 Bjåen fjellstove og Bjåen-gardane. Biletet er truleg teke sumaren 1939. Gamalt prospektkort frå samlinga ved Setesdalsmuseet.  Bjåen fjellstove - flyfoto frå ca 1970 ved Norrønafly. Her frå Jorunn Rosenberg Rysstad via Setesdalsmuseet. Bjåen fjellstove ligg på austsida av Breivatn i Bykle kommune, på flaten under Buskarlii, og i det nordvestre hyrna av Breivassflotti. Tomta og teigen ikring som høyrde til, ligg på grunnen til den eigedomen, gnr 2, bnr 9, og har aldri vorte formelt utskilt eller matrikulert for seg sjølv. Sjølv om eigedomen vart utskild frå Hovden, er han nært knytt til Bjåen som er ein av Breivegardane.
Bakgrunnen for byggjinga av fjellstoga var at det i andre helvta av 1930-åra vart arbeidd med veganlegg frå Hovden til Haukeli. Når denne vegen vart ferdig, ville det vera køyrande med bil frå Vinje over Valle og alt til Kristiansand. Dette måtte ein vente ville føre turisttrafikk med seg, og det burde det gå an å gjera seg ei næring av. Omlag såleis har han nok tenkt, Aslak Såvesson Bjåen frå Nor i stoga, då han bestemte seg for å setje i gang med fjellstove innmed nyvegen. Det fyrste tiltaket hans på staden var å setje opp ei hytte, som han fekk under tak i 1937. Dei større bygga, sjølve fjellstoga og uthuset, laut vente til vegen vart ferdig året etter, for slike materialmengder var ikkje godt å draga fram med hest. Les mer …
Eit sjøhus, òg kalla ei sjøbu, ei bryggje eller eit pakkhus, er ei lagerbygning i éin (vanlegare to) eller fleire etasjar som ligg med ein vegg over djupt vatn så skuter kan legge til for lasting og lossing. Øvst på sjøveggen er det som regel eitt eller fleire vindhus med vinder for heising av gods mellom bryggja og skutene. Rett under vindhuset er det bryggjedører ( brýjedöre, brøggdørre) i kvar etasje der varene var tekne inn ved lossing av skuta og ut ved lasting. Namnet bryggje med variasjonar (brygge, brøgge, brø’gg, brøggæ, brøgga o.a.) er det vanlege namnet frå Nordmøre og Trondheim og nordover. Sjøhus er det vanlegaste namnet sør i Noreg. På Sunnmøre blir bryggjene, inkludert dei store murbryggjene i jugendstil i Ålesund, helst kalla sjøbuer. Nemninga pakkhus blir helst bruka om dei store bryggjene i bindingsverk som særleg vart bygde frå utpå 1800-talet av. Pakkhus er likevel først og fremst ei funksjonsnemning og inkluderer òg bygningstypar som ikkje er bryggjer. Les mer …
 Karlotbrygga i Hagan er et vernet bygg, som er eldre enn byen og tjener som klubbhus for Harstad Båtforening. Foto: Oddvar Heløe er Harstad Båtforenings klubbhus i Hagan. Navnet henspiller på Karlot Mikalsen, som disponerte brygga 33 år. Den ble flyttet til Hagan fra sin tidligere plass i Harstadhamn. Når den var bygd, er det ingen som kan si sikkert. Men før 1910 var det trolig Hans Fredrik Giæver som eide den. Det året kjøpte Johan Hay Nilsen fra Senja eiendommen, som ble brukt til sildsalting, frakting og salg av egen fangst. Den gikk dengang under navnet Nilsenbrygga. Det var flere som leide den og til slutt firma Brødr. Bothner, som trengte tomta den sto på. Men å rive brygga var ikke mulig, da den var erklært verneverdig. Etter en overenskomst mellom Fortidsminnemerkforeningen og Brødr. Bothner A/S ble løsningen at Harstad Båtforening ervervet brygga og påtok seg å rive og flytte den. Den 20. november 1981 fant nyinnvielsen sted under stor festivitas. Etter befaring av Fylkeskonservator Jens Storm Munch ble det opprettet et høytidelig dokument på at Karlotbrygga var offisielt vernet med de plikter og rettigheter det medfører. Det er usikkert når brygga ble bygd i Harstadhamn. Det har i hvert fall fra begynnelsen av 1800-tallet sannsynligvis vært brygge her, som oftest tilhørte gården ovenfor. En stor steinkai vitner om et langt og viktig liv. Det har vært drevet jektebruk, skipsekspedering, handel, fiskebruk, snekkeri og lager m.m. herfra. Ut fra Haakon Rønnings skriverier kan man tenke seg at brygga ble satt opp av Lars Gregussen i begynnelsen av 1800-tallet, evt. påbygd av Hans Fredrik Giæver ca. 100 år senere og kanskje flikket på utenom dette med materialer fra andre brygger. Les mer …
 Øvre Åkerstølen, med ruinar etter ei steinbu i framgrunnen. Foto: Marianne Wiig (2012) Åkerstølane ligg på nordsida av Åkerstølåni på Ustaoset i Hol kommune. Eigedomen strekk seg frå Gampetjørne i sør til Tvergasteintjørne i nord. Båe stølane høyrer til gardar i Ustedalen: Nedre Åkerstølen til Nordre Foss og Øvre Åkerstølen til Fosshaugen.
Eigedomstilhøve
Ved gardssyn i 1751 var Åkerstølen ført opp som langstøl til søre Foss, Lio. Nordre Foss må også ha hatt ein del av stølen, for i 1801 gjekk Sjugurd Olson nordre Foss og Elling Ellingson søre Foss til felles sak mot grannane på Sand-gardane i Kvisla, som hadde late dyra sine beite på Åkerstølvollane. Tre år etter var det igjen strid om Åkerstølen. Da vart far til Sjugurd, Ola Knutson nordre Foss, stemnd for forlikskommisjonen av Eirik Vebjørnson Solheim. Ola skal ha selt sin del av Åkerstølen til Eirik, men ville ikkje kjennes ved dette. Les mer …
 Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten. var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. Les mer … | 
