Afrika
Afrika er den nest største verdensdelen etter areal, og utgjør et eget kontinent. Det er 48 selvstendige stater på fastlandet samt 6 øystater, med en samla befolkning på drøyt 1,4 milliarder og areal på drøyt 30,3 millioner km2. Det aller meste av Afrika ble kolonisert av europeiske land på 1800-tallet, og mange av grensene ble satt på Berlin-konferansen i 1884/1885. Disse grensene ble satt av europeere, uten at det ble tatt hensyn til at man splitta opp folkeslag og stammer, eller om man samla folkeslag som var i konflikt med hverandre. Dette har bidratt til mange av krigene på 1900-tallet og utover på 2000-tallet, med folkemordet i Rwanda som en av de mest grusomme konsekvensene.
De største kolonimaktene var Frankrike og Storbritannia, mens Tyskland, Italia, Belgia, Portugal og Spania var mindre aktører. Dette har også satt et varig preg på Afrika, idet koloniherrenes språk ofte fortsatt er offisielt språk i de enkelte landene. Danmark-Norge var en svært liten aktør i selve kolonikappløpet, men hadde noen befestede handelsposter i Vest-Afrika, og var svært aktiv i slavehandelen.
Geografi
Afrika hang tidligere sammen med Asia lengst nordøst, men da Suezkanalen ble åpna i 1869 var landforbindelsen brutt. Geopolitisk regner man ofte den delen av Egypt som ligger på Sinaihalvøya med til Afrika, men geografisk er dette området en del av Asia.
Kontinentet har ei kystlinje på omkring 26 000 km. Som i Europa er det en rekke land som ikke har kystlinje. Det minste landet på kontinentet etter areal er Gambia, som er på bare 11 300 km2 - ikke veldig mye større enn Kautokeino kommune, men med 2,4 millioner innbyggere. Noen av øystatene er mindre, med Seychellene som den aller minste. Det største etter areal er Algerie med nær 2,4 millioner km2, drøyt seks ganger større enn Norge. På grunn av at den kartprojeksjonen gir feil inntrykk av størrelsen, der landene lengst nord blir kraftig forstørret mens land i sør blir forminsket i forhold til hverandre, får man lett inntrykk av at mange av de afrikanske landene er forholdsvis små. For eksempel ser det ut til at Zimbabwe kunne fått god plass innafor Sør-Norge, mens landet egentlig har et noe større areal enn Norge.
Klimaet er tropisk og subtropisk, men med en del variasjoner i høyereliggende land. Det høyeste punktet er Kilimanjaro i Tanzania, på 5895 moh. Det er store høylandsområder, og Lesotho er det eneste landet i verden som ikke har noe punkt på under 1000 moh. Den nordlige delen preges av ørkenområdet Sahara.
Afrika kan deles inn i to hoveddeler, Nord-Afrika og sub-saharisk Afrika (alt sør for Sahara). Det er også vanlig å dele ytterligere inn i Nord-Afrika, Øst-Afrika, Vest-Afrika, Sentral-Afrika og det sørlige Afrika. Geopolitisk har man også inndelinger etter tidligere kolonimakter. De franske og britiske koloniene har i varierende grad opprettholdt forbindelser til den tidligere kolonimakten, og de bruker gjerne språket derfra som fellesspråk. I tillegg til regionale samarbeidsorganer får man dermed også bånd mellom Samvelde-land og mellom de tidligere franske koloniene.
Befolkning
De første menneskene levde så langt vi kan fastslå, ut fra funn av skjeletter og DNA-forskning, i Afrika. De tidligste menneskeartene, som oppsto for opptil 3,9 millioner år siden og som var fjernt fra homo sapiens, er kjent gjennom fossiler funnet i Afrika.
