til hendelsene er fortalt av eldre folk fra Vestby. Truls Erik Dahl, Vestby. Les mer …Mineulykka i Karasjok inntraff den 1. mai 1945, da ei mine gikk av under en øvelse ved hotellet i Karasjok. Atten mann døde momentant, og ti ble såra. Av disse døde ytterligere fire i løpet av kort tid. Ulykka skyldtes ukyndig omgang med tennere for miner, noe som førte til at en tenner for personellminer ble montert i en stridsvognmine. Da en person skulle stå på den for å vise at stridsvognminer ikke utløses av et menneskes vekt, gikk mina av. Det er reist et minnesmerke ved Karasjok gamle kirke.
Det finnes to minnesmerker. Hovedminnesmerket med de falnes navn står ved Karasjok gamle kirkested, mens et mindre minnesmerke med navn på og takk til de som hjalp de såra etter ulykka står ved selve ulykkesstedet på hotellbakken. En rekke av de omkomne er også oppført på minnesmerker på sine hjemsteder. BakgrunnDa polititroppene i 1945 ble sendt inn i Finnmark var en av deres viktigste oppgaver å rydde miner og andre eksplosiver. Tyskerne hadde lagt ut omkring 7000 sjøminer og 90 :000 landminer i fylket. Finnmark lå i ruiner etter den tyske nedbrenninga høsten 1944, og det var viktig å få rydda området slik at folk kunne komme tilbake så fort krigen var over. I forbindelse med dette arbeidet måtte soldatene få trening i minerydding, og det ble arrangert øvelser der de ble kjent med materiellet de kunne støte på. UlykkaDet var en tropp fra Kompani Tøndevold i Feltbataljon II som skulle ha øvelse i Karasjok. Under ledelse av kaptein Olav Tøndevold hadde de reist fra Kirkenes til Karasjok for å rydde miner langs den rundt fem mil lange strekningen til Skoganvarre. Det var 32 mann fra kompaniet som var oppstilt rundt sersjanten som skulle lede øvelsen. En stridsvognmine av den typen som ble brukt skal tåle et trykk på mellom 230 og 250 kilo. Det vil si at dersom en voksen mann tråkker på den, vil den ikke gå av. Et poeng med øvelsen var at man ikke alltid kunne stole på dette. Instruktøren skrudde ut tenneren for stridsvogn, og erstatta den med en annen tenner. Det var ingenting igjen av denne etter eksplosjonen, men det må ha dreid seg om en tenner for personellminer. De to typene tenner var svært like, men var merka på forskjellig måte. Av uklare grunner ble en soldat beordra til å tråkke på mina. Man må gå ut fra at instruktøren trodde han hadde skrudd inn en stridsvogntenner, men det framstår allikevel som en svært unødig risiko, spesielt med tanke på at formålet var å vise at også stridsvogntennere kan gå av dersom det er feil på dem, eller at ei stridsvognmine kan gå av dersom det er satt inn en personelltenner. Sistnevnte tåler bare omkring 30 kilo trykk, hvilket vil si at selv om en voksen man ikke legger all sin vekt på den vil den gå av. En rimelig forklaring på at han fikk en mann til å tråkke på mina er at han ikke var klar over at det var fenghette i mina. Ei fungerende mine består av tre hoveddeler som er plasser i mina: Tenner, fenghette og sprengladning. Dersom en av disse mangler skal ikke mina kunne gå av. Dersom man er helt sikker på at mina mangler fenghette – og den bør også være uten sprengladning for sikkerhets skyld – kan man under en øvelse tråkke på tenneren for å se hvordan den fungerer. Tenneren vil da gi fra seg et hørbart klikk når den forsøker å utløse den manglende fenghetta. I et slikt scenario kan man forestille seg at instruktøren var klar over at det var en personnelltenner han satte inn, og at formålet var å vise at tyskerne noen ganger gjorde dette, enten som en felle for mineryddere, fordi de hadde gjort feil eller fordi de ikke hadde rett tenner tilgjengelig. Da instruktøren var en av de omkomne, og ingen av de overlevende kjente til hva han hadde tenkt, vet vi ikke hvorfor han gjennomførte øvelsen uten å ha forsikra seg om at