Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
 Utedo fra Ålborg på Tynset, nå på Norsk Folkemuseum. eller utedass er en do som befinner seg i en egen bygning eller i et uthus, der avfallet samler seg i en binge, ei bøtte eller en annen beholder. Før nyere tid, da vannklosettene bredte om seg, var utedoen den vanligste doen. Det er verdt å merke seg at ordet utedass eller utedo er forholdsvis nye begrep: Da dette var den vanlige typen, ble de simpelthen kalt dass eller do. Ordet dass stammer fra det lettere eufemistiske tyske begrepet das Häuschen, altså «veslehuset», mens ordet do stammer fra det nedertyske ordet Donhaus, et «hus for å gjøre noe». Det latinske begrepet locum privatus har også gitt oss to ord for utedass, nemlig lokum og privet. I dag er vannklosett og andre former for innedo utbredt i både bygd og by i hele Norge, og utedass brukes bare sporadisk, med unntak av i hytter. Les mer …
 I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) med kinnskjegg. Foto: Szacinski (ca. 1885). er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet skjegg kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet bart beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt. I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i sikhismen, men også innen islam og jødedommen finnes det retninger som påbyr dette. I buddhismen er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen kristendommen er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg. Les mer …
 Badeliv i Stampetjernet,Leirsund, sommeren 1947. Foto: Nils Sundstu. Leirsund Folke- og Skolebad ble anlagt i 1938 etter at badesaken ble satt på programmet over hele landet i 1930–årene. Før denne tid måtte de fleste innbyggere på Leirsund ty til Leira, skogstjernene og bekkene for å få et bad. Mange hadde nok en stamp eller en balje på kjøkkengulvet eller i bryggerhuset der en lett vask ble foretatt. Men utenom badesesongen i elva og tjernene var nok julebadet den eneste skikkelige vask for mange.
Les mer … | 
.JPG){kind=link}
.jpg){kind=link}