Før koloniseringa tok til levde det trolig opp mot 10 000 forskjellige folkeslag på kontinentet. Fortsatt snakkes det over 3000 forskjellige språk der, som deles inn i fire språkfamilier: afroasiatiske språk, niger-kongo-språk, nilo-sahara-språk og khoisan-språk. På Madagascar hører språket madagassisk til de austronesiske språkene. I Nord-Afrika er arabisk mest utbredt som følge av den arabiske ekspansjonen.
I enkelte av koloniene ble det etter hvert en betydelig andel hvite kolonister. Dette gjelder særlig britiske kolonier som Sør-Afrika, Zimbabwe og Namibia, og til dels de portugisiske koloniene Angola og Mosambik. I disse landene fungerte europeerne som en samfunnselite, og på 1900-tallet ble diskriminering satt i system i form av apartheid-politikken i Sør-Afrika og liknende politikk i andre land. Et betydelig antall hvite forlot Afrika etter hvert som land ble selvstendige, men særlig i de tre nevnte tidligere britiske koloniene etablerte de egne regimer.
I nord er islam den dominerende religionen. Et unntak er Etiopia, som har en stor kristen befolkning. Sør for Sahara er det en blanding av kristendom og islam, og i enkelte land er kristendommen mest utbredt. Det er også mange som bekjenner seg til tradisjonelle afrikanske religioner - ofte samtidig som de bekjenner seg til islam eller kristendom.
Historie
Det moderne menneske oppsto i Afrika for omkring 100 000–150 000 år siden. Fra omkring 12 000 år siden ble det drevet jord- og husdyrbruk med bofaste befolkningsgrupper. De første statsdannelsene kom omkring 3000 f.Kr., med Egypt som det første. I Sudan kom en statsdannelse omkring 1000 f.Kr., og noe senere oppsto Aksumriket i dagens Etiopia.
Nord-Afrika ble kolonisert av fønikere, og deretter av grekere og romere. Den romerske provinsen Africa, som har gitt navn til kontinentet ble oppretta på 100-tallet f.Kr. Etter at Romerriket kollapset lå området åpent for nye makthavere, og på 600-tallet kunne arabere forholdsvis enkelt underlegge seg det meste av Nord-Afrika. Berbere og andre folkeslag i området konverterte til islam, men beholdt også sitt eget språk ved siden av arabisk.
Sør for Sahara oppsto det flere riker på 800-tallet og senere. Stater som Benin, Ghana, Kongo, Songhai og Zimbabwe kunne bygge opp betydelig rikdom gjennom handel. Handelsfolk fra både Europa og Asia var særlig ute etter gull, kobber og elfenben - og slaver. Da den transatlantiske slavehandelen startet opp på 1500-tallet førte dette til stor uro, og flere riker gikk under som følge av indre strid.
De første framstøtene for å kolonisere Afrika kom allerede på 1400-tallet. Det var da særlig portugisere som var aktive, og de tidligere koloniene var mest som handelssteder å regne. Da Kapplandet i dagens Sør-Afrika ble en nederlandsk koloni i 1652 begynte kolonisering i større skala. Boerne - etterkommere etter de nederlandske kolonistene - begynte på 1700-tallet å trenge innover i landet. Fra nord satte også oppdagelsesreisende ut for å kartlegge kontinentet. Det indre av Afrika var ukjent til godt inn på 1800-tallet - for eksempel ble ikke Tsjadsjøen kjent før for europeere før i 1819.
Mens en kombinasjon av handel og misjon var grunnlag for den første koloniseringa, ble det etter hvert viktig å ha politisk og militær kontroll. I mange tilfeller kunne europeere underlegge seg store områder gjennom forhandlinger, fordi de gamle rikene hadde brutt sammen. Mot en teknologisk overlegen fiende var det få som kunne slå tilbake militære framstøt. De eneste landene som ikke ble kolonisert var Liberia og Etiopia. Liberia forble selvstendig som følge av amerikansk beskyttelse, mens Etiopia klarte å slå tilbake erobringsforsøk. Grensene mellom kolonier ble som nevnt over fastsatt på Berlin-konferansen i 1884/1885.
