Andre verdenskrig i Vestre Toten

Andre verdenskrig i Vestre Toten var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945.

Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15.september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av.

Foto: Tor Olav Haugland (2019).

Invasjon og militære hendelser

Norsk forsvar og tilbaketrekning

Ved krigsutbruddet i april 1940 fantes allerede «Raufoss luftvern», som hadde blitt etablert tidlig på vinteren som del av det norske nøytralitetsvernet. «Betjeningen hadde ligget inne lenge og var godt øvet», ifølge sjefen for enheten, kaptein Anders Erichsen. Luftvernet rådde over to luftvernbatterier på høydedraget øst for Raufoss, et på Ripe (mellom Øverby og Elton) og et på Morterud (mellom Reinsvoll og Nordset).
Luftvernkanonene på Morterud måtte 9.april overføres til Hamar for å beskytte konge og regjering, men det kom nye kanoner og annet materiell fra Oslo; sendt med tog til Reinsvoll stasjon.

Det første tyske fly over Raufoss ble observert kl 04.30 den 9.april og flyalarmen gikk jevnlig i dagene som fulgte.

«Det ble ikke sluppet bomber mot Raufoss, og selve fabrikkanleggene ble ikke beskutt fra de tyske fly, men disse besvarte ilden fra luftvernet.»

I Raufoss luftvern inngikk også landstyrker som satte opp en rekke sperreavdelinger på veiene inn mot Raufoss. Fra 11.april av ble det etablert et sterkt nett av sperringer rundt om i Vestre Toten, for å melde fra om tyskernes bevegelser, og forsinke tysk framrykning. Styrken kom opp i 300 mann. «Dette var dels luftvernartillerister, men dog vesentlig folk fra andre våpenarter som ikke nådde fram til sine mobiliseringssteder eller var blitt sendt hjem fra dem» rapporterte kaptein Erichsen, som mente at man på denne måten fikk til «et meget sterkt nett av sperringer rundt Raufoss». Det var slike sperreavdelinger ved Reinsvoll, Bøverbru, Helset, Landheim og Breiskallen.

En omfattende lastebiltransport av ammunisjon fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker pågikk døgnet rundt fra 11. til 18.april, for det meste oppover Gudbrandsdalen. Fra Raufoss ble det «fraktet 1854,4 tonn ammunisjon, bomber og sprengstoff fordelt på 748 lass.» I uttransporten inngikk også to tungt lastede godstog på Valdresbanen, til Fagernes og Leira. «I tillegg ble det fraktet til sammen 250 lastebillass samme veien.» Norske styrker som fremdeles var i strid brukte det de kunne av ammunisjonen, og det tyskerne kom over beholdt de som krigsbytte.

«Raufoss var tømt for ammunisjon og sprengstoff da stedet etter ordre ble rømmet natt til 19.april.»

Denne natten til 19.april 1940 var det to militære kolonner som forlot Raufoss.

• Den ene, 60 mann med kurs for Gausdal, var en kolonne på 13 lastebiler og 5 personbiler. Dette var nøkkelpersonell fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker, medbringende viktige maskindeler og halvfabrikata.
• I den andre kolonnen forflyttet Raufoss luftvern seg med materiell og personell til Dombås, og her deltok over 50 biler.

«19. april morgen ble Raufoss og Toten oppgitt og forlatt», sier den militære oppsummering.

Da tyskerne inntok Raufoss

På Raufoss hadde et sivilforsvar («Det sivile luftvern») vært bygget opp helt fra 1938, og bidro til å opprettholde samfunnsaktivitetene den første delen av april 1940. En daværende leder har fortalt: «Sivilforsvaret var intakt helt til fredag 19.april da det ble varslet at tyskerne lå på Eina og var på marsj mot Raufoss. Det ble da gitt beskjed om at mannskapene var å regne som dimittert inntil videre.»

De tyske styrkene ankom Vestre Toten sørfra 20.april 1940. Fra tysk side fortonet det seg slik: «Nærmere Raufoss skal avdelingene splittes; hestetransporter med kanoner og enkelte mannskaper skal snart svinge av hovedveien og følge en gammel vei som går parallelt med riksveien litt øst for den. Panser og tyngre kjøretøyer skal følge riksveien sammen med noen hestetransporter».

På Raufoss kom de til et ganske folketomt sted etter evakuering av fabrikken og befolkningen. 2-3000 personer hadde evakuert fra Raufoss og ut på bygda, ifølge det ordføreren opplyste etterpå.

En som var til stede var direktørfruen Aagot Jenssen. Hennes mann var blant dem som hadde dratt til Gudbrandsdalen foregående natt. «På Torvet var det mange tyskere med tanks. De svingte med skytevåpen for å sette seg i respekt», observerte hun på sin tur i sentrum denne morgenen.

Under framrykkingen hadde tyskerne skutt fire sivile: to ved Roksvoll og to i Raufoss sentrum, se del 3.3 av denne artikkelen. Aagot Jenssen fortalte tyskerne tydelig hva hun mente om dette. Hun kunne tysk etter et tysklandsopphold i sine unge år, og var ikke redd for å bruke språkkunnskapene da hun støtte på tre tyske offiserer:

«Med knyttneven rettet mot tyskerne, sa jeg at det var skjendig å skyte fredelige folk på landeveien, og at vi ikke kunne erobres på denne måten. Den eldre offiseren sa da at han beklaget og at det hender så meget trist i krigens dager.»

Før begravelsen av de fire drepte forlangte fru Jenssen at tyskerne skulle holde seg unna slik at man slapp å se en eneste tysker på begravelsesdagen. Og slik ble det.

En annen som var tilstede hele tiden var kasserer Wang ved fabrikken; uten han ville det ikke blitt lett, skrev Aagot Jenssen, og siktet til eksempler som dette: «Kasserer Wang skulle ordne alt for soldatene i Fabrikksalen, men betingelsen var at de ikke skulle bryte seg inn i flere hus. Det ble lovet og merkelig nok holdt de løftet.» Etter dette var det slutt på de innbrudd, tyverier og ødeleggelser som hadde skjedd de første dagene tyskerne var på Raufoss.

Etter hvert kom de evakuerte tilbake, og Aagot Jenssens funksjon med å holde Raufoss-samfunnet i gang gled over like fort som den hadde begynt. «Jeg hadde også mange andre sammenstøt med forskjellige tyskere. Da fabrikken kom i gang igjen, var alle der klare til å overta og jeg hadde mine hjemme igjen. Jeg var da ferdig med jobben, og vi reiste også snart fra Raufoss.»

Ordføreren sørget for å takke for innsatsen:

«Det er videre to – sa ordf. – som fortjener en særlig takk, idet de ble på Raufoss og sørget for de aller nødvendigste ordninger, nemlig fru direktør Jensen og kasserer Wang.»

Inn for «den nye tid»

Nasjonal Samling

Ved Stortingsvalget i 1936 stemte 104 vestertotninger på Nasjonal Samling, men organisering av lokallag startet man først med etter krigsutbruddet.

Med utgangspunkt i kontingentoversikten fra september 1944 er det påvist at NS i Vestre Toten på det tidspunktet hadde 154 medlemmer. Totalantallet på dem som hadde vært innom lokallaget i løpet av årene 1940-45 var høyere, på grunn av inn- og utflyttinger, og inn- og utmeldinger. Ifølge Erstatningsdirektoratets kortarkiv hadde 208 personer i Vestre Toten vært medlem av NS i løpet av femårs¬perioden. Opplysninger i kortarkivet er dataregistrert på Universitetet i Bergen, og en statistisk bearbeidelse ble presentert i en hovedoppgave i historie i 1996. Tallene nedenfor er hentet derfra.

Alder: Hvert tredje NS-medlem var mellom 20 og 30 år. Ytterligere 30 medlemmer var under 20 år.
Kjønn: Over 70 prosent av medlemmene var gutter/menn, men en kvinneandel på nær 30% var også mye på denne tiden. Ofte var det NS-menn som tegnet medlemskap for sin kone for å øke medlemstallet, men det finnes også eksempler som følgende, der et ikke-medlem fra Raufoss forklarte:«Av min familie har min hustru og datter vært medlem av N.S. og innmeldelsen skjedde helt uten mitt vitende og samtykke».
Tidspunkt for innmelding: Bare 4 personer hadde partimedlemskap fra før 1940, men så ble det tegnet hele 92 medlemmer i 1940. Deretter ble tallet på nye medlemmer lavere for hvert år: 52 i 1941, 33 i 1942, 10 i 1943 og 9 i 1944.
Yrkesmessig fordeling: Over 25% – og det må si drøyt 50 personer – var ufaglærte arbeidere, og blant dem en betydelig andel gårdsarbeidere. De faglærte arbeiderne utgjorde 7,7% av medlemsstokken i NS. Videre var det 19% bønder og småbrukere, og 13% funksjonærer. Forøvrig finnes høystatusgrupper som bedriftsleder, lege, lektor, ingeniører og polititjenestemenn. Husmødre ble kategorisert under «Andre», og denne kategorien kom opp i 50 personer, altså ca 24%.

Det kommer også fram atskillig om de indre forhold i partiet lenger ut i denne artikkelen, se del 7 Styret av kommunen.

Frontsøstre

Tre unge damer fra Vestre Toten hadde en del til felles: alle var medlemmer av NS, alle var forlovet med tyske soldater, og alle gikk i tysk krigstjeneste som sykepleiere.
Imidlertid tok de ulike veger inn i tjenesten, og tjenestegjorde på ulike steder.

Den ene var først et år ved det tyske krigslasarett i Oslo, og fra høsten 1943 halvannet år som frontsøster ved et lasarett i Vest-Preussen. Hun avsluttet tjenesten et par uker før krigens slutt.
Den andre tok sykepleierutdannelse i Königsberg høsten 1943, deretter arbeidet hun på et lasarett i Deutsch-Brod i Tsjekkoslovakia hele 1944, og så på et militærsykehus i Garmisch-Partenkirchen til ut i mai 1945.
Den tredje reiste – etter et forkurs i Norge – til Tyskland i september 1943, som sykepleier ved et hospital i Gerdauen i Øst-Preussen. I 1944 var hun først to måneder ved SS-lasarett i Wien og ble så forflyttet til et tysk lasarett i Metz i Frankrike. Hun kom tilbake til Norge på permisjon i slutten av juni 1944, og meldte seg aldri til videre tjeneste i Tyskland.

Frontkjempere

Drept ved fronten

Drepte frontkjempere er ikke inkludert i det offentlige bokverket «Våre falne» som ligger til grunn for del 3.3 av denne artikkelen. I en annen kilde er det funnet 6 vestertotninger:

• To falt ved Leningrad-fronten i april-mai 1942.
• To falt i Ukraina i henholdsvis februar 1942 og august 1943.
• En ble meldt savnet, og betraktet som drept, på Hasselmannhøyden i Karelen i juni 1944.
• En ble meldt savnet, og betraktet som drept, i Estland i september 1944..

