Det Norske Totalavholdsselskaps 20. landsmøte
Det Norske Totalafholdsselskabs 20de Generalmøde ble avviklet «paa Horten» i tiden 18. - 20. juli 1887. De godt og vel 130 delegerte, inkludert tre kvinner, representerte da i overkant av 70 000 medlemmer fra det ganske land. Oscar Nissen var selskapets drivende leder, valgt på forbundets 12. generalforsamling i Skien i 1879, da han avløste Torkil S. Tunem (antagelig fra Bryne på Jæren). Dette skulle bli et skjellsettende møte for rørsla som fra nå så å si fosset framover. En av de største sakene som ble behandlet, sto ikke på dagsorden; kvinners representasjonsrett fikk den aller største betydning for selskapets vekst i de påfølgende år. Like viktig, ja kanskje enda et hakk større ble saken om forbudslinja, som ga selskapet formannen som i sin tur doblet organisasjonens oppslutning. Når vi samtidig tar med at barnelagsarbeidet også fikk et skikkelig løft – nøler vi ikke med å si at møtet i Horten sommeren 1887 ble en eneste stor snuoperasjon. Seinere amtmann Sven Aarrestad ble ny formann, og som en av de som sto ved hans side, fikk han den seinere postmester og NKP-formann Adam Egede Nissen.
Kvinnenes inntreden
Dette var landsmøtet der de første kvinnelige representanter møtte. Møtet ble åpnet av dr. Oscar Nissen som først vektla betydningen av dette til da største møtet av «denne art» som var avholdt i Norge. (Se nedenfor). Men han viser enda større fagnad over de tre delegerte kvinnene: «Vi har den store Glæde at se iblandt os 3 kvindelige Deputerede. Det er et stort Fremskridt, en glædelig Forandring. Med Kvinden med os gaar vi en ny Æra i møde i Afholdsbevægelsen! Jeg ønsker Eder alle og spesielt de 3 Kvinder hjertelig velkommen!».
Delegatene
Slik ble de «deputerede» lest opp av D.N.T.s formann Oscar Nissen:
- Fra Hamars Forening: Kontorist P. Andersen, Faktor L. Monsen, Skræddermester J. Pedersen.
- Kristiania: Kand. teol Staknæs, Bogholder Wennevold.
- «Venskab», Sandeherred: Frd. Enge.
- Aadals Brug: Lærer Z. Stave.
- Mandal: Skipper S. Nilsen.
- Rendalens: Handelsb. Fossum.
- Vaale: Lærer Sev. Larsen, Landh. Bakke.
- Lundebye: Lærer S. Monsen, Lanhl. S. Moe.
- Vatsaas: Kirkes. E. Freberg.
- Kvelle: Kirkes. Pedersen, Lærer J. Allum, Gaardbruger S. Næss.
- Stokke: Student E. Erlandsen.
- Fævangs: Smed E. Carlsen.
- Throndhjems: Forstander H. Undsæth, Skomager E. Mathisen.
- Hurdals: Lærer S. Romstad.
- Tromsø: Lods H.C. Pedersen, Lærer A. Askeland.
- Fredrikstad B: Læderhandler S. Borgen, Skrædderm. J.A. Carlsen,
- Kristiansands: Bygmester Glattetræ, Kommandersergeant Rognve.
- Bergens: J. Laberg, Vagtmester Tjønneland.
- Aalesunds: Lærer E. Sæther.
- Borge: Lærer P. Glasli.
- «Arbeideren» pr. Lillehammer: Mekaniker L. Randklev.
- Sandefjords: Johan Andersen, Kirkebetj. C. Johnsen
- Fredrikstads: Farmaceut C. Dahl, Kontorist Müller, Veiassistent Thelning, Bager Jakobsen.
- Thornæs: Gaardbr. A. Svendsen
- Rolfsøens: Gaarbr. H. Omberg.