Første verdenskrig førte ikke til at det ble trukket nye grenser, men Tyskland måtte gi opp sine kolonier: Ruande-Urundi (nå Rwanda og Burundi), Togo, Kamerun, Tanganyika (nå del av Tanzania) og Sørvest-Afrika (nå Namibia). Det eneste landet hvor tysk kultur fortsatt er framtredende er Namibia. Der tok Sør-Afrika over som kolonimakt, og tysk forble et av de offisielle språkene sammen med afrikaans.
Avkoloniseringa begynte etter andre verdenskrig. Den første kolonien sør for Sahara som ble selvstendig var Ghana, og dette skjedde i 1957. I løpet av de neste fem årene ble de fleste av koloniene selvstendige. I en del tilfeller skjedde dette fredelig, mens det andre steder var væpna frigjøringskamp. Særlig Algeries frigjøring var prega av en brutal kolonikrig. De portugisiske koloniene ble ikke selvstendige før i 1974/1975, som følge av regimeskifte i Portugal. Protektoratet Sør-Rhodesia, nå Zimbabwe, erklærte seg uavhengig i 1965 og ble deretter styrt av det hvite mindretallet. Først i 1980 ble landet reelt frigjort fra europeisk kontroll. Avkoloniseringa førte også til oppdeling av noen stater, oftest som følge av krig. For eksemepel ble Eritrea uavhengig i 1993, og Sør-Sudan i 2011. Området Vest-Sahara er den eneste delen av Afrika som fortsatt er en form for koloni - ikke under en europeisk stat, men under Marokko.
Det har vært et betydelig antall borgerkriger, ofte som en konsekvens av at de gamle kolonigrensene ikke følger grenser mellom forskjellige folkeslag. Det har også vært en rekke grensekriger, og det er fortsatt strid om enkelte grenser. For eksempel er det en betydelig somalisk befolkning langs grensa mellom Etiopia og Somalia, noe som fører til forholdsvis hyppige trefninger mellom forskjellige grupper i området. Videre førte maktkampen mellom øst og vest under den kalde krigen også til at stormaktene drev et spill som ytterligere destabiliserte kontinentet.
En annen utfordring etter avkoloniseringa var at områdene alltid hadde vært styrt utenfra og uten noe demokratisk innslag. Innbyggerne hadde dermed ingen tradisjon for demokratisk styre. Det var dermed forholdsvis enkelt å utføre kupp, og gjennom 1970- og 1980-åra var det meste av Afrika prega av diktaturer eller juntastyre. De fleste land har siden den gang innført flerpartistyre. I en rekke land preges partiene mer av etnisk tilhørighet enn politisk ideologi, noe som ofte fører til at majoritetsbefolkninga får uforholdsmessig mye makt. Menneskerettssituasjonen er fortsatt svært kritikkverdig i en rekke land, og den utbredte korrupsjonen bidrar til at det blir enda vanskeligere å få en rettferdig behandling.
Afrika er svært rikt på naturressurser, men manglende infrastruktur og investeringsevne kombinert med politisk uro og krig, har ført til at dette i altfor liten grad kommer landene og deres innbyggere til gode. Mange afrikanske land er derfor helt avhengige av bistand. Slik bistand gis både i form av investeringsmidler og personell, og den retter seg ikke bare inn mot det økonomiske. Særlig viktig er bidragene til demokratisering og folkeopplysning, som er helt nødvendig for å få mer stabile forhold. Organisasjoner som Den afrikanske union og regionale samarbeid som ECOMOG i Vest-Afrika har bidratt til en positiv utvikling i en rekke land.
