Adel
Adel er betegnelse på en nærmere bestemt, eksklusiv samfunnsgruppe som legitimt innehar det komplekset av rettigheter og plikter som til enhver tid er offisielt anerkjent som adelige. Opprinnelig var adelskap fundert på et gjensidig, føydalt avtale- og troskapsforhold mellom monark og adelsmann, f.o.fr. knyttet til krigstjeneste. Som det heter i privilegiene for den norske adelen fra 1582, avlegger adelsmannen ed på «at vove og oppsette Gods og Liv» mot å nyte kongelig «Hegn, Værn, Fred og Beskjermelse». Det umiddelbare forholdet monark-adelsmann er et vesenskjennetegn ved fenomenet, men hva som konkret er blitt lagt i «Gods og liv» mot «Hegn og Værn» har endret seg sterkt i tidens løp. Selve ordet adel kom inn i norsk språk som innlån fra dansk på 1500-tallet, men også på slutten av 1400-tallet hadde man omtalt «edelige menn», «edlinger» og liknende i Norge. Selve konseptet, det at noen gjennom byrd eller bragd plasserte seg i ei elitegruppe nær monarken, går i norsk sammenheng tilbake til høymiddelalderen. Det er viktig å være klar over at selv om vi ofte omtaler en norsk adel i middelalderen, hadde de ikke spesielle standsprivilegier før i 1582, og posisjonene var ikke uten videre arvelige. Også i dansketida var den norske adelen lite utbygd; den fikk aldri samme betydning som i våre naboland.
Høymiddelalderens adel
Opphavet til det vi kan kalle en norsk adel, selv om den hadde færre privilegier enn i andre land, kom med dannelsen av en norsk stat på 1200-tallet. Selv om vi plasserer Norges samling lenge før dette, var det først etter borgerkrigstida at en virkelig statsdannelse oppsto. Ikke minst markeres dette med Magnus Lagabøtes landslov fra 1260-åra. I 1270-åra kom så Hirdskråen, og under Håkon V Magnusson kom flere forordninger – særlig viktig for adelen var en rettarbot fra 1308 som regulerte kongshirden.
Det vi regner som adel i denne perioden, er identisk med kongens hird. Den var delt i tre grupper: hirdmenn, gjester og kjertesveiner. Hirdmennene var kongens nærmeste menn, både i krig og i fred. Gjestene var en slags livgarde og politikorps. Kjertesveinene var yngre pasjer ved hoffet, og det var forventa at de ville rykke opp til gjester eller hirdmenn. I tillegg hadde man huskarene. De sto gjerne sammen med hirden i strid, men det er uklart om de egentlig ble regna med til den.
Hirdmennene ble i Hirdskråen videre inndelt i tre rangklasser: lendmenn, skutilsveiner og menige hirdmenn. En lendmann kunne holde 40 væpna huskarer; han hadde rett til å være kongens rådgiver og han fikk en årlig godtgjørelse, en veitsle, til en verdi av 15 mark sølv. Til gjengjeld hadde de plikt til å utføre militærtjeneste, med sine menn, for kongen. De måtte også avlegge en troskapsed. Sammenlikna med de privilegier adelen fikk på kontintentet og i våre naboland, er dette beskjedent. Mens adelen andre steder stort sett hadde skattefritak for sine setegårder, hadde hirdmennene bare et begrensa skattefritak. De fikk heller ikke domsmydighet slik det var vanlig ellers. Posisjonene var ikke arvelige, men her spiller organiseringa av samfunnet inn: For å komme inn som kjertesvein måtte man være av god ætt, og i tillegg var normalen at sønner fulgte sin far. Det var derfor blant hirdmedlemmenes sønner man primært rekrutterte nye medlemmer av hirden. Det var allikevel ingen automatikk i at eldste sønn av en lendmann skulle nå det nivået, han kunne stoppe opp på et lavere nivå. Mens det i de fleste modeller for adel var mulig å oppnå rang både gjennom byrd og bragd – altså å arve fars tittel eller å vise sin verdighet i strid eller gjennom andre tjenester – var det i Norge et sterkere fokus på at man måtte vise at man var verdig.