Levende hjem fra fronten

I landssvikarkivet er det funnet straffedommer mot 8 vestertotninger som hadde kjempet på tysk side på østfronten. Betegnelsen frontkjemper kan i en del sammenhenger også ses brukt i en videre betydning, og inkluderer da personer som vervet seg uten å komme forbi aspirantstadiet, og personer som gikk inn i tjenester eller våpengrener som ikke kjempet ved fronten.
De 8 lokale frontkjemperne har det fellestrekket at alle hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling i 1940. Dette underbygger at de var politisk motivert for å gå i fronttjeneste.
Førstemann vervet seg i februar 1941, og alle de andre vervet seg også i løpet av 1941, bortsett fra én som ventet til sommeren 1942. De fleste (6 av 8) vervet seg mens de var i 20-årsalderen, for det meste tidlig i 20-årene. Den eldste var 33 år, mens yngstemann vervet seg det året han fylte 15. I et tysk dokument er han registrert med fødselsår to år tidligere enn det reelle.
Mange nevner i avhør at de var på opplæring i Fallingbostel på Lüneburgheden i Tyskland, men også enkelte andre steder i Det tredje Rike, slik som Graz. De fleste tjenestegjorde ved Leningradfronten; dette nevnes direkte av 5, og ytterligere én sier uspesifisert «Østfronten», men tidspunktet (fra februar 1942) samsvarer med aktiviteter ved Leningradfronten. Den siste vestertotningen som vervet seg ble ut på året 1943 sendt til Kroatia, og var senere ved Narva (i Estland) og Kurland (i Latvia). I Kroatia hadde han vært med på utrykninger mot «banditter», og det må bety at han deltok i antipartisankrig. Han presiserte at det aldri hadde kommet til direkte trefninger.
Bare én vestertotning er knyttet til fremmarsjen gjennom Ukraina. Han er til gjengjeld grundig dokumentert, som hovedperson i boka Fars krig. Her underbygges at dokumentene i landssviksaker ikke nødvendigvis gir dekkende informasjon om frontkjempernes bevegelser og handlinger; eksempelvis som i denne samtalen mellom far og sønn:
«–I dommen står det heller ingen ting om at du hadde vært soldat i Ukraina.»
«–Nei, jeg ble aldri spurt om noe fra den tiden og heller aldri avhørt om det. Ingen av dem som avhørte meg, var interessert i hva jeg foretok meg i Ukraina og hva som skjedde der.»
Ingen av de 8 landssviksakene gir informasjon om at det skulle ha deltatt noen vestertotning i sluttkampene om Berlin våren 1945. Men senere har én fortalt om dramatisk kamp mot russerne i Berlins ruiner, mens det i hans forklaring i landssviksaken var hull i kronologien fra mars til juni 1945.

Ved kapitulasjonen var bare to av åtte fremdeles i aktiv tjeneste. Den ene overga seg til engelskmennene og satt internert i Danmark til oktober 1945, mens den andre satt i amerikansk fangenskap helt til september 1946.
Fire var sendt hjem i løpet av krigen grunnet skader og sykdom (skuddskader, forfrysninger og tuberkulose). De resterende to hadde benyttet anledningen til å dimittere våren 1943 uten å gå på en ny periode.
Frontkjempere som vendte tilbake til Vestre Toten under krigen ble hjulpet av myndigheter og NS. Fabrikkdirektør Seeberg, som også var lagpersonalleder i NS, skrev 13.april 1943 om to hjemvendte frontkjempere:

«Disse 2 har jeg som direktør ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker favorisert på eget ansvar, såvel ved tildeling av arbeide som boliger. Andre hjemvendte legionærer har også fått sine ønsker imøtekommet så langt det har vært mulig.»

Diverse påbegynte militærkarrierer

«Allerede høsten 1942 reiste han hjem uten å ha gjort aktiv frontinnsats» skrev statsadvokaten i tiltalebeslutningen mot en legionær som hadde vært i Tyskland på opplæring. Atter andre kom ikke en gang så langt som til Tyskland. I flere saker mot NS-medlemmer fra Vestre Toten er det nevnt at de hadde fått et par måneder grunnopplæring i Norge og deretter blitt dimittert. Generelt var det atskillige søkere som heller ikke oppfylte kravene for å bli tatt inn til grunnopplæring, og det kan også ha vært vestertotninger i den gruppen. Når det er sagt, hendte det at påtalemyndigheten brukte få andre kilder enn frontkjemperen selv, når det gjaldt å fastslå forløpet i vedkommendes frontkjemperkarriere. En må derfor være kildekritisk til innholdet i disse landssviksakene.

På landsbasis var det 4-500 nordmenn som vervet seg til tjeneste i tysk Kriegsmarine. Fra innlandskommunen Vestre Toten var det to mann som begynte i Kriegsmarine. Lengst tjenestetid hadde han som i 1944 først var 6 måneder på opplæring ulike steder i Tyskland, og deretter 6 måneder ombord i minesveiper med base i Brest i Frankrike. Den andre var 2 måneder i Kriegsmarine i 1944 før han ble dimittert av medisinske årsaker.

Flyktninger, fanger og drepte

Flukt til Sverige

Det norske Rettskontoret i Sverige sørget for avhør av flyktninger som kom fra Norge, og registreringene finnes nå på Riksarkivet i Oslo. Materiale som er gjennomgått ved utarbeidelsen av denne artikkelen har identifisert 37 flyktninger fra Vestre Toten.

Det er 31 menn og 6 kvinner/jenter.
En stor andel var unge menn: 19 stykker født mellom 1915 og 1923.
I de første krigsårene er det registrert få vestertotninger inn i Sverige. De som var først ute var unge menn som ville videre til aktiv krigsinnsats. Dette var tilfellet med alle de 3 som flyktet i 1941 og som dro videre fra Sverige og sluttet seg til utestyrkene i England.
Odd Andersen og Willy Myhre kom seg gjennom Russland og Iran, og med båt rundt Afrika til England. Paul Kjølseth ble med et av de norske handelsskipene som fikk forlate Göteborg i mars 1942. Det ble truffet av tyske bomber, men mannskapet ble plukket opp av engelsk marineskip og brakt til England.

I 1942 var det registrert én flyktning til Sverige, og så tok tallet seg opp i den senere del av krigen: 10 personer i 1943 og 18 i 1944, og dessuten 5 i første kvartal 1945.

Fluktrutene var man varsom med å referere detaljer om i flyktningavhørene, men flere vestertotninger har i ettertid bekreftet at de forlot norsk side gjennom Rømskog. Derfra kom de seg over til Töcksfors i Årjäng

Forklaringene fra dem som flyktet gir et bilde av hva som var farlige aktiviteter i det okkuperte Norge. Noen hadde distribuert illegale aviser, og noen hadde lyttet ulovlig på radio og spredt meldinger videre. Atter andre flyktet fra Arbeidstjenesten eller av frykt for å måtte arbeide for tyskerne. Blant flyktningene var også deltakere i væpnede motstandsgrupper, og folk fra fabrikkmiljøet som sto sentralt i Milorgs bedriftsorganisasjon eller forsynte motstandsbevegelsen med informasjon.

Det fantes også dem som stakk av fra Vestre Toten uten å forlate landet, men holdt seg i dekning i Oslo eller «på skauen».

Vestertotninger i fangenskap

Et register over nordmenn som havnet i fangenskap tas hånd om av Arkivverket, og foreligger også som bok. I denne er det funnet 47 fra Vestre Toten.

Kjønnsfordeling. 45 av 47 var menn. Av de to kvinnene satt én som gissel etter at ektemannen unnslapp arrestasjon, og én ble pågrepet under forberedelsen av egen flukt til Sverige.
Sted. 20 satt på Grini fram til fangenskapets slutt, og 14 på øvrige steder i Norge. 13 ble sendt til Tyskland.
Varighet. De fleste (26 av 47) ble holdt i fangenskap fram til freden, 20 ble løslatt før, mens én døde i fangenskap.
Tidspunkt for arrestasjon. Fordelt per år var det 1 i 1941, 8 i 1942, 19 i 1943 og 19 i 1944.
Årsaker til arrestasjon. Avdelingsleder Alf Nielsen ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker var den første til å bli arrestert, etter at han nektet å produsere materiell for tyskerne. Han ble sittende i tysk fengsel fra 1941 til krigens slutt. Som ledd i landsomfattende arrestasjoner, ble det tatt 4 lærere i mars 1942 og 5 offiserer i august 1943. En lege og en tidligere lokalpolitiker – Marcussen og Smetop – satt arrestert som gisler to uker i juni 1943 i anledning drapet på en tysk løytnant (Wermann-saken). I mars 1944, etter skyting på torget på Raufoss under forsøk på å føre bort en angiver fra Gjøvik, ble åtte vestertotninger arrestert i det som i fangeprotokollen er kalt «Aksjon Raufoss». Andre arrestasjoner i løpet av krigen hang sammen med ulovlig ammunisjon, illegale aviser, og forberedelse av flukt. «Tyskfiendtlig opptreden» er også oppgitt som fengslingsgrunn.

Drepte vestertotninger

Gravminnet til Arne Ninive, Lars Einar Ottosen, Anton Skundberg og Knut Østeng på Raufoss kirkegård. «Fred med deres minne».

Foto: Trond Nygård (2020).

13 vestertotninger er omtalt i firebindsverket «Våre falne», utgitt av den norske stat i årene 1949-51. I verket finnes fyldigere biografier enn det som refereres her, og fotografier.

Sivile (4 personer)

• Ninive, Arne, født 26.august 1894. Formann ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Skutt 20.april 1940 da tyskerne rykket inn i Raufoss.
• Ottosen, Lars Einar, født 19.november 1892. Jerndreier. Skutt 20.april 1940 på Roksvoll da tyskerne rykket fram mot Raufoss.
• Skundberg, Anton, født 6.november 1886. Kjøpmann. Skutt 20.april 1940 da tyskerne rykket inn i Raufoss.
• Østeng, Knut, født 28.juni 1928. Skoleelev. Skutt 20.april 1940 på Roksvoll da tyskerne rykket fram mot Raufoss.

I forsvaret (4 personer)

• Johnsrud, Ole, født 31.januar 1890. Lærer og underoffiser. Var på veg hjem fra militær innsats i Valdres da han 2.mai 1940 ble skutt av tyskerne i Søndre Land
• Kristiansen, Harald Edgar, født 15.august 1915. Jernarbeider. Var i militærtjeneste våren 1940. Falt 26.april 1940 i kampene ved Strandlykkja i Stange.
• Nerødegaard, Ola Jensen, født 16.juli 1916. Gardsarbeider. Var med i forsvaret av Lesjaskog da han ble drept under et bombeangrep 30.april 1940.
• Aas, Odd Klaus, født 18.februar 1911. Gardsarbeider. Falt i kampene på Bjørgeseter ved Harestua 15.april 1940.

På utefronten (1 person)

• Hagen, Sverre, født 24.oktober 1911. Korporal i den norske hær på Island, Jan Mayen og i Skottland. Døde 8.september 1944 under en manøver i Skottland.

I konsentrasjonsleir (1 person)

• Nordengen, Edvin Ottar, født 16.april 1917. Baker. Ble arrestert for motstandsarbeid 28.mars 1944. Døde i Mauthausen, underleiren Melk 16.februar 1945.

Til sjøs (3 personer)

• Brekke, Trygve, født 4.mars 1909. Styrmann på D/S Birk. Omkom 15.februar 1942 da skipet slet fortøyningene i Kirkenes og drev inn i et minefelt.
• Nielsen, Alf, født 3.februar 1921. Sjømann på amerikanske SS Susana. Omkom ved torpedering på vei fra New York til Cardiff 14.oktober 1942.
• Opsal, Hermod Marius, født 20.oktober 1879. Maskinsjef på kanadiske SS Proteus, som forliste 25.november 1941 i fart mellom St.Thomas og Portland.

