Norges Kommunistiske Parti
Norges Kommunistiske Parti (NKP) ble stiftet 4. november 1923, som en følge av at Det norske Arbeiderparti (DNA) sprakk på sitt ekstraordinære landsmøte.
Arbeiderpartiet brøt med Komintern, Den kommunistiske internasjonale, også kalt 3. Internasjonale. NKP startet sitt første møte i Østkanten Samfunnshus i Kristiania. Der valgte man Sverre Støstad til formann. Som nestformann ble valgt Halvard Olsen. Peder Furubotn ble partiets første sekretær, og Elias Volan kom også med i partiets første sentralstyre sammen med Olav Schefloe som ble valgt til redaktør av partiets hovedorgan, Norges Kommunistblad.
Trønderne
Da Edvard Bull skrev sin hovedoppgave til filologisk embetseksamen var det om Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914. Det er fristende å holde oppe dette banebrytende arbeidet av Edvard Bull d.y. når historien om NKPs første sentralstyre skrives: Støstad og Schefloe var begge fra Steinkjer og Volan fra Inderøy (Nord-Trøndelag). Halvard Olsen kan vi med en liten tilsnikelse si at kom fra Trondheim (men han var født i Harstad - i ei grend som tidligere hørte inn under Kvæfjord kommune). Da blir det altså bare Furubotn som var «annerledes» ved å være vestlending.
Andre verdenskrig
Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 begynte både tyske okkupasjonsmyndigheter og deler av det norske politikorpset raskt å interessere seg for NKP. Utrykningspolitiet, som i 1937 hadde tatt over etter Statspolitiet og som var under ledelse av Jonas Lie hadde overvåking som en del av sine oppgaver, og Lie hadde vært spesielt interessert i å overvåke kommunistene. Justisminister Trygve Lie (AP) hadde krevd at også nazister og fascister måtte overvåkes, ettersom de også utgjorde en trussel mot demokratiet, men han hadde heller ingen problemer med overvåking av norske kommunister. I en debatt i Stortinget i februar 1940 hadde Olav Meisdalshagen (AP) gjort det klart at han mente at nazister og kommunister måtte sidestilles som trussel mot samfunnsordenen, og han gikk inn for pressesensur, yrkesforbud for kommunister på visse arbeidsplasser og andre tiltak.[1] Det ble til og med diskutert internering av kommunister, der betegnelsen «konsentrasjonsleir» ble brukt; den litt mildere betegnelsen «interneringsleir for upålitelige personer» var rett nok mer i bruk.[2]
Da tyskerne begynte å aksjonere mot NKP fikk de dermed umiddelbart assistanse fra norsk politi, som lenge hadde drevet med liknende tiltak mot NKP. Partiet var på begynnelsen av krigen bundet av ikkeangrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. I Arbeideren ble det manet til ro, og det ble presisert at sabotasjeaksjoner var til skade for arbeiderklassen og folket.[3] Fra tysk side tolka man ikkeangrepspakten noe annerledes: Den var ikke en fredsavtale mellom nazistene og de Moskva-tro kommunistene. Kartlegging av NKPs medlemmer begynte derfor raskt, og norsk politi hadde allerede oversikt over mange. Willy Laqua fra det tyske Abwehr, kontraspionasjen, fant Jonas Lies arkiv fra hans tid i Finnmark før krigen, og fikk skrevet av deler av det før Lie krevde det tilbake. Laqua begynte så å bygge opp et nettverk av angivere. Flere av de rundt 40 han knytta til seg var i utgangspunktet ikke nazi-sympatisører, men først og fremst anti-kommunister.
I Nord-Norge var nok situasjonen litt annerledes enn "sydpå". Fra Harstad finner vi et godt eksempel. Her hadde kommunistpartiet skaffet seg eierskap til det lokale arbeidersamfunn Harstad Arbeidersamfund allerede ved stiftelsen av partiet i november 1923. De første tyske styrkene som kom til byen 13. juni 1940 sørget for å arrestere «Samfundet»s kasserer Aage Rønning og formann Sigurd Simensen. De ble begge satt i fengsel, og gjennomgikk forhør omkring partiets rolle og bruk av Samfundet i partimessige sammenhenger. Harstad Arbeiderparti avd NKP, klarte imidlertid å holde medlemslister og andre dokumenter unna okkupasjonsmakta ved at disse ble gravd ned i bakgården til arbeidersamfunnets bygning i Storgata 18. De to arresterte slapp fri etter noen dager. Sigurd Simensen ble imidlertid pålagt å ikke ha kontakt med andre når han oppholdt seg i byen, en slags form for husarrest. De ble også - begge fratatt sine kommunale verv. (I Harstad sto NKP rimelig sterkt, også gjennom alle mellomkrigsåra). Lokalpartiets dokumenter ble gravet opp og brent da «Unternehmen Barbarossa»; Operajon Barbarossa ble iverksatt, noe som i sin tur har vanskeliggjort å få en kompllett framstilling av lokalpartiets historie.
