Leksikon:Adel
Adel. Ordet adel som betegnelse på samfunnets verdslige elite forekommer første gang i Norden i Frederik I’s danske håndfestning fra 1523, skjønt beslektede uttrykk som «edelige menn» og liknende kan spores tilbake til slutten av 1400-tallet. Eksempelvis tales det om «Danmarks og Norges innfødte edelinge» i Christian II’s håndfestning av 1513, og om «Norges rikes edlinger og innfødte menn» i Christians svar på klagene det norske riksrådet framførte ved kongevalgmøtet i 1513 (NglL 2.r. IV, s. 23, s. 39). Ordet adel er i norsk språk et lån fra dansk. Adelen som privilegert førstestand fikk sin endelige utforming på 1500-tallet, både i Danmark og Norge. Således opptrådte den norske adel som en egen stand ved kongehyllingen i Oslo i 1548, men den fikk ikke eget standsprivilegium før i 1582 (Winge nr. 465).
Selv om en norsk adelsstand formelt juridisk betraktet er et etterreformatorisk fenomen, kan den norske adelen som sosial gruppe føres tilbake til høymiddelalderen, først og fremst til dannelsen av en egen norsk stat på 1200-tallet. Senest fra Magnus Lagabøtes tid (1263–80) kan det verdslige aristokrati eller adelen i Norge sies å være identisk med medlemmene av kongens hird, eller med andre ord kongens håndgangne menn. Hirden var delt i tre korporasjoner: hirdmenn, gjester og kjertesveiner. Kjertesveinene var unge menn av god ætt som tjente som pasjer ved hoffet, mens gjestene utgjorde et slags vakt- og politikorps. Det er noe uklart om en fjerde gruppering, de såkalte huskarene, ble regnet til hirden. Hirdmedlemmenes rettigheter og plikter var definert i Magnus Lagabøtes hirdskrå fra 1270-årene (NglL II s. 387ff.) og senere kongelige forordninger fra Håkon V Magnussons tid, hvorav retterboten av 17. juni 1308 må regnes som den viktigste (NglL III nr. 25).
De egentlige hirdmennene ble ifølge Hirdskråen delt i tre rangklasser: lendmenn, skutilsveiner og menige hirdmenn. Lendmennene utgjorde hirdens ledende sjikt. De hadde rett til å holde 40 væpnede huskarer, rett til å være kongens rådgivere og rett til en årlig økonomisk ytelse fra kongen (veitsle) svarende til 15 mark sølv. Det var også denne eliten som bekledde de fremste stillingene i staten. For alle hirdmedlemmene gjaldt det at deres rettigheter (navnebøter) var begrunnet i militære forpliktelser og diverse tjenester, samt edsvoren troskap til kongen. Hirdmennenes privilegier var for øvrig beskjedne sammenlignet med deres svenske og danske standsfeller. De nøt bare begrenset skattefritak (NglL II s. 427 f., hovedregelen skulle bli skattefritak for adelens setegårder), og de fikk ingen del i kongelige høyhetsretter så som domsmakt. Militærplikten dannet fortsatt det funksjonelle fundamentet og begrunnet adelens særretter i hundreåret etter selvstendighetstapet i 1536.
Den felleseuropeiske hoffkulturen vant også innpass i Norge i 2. halvdel av 1200-tallet med dertil hørende aristokratiske standskjennetegn. I 1277 ble det blant annet innført kontinental titulatur i den norske hirden: lendmennene ble kalt baroner og skutilsveinene riddere, og begge gruppene skulle heretter tituleres «herre». Våpenskjold og segl ble også vanlig. I 1308 avskaffet Håkon V lendmannsverdigheten, og i løpet av hans tid ser det også ut til at det verdslige aristokratiet etter felleseuropeisk mønster er blitt omstrukturert i to grupper, riddere og væpnere. Ennå i begynnelsen av Magnus Erikssons regjeringstid refereres det til norske hirdmøter, og ennå så sent som i 1452 omtales en sogning som kongens hirdmann (DN IV nr. 928). Likevel er det vanlig å mene at hirden gikk i oppløsning i løpet av 1300-tallet.
