Forside:1814

Om 1814 Eidsvollsforsamlingen 1814, maleri av Oscar Wergeland Denne forsiden presenterer artikler knyttet til 1814, et av de mest begivenhetsrike årene i Norges nyere historie. I første halvdel av året ble det valgt en Riksforsamling, som vedtok en grunnlov og valgte den danske prinsen Christian Frederik som monark i et selvstendig Norge. Men Danmark-Norge hadde vært på den tapende side i Napoleonskrigene, og ved Kielfreden hadde det blitt bestemt at Norge skulle avstås til Sverige. Svenskene aksepterte ikke norsk uavhengighet, og det brøt ut krig mellom landene. Det norske felttoget skulle bli en kortvarig og for Norges del lite ærerik krig, som ble utkjempet i Østfold og Hedmark. Et totalt nederlag ble forhindret i slaget ved Langnes Skanse, og dermed kunne de svenske forhandlerne ikke kreve en betingelsesløs kapitulasjon. I august ble Mossekonvensjonen undertegnet, og Norge gikk inn i en personalunion med den svenske kongen som felles monark. Den norske Grunnloven ble med inn i unionen, og sikret en større grad av selvstendighet enn hva den svenske kongen hadde ønsket. Og da det neste store veiskillet kom i 1905 var det 1814-grunnloven som bestemte hvordan det uavhengige Norge skulle styres.

Smakebiter fra artikler Arnoldus Koren, 85 år gammal. Etter målarstykke av Anna Nerdrum. Arnoldus von Westen Sylow Koren (fødd i Bergen 22. juli 1764, død i Ullensvang 8. oktober 1854) var jurist, eidsvollsmann og stortingsmann. Lengste embetstenesta si hadde han som sorenskrivar i Hardanger og Voss. Han var også kjend som ein føregangsmann i landbruket, ikkje minst kva gjeld fruktdyrkinga i Hardanger. I Riksforsamlinga på Eidsvoll var han ein konsekvent sjølvstendemann, og han vidareførde denne linja på omframstortinget hausten 1814. Av politiske motstandarar vart han framstilt nærmast som ein overivrig våsekopp, og også hans eigne vener kunne finne han meir enn nødvendig taletrengd. Dette har nok verka til å setje i skuggen Korens fortenester som politikar, embetsmann og gardbrukar. Og det har svekt ettertidas syn for hans heilskaplege samfunnsideal, prega framfor alt av moderne liberale og demokratiske haldningar. Han var kanskje den på Eidsvoll som tydelegast målbar tanken om eit konsekvent brot med det gamle samfunn, for å realisere den franske revolusjonens ideal om fridom, likskap og brorskap.   Les mer … Gabriel Lund. Kunstnar ukjend. Gabriel Jochumsen Lund (fødd i Farsund 4. oktober 1773, død i Trondheim 2. november 1832) var forretningsmann, konsul og postmeister, eidsvollsmann og stortingsmann, og hadde også teologiske studiar bak seg i ungdomen. Han tilhøyrde eit dominerande forretningsdynasti i fødebyen, og Gabriel Lund sjølv var den fyrste som budde i den kjende patrisiarbustaden Husan.Han var son av «Farsunds grunnleggjar», kjøpmann, skipsreiar, godseigar m.m. Jochum Brinch Lund (1743-1807) og Inger Marichen Lund fødd Luth (1744-1810). Gabriel hadde fem eller fleire sysken. Han var svoger til eidsvollsmannen Just Henrik Ely, som var gift med Lunds syster Caroline Nicoline Lund. Gabriel Lund gifta seg i Farsund 23. april 1802 med tremenningen sin Gidsken Edvardine Røring Lund (døypt i Farsund 13. juni 1781, død same stad 2. januar 1841). Ho var dotter til kjøpmann Søren Bruun Lund og Anne Else Benedikte Bugge. Ekteparet flytta truleg inn i søre fløya i det nybygde paleet Husan da dei gifta seg. Jochum Brinch Lund hadde bygd dette med tanke på sine to søner Gabriel og Ebbe. Sistnemnde flytta inn i den andre halvparten av bustaden litt seinare.   Les mer … O.E.Holck. Maleri frå 1896 av H.Balling «efter et Profilklip og Beskrivelse» Ole Elias Holck (fødd i Hyllestad 6. januar 1774, død 14. juli 1842 i Lavik i Høyanger) var offiser og proprietær, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. På Eidsvoll var han talsmann for ei sterk kongemakt, og skal ha utarbeidd eit grunnlovsutkast basert på ei eineveldig styreform. Holck utmerka seg som militær i krigane 1808 og 1814, og enda yrkeskarrieren som generaladjutant. Holck var historisk og antikvarisk interessert, og dreiv aktivt arbeid innan det som i dag heiter kulturvernarbeid. Han gjorde garden sin, Alværa i Lavik, til eit mønsterbruk, i pakt med samtidas embetsmannsideal om å verke som foregangsmenn i jordbruket.   Les mer … Første tekstside fra den originale grunnloven av 17. mai 1814 Foto: Stortinget Jødeparagrafen var en bestemmelse i Grunnloven av 1814 som forbød jøders, jesuitters og «munkeordener» til riket. Bestemmelsen var nedfelt i Grunnlovens andre paragraf, og ble stående i sin helhet til 1851 — om enn med en noe endret tolkning fra Høyesterett i november 1844. Den siste delen av paragrafen, forbudet mot jesuitter, ble ikke opphevet før i 1956. Paragrafen lød: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Når det står at jøder «ere fremdeles udelukkede» viser dette til bestemmelsen i Christian Vs Norske Lov av 1687 om at jøder måtte ha kongelig leidebrev for å oppholde seg i Norge. I den nye bestemmelsen var det ingen åpning for bruk av leidebrev, og jøder som kom til Norge risikerte arrestasjon og deportasjon. I noen tilfeller ble de også bøtelagt.   Les mer … Frederik Wilhelm Stabell. Detalj fra Jacob Munchs kroningsmaleri fra 1818. Frederik Wilhelm Bruenech Stabell (født 25. mai 1763, død 2. juni 1836) var offiser og Eidsvollsmann. Han ble født i Hole, og var sønn av holzførster Lars Bastian Stabell og Lucie Marie Bruenech. F. W. Stabell giftet seg i 1792 med Helene Voigt (1772-1850), datter av regimentfeltskjær Johan Nicolai Voigt og Anna Dorthea Kobick (Købik). I 1777 ble han overjeger i Søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment. Han var så elev ved den matematiske skolen i Christiania fra 1780 til 1783, og fikk der medalje for «Dyd og Flittighed». Etter å ha tatt avskjed fra krigstjenesten meldte han seg etter kort tid igjen til tjeneste som underoffiser ved Slesvigske infanteriregiment. I 1785 ble han overført til Holstenske jegerkorps, og året etter ble han fenrik ved Kongsvingerske lette infanterikompani. I 1788 ble kompaniet tatt opp i Det norske jegerkorps. Etter felttoget samme år ble han premierløytnant. Den 17. januar 1792 giftet han seg med Helene Voigt.   Les mer … I grenseområdene mot Sverige finnes det mange minnesmerker fra denne krigen. Her bautaen i Ullensaker, med henvisning til slagene på Matrand og Lier i Hedmark. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) Krigen mot Sverige 1814 eller Det norske felttoget var en krig mellom Norge og Sverige i 1814. Den varte fra 26. juli til 14. august. Bakgrunnen var at Danmark i Kielfreden hadde blitt tvunget til å avstå Norge til Sverige, men Norge erklærte i mai 1814 sin uavhengighet. Sverige aksepterte ikke dette, og det brøt ut krig mellom landene. Krigen endte med en fredsavtale, Mossekonvensjonen, som la grunnlaget for at Norge og Sverige inngikk en personalunion. Krigshandlingene foregikk i Østfold og Hedmark. Denne kortvarige krigen er også blitt kalt «Kattekrigen», visstnok et utslag av den utbredte folkelige forakten over måten kong Christian Frederik og hans øverste generaler hadde ledet felttoget på. Svenskene hadde lekt katt og mus med de norske styrkene.   Les mer …