For å få mer oversikt begynte tyskerne å overvåke alle slags foreninger og forsamlingssteder. Den 16. august 1940 gikk de også til aksjon mot NKP i en omfattende razzia. Tyngdepunktet var i Oslo og Akershus, slik at man kunne lamme partiets sentrale organer, men også andre steder i landet var det aksjoner denne dagen. I Oslo var omkring 70 tyske politimenn involvert, med en forsterkning på 31 mann fra norsk ordenspoliti og 34 fra kriminalpolitiet. En rekke kjente kommunister fikk hjemmebesøk tidlig på morgenen, og partisekretariatets kontor ble endevendt. I den tyske rapporten ble han som skrev den ned nostalgisk, og mintes Gestapos storming av «Karl Liebknecht-Haus» i Berlin 1933.[4] Det største kuppet under denne aksjonen var abonnementslistene til Arbeidere i Oslo. Der fant de navn og adresser til mellom 2000 og 3000 abonnenter. NKP hadde på dette tidspunkt ikke gjort noe forsøk på å skjule dette viktige kartoteket. Dette er typisk for krigens tidlige fase, da nazistenes motstandere ofte var svært uforsiktige. Det ble også funnet et medlemsarkiv for Oslo og Akershus med rundt 450 navn, antagelig med betydelig overlapping av arkivet fra Arbeideren. Tyskerne fikk også fatt i medlemsarkiv i Telemark, Vestfold og Hedmark. Spesielt Hedmarkskartoteket var viktig; i Vestfold og Telemark hadde man noe bedre oversikt fra før på grunn av overvåking etter Menstadkonflikten og andre arbeidskonflikter.
Ei norsk-tysk kvinne som deltok i jakta på kommunister, som tolk under forhør der det ble brukt tortur og etter hvert som kartlegger av kommunister, bygde opp et eget kartotek som ble plassert hos Gestapo. Der mente hun å ha oversikt over alle medlemmer av både NKP og Arbeiderpartiet. Hun hevda at grunnlaget var opplysninger fra kvinner som var gift med NKP-medlemmer. Det stemmer utvilsomt at noen som var i den situasjonen ga opplysninger for å redde sin egen familie, men det er overhodet ingen grunn til å tro at de kan ha hatt noen fullstendig oversikt over hele medlemsmassen, og særlig ikke over alle AP-medlemmer.[5] Hvorfor hun ga en slik forklaring er uklart; kanskje var det for å dekke over et kontaktnett.
En betydelig antall kommunister ble internert etter aksjonen i august 1940, og de andre ble overvåka. Fra NKPs side var parolen fremdeles at man skulle forholde seg rolig. Med angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 endra alt seg. Da begynte den kommunistiske motstandsbevegelsen sin aktivitet. Flere hadde erfaring både fra den spanske borgerkrigen og fra skipssabotasje før krigsutbruddet, og i motsetning til Milorg begynte de umiddelbart å bruke voldelige virkemidler. De kommunistiske motstandsgruppene som Osvald-gruppa og Pelle-gruppa drev selvstendig motstandsarbeid, men samarbeida også med Milorg om en del aksjoner, blant annet likvideringer før Milorg fikk et eget apparat for slikt. Forholdet mellom NKP og gruppene var til dels uklart. De lå til dels under NKPs kontroll – i den grad forholdene tillot en faktisk kontroll – og var til dels frittstående.
Etter krigens slutt skulle kommunistene oppleve å bli skjøvet til side når medaljene ble delt ut. Flere fikk sine deltagermedaljer først ut på 2000-tallet. De opplevde også at den kalde krigen førte til at de igjen var samfunnsfiende nummer en. Samtidig opplevde de sin største parlamentariske framgang noen sinne, med elleve mandater på Stortinget og to medlemmer i samlingsregjeringa.
Aviser
NKP har gjennom partiets historie gitt ut en rekke aviser. I mellomkrigstida var det et betydelig antall fordelt rundt i landet, mens det etter krigen primært har vært det sentrale organet Friheten, som starta som illegal avis i 1941. Mange av de andre avisene hadde kort levetid, og de fleste klarte seg ikke over i 1930-åra. Flere av avisene i lista ble utgitt før og/eller etter de datoene som er angitt. Dette skyldes at de på grunn av splittelser og maktkamp skiftet eier mellom forskjellige partier. Datoene i tabellen angir derfor perioden avisa ble ble grunnlagt og nedlagt som NKP-avis, og ikke nødvendigvis hvilken periode den faktisk ble utgitt.
Nedgangen i antall aviser skyldes i mange tilfeller dårlig økonomi, men det kom også en reaksjon fra sentralt hold på det man anså for å være en utglidning. Flere aviser fikk korreks for å skrive «småborgerlige» nyheter, og partisekretær Christian Hilt krevde i oktober 1925 en kraftig reduksjon i antall aviser[6]. Han ville heller ha større aviser med ansvar for hele landsdeler, hvilket ville gi bedre kontroll over innholdet med tanke på både ideologisk profil og emnevalg.