Når vi omtaler hirden som adel henger det til dels sammen med bruken av titler fra europeisk hoffkultur. I 1277 ble titlene baron og ridder innført. Lendmennene ble omtalt som baroner, og skutilsveinene som riddere. Begge grupper ble også titulert som «herre». Dessuten begynte de å bruke våpenskjold og segl på omkring samme tid. I den tidligere nevnte rettarboten fra 1308 ble så lendmannsrangen avskaffa av Håkon Magnusson. Dermed forsvant også baronene. Skutilsveinene ble fortsatt omtalt som riddere, og menige hirdmenn nevnes som væpnere. Hirdordninga gikk i oppløsning på 1300-tallet, og selv om en hirdmann er nevnt så seint som i 1452, var dette trolig gammelmodig ordbruk heller enn en faktisk beskrivelse. Utover i Norgesveldet holdt ordninga med hirdmenn seg lenger, og det ser ut til at de utvikla seg til høyaristokratiet i seinmiddelalderen.
Lavadel i seinmiddelalderen
I Norge snakker man ofte om bondeadelen. I seinmiddelalderen får vi det som gjerne kalles knapeadelen av historikere, og dette var i stor grad det høyere sjiktet av bønder. De omtales også som lavadel, men i motsetning til i andre land hadde de ikke formelle titler, ei heller spesielle privilegier. Noen fikk adelsbrev i seinmiddelalderen, men en mindre andel enn i andre land. Dette skjedde gjerne i forbindelse med at man hadde utført en viktig tjeneste for kongen – trolig oftere økonomiske tjenester enn krigstjenester. Slike adelsbrev ga gjerne arvelige rettigheter til statusen.
I 1523 ble Frederik I valgt til konge i Danmark, og året etter ble han valgt også i Norge. Ved det første valget ble hans rett til å gi adels- og våpenbrev innskrenka, ved at det danske riksrådet fikk en samtykkerett. Bare når han skulle gi adelsrang for tapperhet på slagmarka kunne kongen gjøre det uten riksrådets innblanding. Denne ordninga ble stadfesta i seinere håndfestninger.
Vi får også en annen gruppe i knapeadelen i Norge i seinmiddelalderen, nemlig personer utnevnt av biskopene. De ga til tider frelsesbrev til sine fremste klienter.
Uansett hvordan man fikk sin status, fulgte det nokså lite med. Skatteprivilegiene forble små sammenlikna med andre land. Det at det var så få adelige familier i Norge førte til at det ble vanskelig å gifte seg innafor standen. Dermed ble det inngått ekteskap særlig med svenske og danske adelsslekter – og den langt sterkere adelen der fikk økt innflytelse i Norge. Det lille som var igjen av norsk høyadel ble rikere, men også mer sårbar.
I dansketida
Da Norges riksråd ble oppløst i 1536/1537 mista det som var igjen av høyadel sitt maktfundament. Den danske riksrådsadelen ble dobbeltmonarkiets øverste elite, og den norske adelen havna i deres skygge. Den kirkelig utnevnte adelen mista alle rettigheter i og med at Den katolske kirke ble erstatta av en luthersk statskirke ved reformasjonen. Den religiøse omveltninga førte allikevel til nye muligheter for en del, for i og med at kirkegods ble krongods, kunne den norske adelen ta over geistlighetens posisjon. De hadde imidlertid lite makt, og når de forsøkte å gjennomføre endringer i Norge, ble de flere ganger avvist av både det danske riksrådet og av kongen. Blant annet ble et forsøk på å svekke odelsretten i 1548 stoppa; dette kunne ha gitt den norske adelen en mulighet til å sikre seg mer eiendom og dermed mer rikdom. Rett før reformasjonen antar man at det var omkring 800 personer som var adelige i Norge. Dette ble raskt redusert til omkring 400. Det tilsvarer mindre enn én prosent av befolkninga, og bare rundt en sjuendedel av den danske adelen. Omkring femten prosent av jorda i Norge var eid av adelige, men mange av eierne var dansk-norske adelige bosatt i Danmark.
