 Då det kom bilveg til Hovden i 1937, var Knut og Gyro avstad til Vestfold og kaupte seg ein bruka Buick. Biletet her viser truleg kaupssituasjonen - det var vanleg at seljar og kaupar stilte opp til fotografering saman ved slike høgtidelege høve. Dersom det var slike problem med å få starta doningen, som biletet kan tyde på, vil me tru at dei to karane som står på hovudet i motoren helst var noko flaue, men Knut kaupte då bilen i alle høve, og hadde glede av han i tre-fire år. Etter det me har fått vita frå Buick Club Norge er bilen på biletet ein 1920-modell av typen K-45. Karosseritypen er «Phaeton», som tyder open 5-seter med kalesje. Ein viktig grunn til å kaupe open bil var at dei var langt billegare enn sedanane. I 1923 var prisskilnaden mellom ein Buick Phaeton og ein sedan av same merket så stor at ein kunne kaupe to T-Fordar for differansen. Bilete frå samlinga etter Knut T. Hovden ved Setesdalsmuseet. Trykt i Heimar og folk i Bykle (2006) b I s 189. Foto: Heimar og folk i Bykle, 2006 er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 2002 med tittel Bil og bilkjøring. Utsendarar var Ann Helene Bolstad Skjelbred og Anne Moestue. Les mer …
 En Maxwell tilhørende Rudolf Hellstrøm ved Norsk Elektrisk Stålstøperi i Hokksund, med kjennemerke F 1181. Bokstaven F forteller at den var registert i Buskerud. Bildet er tatt mellom 1918 og 1923. Foto: Ukjent / Eiker Arkiv  Buss med kjennetegn X-27, en serie som hørte til i Troms. Foto: Anders Beer Wilse (1929)  Ford Mainline 1954 i Harstad med teksten DROSJE på bilskiltet. Kjennemerke for motorkjøretøy ble innført i Norge gjennom vedtak fra 1899 og først brukt i 1900. Den første bilen med kjennemerke, som rett og slett fikk registreringsnummer 1, var en tosylindra Daimler-lastebil tilhørende Schous bryggeri i Kristiania. Ordninga for kjennemerker har gått gjennom en rekke endringer gjennom åra, først og fremst fordi man har trengt å lage nye ordninger når nummerserier er oppbrukt.
Fram til 1913 var det amtene og byene som hadde ansvaret for kjøretøyregistrering. Regulering skjedde i byene gjennom politivedtekter, og det var politimesteren som forvalta ordninga. I amtene var det amtmannen som hadde ansvaret. Kristians amt var først ute med et vedtak om å innføre kjennemerker den 22. mars 1899. I løpet av våre og sommeren var det sju andre amt som fatta slike vedtak, og disse ble godkjent gjennom kongelig resolusjon av 2. september 1899. Blant kjøpstedene var Kristiania først ute, den 28. juni 1899, og deretter fulgte Trondheim 5. mai 1900. Begge disse vedtakene ble etter kort tid bekrefta gjennom kongelig resolusjon. Da de norske vedtakene kom var det bare fire andre land som hadde kjennemerker på motorkjøretøy: Frankrike, Luxembourg, Nederland og Belgia. Les mer …
 Drosjedriften i Kristiania kom i gang i de første tiåret på 1900-tallet. Dette skal være den aller første. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960) er en artikkel som gir innblikk i bilens plass i det politiske bildet.
Frem til 1920-årene var det neppe noen som så på bilen som trussel mot de eksisterende transportformene. Derimot var det flere som så bilen som et godt fremtidsrettet tiltak for mobilitet og effektivitet i samfunnet. Utover på 1920-tallet ble vognmenn som med sin lastebil tilbød tjenester i markedet i konkurranse med hverandre og de kollektive transportmidlene, først og fremst jernbane, opplevd som en stigende trussel. Staten som hadde eierinteresser i jernbanen, intervenerte til fordel for de kollektive transportmidlene, men hadde lite hell i sine reguleringstiltak frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939.
Under verdenskrigen regulerte og rasjonerte okkupasjonsmakten all transport og drivstoff til fordel for sine egne formål. Personbilen ble satt på lager i påvente av fred. Transportmidler som for eksempel godsbil ble utstyrt med generator drevet med karbid, knott og småved. Dette løste drivstoffproblemet, men generatoren hadde dårligere virkningsgrad enn bensin og diesel. Da verdenskrigen sluttet i 1945, var både transportmidler og veinett nedslitt. Les mer …
 Forretningsmannen Even Christian Gjestvang. Foto: Svenskt biografiskt lexikon Even Christian Gjestvang (født 28. september 1853 på Nes på Hedmarken, død 8. februar 1932 i Monte Carlo) var bondesønn fra Nes på Hedmarken. Han dreiv som forretningsmann i Kristiania før han i 1890 flytta til Stockholm. Gjestvang ble en sentral person i svensk næringsliv, først i papir- og trykkeribransjen og fra 1903 også i den nye bilnæringa. Firmaet hans, Gjestvang & Co, var lenge den største bilimportøren i Sverige.
Even Christian Gjestvang var Norges underkomissær ved Stockholmsutställningen i 1897, og fra 1898 til sin død var han persisk generalkonsul i Stockholm. I nesten 30 år var han medlem av styret i Kungliga Automobil Klubben. Les mer …
 Lastebil fra Stavern bilfabrikk. Foto: Ukjent Stavern bilfabrikk AS ble stiftet 6. november 1917 i Stavern i Vestfold. Fabrikken sto ferdig i 1918 og var den gang én av Norges flotteste, med et areal på 1200 km², toaletter både i første og andre etasje og garderobe for arbeiderne. De fikk også tildelt arbeiderboliger, to hvite bygninger, de såkalte «bilbrakkene».
Man satset på produksjon på rullebånd, etter amerikansk modell. I 1919 rullet den første bilen ut av fabrikken. Dette var lastebiler av merket «STABIL», forkortelse av Staværn Bilfabrikk. De første av disse hadde elektrisk drift. Les mer … | 
.jpg)