- Moss: Skomager A.C. Dahl, Malermester Schjolden, Fuldmegtig H. Næss, Pastor T.M. Hauge.
- Lillehammers: S. Jensen, Garver K. Engelsrud.
- Drøbak: Snedker G. Hansen, SKomager H. Hansen.
- Hønefos: I.P. Gilhuus.
- Aasgaardsstrands: Lærer Ivar Rasmussen, Gaardbr. J. Skudom.
- Gjøviks: Lærer B. Thorud.
- Kristiansunds: Frøken Lydia Carlsen, Handelsmand I. Engdahl, Skomager L. Stokke, Student E. Bræin.
- Stordøens: Seminarielærer P.I. Roti.
- Tjømøs: Lærer J.A. Larsen.
- Grans: Landhlr. M. Dehlen.
- «Arbeideren» Drammen: Garver I.C. Hansen, S. Halvorsen, Lærer G. M. Andersen, Kristoffer Nilsen.
- Jobergs: Stationsmester Pedersen.
- Tjødling: Lærer Svendsen.
- Næsbygdens: Lærer N. Vallumstad.
- Lyngørs: Skomager C. Kongelbæk.
- Tønsbergs: Forstander Sørvaag, Farver Moe, Kjøbm. Josef Olsen, Telegrafbestyrer Matisen.
- «Ole Kallem» pr. Kristiansund: I. Grønningsæther, Fru Grønningsæther.
- Tvedestrands: Sv. Svensen, cand. filos.
- Kongsbergs: Skomagermester E. Schau, G. Ljøterud.
- Bø, Telemarken: O.E. Haugen.
- Arendals: Lærer Ljone, Kjøbm. H. Christoffersen.
- Haugesunds: Lærer S.O. Vedø.
- Drammens: Kjøbm. Greftegreff, Præsten Hvistendahl.
- Grimstads: N.O. Carlsen.
- Stavangers: Stud. Solhejm, Lærer T. Sandstøl.
- Børnef. «Haabet», Stavanger: J. Fugelstad.
- Fredrikshalds: Vognvisitør J. Larsen.
- Kragerøs: Kjøbmand N. Arnesen, Slagter O. Hansen, Telegrafbest. Berg.
- Sørums: Kand. teol. S. Refsum.
- Hortens: Arsenalforvalter J. E. Sande, Bogtrykker C. Andersen, Skomagerm. L. Olsen, Underkanoner H. Larsen.
- Tønsæt: Kontorist O. Hektoen.
- Skotselvens: Farver J. Skau.
- «Haabets» Elverum: Organist J. Haugen.
- Andebo: Lærer K. Hvidsten, Lærer N. Nilsen.
- Hvarnæs: Lærer N. Otterstad, Kirkesg. Grønset.
- Glemminge: Kaptein Mathisen, Mægler L. Schübeler, Arbeider N. Johansen, Lærer Ivar Johannessen.
- Dybdals: Fisker Chr. Henriksen.
- Rødfos: Bager I.O. Aas.
- Hedrum: Kirkesanger I. Berg.
- Furrestads: H.S. Haugen.
- Rygge: Henrik Solberg.
- Sande: Lærer Aarrestad.
- Giving pr. Lyngør: Lærer P. Strøm.
- Saude & Næss: Lærer T.T. Gunnem.
- Sked pr. Stokke: Kirkes. P. Holhjem, Frøken F.;. Holhjem.
- Namsos: Johan Widerød.
- Nedre Eker: Lærer Løgslie.
- Risør: K. E. Paulsen, Skomagermester O. Thorsen.
- Laurvik: Kjøbmand Joh. Karlsen.
- Kodals: Lærer K. Lund.
- Skiens: Forstander Berg.
- Gjærpens: H. Klocker.
- Hougsunds: Lærer Gunstein Andersson.
- Borøens: Skomager A.M. Rasmussen,
- Finslands: Lærer Apesland.
- Varteig: Edvard Heden.
- Øvre Hedrums: Lærer Fjære.
- Froms: Literat From.
- Strømsbo: Lærer Stensvand, Snedker Dahl.
- Fosets: Lærer Lyngaas.
- Fyrisdal: Kirkes. Kjilland.
- For Hovedbestyrelsen mødte: Prakt. Læge Oscar Nissen og Lærer L. Messel.
Umyndige barns representasjon
Herr Andersen fra Hamar spurte, med henvisning til representanten fra barneforeningen «Haabet», om det kunne være rett å la barn være representert på generalforsamlingen. Dette ledet til en interessant meningsutveksling mellom flere delegerte som til slutt endte med at lærer Messel forklarte at barneforeningen i Stavanger var landets største med i alt 1100 medlemmer, og da delegaten var valgt blant barneforeningens styre, som besto av voksne, kunne det ikke være noe å innvende mot valget.
Andersen, som bare hadde ønsket å få nærmere opplysninger, hadde nå fått svar, og alle delegatene ble derpå enstemmig godkjent.
Møtet konstitueres
- Dr. Nissen ble dirigent og som varamann ble valgt boktrykker C. Andersen fra Horten.
- Sven Aarrestad ble møtesekretær med lærer Sandstøl fra Stavanger som vara.
- Julius From, som titulerte seg literat (forfatter) fra Sandefjord og faktor Ludvig Monsen fra Hamar skulle stå for de utadrettede referat.
Stor organisasjon
Under dagsordens punkt om årsberetning kom det fram at man estimerte organisasjonen medlemstall til 70 000. Dette, sa dirigenten, var langt fra for høyt; man kunne kanskje ha lagt til flere tusen, men man fant det bedre å være forsiktig. Forklaringen på denne tilbakeholdenheten lå i at fordi så mange foreninger var sløve med å sende inn sine beretninger, var det helt umulig å framskaffe et eksakt tall. Dessuten fortalte han at det seinest dagen før var kommet inn beretning fra en krets som siden sist var økt med 300 medlemmer. Konklusjon: Alle måtte tilstrebe å sende sine årsmeldinger i tide!
Hovedbestyrelsen skal sitte i Kristiania
At D.N.T. skulle ha et hovedstyre var alle enige i, men gjennom mange år var stedsvalget et av kampvoterings-spørsmålene. Så også i 1887, men nå var motstanden mot Kristiania blitt desimert til sju stemmer. Man besluttet at en komité på ni skulle velges til å forestå utvelgelsen av hovedstyrets medlemmer som alle skulle hentes fra «Kristiania og Omegn». Disse herrer ble da valgt: Forstander Undsæt, Trondheim, skreddermester J. Pedersen, Hamar, lærer Sandstøl, Stavanger, lærer Stensvand, Arendal, cand. theol. Refsum, Oslo, C. Andersen, Horten, kirkesanger Freberg, bokholder Vennevold, Oslo og herr Grønningsæther fra Kristiansund.
Neste års landsmøte
Da spørsmålet om hvor neste års generalmøte skulle være, oppsto - tradisjonen tro - en grundig og til dels usaklig debatt med i alt 14 deltagere. Vi finner at Bergen ble valgt, ikke fordi det sittende hovedstyret hadde gått inn for Mandal, men det ble nok en god grunn da dirigenten skiftet standpunkt underveis og gikk for Bergen. Skien tapte, antagelig fordi forstander Berg i et svært så malende innlegg gikk inn for at delegatene skulle få sympati med byen som nylig var herjet av en ødeleggende brann. Mandal tapte nok på grunn av sin geografiske beliggenhet; for nært Horten – og derfor slett ikke Vestlandet, som av flere ble sett på som det naturlige geografiske valg, og hvorfor Bergen ble det beste alternativ – før middagen.
Kvinners representasjonsrett – en prinsipielt vanskelig sak (i 1887)
- Pastor Hvistendahl, som kom fra Drammen, kastet inn en brannfakkel da ettermiddagsmøtet startet. Han ville ha en avgjørelse på hvorvidt kvinner var valgbare som representanter på landsmøtet.
- Dirigent Nissen ga raskt svar; idet han viste til spørsmålet han stilte ved møtets begynnelse, om noen hadde innvendinger mot «de Deputeredes Fuldmakter», og at ingen slike innvendinger var framkommet.
- Hamar-representanten Andersen støttet dirigenten, og tilføyde at man neppe kunne endre på sakens realiteter nå.
- Jus-studerende Bræin så også med en viss undring på at saken ble reist på denne måten – i ettertid, men ville likevel synes at det var godt om man fikk en avklarende debatt på forholdet.
Saken ble drøftet, diskutert og framlagt både med diametralt forskjellige grunnsyn, men også med argument som tilmed den gang ble sett på som forkastelige.
Det endelige og enstemmige vedtaket ble tross kampanjen iverksatt fra Drammen lydende «De fremmødte Kvinders Valg erkjendes gyldigt». Protesten kom i form av at sju av delegatene ikke stemte.
Menneskevennen
Neste dag; tirsdag 19. juli 1887 åpnet formiddagsmøtet med salmesang og andakt av pastor Hvistendahl, før saken om medlemsorganet Menneskevennen, som den gang ble ledet av lærer Sven Aarrestad ble tatt opp til behandling. Landsstyret ba nå om landsmøtets syn på hvorvidt man burde går over til et billigere papir og eventuelt sløyfe bilder for slik å kunne øke utgivelsen av bladet. Dessuten ville man ha tilbakemelding om man var fornøyd med bladets redaksjon.
Veldig mange sa fra om både det og andre ting. Resultatet av drøftingene etter 44 innlegg fra 39 delegater samt dirigenten ble at flertallet stemte for ordstyrer Nissens forslag, som gikk ut på å la hovedstyret ordne med Menneskevennen etter beste skjønn; først og fremst å la bladet komme som ukeblad fra nyttår. På lang sikt så man imidlertid det fordelaktige ved å la bladet bli overlatt til en privat entreprenør, men som da måtte være under selskapets kontroll.
Debatten om bladets redaksjon var også mangesidig, men i hovedsak var møtelyden rimelig fornøyd med redaktør Aarrestads måte å handtere saken på. Ett unntak som skilte seg skarpt ut fra resten av salens syn, kom igjen fra pastor Hvistendahl. Han refererte fra sin forening i Drammen som hadde gjort et vedtak om at de ikke var fornøyde med redaksjonen av bladet. Det var til dels «tørt» og inneholdt dessuten tidvis alt for lange og trettende historier. Dessuten befattet bladet seg med ting som ikke hørte hjemme i et organ for totalavholdssaken. «Følgen herav er, at mange af dem, der skulde kunne blive Sagens fornemste Bærere, holder sig borte, medens andre faar Afsmag paa Bladet, hvorved Interessen for selve Sagen kjølnes». Det var derfor ikke bare ønskelig, men absolutt nødvendig å få en snarlig forandring, mente drammenserne. Hvistendahl trodde at redaktøren ikke klarte å frigjøre seg fra sitt partipolitiske ståsted, men la til stadighet sine egne meninger for dagen. Ja, han skulle tilmed ha uttalt seg om krig og fred, samt hatt en hang til å forfølge prestestanden. I de kretser taleren omgikk, var man helt enige om det uheldige i at en så «fremskutt politiker» redigerte avholdsbladet. Følgende forslag fra dirigenten ble vedtatt; uten at det ble protokollert hvor stort flertallet var:
«Generalmødet anmoder Redaksjonen om at undgaa for lange Fortællinger og anmoder om at faa flere korte Meddelelser fra Foreningerne og noget lettere Læsestof».
Her må ordlyden ses i sammenheng med en del innlegg fra salen der det ble påpekt at bladet rett ofte publiserte utredninger mer beregnet på en liten elite, enn den leserkrets som Menneskevennen etterstrebet å nå.
Logoen
En av de store sakene på dette landsmøtet var satt opp av dirigenten, som selv var opphavsmann til gjeldende merke for DNT. Han var kommet til at merket var særdeles upraktisk og ba nå forsamlingen om å ta stilling til hans nye forslag; et blått bånd for alle avholdsfolk – ut fra tanken om at dette ville forene avholdsfolk, noe han så som mye viktigere enn å ri kjepphestene om egen fortreffelighet.
Den påfølgende diskusjon med om lag 20 innlegg fra 17 deltagere ga som resultat at lærer Thorud fra Gjøvik vant over Nissens forslag med et blått bånd med initialene D.N.T. i. Så kan hende var ikke dette den helt store saken for tidens avholdsaktivister og -delegater, men likevel; det ble også votert over et fellesmerke, der utfallet ble at 62 stemte mot og 54 for.
Barnelagsarbeidet
Turen var kommet til å behandle saken om hva organisasjonen kunne gjøre for å øke interessen for barneavholdsforeninger. Fugelstad, som ledet barnelaget «Haabet» i Stavanger kom i sin innledning inn på flere forhold og foreslo grep som burde bli tatt for å øke oppslutningen om det å ha egne barnelag tilknyttet de lokale avholdsforeningene.
«Haabet» var blitt stiftet av Asbjørn Kloster i 1874. Nå - per 30. juni 1886 - var det tilmeldt 36 barneforeninger med ca. 9000 medlemmer.
Oppsummert foreslo han at det ble dannet et eget styre for barneforeningene i D.N.T. og gi dette status som et kretsstyre. Hovedargumentet for denne tilnærmingen ga han ved å fortelle at barna i DNT utgjorde en god sjuendedel av hele medlemsstokken, i det han avrundet med «Ungdommen med oss: Seieren er vår».
Det kan ikke dokumenteres at møtet viste saken noen stor interesse, idet kun tre talere er referert av From, der to uttrykte tvil om mulighetene for å få en barneforening til å vare. Det ble også spurt om hensiktsmessigheten av slike foreninger som siktet mot å få små barn til å avgi løfter de seinere kanskje kom til å bryte, hvorfor de muligens ville ta skade på sin sjel. Tredjemann; veiassistent Thelning fra Fredrikstad var langt mer positivt innstilt til saken, han refererte fra sine erfaringer fra barnelaget i Fredrikstad, der man ikke krevde noe avholdsløfte fra barna. De nøyde seg med å informere barna om skadene som alkohol og rus påfører menneskene. Barna måtte ellers ha foreldrenes tillatelse til å bli medlem. I Fredrikstad fulgte de den praksis at 12 menn(!) var valgt til å styre barnelaget, som det påhvilte tre av gangen å lede barnemøtene etter tur. Barna betalte også en liten symbolsk kontingent.
Til slutt foreslo overlærer John Laberg fra Bergen at alle foreninger og kretser måtte ta barnearbeidet opp til behandling og påse at det ble laget planer for «Børneafholdsforeningerne», noe møtet sluttet seg til – enstemmig. Og som en følge av dette, og andres arbeid kom arbeidet blant barna i godt gjenge innen D.N.T. I fleng nevner vi her at i 1901 ga selskapet ut Elisabeth Edland fra Mosterøy i Rogaland sitt hefte Om afholdsarbeidet blandt barn, og i 1939 kom saltværingen Elisabeth Furre sitt hefte Vi opptrer: Sanger talekor og sketser for barnearbeidet.
I følge Johan Scharffenberg talte barnavholdslag og losjer i 1905 over 46 000 barn. Dette selv om Fugelstads forhåpninger om barnelagenes status ikke ble innfridd før på landsmøtet i Bergen i 1888; året etter det bevegede landsmøtet i Horten.