Landene
- Algerie
- Angola
- Benin
- Botswana
- Burkina Faso
- Burundi
- Den demokratiske republikken Kongo
- Den sentralafrikanske republikk
- Djibouti
- Egypt
- Ekvatorial-Guinea
- Elfenbenskysten
- Eritrea
- Eswatini
- Etiopia
- Gabon
- Gambia
- Ghana
- Guinea
- Guinea Bissau
- Kamerun
- Kapp Verde
- Kenya
- Komorene
- Lesotho
- Liberia
- Libya
- Madagaskar
- Malawi
- Mali
- Marokko
- Mauritania
- Mauritius
- Mosambik
- Namibia
- Niger
- Nigeria
- Republikken Kongo
- Rwanda
- São Tomé og Principe
- Senegal
- Seychellene
- Sierra Leone
- Somalia
- Sudan
- Sør-Afrika
- Sør-Sudan
- Tanzania
- Togo
- Tsjad
- Tunisia
- Uganda
- Zambia
- Zimbabwe
Områder tilhørende/underlagt andre land
- Ceuta, Melilla (begge på den marokkanske nordkysten) og noen mindre øyer (tilhører Spania)
- Mayotte og Réunion (øyer, tilhører Frankrike)
- St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha (øyer, tilhører Storbritannia)
- Vest-Sahara (okkupert av Marokko)
Norge og Afrika
Norges tidllge kontakter med Afrika er i svært høy grad negativt lada. Dette kan sies å gå begge veier; på den ene side ved at en rekke nordmenn ble tatt til fange og holdt som slaver eller mot løsepenger av pirater fra barbareskstatene i Nord-Afrika, og på den andre ved at nordmenn involverte seg i slavehandel – enten som investorer som ville tjene penger på slavehandelen, eller som sjømenn som seilte i trekanthandelen med slaver fra Afrika til Nord-Amerika. Et eksempel på dette er bergenseren Jørgen Thormøhlen, som ble rik på slavehandel. Danmark-Norge var blant de første landene som forbød slavehandel, men slaveøkonomien fortsatte lenge i kolonier som St. Croix - og også der var nordmenn direkte involvert.
Når det gjelder koloniseringa av Afrika var Danmark-Norge en svært liten aktør. Det ble ingen dansk-norske kolonier i Afrika, men det var noen handelsstasjoner tilknytta slavehandelen, som Christiansborg i Ghana. Før 1814 var det i liten grad oppretta kolonier på kontinentet; stort sett holdt de fleste nasjoner seg til kystområdene. Etter at Norge kom i personalunion med Sverige var det ingen av de to landene som hadde styrke til å hevde seg i koloniseringa som skjøt fart i andre halvdel av 1800-tallet, og det ble de europeiske stormaktene som sto for den. Men en rekke nordmenn slutta seg til kolonimaktene på individuell basis, blant annet som bosettere i Sør-Afrika eller som frivillige i det belgiske skrekkregimet i Congo.
Det ble også sendt mange misjonærer fra Norge til Afrika. Misjonsvirksomheten på Madagaskar er særlig godt kjent, men også i andre land har nordmenn vært aktive. Ofte har misjonsvirksomheten omfatta mer enn bare det religiøse, da det har blitt bygd mange skoler, sykehus, barnehjem og andre institusjoner som del av arbeidet.
Da kolonisystemet begynte å kollapse etter andre verdenskrig hadde Norge lite å stille opp med, men etter at oljepenger begynte å strømme inn i statskassa ble det mulig å gi betydelig bistand til utvikling på kontinentet. Norge har hatt prosjekter i en rekke land, både direkte gjennom statlige organisasjoner som Norad og gjennom støtte til frivillige hjelpeorganisasjoner. Fokuset har særlig vært på basale behov som rent vann, skole og helsevesen. På 2000-tallet har det også blitt et styrka fokus på demokratisering, noe som har ført til at arbeidet med bistand er avbrutt i enkelte land, og intensivert i andre.
Litteratur og kilder
- Afrika i Store norske leksikon.
- Afrika på Wikipedia på bokmål og riksmål.