Isdam er en kunstig anlagt og oppdemmet dam eller liten innsjø, for å kunne skjære is av denne om vinteren. Slik isdrift var særlig stor i siste halvdel av 1800-tallet, men var fortsatt vanlig fram til 1920/ 1930-åra. Omfanget var stort, bare i Asker kommune var det 22 anlagte isdammer, og i de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble i Telemark skal nærmere 1300 mann ha vært i arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–1896, og skar ut hele 125 000 tonn is denne vinteren.
Dammene gjorde at en kunne kontrollere vannivået og dermed både kunne øke og sikre en stabil produksjon. Etableringen av isdammene og den økende etablingen av annen infrastruktur markerte en overgang for denne næringen fra en høstingsøkonomi til en produksjonsøkonomi.
Dammene måtte rengjøres om sommeren og høsten, og vannet ble da tappet ut og gress og siv ble fjernet. Om vinteren måtte snøen pløyes bort, og målsettingen var å få klar is uten bobler. Selve skjæringen begynte normalt i februar, da isen var rundt 60 cm tykk. Det ble skåret ut store isblokker på rundt 200 kilo, som så ble solgt til bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner. Isen ble skåret ut ved hjelp av store og grovtannede sager, kalt «svanser». Egne issakser ble brukt for å få halt de store isblokkene opp av vannet. Les mer …
 Skjeppsjøen en ettermiddag i oktober 2009. Foto: Nina Hveem Carlsen Skjeppsjøen er en innsjø i Østre Toten kommune. Sjøen ligger noen km sør for Skreia, på Totenåsen. Skjeppsjøen ligger 457 moh. og den er ca 2 km lang og 400-500 m bred. Øst- og sørsiden av sjøen tilhører Toten allmenning, lodd 3 og 4, mens deler av vestsida har fra gammelt tilhørt gårdene Kobberstad og Kvem.
Midt på vestsida ligger Holosetra. Den var seter under gården Kvem (gnr. 73), og den var i drift fram til 1980. På setra var det våningshus, fjøs, grisehus og båthus, og det var store åpne gressenger som nå for det meste er gjengrodd.
I nordenden av sjøen ligger Skjeppsjøen Gjestehus. Det ble opprinnelig bygget på 1940-tallet som hotell. Det gikk antagelig ikke så bra, og et par tiår senere ble stedet hjem for psykisk utviklingshemmede. Den driften varte fram til HVPU-reformen på 1980-tallet. I tiden etter har det vært flere eiere, nå for tiden blir det drevet som gjestehus.
Les mer …
 Annonsering av Plünneckes overtagelse av Krauses barbersalong i 1873 Carl Plünnecke, fullt navn Heinrich Conrad Carl, (født 9. oktober 1850, død 2. mars 1947) var Fredrikstads første byhistoriker. Han var en handels- og håndverksborger, «Friseur og Barber», født i Hannover i Tyskland. I mars 1873 kom han til byen og overtok landsmannen Th. Krauses salong på «Seleniushjørnet» (Storgaten 1), der den gaten som i årene 1935–1945 bar hans navn også lå. Etter hvert fattet han stor interesse for lokal historie, og forsket, spurte og publiserte jevnlig artikler i Fredrikstad-pressen. Totalt ble det omtrent 500 artikler, 16 bøker/hefter i tillegg til andre trykksaker. Plünnecke arbeidet som lokalhistoriker i 67 år. Han var en av stifterne av Fredrikstad historielag, og er et av lagets æresmedlemmer. Han giftet seg med Hanna Mathilde Johannesen 9. mai 1880 og de fikk 16 barn. Ti vokste opp. I annonser skrev han selv navnet med ck, mens ettertidens litteratur og folketellinger i regelen skriver uten c – Plünneke.
Carl var sønn av Heinrich Plünnecke og Karoline Schwalenberg, en bondegutt fra landsbyen Gross Lafferde i Hannover som arbeidet som barbersvenn i Hamburg frem til han fikk kopper og ble avskjediget. Plünnecke reiste i 1871 først til Kristiania, før han som nevnt overtok salongen til Th. Krause i Fredrikstad. Krause forlot byen fordi frankofile kunder sjikanerte ham etter den tysk-franske krigen. Plünnecke var ikke bare barbermester, han var også frisør og laget dessuten hårarbeider og parykker for både damer og herrer. Til dette siste annonserte han fra tid til annen etter hår i Fredriksstad Tidende. Arbeidsdagene var lange, 23. april 1873 annonserte han på side 2 i Tidende at «Forretningen aabnes Kl. 7 Morgen og lukkes Kl. 8 Aften.».
Vennen Anth. B. Nilsen beskriver Plünnecke som en mann som i dannelse og kunnskaper stod høyt over andre av samme stand. I tillegg var han utstyrt med «et ubehersket munntøy», og hans kunder skal ha satt stor pris på hans prat og vitser. Les mer …
 I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) med kinnskjegg. Foto: Szacinski (ca. 1885). er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet skjegg kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet bart beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt. I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i sikhismen, men også innen islam og jødedommen finnes det retninger som påbyr dette. I buddhismen er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen kristendommen er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg. Les mer …
 Olavskilden på Hammer i Lørenskog. er en liten ferskvannskilde på toppen av det furukledte Hammerberget i Lørenskog, rett ved Hammer-gårdene og Lørenskog kirke. Kilden er 7–8 meter lang og snaut 3 meter på det bredeste. Den går ikke tom, selv ved langvarig tørke. Rundt kilden er det satt opp et stakittgjerde, og rundt den er det plassert ut benker.
Ifølge sagnet skal guden Tor (Tor med hammeren) ha blitt rasende da han så at det ble bygd kirke på Hammer. Med all sin kraft kastet han derfor hammeren sin, Mjølner, mot kirken for å knuse den. Imidlertid var kraften til Olav den hellige, helgenkongen som falt på Stiklestad i 1030, større. Hammeren forandret derfor retning og traff i stedet Hammerberget. Hammeren laget et arr i berget, og der sprang det fram en kilde som fikk navn etter hellig-Olav. Les mer … | 
.jpg)
.JPG){kind=link}
.jpg){kind=link}
