Johan Falkberget
Johan Petter Falkberget (født 30. september 1879 i Rugldalen ved Røros, død 5. april 1967 samme sted) var forfatter og journalist. Han kom fra en bergverksslekt og hadde selv jobba i gruvene som ung mann, noe som gjenspeiles i hans forfatterskap. Han var også en periode politisk aktiv på venstresida.
Slekt og familie
Han var sønn av ertzscheider og senere landhandler og gårdbruker Mikkel Andreas Pedersen Lillebakken (1847–1916) og Gunhild Jonsdatter Jamt (1855–1922).
I 1899 ble han gift med Anna Marie Skjølsvold (1880–1960), som var datter av baneformann Ole Skjølsvold og Petronille Koch.
Unge år
Han vokste opp med en far som jobba ved Røros Kobberverk, på det lille bruket Falkberget i Rugldalen. Det var morfaren John O. Jamt som hadde rydda bruket ved Ruglsjøen, omkring halvannen mil fra Røros. Faren flytta til Røros fra Østerdalen – han var født i Tolga prestegjeld – og ble gift med Gunhild Jamt. Han var både gårdbruker og bergmann, og var også interessert i litteratur og sosiale spørsmål. Dette var interesser han overførte til sin sønn.
Det fortelles at navnet Falkberget tok han som ung mann fra en fjellknaus ved Ratvolden som var forma som et fuglehode.[1] Det ble sagt at falker i tidligere tider hekka der. Men det er like trolig at han tok det fra småbruket, selv om faren brukte navnet. Bruket Falkberget het opprinnelig Trondalen, men siden 1880-åra hadde det stått Falkberget i matrikkelen – og bruket hadde navn etter knausen. Uansett, Johan Falkberget ble signaturen på hans første innlegg og fortellinger, som ble trykt i lokalavisa Fjeld-Ljom.
At han var så skrivefør skyldtes nok vel så mye farens innflytelse som skolegangen, for fra han var sju år gammel og til han var 27 jobba han i gruvene i lange perioder. Det ble bare tolv uker skolegang i året. At han begynte å jobbe tidlig var helt nødvendig, for familien hadde det trangt økonomisk. Dermed ble han «vaskarryss» ved Christianus Sextus gruven tilhørende kobberverket, en av småguttene – 'ryss' er et dialektord for 'gutt' i Østerdalen og i Rørostraktene – som vaska malmen. Faren klarte etter hvert ikke å jobbe i gruvene lenger, og starta da landhandel. Unge Johan hjalp da til i butikken, i tillegg til jobbe i gruvene.
I 1900, året etter at han hadde gift seg med Anna Marie Skjølsvold, fikk de sønnen Magnus. Vi finner den lille familien i folketellinga 1900 på Falkberget sammen med foreldrene hans.[2]
Journalist og forfatterspire
Tilbake til bidragene til Fjeld-Ljom: I 1901 fikk han sin første store fortelling på trykk da Mod lys og grav kom som føljetong i avisa. Debutromanen kom i 1901. Naar livskvelden kjem var skrevet på nynorsk. Falkbergets senere forfatterskap er på bokmål, men med tydelige innslag av dialektord og -uttrykk. Neste bok, fortellinga Bjarne, kom i 1903. Falkberget fikk ikke honorar for disse to bøkene, som ble gitt ut av redaktøren i Fjeld-Ljom, men tjente litt på å selge frieksemplarene han fikk i bygdene rundt Røros. Bøkene var knapt noen mesterstykker, men senere litteraturforskere har kunne se kimen til et stort forfatterskap i dem.
Gjennom åtte til ti år skrev Falkberget jevnlig i Fjeld-Ljom, og gjennom disse fikk han sin opplæring som journalist. Ved siden av forfatterskapet virka han som journalist og redaktør i mer enn seksti år. Det var også i denne tida han begynte å vise et politisk engasjement når han skrev om arbeidernes interesser i bergstaden.
I 1906 flytta han til Ålesund med kone og tre barn. I tillegg til Magnus hadde de nå døtrene Odbjørg (f. 1903) og Aasta (f. 1905). Der ble han redaktør for avisa Nybrott i et års tid, og samtidig formann i den lokale sosialdemokratiske foreninga. Som redaktør uten noen redaksjon måtte han gjøre alt selv for å få ferdig avisa. Allikevel fikk han tid til å skrive andre ting, og i 1906 kom Hauk Uglevatn, som er den første av hans bøker med selvopplevd stoff og handling fra gruvearbeidernes verden. I romanen Svarte fjelde fra 1907 jobba han videre med dette. Den kom i et godt år for norsk litteratur - 1907 var debutåret til Sigrid Undset, Olav Duun og Herman Wildenvey. Mange regner også Svarte fjelde som Falkbergets egentlige debutbok, overgangen fra skribentens forpostfektninger til forfatterens litterære verk.