Selv om den norske adelen sto svakt, fikk de noe sterkere privilegier på 1500-tallet. I 1582 ble det bestemt at ei adelig kvinne som gifta seg med en ikke-adelig mann, måtte overlate sin arvejord til nærmeste arving. Dette førte til at mannlige adelige kunne samle mer rikdom. Barn av en adelsmann med ei ikke-adelig kvinne ble fra samme tid regna som ikke-adelig. Også dette sikra at jorda ble på adelige hender. Dette ble bekrefta i Christian IVs Norske Lov av 1604. Adelen fikk også skattefrihet, men i Norge forble det et visst press på å betale skatt. I praksis oppsto en selvbeskatningsrett; adelen kunne selv bestemme hvor mye de skulle betale. De hadde også delvis tollfrihet, og de hadde full skattefrihet på setegårdene. I Danmark var det vanskelig å opprette en ny setegård, men i Norge ser det ut til å ha vært praksis at en adelsmann kunne opprette ny setegård ved å bo der en tid. Dermed kunne de sikre at den mest lønnsomme gården hadde full skattefrihet. I 1639 ble dette endra; man måtte ha fast bopæl på setegården, og kunne ikke flytte rundt etter behov. I 1646 fikk adelen i Norge hals- og håndsrett med sikt- og sakefallsrett. Dermed fikk de også en juridisk myndighet. Samtidig var denne sterkt begrensa sammenlikna med i andre land; de fleste bønder i Norge var frie menn som eide egne gårder. Det ble også innført enkelte andre privilegier, som rett til fri skyss.
Det den norske adelen hadde lite av, var len og embeter. De fikk mindre len og lavere embeter, men dansker tok det meste. Et sted nordmenn kunne hevde seg var i fellesflåten, men etter 1600 begynte dansker å ta over flere høyere stillinger også der.
Med innføringa av eneveldet i 1660 mista adelen det meste av sin makt. Rett nok beholdt de skattefrihet for setegårder, og mange kunne gå inn i høyere posisjoner, men de mista personlige skattefordeler. I 1671 oppretta Christian V en ny høyadel, som han kalte lensadel. De ble også omtalt som brevadel, ettersom de ble utnevnt gjennom adelsbrev. Der hadde man titlene greve, baron og friherre. Dette ble utbredt i Danmark, men i Norge var det et begrensa fenomen. Vi fikk de to grevskapene Jarlsberg og Larvik og ett baroni, Rosendal. Innehaverne fikk birkehøyhet og patronatsrett – men dette gjaldt altså forsvinnende få personer og en liten del av landet.
I 1679 oppsto også en rangadel. Dette var ikke personer med adelsbrev, men embetsinnehavere som gjennom sin rang automatisk fikk adelsstatus. Dette førte til at noen flere ble regna med til adelen, men dansker fylte mange av posisjonene. Rangadelen hadde i liten grad privilegier, ut over det de allerede hadde som kongelige embetsmenn. Ordninga ga først og fremst en høyere sosial status. For de fleste ble den gitt for embetsinnehaveren, ektefelle og for deres barn – den ble ikke overdratt videre til deres barnebarn, men sjansen for at noen av barna også ville få et embete med høy rang var nokså stor. For de høyeste embetene ble det tittelen gjort arvelig til evig tid. I og med at personer med de rette forbindelser kunne kjøpe seg en embetstittel, ble det indirekte mulig å kjøpe seg inn i adelen for de rikeste borgerne.
Avskaffelsen av adelen i Norge
I Grunnloven av 1814 ble det i § 23 bestemt at ingen i framtida skulle få adelige privilegier, og i § 108 at det ikke skulle opprettes nye grevskap, baronier, stamhus eller fideikommisser.
Ved adelsloven av 1821 ble så alle adelige titler og privilegier avskaffa. De som hadde slike privilegier på det tidspunktet fikk stort sett beholde dem ut sin livstid. Titlene ble også beholdt av de som hadde dem og av de barn som var født før loven trådte i kraft. En oversikt over tittelinnehavere og deres barn finnes i artikkelen om adelsloven. Baron Harald Wedel-Jarlsberg (1811–1897) ble den siste som hadde en norsk adelstittel.
Se også
Litteratur og kilder
- Adel i Norsk historisk leksikon.
- Adel i Store norske leksikon.
- Løberg, Lars: «Norsk adel. Hadde vi det?» i Genealogen 1998/2.
- Kilder til norsk adel, Norsk slektshistorisk forening.