Valgresultater
NKP stilte første gang til valg ved stortingsvalget 1924, og har siden stilt i alle stortings- og kommune- og fylkestingsvalg. I 1973 stilte NKP som del av Sosialistisk Valgforbund, og i 1989 som del av Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet; ellers har partiet stilt egne lister. I 1936 trakk partiet alle sine lister med unntak av i Bergen, og det ble derfor svært liten oppslutning i det valget.
Sitt beste valgresultat hadde NKP i stortingsvalget 1945, med 11,9 % av stemmene og 11 av 150 mandater. I stortingsvalget 1949 gjorde partiet det også godt, med 5,8 % av stemmene, men ettersom man da ikke hadde begynt med utjevningsmandater fikk de ingen uttelling i form av mandater. En halvering av stemmeandelen førte altså til en utradering av stortingsrepresentasjonen. Siste gang NKP fikk et mandag på egen liste var ved stortingsvalget 1957, da de fikk 3,4 % av stemmene. Ved stortingsvalget 1973 fikk Sosialistisk Valgforbund 16 mandater, fordel på de tre partiene som var med i forbundet.
Valgloven har en bestemmelse om at partier som ved siste valg fikk mer enn 5000 stemmer automatisk kan stille til valg. Dersom man ikke får dette, må man samle 500 underskrifter i hvert fylke man vil stille liste i; ved kommunestyrevalg kreves 300 underskrifter. Siste gang NKP fikk mer enn 5000 stemmer var ved stortingsvalget 1981 (i 1989 ble det flere stemmer, men da som listeforbund). Derfor har partiet i senere valg måtte gjennom prosessen med å innhente underskrifter for å kunne stille lister, noe som har vært en betydelig belastning for et lite parti.
Tabellen under viser resultatene i stortingsvalg. Tallene ved kommunestyrevalg følger omtrent samme kurve.
| Valg | Stemmer | Andel (%) | Mandater | Merknader |
|---|---|---|---|---|
| 1924 | 59 401 | 6,1 | 6 | |
| 1927 | 40 075 | 4,0 | 3 | |
| 1930 | 20 351 | 1,7 | 0 | |
| 1933 | 22 773 | 1,8 | 0 | |
| 1936 | 4 376 | 0,3 | 0 | Stilte kun i Bergen. |
| 1945 | 176 535 | 11,9 | 11 | |
| 1949 | 102 722 | 5,8 | 0 | |
| 1953 | 90 422 | 5,1 | 3 | |
| 1957 | 60 060 | 3,4 | 1 | |
| 1961 | 53 678 | 2,9 | 0 | |
| 1965 | 27 517 | 1,4 | 0 | |
| 1969 | 21 517 | 1,0 | 0 | |
| 1973 | 241 851 | 11,6 | 16 | Del av Sosialistisk Valgforbund. |
| 1977 | 8 448 | 0,4 | 0 | |
| 1981 | 6 673 | 0,3 | 0 | |
| 1985 | 4 245 | 0,2 | 0 | |
| 1989 | 22 126 | 0,8 | 0 | Del av Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet |
| 1993 | 361 | 0,0 | 0 | |
| 1997 | 1 979 | 0,1 | 0 | |
| 2001 | 1 726 | 0,1 | 0 | |
| 2005 | 1 070 | 0,0 | 0 | |
| 2009 | 697 | 0,0 | 0 | |
| 2013 | 611 | 0,0 | 0 | |
| 2017 | 0,0 | 0 | ||
| 2021 | 303 | 0,0 | 0 |
Referanser
Litteratur og kilder
- Johansen, Per Ole: «Samfunnets pansrede neve» : statspoliti og ekstraordinær overvåking 1918–1941. Utg. Gyldendal. Oslo. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Norges kommunistiske partis historie. Utg. Partiet. xx. 1963. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Lorenz, Einhart: Det er ingen sak å få partiet lite : NKP 1923 - 1931. Oslo 1983
- Norges Kommunistiske Parti på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Simensen, Sigurd: I storm og stille, en upublisert sjøbiografisk framstilling - lagret i Edvard Bull-arkivet ved Universitetet i Trondheim. (En kopi finnes i Gunnar E. Kristiansens eie).
Eksterne lenker
- Partiets hjemmeside
- Diverse materiell fra partiet hos Partidokumentarkivet
- Innslag fra NRK: Debatt fra 1964. Med bl.a. Reidar T. Larsen NKP bidrar med kulturinnslag i Etter Dagsrevyen, 1978 Presentasjon av NKP og intervju med formann Hans I. Kleven, 1983
- Diverse fra Youtube: NKP under Trondheimskonferansen i 2014 og 2017: 2014: Partileder Jørgen Hovde 2017 To intervjuer med partileder Runa Evensen: 2017 2021 Fra valgkamp i Trondheim, 2015 Fra valgkamp i Oslo, 2015