Årene på Grorud
- Se også Johan Falkberget og Grorud.
Da Nybrott ble nedlagt i 1907 gikk ferden til Kristiania, og året etter videre til Fredrikstad der han ble redaktør i Smaalenenes Socialdemokrat, nå Demokraten. Det ble bare tre måneder der, for han følte at han stagnerte som forfatter i Østfoldbyen. Han måtte komme seg tilbake til Kristiania, og det er der vi finner ham med kona og tre barn i folketellinga 1910. Det vil si, vi finner dem i Aker herred, nærmere bestemt på Lilloborg, en eiendom utskilt fra gården Grorud.[3] I tellinga fra 1900 var han handelsbetjent og arbeider; nå var han oppført som forfatter. Lilloborg har i dag adresse Pastor Blaauws vei 13.
I 1911 fikk han Statens forfatterstipend. Han reiste til Roma. Underveis, mens han var i København, fikk han en avtale med Social-Demokraten, senere Arbeiderbladet og nå Dagsavisen, i Kristiania om å skrive reisebrev, og da han kom hjem fikk han jobb som journalist og litterær medarbeider i denne avisa. Han fortsatte der til slutten av 1920-åra. Falkberget fant venner blant unge, revolusjonære intellektuelle i Kristiania, og skapte seg i løpet av de neste åra et navn i den sosialistiske pressen. Hans innlegg og artikler ble tatt godt imot, og han ble også hylla som arbeidernes dikter. I romanen Brændoffer fra 1917 er han sterkt kritisk til industrialiseringa med dens lønnsslaveri og fremmedgjøring. I perioden 1910 til 1920 skrev han i tidsskriftene Agitatoren og Det tyvende aarhundrede. Begge var klart sosialistiske tidsskrifter, med en noe uklar tilknytning til Arbeiderpartiet.
Familien opplevde en tragedie i hjemmet på Lilloborg i 1913, da deres eldste datter Odbjørg døde der. Kort tid etter flytta resten av familien til Fjeldborg i Fossumveien 2a. Dette ble for langt fra Grorud stasjon, så allerede året etter flytta familien til Fløifjeld i Kirkesvingen 10. I likhet med Lilloborg er også dette rett ved Grorud kirke. I 2013 satte Oslo Byes Vel opp en blå plakett ved huset. Et annet minne om hans tid på Grorud er en byste ved arbeiderboligene i Grorudveien 3-5, som ble satt opp i 2014.
Mens Brændoffer fra 1917 var en av hans dystreste bøker, ble neste bok den rake motsetning. Til tross for tragedien med å miste ei datter – eller kanskje var det et behov for å skrive seg ut av sorgen – ble Bør Børson jr. hans neste fortelling. Den kom som føljetong i Hvepsen, og så i bokform i 1922. I dag kjenner vi den ikke minst gjennom filmmusikalen fra 1974 med Rolv Wesenlund i hovedrollen. Bør Børson jr. er en satirisk fortelling om jobbmentaliteten under første verdenskrig, og den ble en stor salgssuksess.
Tilbake til røttene
I 1922, altså samme år som Bør Børson jr. kom ut som bok, døde Falkbergets mor etter å ha levd seks år som enke på Falkberget. Dermed flytta familien tilbake til hans barndomshjem, der han skulle være gårdbruker og forfatter. De oppførte et nytt hus der, Ratvolden, på samme eiendom som Falkberget. I løpet av det samme året holdt de på å miste minstejenta Aasta. Hun friskna til, og Falkberget knytta dette til forbønn. Dette satte et sterkt preg på ham, og for å bearbeide hendelsen begynte han å skrive. Den fjerde nattevakt kom ut i 1923. Handlinga er lagt til Røros i nødsåra rundt 1807. I fortellinga kommer den nye presten på kant med de fleste av sine soknebarn, og Falkberget utforska temaer omkring kjærlighet og plikt.
Falkberget gikk enda lenger tilbake i neste roman, Christianus Sextus. Den er i seks deler, utgitt i tre bind fra 1927 til 1935. Handlinga er spillet om makt, penger og kapital etter at man har funnet nye malmforekomster omkring 1730, og åpner ei ny gruve oppkalt etter kong Christian VI. Under skriveprosessen drev han omfattende lokalhistoriske undersøkelser og arkivstudier. Det er en fiktiv historie, men Falkberget var opptatt av at det som skjedde i boka måtte være noe som kunne ha skjedd. Resultatet er en historisk roman som på en realistisk måte beskriver tida rundt 1730 i bergstaden, men som like mye kan leses som et antikapitalistisk verk om Norge i 1930-åra.
Det historiske tilbakeblikket må ha gitt mersmak, fordi Nattens brød, som ble utgitt i fire bind mellom 1940 og 1959, var det 1600-tallets Røros som var ramme for verket. Nå var det ikke gruvearbeiderne som hadde hovedrollen, men de fattige bøndene og kvinnene som slet for hjem og familie. Det første bindet, An-Magritt, tok opp den strenge kirketukten og vanskene med å være stempla fra fødselen av for foreldrenes synder. Det er gjennom å finne kjærligheten og en anstendig mann som behandler henne godt og med verdighet at An-Magritt får utfolde seg som menneske. Dette signaliserer temaene gjennom hele Nattens brød: Menneskeverd, kjærlighet, drømmer og optimisme. Den religiøse opplevelsen Falkberget hadde da han nesten mista dattera henger også i ved at troen på det guddommelige blir et tema. Selv omtalte han verket som en vandring til Johannesevangeliet. An-Magritt ble fulgt av Plogjernet fra 1946, Johannes fra 1952 og Kjærlighets veier fra 1959.
Mens han arbeida med sine største verk fortsatte han å skrive i aviser. Han holdt seg for en stor del til de lokale avisene Fjeld-Ljom og Arbeidets Rett, og særlig var han opptatt av utviklinga ved kobberverket og problemene rundt Rørosbanen. Mer partipolitisk orienterte spørsmål skrev han ikke om i Fjeld-Ljom; da sendte han heller innlegg til Arbeidets Rett eller til Arbeider-Avisa i Trondheim.
Han var også lokalpolitiker under sitt forfatterskap. I 1926 kom han inn i herredsstyret i Glåmos kommune, og han ble varaordfører der i 1932 og 1940. I 1930 ble han også stortingsrepresentant. Det lå an til at Arbeiderpartiet skulle få inn to representanter fra Sør-Trøndelag, og han ble nominert sammen med Johan Nygaardsvold. Egentlig ville han ikke på tinget, men krisa på kobberverket førte til at han følte at han måtte stille opp for å hjelpe gruvesamfunnet. På Stortinget engasjerte han seg særlig spørsmål som omhandla Røros, men også i en del kulturspørsmål. Han spilte en viktig rolle da Røros kobberverk fikk statsgaranti og dermed kunne fortsette drifta. Fra 1927 til 1940 satt han i direksjonen for kobberverket. Det ble med en periode på Stortinget, og Falkberget sa til avisa Rugel-Dølen at han planla den nye boka «Tre år med ulver» etter den treårige stortingsperioden.
Stille motstand
I april 1940 dukka Albine Regine Nygaardsvold, kona til Falkbergets tidligere stortingskollega og daværende statsminister Johan Nygaardsvold opp på Ratvolden sammen med sin sønn. De var på flukt, atskilt fra mannen som reiste sammen med regjeringa. Tyskerne var like i hælene på dem, og de kunne være et viktig kort på hånda for å presse Nygaardsvold. Falkberget fulgte dem i sikkerhet over grensa til Sverige. Han ble i Sverige en stund, og skrev krasse artikler mot tyskerne. Til tross for advarsler mot å komme hjem reiste han i juli 1940 tilbake til Ratvolden.
Falkberget drev gjennom krigen et stille mostandsarbeid. Han skrev over 500 brev med råd og oppmuntringer, satte i gang pengeinnsamlinger til trengende og ga selv penger til familier hvor forsørgeren satt fengsla. Han støtta også forfatterfronten, og nekta å utgi andre bind av Nattens brød. Plogjernet kom som nevnt i 1946, noe som var mulig fordi Aschehoug forlag hjalp ham å holde manuskriptet skjult. Nasjonal Samling forsøkte å kapre hans forfatterskap, ved å trykke opp eldre arbeider og presentere ham som «den kjente nasjonale sosialist». Dette skjedde etter at ei avis hadde bedt Falkberget om å få trykke en av bøkene hans som føljetong, noe han nekta dem. Falkberget var naturlig nok rasende over dette. Da NS-myndighetene skulle feire Røros Kobberverks 300-årsjubileum i 1940 nekta han å delta.
Etterkrigsåra
Etter krigen skulle Fjeld-Ljom starte opp igjen. Avisa hadde blitt stoppa av tyskerne i 1943. Falkberget ble bedt om å stå som medansvarlig redaktør. Fjeld-Ljom var ei venstreavis, og for en del i Arbeiderpartiet var det ikke populært at en av deres egne ble redaktør et slikt sted. Etter en tid hvor Olav Kvikne og Falkberget sto som redaksjon, ble Kvikne ansvarlig redaktør mens Falkberget fikk tittelen «for folkeopplysning». Dette var i og for seg beskrivende; Falkberget hadde som nevnt ikke vært opptatt av Fjeld-Ljom som partipolitisk organ, men som lokalavis der man kunne drive opplysningsarbeid og ta opp saker av lokal betydning.
Ved siden av at han fullførte Nattens brød kom det også en rekke artikkelsamlinger, og han holdt ofte foredrag. Det kristne verdisynet kom stadig tydeligere fram, men sosialismen var også fortsatt tydelig.
Våren 1960 døde Anna Falkberget brått. Johan Falkberget sa at det var som om han mista en del av seg selv, og lysten til å skrive forsvant. Han holdt selv minnetalen over henne i Røros kirke, eller «Fjellets katedral» som han selv gjerne kalte den.
Utmerkelser og ettermæle
Falkberget mottok i etterkrigstida en rekke priser og utmerkelser for sitt forfatterskap. Enda viktigere for ham var det nok at svært mange så på ham som rakrygga og som et moralsk menneske. I 1949 ble det samla inn penger til det som ble kalt «Hjertenes Nobelpris». 170 000 kroner, en svært stor sum den gang, ble overrakt i Universitetets aula. Som takk ga han ut en liten avis – med bare én utgave – Ex Animo. I 1950 ble Falkberget æresdoktor ved Stockholms högskola, og i 1951 ble han innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Selskapet ga ham i 1960 Gunnerusmedaljen. To år senere satte Trondheim kommune opp Kristofer Leirdals skulptur «An-Magritt og Hovistuten» på Ilevollen ved Nidelva, noe Falkberget i sin takketale sa betydde mer enn all verdens Nobelpriser. Han ble også kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og kommandør av Nordstjärneorden. I 1963 fikk han æreslønn av Stortinget. Da han fylte 85 i 1964 fikk han en utmerkelse som for ham var viktigere enn St. Olav, nemlig Borgerdådsmedaljen i gull. Han fikk også Norsk Presseforbunds hederstegn i gull.
To år etter Falkbergets død ble An-Magritt filmatisert av Arne Skouen, og som nevnt ble Bør Børson jr. filmatisert i 1974.
Falkberget er gravlagt på Røros kirkegård. Han fikk begravelse på statens bekostning, og hvilker samme med sin kone. I tillegg til gravminnet er det også satt opp en minnestein med hans signatur på kirkegården.
Flere veier er oppkalt etter ham:
- Johan Falkbergets gate (Alstahaug)
- Johan Falkbergets veg (Elverum)
- Johan Falkbergets veg (Gjøvik)
- Johan Falkbergets gate (Haugesund)
- Falkbergets vei (Narvik).
- Johan Falkbergets vei (Notodden)
- Johan Falkbergets vei (Røros)
- Johan Falkbergets vei (Trondheim)
I tillegg er det flere veier som er oppkalt etter hans litterære figurer, som An-Magritt-veien på Røros og An-Magritts vei i Trondheim.
Som nevnt over er det satt opp en byste av ham på Grorud i Oslo, og på Røros finner man en statue ved jernbanestasjonen.
Galleri
Fra 1910 til 1913 bodde Falkberget i Pastor Blaauws vei 13 på Grorud i Oslo (i daværende Aker herred).Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
I Kirkesvingen 10 (Fløifjeld) på Grorud bodde Falkberget 1914-1922, og her skrev han bl.a. Bør Børson jr.Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Blå plakett, Kirkesvingen 10, Grorud.Foto: Stig Rune Pedersen
Falkberget har også blitt hedra med bilde på halen på et av Norwegians fly.Foto: Stig Rune Pedersen (2014).
I tillegg til Falkbergets gravminne finner man også dette minnesmerket på Røros kirkegård.Foto: Chris Nyborg (2014).
Referanser
- ↑ Se f.eks. Berg i NBL.
- ↑ Johan Petter Falkberget i folketelling 1900 for Røros herred fra Digitalarkivet.
- ↑ Johan Falkberget i folketelling 1910 for Aker herred fra Digitalarkivet.
Litteratur og kilder
- Johan Falkberget i Historisk befolkningsregister
- Johan Falkberget på bergstaden.org.
- Berg, Arngeir: Johan Falkberget i Norsk biografisk leksikon.
- Norgeskart.no
- Johan Falkberget og Grorud på Lokalhistoriewiki.