Hirdmannsinstitusjonen, det vil si ordningen med lokale kongsmenn, synes likevel å ha holdt seg lenger i de norske skattlandene (Shetland, Orknøyene, Island, Færøyene), samt Jemtland, enn i det egentlige Norge i senmiddelalderen (siste gang nevnt på Færøyene i 1479, DF s. 52). Det opprinnelige ledersjiktet i hirden skulle danne opphavet til senmiddelalderens høyaristokrati, av historikerne også kalt høy-adel eller magnat-adel, det vil si den gruppen som sto kongen nærmest og som fikk sete i riksrådet og len av kongen. Fra de ypperste blant disse, hvorav enkelte til og med var i slekt med kongehuset, og til den menige hirdmann var den sosiale avstanden stor. I Norge gikk det for øvrig verken i høymiddelalderen eller senere noen klar grense mellom dette lav-adelssjiktet og bondesamfunnets ledende familier. Hallvard Trætteberg sier at «...hverken titler eller seglbilde gir helt sikre kriterier for hva som er adel eller ikke, og heller ikke brevtekstene vil alltid gi en kontrast.» (KLNM I sp. 23.)
Selv om hirden gikk i oppløsning etter 1319, og med det også den formelle vasalltilknytningen til kongedømmet for mang en bygdekakse, fortsatte denne samfunnsgruppen, som vi for senmiddelalderens del kaller lav-adel eller knape-adel, å spille en sentral rolle i norsk samfunnsliv, enda den var utestengt fra de viktigste postene i staten. Det var dette aristokratiske sjiktet i det norske bondesamfunnet som dannet det sosiale fundamentet for det offentlige liv i by og bygd, og som også rekrutterte til de ledende stillingene i kirken fram til reformasjonen. Men til forskjell fra for eksempel Finland, hvor knape-adel i senmiddelalderen søkte formelt adelskap for å oppnå frelse (skattefrihet), har bare en forholdsvis liten del av den sosialgruppen det er naturlig å regne til den norske knape-adel ervervet adeltittel da det utover 1400-tallet ble stadig mer vanlig at kongen utstedte frelse- eller våpenbrev. Kongens suverene rett til å utdele adelskap ble for øvrig beskåret i og med at det danske riksrådet ved Frederik I’s valg i 1523 fikk en samtykkerett. Men fortsatt skulle kongen kunne tildele adelsskap for utvist tapperhet på slagmarken uten å spørre riksrådet. (Riksrådets samtykkerett ble stadfestet ved senere håndfestninger.) I Norge begynte for øvrig også erkebiskopene å utdele frelsebrev til sine fremste klienter i senmiddelalderen (L. Hamre KLNM V sp. 3). Ellers gjaldt det at hele det norske aristokratiet oppnådde ytterst beskjedne skattefrihetsprivilegier i middelalderen sammenlignet med forholdene i nabolandene. Den norske høy-adelen ble sterkt uttynnet i senmiddelalderen. Adelsættene var lite flinke til å produsere mannlige ætlinger; hjemme var det vanskelig å finne høvelig gifte, og i økende grad kom derfor svenske og danske stormenn gjennom inngifte til å representere den norske magnat-adel. Denne demografiske utviklingen, slektskapsforbindelser og arv gjorde den innskrumpende norske høy-adelen både rikere og mer eksklusiv, men samtidig politisk mer sårbar enn standsfellene i nabolandene. I og med opphevelsen av Norges riksråd i 1536/37 mistet de gjenværende restene av en egen norske høy-adel sitt politiske fundament. Fra da av og fram til innføringen av enevelde i 1660 dannet den danske riksråds-adel unionsrikenes absolutte elite. Knapt noen norsk adelslekt etter 1536 nådde sosialt opp mot den danske høy-adelen. Ikke desto mindre betydde selvstendighetstapet og reformasjonen i 1536/37 at den nye norske adelsstanden overtok geistlighetens tidligere plass som landets ledende stand, og rettslig sett ble den som nevnt nå skarpere atskilt fra de øvrige befolkningsgruppene enn tidligere. Noen mektig posisjon i landet fikk den norske adel likevel ikke. Blant annet ble dens framstøt i 1548 for å svekke bøndenes odelsrett avvist av kongen og det danske riksrådet. Etter reformasjonen skal antallet adelige ha blitt halvert, fra cirka 800 til cirka 400 personer, det vil si under 0,2 % av befolkningen og omtrent 1/7 av Danmarks adel. Cirka 15 % av landets jord var etter 1536 i adelig eie, men mye av dette godset tilhørte dansk-norske adelsslekter som var bosatt i Danmark.
