Johan Christopher Vogelius (1728–1799)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Johan Christofer Vogelius»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Gravminnet over Vogelius og hans to koner er bevart på Asker kirkegård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013).
Vogelius-støtten ved Jansløkka skole.
Foto: Ukjent / Budstikka

Johan Christopher Vogelius (født 6. juli 1728 i Tønsberg, død 1799 i Asker) var sokneprest til Asker prestegjeld fra 1752 til sin død.

Slekt og familie

Han var sønn av kapellan i Tønsberg og senere sokneprest til Asker Frantz Vogelius (1699–1755) og Maren Trustrup (d. 1783).

Den 30. oktober 1753 ble han gift med Karen Brunnich Brinch (d. 1755). De fikk kort tid før hennes død dattera Else Marie Vogelius (1755–1778).

Han ble gift for andre gang den 8. desember 1760 med Catharina Maria Krefting (1735–1817), lokalt kjent som «Mutter Vogel». Hun var datter av Johan Krefting og tilhørte den velstående slekta Krefting i Bærum.

Liv

Johan Christopher Vogelius ble født i Tønsberg, men allerede året etter flytta familien til Moss der faren ble residerende kapellan. Der ble de ikke så lenge, og i 1731 bar det av sted til Fredrikshald der de var til 1740. Frantz Vogelius ble da sokneprest til Asker, og familien flytta til Asker prestegård.

I 1746 ble Johan Vogelius immatrikulert ved Københavns Universitet, og den 23. februar 1750 avla han sin teologiske embetseksamen med non. Han ble utnevnt til personell kapellan under faren i 1751, og allerede året etter ble han sokneprest. Han hadde da såvidt nådd 25 års alder, grensa for å bli ordinert. Som kapellan hadde han måttet ha dispensasjon fra aldersgrensa, og han fikk da ikke forvalte sakramentene. Utnevnelsen til sokneprest kan virke helt uproblematisk på overflaten, men det var en spesiell omstendighet. Faren hadde nemlig allerede en kapellan, Even Nielsen Vold, som han hadde overtatt etter sin forgjenger. Vold ble dermed for andre gang forbigått, og han ble ikke engang forfremma til residerende kapellan slik han skulle ha blitt etter en forordning fra 1742. Først da gamle Vogelius døde i 1755 fikk han den forfremmelsen. Trolig har Vogelius senior brukt sine kontakter i embetsverket – og han var kjent som en kongetro mann – for å fremme sønnens karriere på bekostning av Volds.

Det finnes en tradisjon som hevder av Vogelius hadde åpen gane, noe som ga ham en snøvlete uttale. Dette ble blant annet gjengitt i Halvard Torgersens bok Asker.[1] Kildene støtter ikke dette; han fikk laud for sin dismiss-preken, og den gang tok man ikke hensyn til spesielle omstendigheter når man bedømte slikt. Han var også prekenlærer for Johan Jørgen Lange gjennom hele seks år, uten at det er nevnt noe om problemer med uttalen i den forbindelse. Trolig dreier det seg om en sammenblanding med den tidligere Askerpresten Oluf Nielsen Helsingør (sokneprest 1664–1678) som hadde store skader i ansiktet etter forsvaret av København i 1658. Under en dåpsfest i 1798, året før Vogelius døde, fortalte han selv om sine prekener. Han kunne da berette at allmuen i prestegjeldet likte det best dersom man gjentok Bibelens tekster ordrett så mye som mulig, og dette gjorde han da også. Grunnen til at vi kjenner denne uttalelsen er at Conradine Dunker var med på festen da Henrik Grauer, sønn av Johan Reinholdt Grauer, hadde blitt døpt i Tanum kirke, og hun skrev den ned i sin bok Gamle Dage.[2] Vogelius' oppfatning ble bekrefta av soknepresten til Eiker, Fredrik Schmidt, som også var på festen. Han kunne fortelle at han som student en gang hadde glemt manus til sin preken, og han var ikke kar om å huske hva han hadde skrevet. Da kom han seg ut av knipa ved å sitere det ene bibelverset etter det andre, og han fikk stor takk av tilhørerne etterpå.

Han tok imot til visitas fra prost og biskop hele tretten ganger i løpet av sin embetstid, og for det meste fikk han gode skussmål. Et unntak er at stiftsprosten ved visitas i 176 og 1780 for fortørna over ungdommens manglende kristendomskunnskap. Men i 1782 hadde ting snudd, for da var han svært fornøyd med ungdommen i prestegjeldet.

I 1776 ble Vogelius stevna for vårtinget på Billingstad fordi han ikke hadde stilt garanti for dattera Else Maries morsarv. Prosten var hennes verge i en slik sak, og det var han som trakk soknepresten for tinget. Vogelius måtte stille garantien, men det viste at den ikke skulle komme til nytte. Else Marie Vogelius døde nemlig to år senere.

Johan Vogelius var ikke dårlig stilt økonomisk. Han hadde arva en liten formue etter faren, og han var knytta til den rike Kreftingfamilien gjennom ekteskap. Samtidig var han også en flittig mann, som begynte med nybrott på både prestegården, Haugbo, Vøyen og Skaugum. Prestegården hadde han gjennom sitt embete, Vøyen og Skaugum hadde han arva og Haugbo kjøpte han for 600 riksdaler i 1751. For å finansiere det kjøpet lånte han fra fattigkassa. Han drev gårdene godt, og fikk to ganger Kgl. Dansk Landbrugsselskabs premie for godt landbruk. Premiepengene delte han opp i små beløp som han ga til folk i prestegjeldet. Blant det han var spesielt flink med var fruktdyrking, og det skal fortsatt stå epletrær som han planta eller poda.

Han hadde en stor boksamling, som i skiftet ble verdsatt til hele 260 daler, en tiendedel av boets verdi og mer enn møbler og husgeråd tilsammen.

Voeglius fikk omlagt Drammensveien fra Lysakerelva til Lierdelet. Han fikk også planta alleen med asketrær fra Jansløkka til prestegården. Denne gjorde han svært bred, så den har overlevd flere utvidelser av veien.

I 1794 ble en del av Vakås lagt ut som klokkergård, og den fikk da navnet Vogellund til ære for soknepresten.

Selv på det siste var Vogelius en aktiv prest. Rett før hans død hadde han biskop Christian Schmidt på visitas, og han kunne fortelle at den gamle mannen – han hadde runda 70 år – prekte og holdt katekese grundig.

Vogelius ble gravlagt på Asker kirkegård sammen med begge koner, og gravminnet er bevart. Der er fødselsåret oppgitt å være 1727, men kirkeboka fra Tønsberg bekrefter at 1728 er rett år.[3] I 1820 ble det også reist et minnesmerke over ham i Prestegårdsalleen ved Jansløkka skole. Det ble reist for innsamla midler på initiativ fra Jacob Neumann, med Peder Anker og Herman Wedel Jarlsberg som de største bidragsyterne. Generalmajor Peder Bernhard Anker tegna minnesmerket, og det ble støpt på Bærums Verk. Verket hadde tidligere vært i Kreftingslektas eie, og var i 1820 eid av Peder Anker.

Referanser

Litteratur og kilder