Industrialiseringen av Sandvika
Industrialiseringen av Sandvika i Bærum kommune hadde sin første fase fra rundt 1870. Igangsetter for mange av bedriftene i og ved Sandvika var Caspar Donato Brambani, men også familien Heitmann (med Victoria Linoleumsfabrikk) og Eyvind Lyche (med Hamang Papirfabrikk) var meget sentrale. Industrialiseringen var med på å legge grunnlaget for at Sandvika på 2000-tallet fikk bystatus.
Sandvika hadde alltid hatt båtanløp, og fra 1872 også jernbanestasjon. Herfra gikk sidespor til flere av fabrikkene nevnt under. Fabrikkene står her i den rekkefølgen de lå på vei oppover Sandvikselva; det bemerkes at man ikke ville funnet alle i drift på et og samme tidspunkt.
Sandvikselva kan med mye bakgrunnskunnskap brukes til historisk industrivandring, slik man i Oslo kan foreta seg langs blant annet Akerselva. For enkelte bedrifter, som Brødrene Christiansens Verksted og Hamang Papirfabrikk sin del er bygningene bevart og blå plakett satt opp. For øvrig er det meste av industribebyggelsen revet. Enkelte andre minner finnes i form av veinavn. En vei som er anlagt forbi de tre første fabrikkene har fått navnet Brambanis vei, en vei på Hamang Papirfabrikks område heter Eyvind Lyches vei og veien der Tomten lå heter rett og slett Industriveien.
Industri forbundet med den andre industrielle revolusjon, såsom elektroteknisk industri, er ikke tatt med i oversikten.
Kalkfabrikk og teglverk
Sandviken kalkfabrik og teglverk, bedrift som lå i Sandvika i Bærum, etablert av Caspar Donato Brambani i 1871.
Dette var den første kalkfabrikken i landet som fyrte i kullfyrte ringovner slik det allerede var vanlig ved teglverkene, mens kalkovnene fremdeles fyrte med ved. Denne og Kampebråten Kalkfabrikk var blant de første kalkovner som kan kalles industribedrifter. Etter hvert ble økonomien vanskelig, og bedriften ble nedlagt i mellomkrigstiden. På tomten ble Bærum yrkesskole og Sandvika Bad bygd i 1937. I dag er dette bygget en fløy av Brambanigården, som rommer kommunale lokaler.
Linoleumsfabrikk
Victoria Linoleumsfabrikk A/S var en bedrift grunnlagt i 1898 på tomten bak Bjerkaasgården og ved siden av Sandvikens Blikvarefabrik, dengang med adressen Ringeriksveien 8.
Firmaet produserte og solgte linoleum til grossister over hele landet og var eneste produsent i Norge. Driften kom først i gang i 1900 med initiativtakeren Hans E. Heitmann som første disponent.Tre generasjoner Heitmann har ledet driften av selskapet; Hans E. Heitmann senior, 1900–31, Erik Heitmann, 1932–62, og Hans E. Heitmann jr., 1962–68. Linoleumsfabrikken var en av de siste rester av det blomstrende håndverks- og industrimiljøet som preget Sandvika helt til midt på 1900-tallet.
Blikkvarefabrik
Sandvikens Blikvarefabrik var en bedrift som lå mellom Victoria Linoleumsfabrikk og jernbanelinjen i Sandvika. Den ble grunnlagt av Caspar Donato Brambani i 1888. Fabrikken ble drevet videre av sønnen Johannes og produserte emballasje til et desinfeksjonspulver, også det produsert av Brambani.
Fabrikken var den første i sitt slag i Skandinavia, men det viste seg å være et stort marked for blikkemballasje. Fabrikken tok snart i bruk dampkraft i stedet for vannkraft.
Fra starten hadde den 15 ansatte, men allerede i 1895 hadde antallet økt til 26. I 1920 beskjeftiget bedriften 120 personer. I 1929 ble produksjonen flyttet til Moss.
Mekanisk verksted
Brødrene Christiansens Verksted var et bilverksted i Willy Greiners vei 22 ved Rønne elv i Sandvika, også kalt Sandvika Mekaniske Verksted. Dette skal ha vært et av Norges første bilverksteder, grunnlagt i 1912 av Karl Christiansen. Han drev som smed, kobberslager og blikkenslager. Verkstedet hadde en bensinstasjon som lå ut mot gaten og hovedveien til Drammen og Ringerike. De drev senere bensinstasjon med Standard Oil/Esso og bygde et tidstypisk, nyklassisistisk «tempel» med bensinpumper foran verkstedbygningen.Verkstedet ble nedlagt i 1980.
Jernindustri
Sandvikens Jernindustri var en bedrift etablert i 1939 i Elias Smiths vei 10 i Sandvika. Den ble også kalt «Kjettingen», og ble senere slått sammen med Sandvika Trelast.