Men den norske adelens økonomiske og sosiale privilegier ble utvidet på 1500-tallet. Eksempelvis bestemte adelsprivilegiene av 1582 at en adelig kvinne som giftet seg med en ikke-adelig mann, skulle ha forbrutt all sin arvejord til nærmeste arving. Likeledes skulle de barn en adelsmann fikk i ekteskap med en kvinne som ikke var av adelsstand, regnes for uadelige. Hensikten var å forhindre at adelig gods gikk over i ikke-adelig eie. Bestemmelsene ble stadfestet i Christian IVs Norske Lov 1604 (IV, 7). Adelen hadde også personlig skattefrihet, som riktignok utviklet seg til en selvbeskatningsrett. Adelen hadde videre en viss tollfrihet, både på innførsel og utførsel. Den viktigste økonomiske forretten var skattefrihet for de gårdene adelen bodde på, setegårdene, hvilket for øvrig svarte til den skattefrihet hirdmennene hadde oppnådd ved utgangen av høymiddelalderen. I Norge synes det å ha vært lettere å opprette nye setegårder enn i Danmark; det var nok at en adelsmann tok bopel på en av sine gårder en tid for at den skulle få status av setegård. Slik kunne et adelig godskompleks ha flere setegårder. Ved kongelig forordning av 1639 ble retten til å opprette setegårder sterkt begrenset; slik status skulle bare den gården ha hvor adelsmannen holdt duk og disk, det vil si hadde fast bopel. Skattefriheten for setegården omfattet også ukedagsbøndene. I 1646 fikk adelen også hals- og håndsrett med sikt- og sakefallsrett. Av andre adelsretter kan nevnes privilegert verneting, feiderett og friskyss. Den norske adel krevde også forrett til len og embeter, men det var i første rekke de mindre lenene som ble innrømmet norske adelsmenn. Bare et fåtall norske adelsmenn er kjent som hovedlensinnehavere, men flere hadde i tiden 1536–1600 viktige stillinger i fellesflåten. Innføringen av eneveldet i 1660/61 svekket den gamle adels posisjon. Den personlige skattefriheten forsvant, derimot ikke skattefriheten for setegårdene, som også ble kalt frigårder. I 1671 opprettet Christian V en ny høy-adel kalt lens-adel, av grever, baroner og friherrer. I Norge ble det opprettet to grevskaper og et baroni med tilhørende rettigheter som birkehøyhet og patronatsrett. Fra 1670-årene bevilget også kongen i økende grad adelskap for statsgavnlig arbeid eller mot rede penger. Og ved siden av denne nye brev-adelen (adelskapet ble nemlig bevilget gjennom et adelsbrev eller nobilisasjonspatent) ble det ved forordning av 11. februar 1679 skapt en rang-adel, da innehaverne av de viktigste embetene i staten automatisk skulle få adelige rettigheter for seg selv, hustru og ektefødte barn. Grunnloven av 1814 bestemte at ingen skulle tilstås arvelige privilegier for ettertiden; heller ikke skulle det opprettes nye grevskaper, baronier, stamhus eller fideikommisser. Og ved lov av 1821 ble alle adelige titler og privilegier avskaffet; innehaverne skulle bare få beholde dem ut sin livstid. S.I.
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |