Ølbolle fra
Telemark, datert 1751 i innskriften. Bollerimet langs kanten sier: «I dag Skienker verten for Penger vil ei vide af nogen chridet men i morgen i løstige drenge skal i Dricke for inte og frit. ANNO 1751». Ukjent kunstner.
En
ølbolle, tidligere også kalt
ølskål, er som navnet antyder et drikkekar til
øl. De er forma mer eller mindre som ei halvkule eller som ei noe grunnere skål. I noen områder kan de også ha en fot. Det vanligste materialet er tre, men man finner dem også i keramikk. Treboller kan ofte være lagd av
kåter, kuleforma utvekster på trær som er gode emner for kopper og boller. De kan være skåret ut,
svarva eller
dreid. Bollene er oftest dekorert, enten med maling eller med utskjæringer. Man kan også ofte finne eierens initialer og årstall rundt kanten, og i en del tilfeller korte, ofte morsomme tekster, «bollerim», som er malt på eller skåret inn. I dekoren finner man ofte en annen viktig tradisjon fra norsk folkekunst, nemlig
rosemaling.
Det er ikke alltid like enkelt å skille en ølbolle fra en spise-, serverings- eller matlagingsbolle. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet når man begynte å lage ølboller. Funn fra både
bronsealder og
jernalder har form som minner sterkt om senere ølboller, og disse har vært tolka som rituelle drikkekar. I
vikingtida er man på noe sikrere grunn, for
sagaene nevner at man drakk av treboller. Bilder fra
middelalderen viser også bruk av ølboller. De holdt seg etter
reformasjonen, og treboller var lenge de viktigste drikkekarene i landet. Blant borgere i byene ble de erstatta av glass, keramikk og metall på 1600- og 1700-tallet, men på bygda holdt de seg mange steder langt inn på 1800-tallet. Også på 1900-tallet kan man finne eksempler på bruk av ølboller, spesielt i bryllupsfeiringer. I nyere tid lages det også ølboller som
husflidsprodukter, både til dekor og til bruk.
Les mer …
Det nye hotellet fra 1960, før utvidelsen i 1966. Dette er den fjerde hotellbygningen på stedet.
, eller bare
Stalheim Hotel, er et hotell beliggende på
Stalheim, ca. 36 km øst for
Voss langs
E16 og 12 km vest for
Gudvangen innerst i
Nærøyfjorden. Det nåværende hotellet ble bygget i 1960 og utvidet i 1966. Det har idag plass til 220 gjester fordelt på 124 rom. Hotellet ligger ca. 380 m over havet på toppen av den berømte og beryktede
Stalheimskleiva med utsikt utover
Nærøydalen, som sammen med
Nærøyfjorden ble tatt inn på
UNESCOs verdensarvliste i 2004. Stalheim Hotel ble første gang åpnet
15. mai 1885 med 10 spartansk utrustede rom. Det ble bygget av Joh. Andersen, etter at han to år tidligere hadde opplevd lite suksess med «Jernbanehotellet» på
Vossevangen. Stalheim Hotel ble på grunn av sin beliggenhet raskt populært blant turister fra inn- og utland.
Les mer …
Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv.
Foto: Kristin Høidalen
Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.
Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende
kvenske,
samiske og norske befolkningen, i tillegg til
reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta.
Les mer …Sandefjord bad, også kalt
Sandefjord kurbad eller bare
Kurbadet, ble åpnet
1. august 1837 under navnet
Sandefjords Svovl- og Sjøbad av legen
Heinrich Arnold Thaulow. Badet åpnet i en staselig bygning tegnet av Thaulow selv i
klassisistisk stil med gavl og midtstilt søyleveranda. Thaulow hadde tatt medisinsk embetseksamen i
1833 og flyttet samme år til Sandefjord som byens første faste lege. Det bodde da rundt 780 mennesker i byen. Da han åpnet kurbadet i Sandefjord var dette landets første kurbadanstalt. Dette var i en del av byen mot den indre del av fjorden som var myrlendt og ubebodd. Kort tid etter at han hadde flyttet til Sandefjord oppdaget han en svovelholdig kilde som han tok i bruk i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry.
Allerede i
1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte det fuktige kystklimaet i Sandefjord, men drev fortsatt badet der videre, etter hvert sammen med Modum bad som han opprettet i 1857. Han besøkte badet hver sommer.
Les mer …