Papirfabrikk
Hamang Papirfabrikk A/S var en bedrift i Eyvind Lyches vei 6, Sandvika i Bærum kommune. Fabrikken ble grunnlagt 1906 etter at eiendommen ble kjøpt av Forretningsdamernes Feriehjem i 1906 og startet opp i september 1907 med Eyvind Lyche som disponent. Fabrikken sysselsatte i 1939 270 arbeidere og funksjonærer og i 1977 130.Selv om bedriften var middels stor i norsk sammenheng, var dette den største arbeidsplassen i Sandvika. Etter at jernbanens sidespor til fabrikken ble nedlagt i 1920, gikk slepebåten «Hamang 1» med en lekter full av råvarer og ferdige papirballer mellom Hamang Papirfabrikk og dampskipsbrygga på Kadettangen for omlasting.
På 1960-tallet gjorde forurensingene av Sandvikselva til at det ble bygget et vannrenseanlegg, den såkalte «Tanken».
Fabrikken var i drift til 1981. Gjenværende bygningsmasse består av fabrikkbygningen som ble reist i 1907 (nå Hamang næringspark), kontorbygning fra 1922, stallmesterbolig og stall som huset fabrikkens og verkseierens hester, og gartnerbolig i Hamangskogen 40.
Kjemisk og teknisk fabrikk
Fabriken Tomten var en fabrikk i Industriveien 20 i Sandvika. Den ble etablert i 1907 av Alexander Lagermann jr. som datterbedrift av et Göteborg-firma med samme navn. Da naboeiendommen, Edvard Lillehagens skifabrikk, brant ned i 1911, kjøpte Tomten og utvidet produksjonen.
Tomten produserte rengjøringsmidler: Tomteskur, hvor de i 1930-årene hadde 70–80 % av det norske markedet, Tomtevask, Heks metallpuss, Tomten sølvpuss, Tomtebrygg (et ekstrakt til å lage øl), bruspulver og fluefangere.
Annonse fra Lofotposten 15. november 1934.
Tomten gjorde Sandvika-navnet kjent over hele landet. Fra 1920 hadde Barnengens Tekniske Fabrik enesalg for Tomten, som dermed ikke hadde noen egen salgsavdeling. Tomten hadde aldri mer enn 15–20 arbeidere, men var likevel viktig for Sandvika i mellomkrigstiden. Bedriften ble nedlagt i 1990.
Kalkfabrikk
Kampebråten Kalkfabrik, bedrift som lå i Kampebråten på Jongsåsen utenfor Sandvika i Bærum. Virksomheten ble startet av Caspar Donato Brambani i 1874, tre år etter etableringen av Sandviken Kalkfabrik. Denne kalkfabrikken ble oppført like ovenfor jernbanelinjen, nær stedet der den gamle gårdsovnen lå. Alle de tre ovnene ble drevet under samme selskap, som ble nedlagt i mellomkrigstiden.
Kalkmølle
Franzefoss har sin opprinnelse i Sandvika Kalkmølle, etablert i 1919 av Wilhelm Bernhard Markussen ved Franzefossen i Sandvikselva. Markussen eide Hamang gård, og drev møllen som et personlig firma. Virksomheten startet med produksjon av kalksteinsmel til landbruket og knust stein til bygg og anlegg. Bruddet på Elvebråten ovenfor Franzefossen ble åpnet i 1924.
16. juni 1936 ble Franzefoss Bruk AS etablert av sønnen Sverre Markussen; han var disponent til 1974, da han ble avløst av sin sønn Olav Markussen. Betydelige utbygginger i knuseverk, mølleri og betongfabrikk ble gjennomført på eiendommen i 1950-årene for å dekke den voldsomme etterspørselen etter krigen. Gruvedriften på kalk under jord startet i 1952, mens pukkverket på Steinshøgda ble åpnet som første etablering utenfor Franzefoss-anlegget i 1960.I 2005 delte familien Markussen Franzefoss-konsernet i to. Franzefoss Pukk, Franzefoss Gjenvinning og Franzefossbyen ble lagt inn under holdingselskapet Franzefoss AS, som eies av søsknene Birte Mjønes, Kristin og Halvard Markussen med barn. Halvard Markussen, som hadde en rekke lederposisjoner i selskapet fra 1973, overtok ledelsen av det nye selskapet. Det opprinnelige Franzefoss Bruk, med datterselskapene Franzefoss Miljøkalk og Verdalskalk, NorFraKalk, eiendomsselskapet Olav Ingstads vei 5 AS og Franzefoss Kalkmølle AS (den gamle møllen, restaurert i 1991, drives som kulturstasjon), ble lagt inn under holdingselskapet Franzefoss Minerals AS, som eies av brødrene Gunnar og Olav Markussen med barn. Olav Markussen fortsatte som leder.