Væpnet motstand

Hjemmestyrkene, Raufoss

Milorggruppe 14.32-6. Organisert motstandsarbeidet på Raufoss startet høsten 1941 som en reaksjon på at to fagforeningsledere i Oslo (Hansteen og Wickstrøm) ble henrettet av okkupantene. Organisatorisk tilknytning til den landsomfattende organisasjonen fant sted noe ut i 1942.
Fabrikkarbeideren Trygve Gravdahl var initiativtakeren i 1941, og holdt fram som leder i alle krigsårene. Det var ikke mange av medlemmene som visste hvem som var lederen, fortalte han senere.

«Hjemmefronten har hatt nokså vanskelige arbeidsforhold på Raufoss under krigen. De fleste av karene har på en eller annen måte vært knyttet til fabrikkene. Tyskerne og nazistene har ligget som ei mare over det hele så permisjoner og fritagelser til møter og instruksjoner har det vært vanskelig å få. På den annen side har nettopp dette forhold, sterkere enn noe, bidratt til den innbitte motstandsvilje og kampånd som besjeler guttene på Raufoss.»

Hun som var jordmor på Raufoss på denne tiden har beskrevet hvordan hun stundom var med på kjøreturer med «... motstandsfolk som ville ha alibi for en tur i illegalt ærend. Å ha med jordmora i bilen var jo også god grunn for å komme fort gjennom kontroller og denslags.»
En av hjemmefrontmennene, den senere tysklandsfangen Eilert Bekkelund, har beskrevet hvordan han sommeren 1943 intensiverte forbindelsen med sine Milorg-kontakter. «I hovedsak bestod oppgavene i å kartlegge tyskernes bevegelser på Raufoss, og sørge for utdeling av illegale aviser. I tillegg hadde jeg også ansvar for å registrere mannlige og kvinnelige sympatisører.»
Ved frigjøringen besto gruppa av ca 125 mann.
Milorggruppa tok imot 3 flydropp, alle i 1945. Det var ett på Vardalsåsen (Fjortentjernsmyra) og to ved Trevatn.

Hjemmestyrkene, Bøverbru

Milorggruppe 14.32-17. Som det høye gruppenummeret tilsier, ble gruppa formelt organisert på et ganske sent tidspunkt; i 1944. Langt tidligere hadde man samlet sammen våpen og satt dem i stand. Våpeninstruktøren i gruppa forklarte senere at de fikk våpen «... frå privatpersoner som itte torde å behølle dom, å så var det en del som vart støli i frå Raufoss».
Organiseringen i 1944 skjedde i samråd med befalingsmenn i hjemmestyrkene på Østre Toten. «Det ble først holdt instruksjonskurser og våpenøvelser, - det var ikke alltid så lett på det lille gjennomsiktige sted, men det gikk bra.»
To befalssutdannede bøverbruinger – Einar Lund og Bjørn Øye – ledet arbeidet fra begynnelsen, men da de landsomfattende arrestasjonene av offiserer satte igang flyktet de til Sverige høsten 1944. Kvelden før de dro oppsøkte de distriktsveterinær Magnus Amlie og ba han overta som leder av hjemmestyrkene. Og han syntes ikke akkurat han kunne si nei, som han senere forklarte, og forble leder resten av tiden.
Ved frigjøringen var gruppa på omkring 60 personer.
Sammen med hjemmestyrkene i Kolbu var gruppa med på å ta imot ett flydropp. Det var på Vindflomyra i Kolbu i mars 1945 da én person hoppet ut i fallskjerm, og det fra samme fly ble sluppet ned 15 containere med materiell. Senere var 4 mann med hester utover og hentet alt materiellet. Gruppesjefen berømmet dem som utførte dette farefulle oppdraget: «Hadde dom træft på tyskerer, veit'u, så hadde det smølli». Etter en mellomlagring ble våpnene gjemt i en sjakt ved kalkverket på Bøverbru. «Inngangen til sjakta ble skjult med bord som dekket åpningen, og som i sin tur ble tildekket med stein og subus».
Det var fenrik Bjørn Stenseth som landet i fallskjerm på Vindflomyra. Han har fortalt: «Det var et stort slipp, som gikk etter planen. Containeren merket H7 var populær hos karene som tok imot. Det var den som inneholdt cigaretter og sjokolade.» I ukene framover fungerte Stenseth som våpeninstruktør, og han ble hjemmestyrkenes stabsleder på Raufoss i mai-dagene.

B-org, Milorgs bedriftsorganisasjon

B-org (forkortelse for «Bedriftsorganisasjonen») var opprettet i samarbeid mellom hjemmestyrkenes sentralledelse og den hemmelige motstandsledelsen i LO.. Mot slutten av 1942 kom en utsending fra B-org i Oslo til Raufoss og fikk organisert virksomheten på Raufoss og i resten av Vestoppland..

Den første B-org-leder på Raufoss - Leif Hasner - måtte flykte til Sverige i august 1943, og ytterligere to lokale lederne (H.P.Haugli og Oskar Sivesind) flyktet i desember 1943 etter pågripelser i den sentrale ledelse. Etter dette var det Helge Sunde – som forøvrig ble valgt til ordfører i Vestre Toten etter krigen – som ledet gruppen både på Raufoss og i Vestoppland. Tysk sikkerhetstjeneste fulgte med, og rapporterte i januar 1944 både at B-orgs fylkesledelse for Oppland holdt til på Raufoss, og at det ble drevet stille sabotasje, der arbeidsinnsats og arbeidstempo ble holdt nede på en måte som skadet okkupasjonsmakten («die Arbeitsleistung und das Arbeitstempo zum Schaden der Besatzungsmacht herabzudrücken»).

Høsten 1944 ble Helge Sunde kalt til Oslo til møte med sentralledelsen med bakgrunn i at tyskernes stilling var svekket og man kunne ane en slutt på krigen.

«Denne nye situasjonen medførte av B.org nå skulle slutte med sin sabotasjevirksomhet. I stedet skulle oppmerksomheten rettes mot hvordan tyskerne oppførte seg, og om det var noe som tydet på at de ved en eventuell kapitulasjon ville komme til å foreta seg noe som kunne påføre bedriften ødeleggelser.»

B-orgs vaktgruppe på Raufoss besto på denne tiden av 6 ledere som hver hadde med seg 9 mann.

Kommunistenes motstandsarbeid

«Motstandsfronten B.org hadde tilknytning til to grupper på Raufoss. Den ene av disse besto av medlemmer tilsluttet kommunistpartiet, og denne gruppen var sterk og meget aktiv», heter det i motstandshistorien.
Kommunistenes motstandsarbeid på Raufoss ble organisert like før nyttår 1942. Kommunister fra flere avdelinger på Raufoss Ammunisjonsfabrikker gikk sammen og organiserte en felles ledelse. De trakk også inn kommunister som ikke var ansatt ved RA. Det var i alt 8-10 grupper med 5-6 medlemmer i hver. Gruppemedlemmer som ikke var NKP-medlemmer fra før oppfattet seg ikke som partimedlemmer, men som en del av en motstandsgruppe med utspring i partiet.

Problemer oppsto førjulsvinteren 1943, da en av medlemmene ble tvunget til å avgi forklaring etter at han i beruset tilstand på en kafé på Gjøvik hadde skrytt av hva han var med på. Etter dette ble en av kommunistene på Raufoss arrestert, og flere gikk i dekning. Denne arresterte kommunisten har senere beskrevet aktiviteten slik: «I det illegale arbeid drev jeg mest med distribuering av illegale aviser, innsamling av midler til familier som hadde sine forsørgere i utlandet som satt arrestert, smugling av ammunisjon fra fabrikken m.v.».

Asbjørn Sunde og Osvald-gruppa holdt periodevis til i nabokommunene (Eina og Søndre Land) og hadde også aktiviteter i Vestre Toten. To dramatiske hendelser omhandles i artiklene Aksjon Raufoss og Wermann-saken. Høsten 1943 var det møte i en privatbolig på Raufoss der Asbjørn Sunde drøftet muligheten for å få i stand en gruppe på stedet.

Da Asbjørn Sunde planla sabotasje mot jernbanetransport i november 1943 fikk han hjelp fra Raufoss. Sunde hadde selv stor tro på ingeniør Ring (dekknavn) fra Raufoss og den kasse han hadde utviklet for sprenging av jernbaneskinner, men «Ikke en eneste kasse eksploderte», måtte Sunde konkludere. «Den velmenende ingeniøren fra Raufoss ammunisjonsfabrikk som konstruerte den såkalte ‘bombekassen’, var naturlig nok en amatør i denne form for produktutvikling» skriver en historiker.

Sivil motstand

Spontane protester

Pinse-uro 1941
Om ettermiddagen 2.pinsedag 1941 møtte det som vanlig fram glåmfolk (publikum, tilskuere) på Raufoss stasjon ved togavgang. En del tyske soldater skulle dra med toget, og de var - etter hva et lokalt vitne senere fortalte - på veg til Hønefoss etter å ha vært på besøk hos sine venninner på Raufoss. Vitnet beretter videre: «Man var jo i den tid ganske spendt på om det for hver søndag var blit noen nye erobringer for tyskerne. Enkelte av Raufossguttene hadde også med seg fotoapparater for å ta billeder av noen avskjedscener.» En raufossing som tok slike bilder ble fratatt kameraet etter at en av tyskernes venninner hadde pekt han ut. Et NS-medlem på stedet beskriver det som skjedde som «svære demonstrasjoner» og «et forferdelig spetakkel». Den tyske kommandanten på Raufoss mente det var på sin plass med sanksjoner mot de mest aktive, og forlangte avskjedigelse av 7 fabrikkarbeidere, og utvisning av to realskoleelever.
En lensmannsbetjent har rapportert fra et møte med den tyske kommandanten etterpå, der «Ortskommandanten gjorde ham oppmerksom på at de 7 arbeiderne som ble suspendert er tatt inn igjen etter Handelsdepartementets bestemmelse».

Maler-natta juli 1941
Natt til 22.juli 1941 ble det malt «V» på en del hus i Raufoss sentrum, sammen med tekster som Leve Håkon 7, Victory, England vinner, Leve kongen og Nygårdsvold. Lignende slagord var også skrevet med grus på vegen. På huset til NS-ordfører Petersen, og et par andre hus, var det malt dødninghode og galge. «Det tyder på at det er en mann som har anlegg for å tegne eller male» sa NS-ordføreren i sin politiforklaring.
Fem unge fabrikkarbeidere, født mellom 1918 og 1924, sto bak malingen. De hadde fulgt de norske sendingene fra London, og hørt «antydet i radioen, at der måtte males V alle steder.» En av dem hadde funnet brun maling og pensel i kjelleren hjemme, og en annen hadde med både hvit og svart maling.
Uheldigvis for de fem var det også andre ute i Raufoss sentrum samme natt, og en 23-åring fortalte såpass mange hva han hadde observert at det kom myndighetene for øre. På grunnlag av forklaringen han etter dette måtte avgi til politiet ble de fem arrestert og satt i varetektsfengsel på Gjøvik. Sakens dokumenter ble sendt til Oslo for behandling i «folkedomstolen» oppnevnt av NS, og varetektsfengslingen ble bekreftet der.
Saken endte med at hver av de fem fikk forelegg på kr 150, som ble ansett oppgjort gjennom utholdt varetekt.

