Lebensborn
Lebensborn e.V. (tysk: «livskilde») fullt offisielt navn: Lebensborn eingetragener Verein, var en velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med medlemmer av SS. Den ble grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 for å understøtte barnerikeligheten i SS og ha omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Lebensborn drev blant annet fødehjem hvor omkring 11 000 barn kom til verden. Det var meningen at barna skulle komme i varig tysk pleie eller adopsjon.
Fra 1941 omfattet virksomheten også «rasemessig verdifulle barn» fra tyskokkuperte områder, og våren samme år ble det opprettet en egen avdeling av Lebensborn i Oslo.
I Norge ble det opprettet en rekke fødehjem:
- Heim Geilo på Dr. Holms Hotell, Geilo, opprettet i 1942, 60 mødreplasser / 20 barneplasser
- Kinderheim Godthaab på Godthaab Rehabiliteringssenter i Bærum, opprettet i 1942, 165 barneplasser, utvidet i oktober 1943 til 250 plasser
- Heim Hurdalsverk på Hurdal Glassverk i Hurdal, opprettet i 1942, 40 mødreplasser / 80 barneplasser
- Heim Klekken på Klækken hotell ved Hønefoss, opprettet i 1942
- Heim Hösbjör på Høsbjør Hotel i Brumunddal, aldri i drift. Rekvirert i 1942, men tilbakelevert eierne i mai 1943
- Mutterheim Bergen på Hop i Nestun ved Bergen, opprettet i 1943, 20 mødreplasser / 6 barneplasser
- Kinderheim Stalheim på Stalheim turisthotell i Nærøydalen på Voss, opprettet i 1943, 100 barneplasser
- Stadtheim Oslo i Olav Kyrres plass 1 i Oslo, opprettet i 1943, 20 mødreplasser / 6 barneplasser
- Stadtheim Trondheim i Singsaker gård i Trondheim, opprettet i 1943, 30 mødreplasser / 10 barneplasser
- Heim Os på Moldegaard i Os ved Bergen, opprettet 1943, 80 barneplasser
Rundt 8 000 ble født på disse hjemmene og ca. 250 barn ble satt bort til pleiefamilier i Tyskland. Disse bodde i første omgang på Lebensbornhjemmene Kohren-Sahlis ved Leipzig, Hohehorst ved Bremen og Bad Polzin i Pommern, dagens Polen. Noen av disse barnna ble også overlatt til sine tyske fedre. Rundt 80 barn ble etter krigen sporet opp og gjenforent med sine norske mødre.
Etter krigen ble mødrene straffet relativt hardt under rettsoppgjøret. Også barna ble fratatt en rekke rettigheter og mange ble tvangsadoptert bort, sendt på mentalinstitusjoner og institusjoner for mentalt tilbakestående, uten at det var noe medisinsk grunnlag for dette. Mange ble i utsatt for ulike overgrep, som mishandling og seksuelle overgrep. I tillegg ble det gjort unntak i en del lover, blant annet ble de fratatt norsk statsborgerskap (fra 1950 kunne de søke etter fylte 18 år) og fikk heller ikke barnetrygd eller barnebidrag fra fedrene.
Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik ba i 1998 om offisiell unnskyldning for behandlingen og de overgrep disse barna hadde blitt utsatt for. De som kunne dokumentere mishandling og overgrep skulle får en erstatning opp til kr 200 000.