Debatten som endret DNT
Alkoholforbudssaken var begynt å prege avholdsrørslas mange organisasjoner. Også i Vestfold var det blitt etablert egne forbudsforeninger, hvis eneste mål var å støtte opp om en lov som forbød import, produksjon og salg av alle typer sprit unntatt til kjemisk og medisinsk bruk. Kravet for å bli opptatt som medlem i en slik forbudsforening var å være for et slikt lovforbud.
Nå hadde landsstyret i D.N.T. bestemt at det var nødvendig å stille saken som et spørsmål om ikke forbudstanken var klart nok uttalt i selskapets lover, eller var det kan hende interne meningsforskjeller medlemmene i mellom, slik at det av den grunn var nødvendig med egne forbudsforeninger.
Det som lå bak var åpenbart at det var forskjellig tenkning bak hvilken strategi som var best egnet for å komme fram til det endelige mål, som var forbudsloven. Formann Oscar Nissen sto for å søke å få gjennomført forbudet snarest mulig, mens redaktøren av Menneskevennen; Sven Aarrestad var av den oppfatning at om man skulle nå målet måtte det arbeides langsiktig.
Det viste seg etter hvert at Aarrestads syn – eller kanskje heller hans måte å debattere på, vant fram. Når så Nissen i tillegg stilte det ultimatum at om hans fortolkning av D.N.T.s formålsparagraf ikke fikk landsmøtets tilslutning så ville han frabe seg å bli gjenvalgt som selskapets formann.
Valgkomiteens arbeid ble selvsagt noe vanskeliggjort da formann Nissen så bestemt frasa seg gjenvalg. Alle, inklusive delegatene i sin alminnelighet, hadde jo tatt som en selvfølge at dr. Nissen skulle bli gjenvalgt. Når han så varslet sin egen avgang, måtte valgkomiteen tre sammen igjen – etter at de fordomsfritt og etter beste skjønn hadde gjort sin plikt.
Imidlertid – etter mange og lange til dels kranglevorne innlegg ble følgende herrer valgt til selskapets hovedstyre:
- Kand. teol Refsum, Sørum med 87 stemmer
- Boktrykker C. Andersen, Horten med 77 stemmer
- Kirkesanger Jørgensen fra? med 58 stemmer
- Som suppleanter ble valgt
- lærer Messel (tidligere fast medlem av hovedstyret), Student Helgevold og student Egede Nissen.
Til formann ble Aarrestad valgt med 87 stemmer. Derved oppsto den første alliansen mellom de to markante Venstrepolitikerne Sven Aarrestad som blant annet styrte landbruksdepartementet i 1906-08 og Adam Egede Nissen, som ble Arbeiderpartimann og enda seinere formann i Norges Kommunistiske Parti. – Og som vi vet oppholdt seg mye sammen med sin onkel Oscar Nissen da han studerte i Kristiania. Herrene Aarrestad og Egede Nissen arbeidet godt sammen i Stortinget. Da Aarrestad kom med i en kongelig kommisjon som skulle utrede edruskapsforholdene og alkoholpolitikken i deres fulle bredde i 1910 ble også Adam Egede Nisssen og Johan Scharffenberg medlemmer av kommisjonen. Da Aarrestad la fram sin mindretallsinnstiling i 1915, som gikk for en systematisk, men gradvis eliminering av omsetningen av alle alkoholdrikker, var det sammen med Adam Egede Nissen – som da var blitt arbeiderpartirepresentant.
Horten-møtet ble skjellsettende - ikke bare for Det Norske Totalavholdsselskap, men for avholdsrørslas generelt sett store framgang. Ett eksempel ser vi i at i 1887 hadde D.N.T. vel 70 000 medlemmer, i 1913 var dette steget til 140 000.