Kirken

På denne tiden var Vestre Toten ett prestegjeld. Aas på Bøverbru var hovedkirke, mens Raufoss var et anneks.

Per Juvkam var prest på Raufoss under store deler av okkupasjonen. Han omtales i motstands-historien som «sterkt aktiv når det gjaldt å skape holdninger mot nazistene og tyskerne». Fra 1942 satt Juvkam i den midlertidige kirkeledelse i bispedømmet, og hadde ansvar for Vestoppland.
Våren 1942 kom en gruppe NS-medlemmer sammen etter å ha hørt Juvkams preken søndagen før, og – som en av møtedeltakerne senere sa i avhør – «På møtet var det stemning for at pastor Juvkam burde fjernes fra sin stilling som prest på Raufoss». Det ble utformet en skriftlig klage, men «sekretæren» i gruppen mistet brevet før alle underskriftene var samlet inn. En jøssing fant brevet og leverte det til Juvkam, som har beskrevet hendelsen slik:

«I ettertid fikk jeg se en klage på presten. Den var underskrevet av tre personer. Den ene av dem vanket i Bedehusmiljøet. Klagen gikk ut på at presten la inn ofring i gudstjenesten uten samtykke av soknepresten (som sto på nazistenes side) og menighetsrådet (som var nytt), at han leste opp dokumenter fra prekestolen som skapte uro og at hans prekener også virket til å opphisse folket mot Nasjonal Samling og okkupasjonsmakten».

Soknepresten det henvises til var NS-medlemmet Mathias Borgersen. Han hadde, bokstavelig talt, sin menighet i Aas kirke. «Det kan nevnes at det i den tid gikk bare nassister og mer eller mindre stripete personer til kirken», ifølge en rapport fra hjemmestyrkene på Bøverbru. «Borgersen forsøkte seg i Raufoss men ble avvist», skriver Juvkam.

Propagandalederen i Vestre Toten NS skrev i en rapport 27.mars 1944:

«Min mening er forøvrig at det nå må forsøkes å få brutt den organiserte motstand mot NS som drives fra kirkelig- og indremisjonshold her i bygda. Den beste måten å få gjort dette på i øyeblikket ville vel være å få satt fast de som leder motstanden».

Per Juvkam ble arrestert 28.mars 1944, og slapp ikke ut før ved freden.

Skolen

Den første NS-ordføreren i Vestre Toten var klar i sitt syn på skolen:
«Vi har her i kommunen ikke bruk for negativt innstillede folk og aller minst innen skolen. På dette område kan det trenges en utluftning her i bygden.»

En arbeiderpartipolitiker som hadde vært formann i skolestyret siden før krigen ble avsatt 7.mars 1941. Et medlem av NS ble innsatt som skolestyreformann og satt i posisjonen fram til freden.
«Jeg unnlater ikke å gjøre oppmerksom på at fravær fra møtet vil bli rapportert» skrev den nye skolestyreformannen da han innkalte alle lærere til et propagandamøte om hirden i august 1941.

I februar 1942 ble Norges lærersamband opprettet på riksnivå som en nazifisert organisasjon for lærere. Lærerfronten – lærerne som nektet å gå inn i Lærersambandet – hadde Johannes Johannessen som tillitsmann i Totenbygdene. Han var førstelærer ved Raufoss folkeskole.
Fire lærere i Vestre Toten, deriblant den nevnte Johannessen, ble arrestert 20.mars 1942. De satt i fangenskap til ut på høsten; tre i Kirkenes og en på Grini. Førstelærer Johannessen kom tilbake fra Kirkenes 21.november 1942. Han møtte straks fram på sin arbeidsplass, fikk beskjed av skolestyreformannen om å «holde sig i ro foreløpig», men etter hvert skar skoledirektøren i Hedmark/Oppland gjennom og fastsatte at Johannessen hadde rett til full lønn fra den dag han meldte seg til tjeneste hos skolestyret.

Nasjonal ungdomstjeneste var et forsøk på å tvinge alle mellom 10 og 18 år inn i Nasjonal Samlings ungdomsfylking. Skolestyreformannen påla skolene – i hvert fall Raufoss folkeskole, som den største – å levere en fortegnelse til den nasjonale ungdomstjeneste over elever i 5., 6. og 7.klasse, og pårørendes navn. Lærerfronten sørget for å levere kopi av listen til en omreisende pastor fra en misjonsorganisasjon «så skulde denne sette sig i forbindelse med barnenes forældre og forsøke med deres hjelp å forpurre ungdomstjenesten», ifølge førstelærer Johannessens forklaring.
På landsbasis fikk Kirke- og undervisningsdepartementet inn over 200.000 skriv fra foreldre som protesterte mot ungdomstjenesten..

Idretten

I februar 1942 sendte idrettslederen i NS-kretsen møteinnkalling til idrettslagene på Raufoss. Dette var ledd i et landsomfattende forsøk på å få kontroll over idretten.
Raufoss Arbeideridrettslag svarte 19.februar 1942: «Da vi ikke er enige i den nyere tids utvikling på idrettens område, finner vi det nytteløst å delta i noen konferanse om idrettsspørsmålet.»
Raufoss Turn- og Idrettsforening møtte fram – for å si sin hjertens mening. NS-utsendingene ble kontant imøtegått av idrettsforeningens styre.

«En lokal nazist uttalte: "Detta nytter itte likevel, je kjenner dessa kara je". Styret ble dermed avsatt, og nazistene overtok styringen».

Riksidrettsføreren utpekte et aktivt NS-medlem, fabrikkdirektør Jon N. Seeberg, som formann i et samlet idrettslag, og satte tidligere idrettsledere formelt ut av funksjon.

Det var liten frivillig oppslutning, og dermed begrenset aktivitet, i det nazifiserte idrettslaget. En lokal NS-politiker, i denne anledning med tittelen Kretsfotballeder, skrev 22.juni 1942 til fotballforbundet:

«Raufoss Idrettslag kan dessverre ikke anbefales medtatt i Norgesmesterskapet, da det er meget vanskelig å stille lag selv i vanlige kretskamper. Raufoss har nemlig så mange av sine beste idrettsgutter i den Norske Legion, i den Germanske Landtjeneste o.s.v.»

Bedriftsidrett var det fremdeles adgang til å drive med, og på den måten ble raufossfotballen holdt i gang. Et bortelag (Fremad fra Lillehammer) minnes en kamp på Raufoss: «Dette het seg å være en bedriftskamp, for bedriftsidrett var tillatt. Men i virkeligheten var laget fra Raufoss ammunisjonsfabrikk et rent klubblag, med mange av de spillerne som skulle gjøre seg bemerket i etterkrigstida. Denne kampen samlet 2-3000 tilskuere».

Også i Bøverbru idrettslag ble et NS-medlem formann i 1942 etter pålegg fra det nazifiserte idrettsforbundet. Et vitne forklarte under landssvikoppgjøret at «siktede har påvirket en del unge gutter fra bygden til å bli medlemmer av det nassistiske fotballag på Bøverbru».
Den 5.september 1943 oppdaget den samme NS-lederen at det foregikk en illegal fotballkamp på idrettsplassen med spillere fra Bøverbru og Raufoss. NS-lederen oppga navn på spillerne i en rapport til den nazifiserte idrettskretsen, og ba om at de fikk sin «fortjente påminnelse». Videre ønsket han beslagleggelse av de illegale spilleres fotballer, «derav den ene helt ny». Idrettskretsen foretok seg imidlertid ikke noe verken mot spillerne eller fotballene.

Reinsvoll Idrettsforening la ned sin virksomhet i november 1940 og konstituerte seg på nytt 18.mai 1945.

Illegale media

«Innehadde radio, spredde nyheter muntlig på fabrikken. Ettersøkt». Slik var forklaringen fra en vestertotning etter flukt til Sverige. Rapporter som dette – stundom mer ordrike – finnes det mange av. Det var strenge straffer for å ha radio, og for å høre på London. Nyhetsformidling var én viktig funksjon, og særmeldingene en annen. Lederen for hjemmestyrkene på Raufoss har fortalt at det var radiomeldinger av typen «Bilen har fire hjul» som varslet når det skulle hentes flyslipp med forsyninger.
På Bøverbru fikk hjemmestyrkeledelsen daglige nyheter fra London formidlet av stasjonsmesteren, som hadde en radio inne i skrivebordet. «Ingen mistenkte hænnom», ifølge gruppelederen.

De strengt sensurerte, og til dels nazifiserte, avisene ble supplert med illegale aviser.
Den illegale avisen «Folkeviljen» ble redigert på Gjøvik, mangfoldiggjort på Østre Toten og distribuert over hele Toten og distriktet. Mange bussjåfører tok risikoen ved å ta med seg avisbunker, og andre bar rundt på aviser. Det fortelles om en som gikk fra Raufoss til Kapp etter melk, og som også tok med seg Folkeviljen tilbake.

Jernbanepersonale gjorde en viktig innsats ved å ta med avispakker fra Oslo, og en overkonduktør hjemmehørende på Gjøvik organiserte transporten på Gjøvikbanen før han ble arrestert i desember 1943. Avispakker ble kastet av toget i fart 100 meter før Reinsvoll stasjon og plukket opp for videre distribusjon. Kontaktpersonen på Reinsvoll – som måtte flykte i desember 1943 – fordelte så avisene videre til sine distributører. Det pleide å komme mellom 700 og 1000 aviser hver gang.
En telegrafist ved Raufoss jernbanestasjon var i en periode på 3-4 måneder våren 1942 med på å motta og fordele illegale aviser som kom fra Oslo. Etter å ha flyktet til Sverige sommeren 1942 forklarte han: «Det var Fri Fagbevegelse, Avantgarden, Friheten, Norge vårt land, Londonnytt. Jeg fikk de tilsendt en gang pr. uke. Jeg sørget for at avisene ble fordelt videre.»

Fem av vestertotningene som satt på Grini er registrert med «Avis» som grunn for fengslingen.

Næringsliv

Landbruk

Bønder og småbrukere i Vestre Toten hadde en inntektsøkning på over 60% fra 1939 til 1944, ifølge skatteligningene.

Åkerbruk. Myndighetenes politikk var at produksjon av menneskeføde (korn og potet) skulle prioriteres framfor fôrproduksjon, og dette ble i noen grad etterfulgt i Vestre Toten ved at det fra 1939 til 1945 var reduksjon i grasarealet (fra 52 til 43% av den dyrkede jorda) og økning i arealet til poteter, korn o.l. (fra 48 til 57%). Særlig var det potetarealet som var betydelig større i 1945 enn i 1939. Arealet til korndyrking endret seg ubetydelig fra 1939 til 1945, trass myndighetenes pålegg om økning. Matkorn, særlig hvete, fikk en økende andel.

Husdyrhold. Bøndene måtte hvert kvartal levere «Oppgave over husdyrbestanden» til forsyningsnemnda. Tallet på storfe i Vestre Toten gikk ned med 12% fra 1939 til 1943. Svineholdet, som hadde basert seg mye på kraftfôr, gikk ned enda mer. — Angående melkeproduksjon vises svært stor nedgang i melkemengden levert til Raufoss Meieri, fra 1132 tonn i 1941 til 419 tonn i 1944. Endringen var mye større enn hva reduksjonen i bygdas storfebesetning skulle tilsi. Svært mange forbrukere hadde kontakt med bønder gjennom slektskap eller bekjentskap, og fikk ordnet seg melkeprodukter på den måten. Rasjoneringspolitiet gikk i 1944 til anmeldelse av 18 bønder i Vestre Toten for mangelfull melkeleveranse gjennom det offentlige systemet. Den ordinære omsetningskanalen økte raskt igjen etter krigen, og lokalavisen kunne opplyse at melkemengden ved Raufoss meieri var dobbelt så stor i november-desember 1945 som i de samme to måneder i 1944. — Kjøttproduksjonen ble styrt ved at det fra 1942 ble innført pålegg om tvangsslakting, der hver produsent fikk kvote for hva som skulle leveres. Vestre Toten skulle i alt levere 54,5 tonn i 1943, som var en betydelig reduksjon fra året før; og formodentlig en tilpasning til hva det var mulig å få til.

Skogbruk. Tømmeravvirkningen i Vestre Toten var høy de 4 første krigsårene; mellom 9000 og 12000 kubikkmeter i året, og høyere enn det som var pålagt av staten. Prisene på tømmer var fastsatt direkte av Prisdirektoratet, men tydeligvis på et slikt nivå at skogeierne fant det lønnsomt med hogst. I sesongen 1944-45 gikk tømmerhogsten ned med 55% fra sesongen før. Dette forklares slik i en historieoppgave: «hovedårsaken synes å være at den store anleggsvirksomheten i tysk regi avtok kraftig mot slutten av okkupasjonen, bunnen falt ut av markedet.»
For vedhogst foreligger det lite statistikk, men aktiviteten var betydelig.

Torvutvinning. Dette var en utnyttelse av myrene som man drev med fra før i kommunen, men omfang og betydning økte under krigen. Med dårlig tilgang på kull ble det gode tider for torvfabrikkene. Sommeren 1941 var det torvdrift på åtte myrer i Vestre Toten. Aktiviteten lå på minst dette nivået i resten av krigsårene. I toppåret 1943 sysselsatte torvproduksjonen nærmere 800 personer i Vestre Toten.

Arbeidskraft til landbruket. Problemstillingen sammenfattes slik:

«Produksjonen av ammunisjon for tyskerne krevde store mengder arbeidskraft. Bygdas voksende brenntorvindustri sysselsatte flere og flere etter hvert som nye myrer ble åpnet for torvproduksjon. Som en følge av disse forholdene var ‘flukten fra landsbygda’, med mangel på arbeidshjelp i jordbruket som resultat, et stort problem i Vestre Toten allerede det første okkupasjonsåret.»

Arbeidstjenesten (AT) hadde en leir på Bøverbru, og mange bønder håpet på arbeidshjelp derfra. Etter hvert prioriterte Arbeidstjenesten imidlertid enkelte store nydyrkingsprosjekter framfor driftsoppgaver hos enkeltbønder.

«Vi greide oss likevel», sa en gardbruker fra Vestre Toten til en gjøvikavis etter at alt onnearbeidet var unnagjort høsten 1941.. Gjennom ekstra innsats, dugnad og hjelp utenfra fikk man avlingen i hus, – da og i fortsettelsen.

Raufoss Ammunisjonsfabrikker

Fabrikken kommer i gang igjen
De ansatte ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker hadde forlatt arbeidsplassen og evakuert fra stedet da tyskerne inntok Raufoss 20.april 1940, som nevnt i del 1 av denne artikkelen. Fra midten av mai 1940 var deler av arbeidsstokken ved fabrikken beskjeftiget igjen, for en stor del med oppryddingsarbeid eller på torvmyrene.
I løpet av sommeren 1940 innhentet RA godkjenninger fra Administrasjonsrådet av leveranser av ammunisjon til tyskerne. RA fortsatte gjennom hele krigen som statsbedrift, under det som med litt varierende navn utgjorde Handels- og Næringsdepartementet.

Skifte av direktør
«Direktør Jenssen ble fjernet fra sin stilling i september 1941 for å tiltre et 3 måneders opphold på Grini» het det lakonisk ved fabrikkens 50-årsjubileum i 1946.
Deretter ble Jon N. Seeberg fabrikkdirektør. Han var NS-mann, men med atskillig støtte utenom partiet, både ved ansettelsen og i vitneprov etterpå.
Ved årsskiftet 1942-43 gjorde Seeberg en oppsummering på et møte i bedriften:

«Det er en utbredt innstilling at det bare gjelder å hangle igjennom til krigen er slutt. Dette er en falsk innstilling. Holder vi oss passive blir vi liggende langt etter når krigen er slutt. Skal vi senere kunne hevde oss, må vi legge grunnlaget nå. ... Holdningen til fabrikken er for passiv, forståelsen er ikke våknet. Den enkelt må få øynene opp for sitt arbeide og sin betydning.»

Seebergs observasjon av å «hangle igjennom» samsvarer med hvordan historien ellers fortelles, slik som i fabrikkens jubileumsbok 1996: «Parolen blant arbeiderne på Raufoss, som så mange andre steder, var å sabotere mest mulig. Arbeidstempoet skulle ned, og unnaluring ble en sport».

Produksjonen
Kvaliteten på produktene kan ikke tallfestes på samme måte som produksjonsvolumet. «Juksearbeid» for å lage produkter som var dårlige nok for å leveres til tyskerne er imidlertid et mye omtalt fenomen. «Det var ikke akkurat topp kvalitet på den ammunisjonen som ble produsert for tyskerne» har en fabrikkarbeider / Milorg-mann fortalt i et intervju. Også direktør Seeberg konstaterte i en forklaring etter krigen «at arbeiderne bevisst produserte kassable ting».

Ser man på mengden av hva som ble produsert så finnes det en del tall. «Omsetningen økte ca 2,5 ganger fra 1940/41 til 1944/45» skrev lokalhistorikeren Rolf Holmen rundt årtusenskiftet.
Senere ble det regnet mer detaljert på produksjonstallene i Arne Løvlies studie Norske våpen i tyske hender.

I tabellen nedenfor er de historiske beløpene er hentet fra Løvlie, og indeksreguleringen er beregnet for denne artikkelen.

Budsjettår	Verdi av ammunisjon	2018-kroner, avrundet
1940/41	kr 3 889 477	112,5 mill kr
1941/42	kr 3 668 600	90,5 mill kr
1942/43	kr 5 161 764	120,1 mill kr
1943/44	kr 11 000 434	249,9 mill kr
1944/45	kr 8 102 063	181,8 mill kr

I Løvlies fullstendige presentasjon finnes det også kolonner som viser at den sivile produksjonen sank utover i krigsårene, og at produksjonskapasiteten for ammunisjon i stor grad ble utnyttet; således over 100% utnyttelsesgrad i 1943/44.

Mot slutten av krigen var det vanskelig å skaffe råvarene fabrikken trengte, så i budsjettåret 1944-45 var det nedgang i produksjonen. Londonregjeringens informasjonskontor hadde i februar 1945 fanget opp meldinger om innskrenkninger på Raufoss på grunn av materialmangel og annullerte ordrer.

Fabrikkarbeidere som trengte en jobb å leve av kom under et press som forklares slik i Landsorganisasjonens historie:

«De fleste mennesker i det okkuperte Norge levde legalt og hadde en jobb. Dette gjaldt også for de fleste som ledet motstandsarbeidet i fagbevegelsen. Det medførte plikt til å utføre arbeid som også kom motstanderen til nytte. Slik kunne motstand for de færreste bli absolutt, bare relativ. Nødtvungent samarbeid gikk ofte hånd i hånd med motstand hos en og samme person. Arbeiderne på Raufoss Ammunisjonsfabrikk produserte for tyskerne på dagtid – og drev militærtrening i Milorgs regi på kveldene.»

Produksjonsfaktorer og ledelse
Deler av produksjonsutstyret ble modernisert, etter at direktør Seeberg førte en omfattende korrespondanse med departementet om finansieringen.

Løvlie understreket også ledelsens betydning:

«Seeberg synes altså å ha hatt både arbeidernes og okkupasjonsmaktens tillit og vi kan derfor anta at han personlig har en stor del av ansvaret for at effektiviteten steg igjen etter at bunnen ble nådd i budsjettåret 1941/42».

Fagforeningshistorien forteller om Seebergs innsats for å skaffe særskilte forsyninger til fabrikkens ansatte:
«Direktøren sto også på for å skaffe arbeiderne fordeler med hensyn til levnetsmidler. Proviantmagasinet fra 1. verdenskrig ble innredet til en gedigen matbu».
Her var det matvarer å få kjøpt: poteter, grønnsaker, fersk fisk, saltsild og sardiner. Til jul og andre høytider var det mulig å få kjøpt brennevin gjennom proviantmagasinet. Også tobakksplanter, (papir)klær og sykkelslanger ble skaffet. «Jeg gjorde alt som sto i min makt for å skaffe mine arbeidere mat og klær og for deres trivsel» forklarte Seeberg selv under landssvikoppgjøret. «Direktør Seebergs godvilje på dette området ble satt pris på», heter det i fagforeningshistorien.

Oslogjengens sabotasje.
Én stort anlagt sabotasjeaksjon utenfra ble utført mot fabrikken.
Forsvarets Overkommando i London ga omkring månedsskiftet august-september 1944 ordre om at driften ved bl.a. Raufoss Ammunisjonsfabrikk måtte stanses. Det var «Oslogjengen» som ble satt på saken.
Sabotøren Birger Rasmussen, som var en nær medarbeider av Gunnar Sønsteby, har fortalt fra sin rekognosering på Raufoss. Etter å ha sett på forholdene, og hatt kontakt med B-orgs leder Helge Sunde, konstaterte Rasmussen at

«bedriften virket meget strengt bevoktet. Transformatorstasjonen var omgitt av et gjerde. Ved porten stod en tysk vakt, og inne i selve stasjonen stod en norsk vakt med et alarmapparat. Videre viste rekognoseringen min at syv transformatorer, plassert på tre ulike steder, måtte ødelegges for å sette bedriftens kraftforsyning ut av funksjon. Vel tilbake i Oslo diskuterte jeg dette med Sønsteby. Vi trakk den konklusjonen at selv om hele gjengen vår ble satt inn, ville vi ikke kunne klare å gjennomføre noen aksjon inne på fabrikkområdet.»