det var en desarmert mine som ble brukt. Normalt vil man i slike tilfeller bruke en øvelsesmine som garantert er uten fenghette og sprengladning. Ladningen i stridsvognmina var på hele 8,5 kilo TNT; en slik mine var laget for å sette pansrede kjøretøy ut av spill, og trengte derfor en voldsom sprengkraft. En slik eksplosjon fører til at skarpe metalldeler slynges gjennom lufta, en trykkbølge som er dødelig på kort avstand og enorm varmeutvikling tett på mina. Følgene av ulykkaSom nevnt døde atten mann momentant, og ti ble såra. Av de såra døde fire til i løpet av de neste dagene. De som var såra ble brakt til Karasjok kirke, som var den eneste gjenværende bygningen etter tyskernes nedbrenning. Kirurg Carl Boye Semb og sykepleier Ella Krogh ble tilkalt fra Stockholm, og måtte slippes i fallskjerm over kirka, etter et lynkurs på bare et par minutter. Lege Hjalmar Wergeland var i Karasjok da ulykka skjedde, og leda behandling fram til kirurgen ankom. Skipet i kirka ble innreda som sykestue. Man måtte se bort fra all fintfølelse omkring hellige gjenstander, så døpefonten ble brukt som vaskefat og alteret som medisinskap. Etter tolv hektiske timer var de fleste som var såra stabilisert. De falneTabellen er sortert etter etternavn, men kan sorteres etter andre kriterier ved å trykke i overskriftsraden. For å komme tilbake til alfabetisk sortering på etternavn, last sida på nytt (F5). Litteratur og kilder
Operation Almenrausch var en omfattende tysk razzia i Valdres og nærliggende områder i juni 1944. Målet for aksjonen var å pågripe ledelsen i Norges kommunistiske parti, som man visste holdt til i området. Mer enn 800 tyske soldater deltok.
NKPs hovedkvarter i Øystre Slidre ble funnet av tyskerne og angrepet den 13. juni. Peder Furubotn, Ørnulf Egge, Roald Halvorsen, Samuel Titlestad og andre ledere kom seg unna, mens åtte personer ble tatt; en av dem ble senere henrettet. Store mengder dokumenter ble beslaglagt, og som følge av dette fikk Gestapo opplysninger som førte til en delvis opprulling av Saborg/Bergen. Den 14. juni kom tyske styrker i kamp med fem Milorgjegere som de kom over i Tapptjerndalen. To nordmenn falt i trefningen. Totalt ble 38 personer arrestert i razziaen. Litteratur
 Vidkun Quisling i arrest på Akershus festning, sammen med en av soldatene som sto for vaktholdet. Foto: Ukjent / Riksarkivet Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landssvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951. I løpet av oppgjøret ble 28 750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14 400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet Grini som a hadde endret navanet til Ilebu fengsel. Arrestasjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret. Det var store utfordringer knyttet til etterforskningen, både det store antallet saker i seg selv på kort tid, men også ved at dette kom samtidig med en total omorganisering av politiet, hvor mange politifolk, særlig i ledende posisjoner var avsatt eller selv under etterforskning. Videre skulle både handlinger før frigjøringen etterforskes, men også mulige hevnaksjoner, attentater og andre aksjoner i samtiden og videre framover for å stille rettsoppgjøret i vanry måtte etterforskes. Dels ble dette søkt løst ved midlertidige ansettelser etter korte introduksjonskurser i etterforskning, men gjorde nok likevel noe med kvaliteten i en del av arbeidet som ble lagt ned. Den store bruken av den tidligere frontkjemperen og Sipo-mannen Bernt Gustav Somdalen i 1945/1946 ble i ettertid skarpt kritisert. Det ble behandlet 92 805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere. Les mer … |
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien har over 2 millioner besøk i året og akkurat nå 73 430 artikler og 210 425 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