Se også 1814 sett nedenfra Riksforsamlingen Medlemmer av Den Grunnlovgivende Forsamling (Eidsvollsmennene) Valet til Riksforsamlinga 1814 Valgkirkene Grunnlovsdagen   Eksterne ressurser Eidsvoll 1814 er hjemmesiden til muséet i Eidsvollsbygningen. Kongehuset.no har en egen side om hendelsene som førte frem til unionen mellom Norge og Sverige i 1814. Eidsvollsmennenes etterkommere, et samarbeid mellom Riksarkivet, DIS-Norge og Norsk lokalhistorisk institutt   Mest lest Stormannsmøtet på Eidsvoll Mossekonvensjonen Val til Riksforsamlinga 1814 i Luster Valg til Riksforsamlinga 1814 i Gran Valg til Riksforsamlinga 1814 i Stjørdal Val til Riksforsamlinga 1814 i Råbyggelaget Petter Johnsen Ertzgaard Frederik Hartvig Johan Heidmann Zacharias Mellebye Andreas Aagaard Kiønig Andreas Michael Heiberg Diderich Hegermann Hans Christian Ulrik Midelfart Peder Valentin Rosenkilde Anders Rambech Severin Løvenskiold (1777–1856) Helmer Andersen Gjedeboe Ommund Bjørnsson Birkeland Wilhelm Frimann Koren Christie Frihetsstøtta på Ørje