Gunnar Sønsteby drøftet saken med fagfolk på et par fabrikker i Oslo. Løsningen de anbefalte var å få stanset tilførselen av energi før den nådde Raufoss. Mye av strømmen til RA kom fra en transformatorstasjon ved Minnesund, og ble ført fram gjennom Hurdalen. Sabotørene håpet å kunne stanse fabrikken i lang tid ved å sprenge transformatoren på Minnesund og kutte høyspentledningen på flere utilgjengelige steder i Hurdalen.
Sprengningene ved Minnesund og i Hurdalen ble gjennomført natten mellom 15. og 16.september 1944. Tysk sikkerhetstjeneste meldte 21.september 1944 å ha funnet lunte av britisk opprinnelse på sprengningsstedet i Minnesund. Tyskerne så også sammenhengen med sabotasjen i Hurdalen, og rapporterte om den i samme melding. Sabotasjen resulterte bare i en ukes driftsstans. I løpet av denne uken ble mastene reist igjen. Dessuten fantes det ytterligere en transformator ved Minnesund, og denne var i funksjon. Fabrikken fikk også ført fram strøm nordfra: «Den gamle kraftledningen fra Lillehammer som var bygd under 1.verdenskrig, var fortsatt intakt.»
Milorg var ikke trukket inn i aksjonen, verken gruppa på Raufoss eller områdeledelsen på Gjøvik.

Styret av kommunen

Maktskiftet

Arbeiderpartiet, med ordfører Severin Olsen, hadde ved valget i 1937 fått bekreftet sitt rene flertall i Vestre Toten kommunestyre. Etter krigsutbruddet hadde ordføreren en travel tid med å opprettholde driften og sikre forsyninger. «Vi håper at alt vil vende seg til det beste også i framtia for vår bygd, for vårt folk og vårt land, slik at vi kan få vår frihet og selvstendighet igjen» sa han til kommunestyret i juli 1940.
Severin Olsen forsøkte også å ha ordinære kommunestyremøter utover høsten 1940; det var ett i oktober og så kalte han inn til nytt møte 9.desember 1940. Representantene var i ferd med å finne sine plasser, men så skjedde noe som en lokalavis skildret slik:

«Like før forhandlingene skulle begynne kom det gjennom fylkesmannen telegram fra Innenriksdepartementet om at herredstyret som hittil har fungert, skulle avvikles.»

Forsamlingen ble dermed oppløst før man kom i gang med noen behandling av saker. Ordfører og opposisjon rundet av med å takke hverandre for samarbeidet. «Til slutt sang forsamlingen første vers av Gud signe Noregs land» heter det i Opland Arbeiderblads referat.

Notater og kopier i fylkesmannens arkiv bekrefter at man der mottok Innenriksdepartementets brev av 7.desember 1940 om utskifting av den kommunale ledelsen i Vestre Toten, og meddelte dette telefonisk til kommunen. Innenriksdepartementet hadde utpekt 10 mann til «inntil videre å utføre de kommunale gjøremål som hører under formannskapet og herredsstyret». Blant de ti navnene var også ny ordfører – ingeniør Hans Henrik Petersen.

Noen uker tidligere hadde Petersen kalt sammen lokale NS-medlemmer til et møte der de skulle planlegge sammensetningen av

«… nytt herredsstyre for å komme i ordnede forhold for bygden. Petersen opplyste videre, at etter hans konferanse med departementet for den slags saker vilde meddelelse om oppnevning av ny ordfører komme med en gang, så snart forslaget om medlemmer til det nye herredsstyre var på det rene».

Noen dato for møtet er ikke notert, men seneste mulige dato er 15.november 1940, for fylkesmannen har i brev 16.november 1940 henvist til samtale med ordfører Severin Olsen om hendelser som må ha funnet sted i bakkant av det nevnte møtet i NS.

Det var ikke vanlig i kommunene rundt om at det ble satt inn NS-ledelse alt i begynnelsen av desember 1940. En mulig forklaring på at Vestre Toten var så tidig ute, kan ha vært de initiativrike kreftene i NS lokalt.

Ideologene

Hans Henrik Petersen hadde flyttet til Vestre Toten i 1938 da han fikk en ingeniørstilling ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Han hadde vært blant de tidlige medlemmene i Nasjonal Samling, og betegnet det selv som «en selvfølge» at han gikk inn i partiet i 1933.
Allerede på det første møtet Petersen ledet i det nye kommunale styret, 19.desember 1940, agiterte han mot «den jødiske kapital, som hittil har hatt altfor mye av verdensmakten.»

Ordførerskiftet i desember 1940 ble fulgt opp med at Petersens oppnevning for en ordinær toårsperiode ble bekreftet i januar 1941. På den måten kom oppnevningsperioden i Vestre Toten i takt med landet for øvrig. Opplegget i Kommunalforordningen var at ordføreren styrte etter førerprinsippet, og hadde en gruppe rådgivere («formenn») som utgjorde herredstinget.

Petersen så fram til «å bli kvitt en rekke mennesker som ikke er innstillet for N.S.’s oppbyggende arbeid, men i stedet misbruker sine tillitshverv til negativt arbeid.»)
Formuleringen går også igjen i vedtaksprotokollen som begrunnelse når noen entlediges fra kommunale verv: «Grunnen er at de ikke ennå har den riktige forståelse av og innstilling likeoverfor Nasjonal Samlings program og retningslinjer.»
Tilsvarende om forliksrådet, der «de som blev utskiftet ikke har vist noen aktiv innstilling for det nye statsstyret, men tvertimot ennu venter på "befrielsen fra London".»
Petersen ergret seg over at fattigstyrets «fiendtlige innstilling mot de nuværende styresmakter er så utpreget at man bare vil ha ubehageligheter med dem» og skiftet dem ut med egne partifeller.

Den lokale partiorganisasjonen ble likeledes ledet i ideologisk ånd. Lagføreren, altså formannen i kommunepartiet, argumenterte også for å besette kommunale verv med «medlemmer av NS og av folk som er velvillig innstillet for nyordningen.» Lagføreren og NS-ordføreren lot dermed til å være på bølgelengde. Dette forhindret ikke at Petersen ved en senere anledning betegnet lagføreren som «en umoden guttonge [som] har latt seg fullstendig lede av vedkommende som hadde lirket ham inn.»

I en uttalelse som Petersen fikk herredstingets tilslutning til i desember 1941 sluttet man opp om Quislings kamp mot «den internasjonale jødepest». Man måtte ikke oppfattes som «en nasjon av treller eller husmenn som blir mer krypende overfor England».

Petersen flyttet fra Toten ved månedskiftet januar/februar 1942, da han hadde blitt fylkesmann i Aust-Agder. Før sin fratreden skrev Petersen en anbefaling av varaordføreren, som han betegnet som «en rettlinjet mann», som det måtte være «en selvfølgelighet» skulle etterfølge han som ordfører. Slik skulle det imidlertid ikke gå, for andre krefter i partiet så for seg en annen kandidat.

Pragmatikerne

Han som skulle bli motkandidat var en bonde på nærmere 60 år, kommisjonær for Hypotekbanken, og medlem av Nasjonal Samling siden høsten 1940. Ole Thorsrud hadde i sine unge år vært kommunekasserer, og satt på 1920-tallet i kommunestyret i to perioder; én for «Jordbrukernes og andre næringsdrivendes liste» og én for Bondepartiet. Fra 1934 satt han en periode som første varamann for «Den upolitiske fellesliste».
Thorsrud forklarte etter krigen at han hadde meldt seg inn i NS for å få beholde vervet i Hypotekbanken, og ikke for å støtte partiets politikk.

Noen ledende NS-folk på krets- og fylkesnivå så på Thorsrud som en velegnet ordførerkandidat. Kretsføreren, en veterinær på Gjøvik, skal ha sagt: «Vi tar deg, enten du vil eller ikke». I den senere landssvikdommen mot kretsføreren brukes hans utvelgelse av ordfører som en formildende omstendighet:

«Han gikk således inn for at den meget moderate NS-mann Thorsrud skulle bli ordfører i Vestre Toten, mens den overordentlig aggressive NS-mann ingeniør Petersen ville ha en mere aktiv NS-mann som ordfører. Saken vakte atskillig røre innen partiet og tiltalte røk helt uklar med "minister" Hagelin, noe som skapte atskillige vanskeligheter for ham senere.»

NS-fylkesmannen i Oppland, Arve Frøisland, anbefalte på det beste at Thorsrud ble ordfører. Departementet foretok oppnevningen 19.februar 1942.

Fra sitt nye tilholdssted i Arendal fulgte tidligere NS-ordfører Petersen med på hva som hendte: «Da jeg for en tid siden erfarte at Ole Thorsrud var oppnevnt til ordfører i Vestre Toten, fikk jeg et alvorlig sjokk», skrev han til Innenriksdepartementet 11.april 1942, og konkluderte: «Jeg vil innstendig be herr Innenriksråden om å gjøre hvad De kan for å få omgjort oppnevningen av Thorsrud».

I brev 25.april 1942 gikk Innenriksdepartementet til det uvanlige skritt å forsøke å løse Ole Thorsrud fra ordførervervet, og i stedet oppnevne Petersens favoritt. Brevet om dette ble sendt fylkesmannen som første ledd på tjenesteveien, men kom aldri lenger. NS-fylkesmann Frøisland nektet å sette departementets vilje ut i livet, og etter korrespondanse og møter endte saken i fylkesmannens arkiv uten å være effektuert.
Mens prosessen pågikk hadde deler av NS-miljøet i Vestre Toten støttet avskjedigelsen av Thorsrud gjennom et brev til Innenriksdepartementet 2.mai 1942, underskrevet av 20 partimedlemmer. «Vi har liten grunn til å tro at bygda med O.Thorsrud som ordfører vil bli ledet i den rette NS-ånd», skrev de, og nevnte som eksempler at Thorsrud ville ha «et par av bygdas værste jøssinger» inn i herredstinget, og at han ikke hadde hindret at en assistent på et kommunalt kontor hadde mistet jobben, til tross for at hun var medlem av NS.

Nazifisering i form av å plassere NS-medlemmer i verv og stillinger hadde kjennetegnet det første drøye året med NS-styre i Vestre Toten, og det var dette den ideologiske fløyen av partiet ønsket mer av. I stedet fikk de Thorsruds pragmatisme, som for eksempel:
Før jul 1942 ansatte han en kommunekasserer som hadde vært assistent samme sted, og som ikke var NS-medlem, men tvert imot hadde meldt seg ut av partiet. Etter Thorsruds syn var «kommunen bedre tjent med ham enn eksempelvis et N.S.medlem uten faglig innsikt».

Propagandalederen i Vestre Toten lag av NS skildret «… en kamp på kniven mellom ordføreren og lagføreren om enhver ansettelse. Lagføreren forlangte konsekvent innsatt NS-folk i alle verv og stillinger av betydning.» Her gjengis noen av sakene som propagandalederen kritiserte den pragmatiske NS-ordføreren for:

• Om den nevnte assistenten som avanserte til kommunekasserer mente propagandalederen at han på grunn av utmeldingen fra NS «burde være fjernet endog fra sin underordnede stilling som assistent».
• Som forretningsfører for forsyningsnemnda «ansatte ordføreren også en innbitt motstander av NS på tross av at det forelå ansøkning fra mere kvalifisert NS-medlem.»
• Forrige NS-ordfører hadde «...oppnevnt en dyktig NS-bonde til formann i jordstyret. Noe av det første herr Thorsrud foretok seg etterat han overtok stillingen var å trakassere vekk denne NS-mannen og erstatte ham med en innbitt, erklært motstander av NS.»
• «Akkurat samme framgangsmåten ble brukt overfor den NS-mannen som var formann i forsyningsnemnda. Han ble avsatt og erstattet av en motstander av NS», skrev propagandalederen.

