Johan Scharffenberg (1869–1965)
Johan Scharffenberg (født 23. november 1869 i Moss, død 1. februar 1965 i Oslo) var lege og samfunnsdebattant. Som lege virket han hovedsakelig innen psykiatrien og som fengselslege. Han hadde sterke samfunnsmedisinske interesser, og gjorde seg bemerket som bredt engasjert foredragsholder og skribent, ofte omstridt, gjennom flere tiår.
Familie
Johan Scharffenberg var sønn av krigskommissær og oberstløytnant Hedevard Scharffenberg (1819-1893) og Caroline Fredrikke Dietrichson (1825-1876). Han var en yngre bror av legen Herman Scharffenberg (1848-1930) og var søstersønn av prest og postmester Johannes Wilhelm Christian Dietrichson (1815-1883). Scharffenberg forble ugift.
Slekten kom på farssiden fra Tyskland, via Danmark til Norge på 1700-tallet. I tillegg til faren var også farfaren og oldefaren offiserer.
Liv og virke
Scharffenberg vokste opp i Moss, Kristiania, Hamar og Molde. I Molde tok han examen artium i 1888. Han ble cand.med. i 1897.
Som ung lege var Scharffenberg ved flere anledninger assistent hos sin bror Herman, som var lege i Eidsberg. Ved folketellingen i 1900 er han registrert der.
Scharffenberg var bestyrer av Kriminalasylet og Trondhjems sindssygeasyl 1903-1904 og av Kristiania sindssygeasyl for kvinner 1905-1908. Han var lege ved Kristiania tvangsarbeidsanstalt 1905-1914 og hadde legepraksis ved siden av. 1914-1919 var han reservelege ved Gaustad asyl. Fra 1919 til 1940 arbeidet Scharffenberg som lege ved Botsfengselet i Oslo. Fra 1922 til 1941 og noen måneder i 1945 var han dessuten overlege ved Oslo Hospitals sinnssykeasyl.
Som samfunnsdebattant, foredragsholder og skribent gjorde Scharffenberg seg bemerket gjennom flere tiår. Han publiserte han et stort antall artikler i aviser og tidsskrifter. Allerede som student hevdet han i 1895 at Edvard Munchs kunst farget av sinnssykdom og derfor var forkastelig. Mellom 1902 og 1933 var avholdsarbeidet hans viktigste offentlige arena. Han var han tidlig ute med sterke advarsler mot Hitler og nazismen, og han hjalp også politiske flyktninger som kom til Norge fra Tyskland. På den annen side gikk han inn for sterilisering av romanifolk, som han betraktet som intelligensmessig laverestående.[1]
Engasjementet fortsatte også etter den tyske invasjonen. Den 21. september 1940 holdt han et foredrag i Studentersamfundet i Oslo, en appell om frihet og motstand mot okkupasjonen, som ble et av startskuddene for norsk motstandsbevegelse. Scharffenberg ble arrestert etterpå, men ble sluppet fri etter noen uker. Han fikk imidlertid forbud mot tale- og skrivevirksomhet og han ble fratatt legestillingen. Han ble også jevnlig innkalt til forhør under krigen, men ble ikke arrestert igjen.
Scharffenberg var en av fire hovedtalere ved hovedarrangementet ved Oslo rådhus 17. mai 1945, og han holdt folketogets velkomsttale til kong Haakon på Slottplassen 7. juni 1945.
Også etter krigen, tross sin høye alder, engasjerte Scharffenberg seg i samfunnsspørsmål, blant annet var han motstander av norsk medlemskap i både FN og NATO.
Bosteder
Ved folketellingen for Molde for 1885 er Scharffenberg oppført sammen med faren, hans andre kone og en søster, men ingen adresse er angitt. Ved folketellingen for Eidsberg for 1900 er han oppført samme med legebroren Herman på Nordli. Ved folketellingen for 1910 er han ikke registret hos Digitalarkivet, men i adresseboka for Kristiania for 1911 er han oppført som lege med adresse Norderhovgata 38 på Kampen.
I adresseboka for Oslo for 1927 er Scharffenberg oppført som lege ved Botsfengselet og Oslo Asyl , med adresse Åkebergveien 7 nær Botsfengselet. I adresseboka samme sted for 1939 er han oppført som overlege og bestyrer ved Oslo Hospitals sinnsykeasyl, med bostedsadresse Eiriks gate 2, som også ligger nær Botsfengselet. Her bodde han livet ut.
Ettermæle
I sammenfatningskapittelet i sin biografi om Johan Scharffenberg fra 1977 beskrev Olav Sundet ham slik (utdrag):
| Johan Scharffenberg hadde et så omfattende interesseområde, en så lang virketid og en så overveldende arbeidskraft at det er vanskelig å få enhet og oversikt over hans livsgjerning. … Han hadde i mange retninger bedre evner enn de aller fleste, men han hadde også et vanskelig og motsetningsfylt sinn med sterkt aggressivitet, opposisjonslyst og bråe stemningsomslag, så han hadde god bruk for sin karakterstyrke og strenge logikk for å temme sine lidenskaper til kamp for de ideer og de idealer som han ville prøve å virkeliggjøre – ”det beste i ham selv”. | ||
Johan Scharffenberg er gravlagt på Gamlebyen gravlund, der også enkelte andre slektninger er gravlagt. Bisettelsen foregikk etter eget ønske i stillhet. Urnen ble nedsatt 17. mai 1965, men familiegraven er ikke merket med Johan Scharffenbergs navn.
Han ønsket ingen æresbevisninger og takket blant annet nei til St. Olavs Orden. Likevel ble et minnesmerke over Scharffenberg, en bronsebyste utført av kunstneren Annasif Døhlen, avduket i 1976 utenfor Oslo Hospital, nær Gamlebyen gravlund. Et portrettrelieff av Scharffenberg, også utført av Annasif Døhlen, ble samme år avduket ved alléen opp til Oslo fengsel.
Johan Scharffenbergs vei i Bydel Østensjø i Oslo ble navngitt i 1968.
Referanser
- ↑ Store norske leksikon 2009. romanifolk Senest besøkt den 21. januar 2018. https://snl.no/romanifolk
Kilder
- Aftenposten 18. mai 1945, om 17. mai-arrangementet i Oslo.
- Aftenposten 8. juni 1945, om mottakelsen av kongefamilien dagen før.
- Øivind Larsen om Johan Scharffenberg i Norsk biografisk leksikon
- Olav Sundet: Johan Scharffenberg : (1869-1965) : samfunnslege og stridsmann . Oslo : Tanum, 1977
- Johan Scharffenberg i folketelling 1885 for Molde kjøpstad fra Digitalarkivet
- Johan Scharffenberg i folketelling 1900 for Eidsberg herred fra Digitalarkivet
- Adressebok for Kristiania 1911
- Adressebok for Oslo 1927
- Adressebok for Oslo 1939
- Adressebok for Oslo 1960/61