Foran 2-årsperioden 1943-44 gikk NS-fylkesmann Frøisland gikk inn for gjenoppnevning av ordfører i Vestre Toten. Frøislands «bestemte inntrykk er at ordfører Thorsrud i den tid han har fungert som ordfører har utført dette sitt hverv på en mønstergyldig måte, og at de vedtak og de disposisjoner han har tatt, har tjent hans kommune til beste, trivsel og fremgang».
Lokalt var meningene delte, og etter samme skillelinjer som før. Den 22.februar 1943 var det 10 NS-medlemmer – stort sett blant de 20 som hadde skrevet i mai 1942 – som sendte Innenriksdepartementet en «inntrengende henstilling» om å utpeke han som alltid hadde vært Petersens og ideologenes kandidat.
Innenriksdepartementet oppnevnte imidlertid Thorsrud for en ny periode i brev 19.april 1943. En grundig intern vurdering ligger ved konseptet i departementsarkivet, og her heter det bl.a. «Ordfører Thorsrud har ved en anledning vært i deptet. - komm.avdelingen til konferanse og gjorde da et meget godt inntrykk».

En oppsummering som en historiker har gjort på landsbasis tilsier at det pragmatiske styret nærmest var det vanlige i kommunene:

«Med de mange pragmatiske og ikke-ideologiske NS-ordførerne ble det ingen nasjonalsosialistisk revolusjon i kommunene, til skuffelse for en del mer ideologiske og partitro fylkesførere og innen deler av NS.»

Ved årsskiftet 1944/45 skulle de kommunale posisjoner bli besatt for en ny periode. Ideologene i Vestre Toten NS gjorde et siste fremstøt, anført av lagføreren. De øynet en mulig alliert i Finn Thrana, den nye fylkesføreren. Til å begynne med ga Thrana tydeligvis inntrykk av at han ville støtte ideologenes kandidat i Vestre Toten, men etterpå avtalte han med NS-fylkesmann Frøisland å gå inn for en ny periode med Thorsrud. Slik skrev fylkesfører Thrana til lagføreren i Vestre Toten 21.desember 1944: «Jeg beklager at jeg på grunnlag av nærmere overlegning og etter å ha fått nye opplysninger har funnet å måtte endre min oppfatning, som jeg gav uttrykk for under vårt møte på Raufoss for en tid siden. Jeg finner imidlertid denne sak så viktig at jeg ikke kan være bundet av utsagn som jo selvfølgelig ikke var på noen måte bindende.»
Lagføreren ga straks han mottok brevet uttrykk for at «Herr fylkesførerens endrede og høyst merkelige standpunkt i saka har skuffet meg meget», og «jeg finner det uholdbart å fortsette som lagfører».
Også en annen aktiv NS-mann som alltid hadde støttet motkandidaten mot Thorsrud sa fra seg (eller «anså seg løst fra») sine verv i parti og kommune, og begrunnet det slik: «Som grund anfører jeg at Hr. ordfører O. Thorsrud hele tiden han har vært ordfører systematisk har forbigått Hr. lagførers innstillinger og derved også N.S. program.»
På samme tid la lederen for NS Kvinner i kommunen ned sitt verv.
Disse handlingene falt ikke i god jord hos fylkesfører Thrana: «Nedleggelsen av de kommunale verv virker utelukkende til ytterligere å latterliggjøre partiet i herredet», skrev han til lagføreren 16.februar 1945.

Departementet oppnevnte 13.januar 1945 Ole Thorsrud til ordfører for nok en periode. Hans motstander opp gjennom årene ble på papiret ført opp som varaordfører også for neste periode, men lot være å komme på kommunale møter våren 1945, til dels uten å melde forfall. Kontorsjefen i kommunen forklarte at vedkommende «deltok ikke i møtene [i 1945] idet han visstnok var skuffet over at han ikke blev ordfører». Ideologene i NS var nå definitivt ute av ledelsen i kommunen og kommunepartiet.

Det ble utpekt en ny lagfører for kommunepartiet, som lot til å samarbeide godt med Thorsrud, og pragmatikerne holdt kommunen i gang fram til kapitulasjonen. Herredstingets protokollføring slutter med det møtet de holdt 2.mai 1945. Inne mellom diverse realitetsbehandlede saker finnes også en sak som ble «utsatt til neste møte» – et møte som naturlig nok aldri ble holdt. De tyske okkupantene som hadde holdt Nasjonal Samling ved makten sto foran sitt endelige nederlag.

Kapitulasjon og landssvikoppgjør

Tysk kapitulasjon

8.mai 1945 feires som dagen for krigens slutt i Norge, men i Vestre Toten skulle datoen bli 13.mai og klokka 15 på ettermiddagen før de tyske militærstyrkene endelig trakk seg tilbake fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker.

«De første dagene etter frigjøringen var det en del usikkerhet og bekymring når det gjaldt spørsmålet om hva de tyske troppestyrker på Raufoss ville gjøre» heter det i historien om motstandskampen. Usikkerheten skyldtes at den tyske kompanisjefen på Raufoss ville kjempe videre, og i første omgang fikk tillatelse til det fra sin overordnede.

Hjemmestyrkene på stedet måtte innrette seg etter de ulike beskjedene som kom. Den opprinnelige ordren fra områdeledelsen, mottatt sent på kvelden 8.mai, var at hjemmestyrkene skulle stille opp på sin mobiliseringplass 9.mai kl 15. Mobiliseringsplassen var bruket Søndre Bradal, nær Bradalsmyra i åsen vest for Raufoss. Derfra marsjerte styrkene inn i Raufoss sentrum. «De var utstyrt med Stenguns (automatgeværer), håndgranater og var nesten "militært" antrukket i vindjakker og sportsklær». Klokka var da 15.25. «Det var i tidligste laget forresten og skapte endel forvirring hos tyskerne» fortalte stabslederen fenrik Stenseth i et avisintervju noen tiår senere.
Samme kveld fikk hjemmestyrkene ny ordre fra distriktsledelsen på Gjøvik om å trekke seg tilbake. De trakk seg da 3 kilometer ut av sentrum, til Slåttsveen ved Sagvollvegen sør for Lønnberget. Der kom det igjen ordre til styrkene om å innta Raufoss straks, og de så gjorde og etablerte seg på Brubakken skole i Raufoss sentrum. Denne kvelden ble kirken fylt til takkegudstjeneste.

Fra norsk side ble kommunikasjonen tyskerne imellom avlyttet på telefonsentralene på Raufoss og Gjøvik. Hjemmestyrkene ble gjennom telefonavlytting «kjent med at tyskerne på Raufoss var bestemt på å slåss, - de hadde ingenting å tape, erklærte de. Det ble bl.a. forespurt fra Lillehammer om de hadde nok ammunisjon.» Hjemmestyrkenes områdeledelse forlangte et møte med den tyske Ortskommandant. Møtet ble holdt på vegen nedenfor Bondelia, tyskernes lokale hovedkvarter. Lederne fra hjemmestyrkene forklarte Ortskommandanten at de disponerte styrker som var dobbelt så store som tyskernes, og krevde at den kamplystne tyske kompanisjefen på Raufoss måtte få kontraordre. Dette ble gjort, og den andre verdenskrig var slutt også i Vestre Toten.

Og 13.mai kl 15, akkurat 4 døgn etter hjemmestyrkenes første innmarsj, ga tyskerne på Raufoss formelt fra seg sin posisjon. Dette skjedde ved en markering der tyske offiserer overlot vaktholdet på fabrikken til Helge Sunde og B-org.
Klokka 21 den 13.mai 1945 møttes en begeistret folkemengde på torget på Raufoss og hørte taler av lederne for B-org og hjemmestyrkene.

Landssvikoppgjøret

Fylkesmannen sørget rett etter freden for å konstituere betrodde lokale personer som lensmenn. Som ledd i dette ble meieribestyrer Hans Joa utpekt til lensmann i Vestre Toten. Lensmannsdistriktet besto av de daværende kommunene Vestre Toten, Kolbu og Eina.
I fylkesmannens arkiv finnes dokumentet Foreløbig veiledning for lensmenn som beskriver de nye lensmennenes oppgaver og opptreden. Her heter det bl.a.

«For opprettholdelse av ro og orden og forhindring av selvtekt må de nødvendige arrestasjoner foretas hurtig og bestemt. Det gjelder å få arrestert de nazister som er særlig forhatt eller som har hatt særlig betrodde stillinger eller som kan tenkes å samle motstandsgrupper omkring seg. ... Det vil ikke bli spørsmål om å arrestere et hvilketsomhelst medlem av N.S.»

«I alle tilfeller skal lensmenn knytte forbindelse med sjefen for den lokale gruppe av Milorg hvor sådan finnes» heter det ellers i veiledningen. Det var hjemmestyrkene som disponerte nok mannskap til å få gjennomført større aksjoner.
Allerede klokka 4 på morgenen den 10.mai startet hjemmestyrkene på Raufoss med arrestasjoner.. «Hjemmestyrkene på Raufoss har også vært i virksomhet og allerede sikret seg de fleste av nazistene» lyder en avismelding 11.mai. Det er dokumentert i overkant av 30 arrestanter på Raufoss.
Hjemmestyrkene på Bøverbru var også raskt ute med å arrestere 30 NS-medlemmer i sitt distrikt – «herunder ordføreren og to prester», som det heter i gruppens rapport. Oppdraget var å «... ta vare på dei nasista som var liste opp», fortalte et medlem av Bøverbrugruppa. «Du kan itte ta'n for'n skal stelle kua i morra» sa moren til en som ble arrestert.
I hele kommunen ble dermed drøyt 60 personer tatt ved arrestasjonene. Lokalt er det ikke funnet noen direkte henvisning til den interne arrestasjonslisten utarbeidet av norske politimyndigheter i eksil i Sverige, kjent som Liste nr 1. Generelt er det sagt om denne at «Listen ble distribuert til lensmannskontorer over hele landet etter krigens slutt, og ble brukt i arbeidet med å pågripe landssvikmistenkte». I Liste nr 1 er det i arbeidet med denne artikkelen funnet 33 personer fra Vestre Toten, derav to som ikke kan identifiseres og én dobbeltoppføring, slik at det blir 30 navn. Videre må et lignende antall ha blitt pågrepet på annet grunnlag for å nå opp i totalen på over 60. En gjennomgang viser at alle de 30 i Liste nr 1 var blant dem som ble varetektsfengslet og senere dømt i landssvikoppgjøret.

I blant hadde man vært for ivrig til å ta arrestanter, slik som han som hadde vært underkvartermester i Arbeidstjenesten de to siste krigsårene, men uten å være medlem av Nasjonal Samling. Toten forhørsrett bestemte 16.juni 1945 at han skulle settes fri fra varetekt, etter som hans posisjon i AT alene ikke var straffbar, og det heller ikke var påvist at han hadde overtrådt landssvikbestemmelsene på annen måte. Saken mot han ble henlagt.

Det ble tatt i bruk to midlertidige arrestlokaler. På Raufoss var det gymnastikksalen på Brubakken skole, og i Bøverbrudistriktet Elim bedehus (Skaugerudvegen 51, langs vegen mot Kolbu). «Sammen med sine åndsfrender sitter han arrestert i lokalet Elim i Kolbu, og har rikelig tid til å meditere over sin virksomhet ...» skrev Totens Blad 2.juni 1945 i en usignert notis om en navngitt arrestant. Noen kvinner fra Vestre Toten – og distriktet for øvrig – ble satt i varetekt i den tidligere AT-leiren på Kjølset på Skreia.
Bondelia ved Gjøvik avløste de lokale varetektsanleggene ut på sommeren 1945. Bondelia ble senere også brukt ved soning av dommer, og det samme ble Åstjern, en tidligere AT-leir på åsen mellom Toten og Hadeland.

Den strafferettslige behandlingen av de aller fleste sakene foregikk lokalt, ved forelegg fra Vestoppland politikammer eller dom i Toten herredsrett. De aller alvorligste saker gikk direkte til lagmannsrett.
Passive medlemmer av Nasjonal Samling kunne i de mildeste tilfellene få sin eneste formelle straff i form av et forelegg fra politikammeret der borgerlige rettigheter som stemmerett og verneplikt ble inndratt, i utgangspunktet for 10 år. I de noe grovere tilfellene kom en pengebot i tillegg, vanligvis fastsatt av politikammeret, men enkelte ganger av statsadvokaten eller herredsretten.
Av alvorligere saker er det i herredsrettens arkivoversikt tellet opp dommer på frihetsberøvelse (fengsel eller tvangsarbeid) mot 50 NS-medlemmer fra Vestre Toten. En håndfull saker avgjort direkte i lagmannsrett kommer i tillegg.

Angivere var det vanskelig å skaffe sikre bevis mot, og det finnes atskillige tilfelle der mistanker om angiveri måtte strykes fra tiltalebeslutningen, eller at domstolen ikke fant bevisene gode nok til å dømme angivere. En politietterforsker skrev resignert 11.januar 1946: «Når det gjelder angivervirksomhet overfor det tyske sikkerhetspoliti, har jeg imidlertid fått det bestemte inntrykk gjennom min temmelig inngående befatning med disse saker, at landssvikerne på dette punkt er blitt enige om å nekte enhver befatning med slike ting. Bare unntakelsesvis foreligger det tilståelse.»

Av økonomisk landssvik er det ikke observert noen store saker, men noen «små fisker» ble tatt. Et eksempel er blikkenslageren, uten NS-tilknytning, som fra sin enmannsbedrift hadde laget bokser for bruk til håndgranater. Bestillingen hadde kommet gjennom den norske verksmesteren ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Blikkenslageren hadde hatt tilsvarende oppdrag på 1930-tallet. Som formildende omstendighet ble det nevnt at blikkenslageren hadde tatt risikoen ved å skaffe hjemmestyrkene prøve på et tysk tennrør, men han ble likevel dømt til en bot på kr 2000 (tilsvarende en del månedslønner), og inndraging av fortjeneste.

To ordførere – to dommer. Del 7 av denne artikkelen forteller om de to NS-ordførerne under krigen, og hvor forskjellige de var. Rettsvesenet oppfattet også disse forskjellene, og det ga seg utslag i dommene: Frihetsberøvelse i 15 år for den første, og 6 måneder for den andre.

Litteratur og kilder

Bøker og artikler

• Bjørge, Edvard: Gjøvik i krig : en beretning om hendingene i tidligere Vardal, Snertingdal, Biri og Gjøvik kommuner april 1940 Eget forlag 1993, side 28
• Bjørnhaug, Inger og Halvorsen,Terje: LOs historie : Medlemsmakt og samfunnsansvar 1935-1969, bind 2. Pax forlag 2009
• Blichfeldt, Leif: Gjøvik 1940-45 : krig, okkupasjon, frigjøring. Eget forlag 1992
• Brox, Egil: Krigens redsler: Fem nordmenns dramatiske opplevelser 1940-1945, Alfa forlag 2006
• Erichsen, Anders: Rapport fra Raufoss Luftvern, Riksarkivet boks Yb L0159 Hæren : Kavaleriet og artilleriet
• Giertsen, Børre R. (red): Fangeleksikon : Grinifangene, Cappelen 1946
• Gjørvad, Olav (red.): Totens bygdebok - bind 2, Oslo 1937. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Gulbrandsen, Kjell: «Stenersen og Kamper’n – Sider ved motstandskampen på Toten» i Mjøsmuseets årbok 2022 side 53-73
• Halvorsen, Terje, Etterord i 1987-utgaven av Menn i mørket, Falken forlag, Oslo 1987
• Haukaas, Kaare: Faktaregister for okkupasjonshistorien. Oslo 1947
• Hegtun, Halfdan: Fra Toten og andre verdensdeler. Aschehoug 1962
• Holmen, Rolf og Wang, Thor: Vår kamp for rettferd og framgang : Raufoss Jern og Metall 1905-2005
• Holmen, Rolf: Brenntorvproduksjon i Vestre Toten. Toten Økomuseum 1999
• Holmen, Rolf: Kaare : historien om en totning og mennesker han møtte Alfa forlag 2005
• Holmen, Rolf: «Raufoss og andre verdenskrig» i TOTN årbok 2000/2001
• Jensen, Jørgen: Krigen på Hedmark : Opland Dragonregiment i 1940. Tanum forlag 1947
• Jenssen, Aagot: Krigen i 1940 : Personlige opplevelser nedtegnet av fru direktør Jenssen, håndskrevet, udatert. Mjøsmuseet, Eiktunet, arkiv E-A-483
• Juvkam, Per: Kirke og biskop i kamp : Hamar bispedømme under okkupasjonen. Publikasjoner fra Arkiv for kirkehistoriske tradisjoner, Universitetet i Oslo 2002
• Kjølseth, Paul: «Mine opplevelser under 2.verdenskrig» i Årbok (Mjøsmuseet). 2008 side 145-158
• Kristiansen, Lisbet: «Vi visste hva tysk krigsrett betydde, vi sa nei likevel», mangfoldiggjort hefte 2017
• Kristofersen, Knut: Hitlers bursdag. Alfa forlag 2008
• Kroglund, Nina Drolsum: Hitlers norske hjelpere. Oslo 2010
• Larsen, Stein Ugelvik; Sandberg, Beatrice og Dahm, Volker (red.): Meldungen aus Norwegen 1940-1945 : Die geheimen Lageberichte des Befehlshabers der Sicherheitspolizei und des SD in Norwegen. Oldenbourg Wissenschaftsverlag 2008
• Lunde, Jon Vegard: Det var ei rar tid : Hjemmefronten i Gudbrandsdalen 1940-45. Utgitt 1982
• Løken, Roar: Antisabotasjen 1943-45. Commentum forlag 2017
• Løvlie, Arne: Norske våpen i tyske hender : De militære bedrifter under okkupasjonen 1940-1945. Oslo 2004, Forsvarsmuseets småskrift nr 40
• Mjøsmuseets årbok 2013
• Moen, Kai Eirik: Raufoss! Fotball og fabrikk. Masteroppgave Norges idrettshøgskole 2009
• Norsk krigsleksikon, Cappelen forlag 1995
• Ording, Arne (red): Våre falne : 1939-1945 bind 1, Oslo 1949; Våre falne : 1939-1945 bind 2, Oslo 1950; Våre falne : 1939-1945 bind 3, Oslo 1950; Våre falne : 1939-1945 bind 4, Oslo 1951
• Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940-1945. Universitetsforlaget 1995
• Raufoss Idrettslag 30 år 1918-1948, utgitt 1948
• Røse, Sigurd (red.): Totens bygdebok, bind 1, Oslo 1952. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Salvesen, Bjørn Kåre: Sivil motstand i Oppland fylke under okkupasjonen 1940-45. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1982
• Sivesind, Oskar: Motstandskampen på Raufoss 1940-1945. Eget forlag 1995
• Sunde, Asbjørn: Menn i mørket, nyutgave Falken forlag, Oslo 1987
• Sønsteby, Gunnar: Rapport fra nr 24. Ernst G.Mortensens forlag 1960
• Thomassen, Erik: «De valgte å slåss : Vestlandshæren i krig, 9.april-1.mai 1940» Vigmostad & Bjørke 2021
• Wang, Thor: RA i skuddlinja Raufoss 1996
• Ulateig, Egil: Veien mot undergangen : Historien om de norske frontkjemperne. Forlaget Reportasje 2002
• Veum, Eirik i samarbeid med Brenden, Geir og Dalen, Torgeir Lindtvedt: Deres ære var troskap : nordmenn drept i tysk krigstjeneste, Vega forlag 2017
• Westlie, Bjørn: Fars krig. Aschehoug forlag 2009
• Wold, Henning: Milorg D14.3 - 1940 - 1945: den hemmelige militære motstanden i Valdres, Land og Gjøvik – Toten. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1982
• Østbye, Gudbrand: Krigen i Norge 1940. Operasjonene på vestsiden av Mjøsa - Follebu – Gausdal. Gyldendal 1960, side 92
• Aas, Petter: Landbruket i Vestre Toten kommune under okkupasjonen. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1996
• Aasland, Birger: Reinsvoll idrettsforening : 100 år med idrettsglede. Utgitt 2018

Aviser og blad

• Fellesavisen Opland 1945
• Opland Arbeiderblad 1940, 1947
• Oppland Arbeiderblad 1971, 1990
• Samhold 1985
• Sandefjords Blad 1975
• Totens Blad 1945, 1947
• Velgeren 1940, 1945
• Vestopland 1941
• Birkebeineren nr 3 mars 1944
• HS, Organ for hjemmestyrkene i D 14.3, nr 1, 17.mai 1945
• HS-vakt Distrikt 143, nr 2, 7.juni 1945
• Nå kan det fortelles nr 1, 1945, utgitt på Gjøvik av Leif Blichfeldt, Alf Rønning og Bjarne Thorud
• Nå kan det fortelles nr 2, 1945, utgitt på Gjøvik av Leif Blichfeldt, Alf Rønning og Bjarne Thorud

Internettkilder

• Alfabetisk register til Kjesäterkartoteket (Arkivverket)
• NRK 13.mars 2014, intervju med professor Tore Pryser
• Priskalkulator på Norges Banks hjemmeside
• Wikipedia, engelsk, artikkel om Dame of Sark
• Wikipedia, svensk, artikler om Töcksfors og Årjäng

Arkivmateriale

• Mjøsmuseets Dokumentasjonssenter T-A-800 Muntlig tradisjon - lydbåndregister
• Norges Hjemmefrontmuseum NHM 35 Milorg i Sør- og Vestoppland
• Norges Hjemmefrontmuseum NHM 512 Dokumenter etter Leif Blichfeldt
• Riksarkivet S-3138 Landssvikarkivet
• Riksarkivet S-1045, Fa; L0200 Ordførere i Oppland 1941-42 og L0201 Ordførere i Oppland 1943/44 – 45/46
• Statsarkivet i Hamar FYO-002 Fylkesmannen i Oppland
• Statsarkivet i Hamar TING-006 Gai L0001 Toten tingrett, Saklister landssviksaker
• Statsarkivet i Hamar ARK/32 Yca Nasjonal Samling, Vestre Toten lag
• Statsarkivet i Hamar ARK/84 Raufoss Turn- og Idrettsforening/Raufoss Arbeideridrettslag 1936-1945
• Vestre Toten kommunes arkiv Diverse dokumenter 1940-1946
• Vestre Toten kommunes arkiv Protokoll for herredsstyre/herredsting, årene omkring 1940-45