Kommunestyre- og fylkestingsvalg
Kommunestyre- og fylkestingsvalg holdes hvert fjerde år for å velge representanter til alle landets kommunestyrer og fylkesting. I likhet med stortingsvalgene var det valg hvert tredje år fram til andre verdenskrig. Ordninga går tilbake til formannskapslovene av 1838, som la opp til valg av representanter til de kommunale formannskapene og amtsformannskapet, senere amtstinget og nå fylkestinget.
Noen steder velges også kommune- eller bydelsutvalg samtidig. I Oslo er det ikke eget fylkestingsvalg, da Oslo kommune er både vanlig kommune og fylkeskommune.
Valgordning
Valget gjennomføres som hemmelig, skriftlig valg på den andre mandagen i september hvert fjerde år. Forrige gang var i skrivende stund 2015, og neste gang i 2019.
Fram til 1898 ble det gjennomført som personvalg i enkeltmannskretser, og både formannskap og herreds- eller bystyre ble valgt. I 1896 ble regelverket endra, slik at det ved valget i 1898 ble gjennomført et forholdstallsvalg til herreds- og bystyrer, som så valgte representanter til formannskapet.
Stemmerett har den som fyller atten år senest i løpet av valgåret og som er bosatt i en av valgkretsene. I motsetning til ved stortingsvalg er det ikke krav om at man må være norsk statsborger; det er nok å være registrert som bosatt i valgdistriktet. Det er med dagens lovgivning svært få som fratas stemmeretten, men tidligere var det vanlig at man kunne miste denne som følge domfellelse for visse typer lovbrudd, og dersom man hadde mottatt sosialhjelp. I omkring 20 kommuner ble det i 2011 gjennomført et prøveprosjekt der 16- og 17-åringer også fikk stemme.
Valgbarhet har i utgangspunktet samme regler som stemmerett, men det er noen unntak. Enkelte personer i kommunens administrasjon, som rådmannen og regnskapssjefen, er ikke valgbare. Dersom personer med stillinger som fratar dem valgbarhet går ut av stillinga før tiltredelse i nytt kommunestyre eller fylkesting vil de allikvel kunne velges. Personer som er domfelt for visse typer forbrytelser, særlig brudd på straffelovens bestemmelser som gjelder valgfusk, er ikke valgbare.
Alle som har stemmerett er i utgangspunktet pliktige til å ta imot valg. Det er gjort et unntak for de som ikke har fylt atten på valgdagen, men som fyller atten i løpet av året. De har stemmerett og er valgbare, men har ikke plikt til å ta imot valg. Den som har sittet i kommunestyret i de siste fire åra kan også be seg fritatt. Personer som er medlem av et politisk parti kan nekte å stå på liste for et annet parti.
Stemmegivning er basert på lister. De fleste er for politiske partier, eventuelt for listefellesskap mellom partier. Det er også vanlig med lokale bygdelister eller tverrpolitiske lister. Disse er ofte knytta til aktuelle saker der vanlige partigrenser brytes. Listene skal settes opp slik at det så langt det er mulig blir minst 40 % representasjon av hvert kjønn. I enkelte små kommuner gjennomføres det direkte valg i stedet. Det er også noen kommuner som har direkte ordførervalg, i stedet for at ordføreren velges blant formannskapets medlemmer.
Det er mulig for velgerne å påvirke kandidatrekkefølgen gjennom å kumulere eller å føre opp såkalte slengere. Kumulering fører til at den man markerer på stemmeseddelen får en ekstra personstemme i kandidatfordelinga. Å føre opp slengere vil si at man fører opp en person som står på ei annen valgliste. Man kan gi slike stemmer til maksimalt et antall som tilsvarer en fjerdedel av organet som skal velges. Tidligere kunne man også stryke kandidater, men denne muligheten finnes ikke lenger. Eventuelle strykninger eller andre endringer på valgseddelen telles ikke med, men dersom man har ført på for mange ugyldige endringer kan det føre til at stemmen forkastes av valgstyret.
Mandatfordeling skjer etter en modifisert versjon av Sainte-Laguës metode. Når mandatene er fordelt mellom listene, telles personstemmene. På listene kan enkelte navn være forhåndskumulert, hvilket betyr at de som sto bak lista ønska at de skulle få en ekstra personstemme. Særlig etter at muligheten for å stryke personer ble fjerna, har dette gitt partier eller listesammenslutninger gode muligheter til å sette sammen gruppa. Det skjer allikevel at personer som står forholdsvis langt ned på ei liste rykker oppover; kjente personer som har stilt som «listefyll» har opplevd å komme inn i kommunestyret. Kvinnekuppet i Asker 1971 er et kjent eksempel på en kampanje for å stryke menn og kumulere kvinner på listene, og dette fikk stor effekt. Kumuleringer og slengere legges til, og man får en rangering av personene på de enkelte listene, som så får tilfelt mandatene i tur og orden.
For at personstemmer skal føre til endringer i rekkefølge ved fylkestingsvalget må kandidaten ha fått tilsvarende minst 8 % av listestemmene – dersom et parti får 10 000 stemmer må man altså ha minst 800 kumuleringer eller slengere for å rykke oppover. Det er ikke noen slik begrensning ved kommunestyrevalg.
Kommunestrukturen i Norge fører til at det kan være stor forskjell mellom prosentandelen stemmer og antall representanter. Fordi kommunestyrene skal ha minst elleve medlemmer er det i små kommuner langt færre velgere bak hvert mandat. I en tenkt kommune med 1100 innbyggere, og det finnes flere kommuner med færre en dette, vil det stå tusen innbyggere bak hver representant. I Oslo er det 59 representanter, og bak hver av disse står det over 11 000 innbyggere. Dersom partifordelinga hadde vært jevn over hele landet ville ikke dette gitt utslag, men i praksis er det slik at særlig Senterpartiet, Arbeiderpartiet og lokale lister/partier får en langt høyere uttelling i antall representanter enn i stemmetall ettersom disse er store i distriktene, mens partier som først og fremst er store i byene får lavere andel representanter enn stemmer.
Valgkretser
I kommunestyrevalget er det kommunene som er valgkretser. For den praktiske gjennomføringa av valget brukes kommunens grunnkretser, men det er adgang til å stemme ved alle valglokaler i kommunen. Det er også anledning til å avgi forhåndsstemme hvor som helst i landet eller ved utenriksstasjon, såfremt man er registrert som bosatt i valgkretsen man stemmer i. Ved endring av kommunegrenser endres også valgkretsen.
Kommune- eller bydelsutvalg kan velges av kommunestyret, men enkelte kommuner har også valg til disse sammen med kommunestyrevalget. Valgkretsene er da de på forhånd definerte kommunedelene. Valgordninga for dette er mindre rigid enn for kommunestyre og fylkesting. I Oslo kommune ble valget i 2015 gjennomført etter samme regler som for bystyret, hvilket vil si at Osloborgerne kunne levere to stemmesedler; som nevnt har de normalt bare hatt én ettersom det ikke er eget fylkesting der.
I fylketingsvalget er det fylkene som er valgkretser; den praktiske gjennomføringa skjer samtidig med kommunestyrevalget i grunnkretsene. Man kan også her levere forhåndsstemme. Ved endring av fylkesgrenser endres også valgkretsene. I forbindelse med regionreformen 2014–2018 fører dette til at det er nye fylkesgrenser som ligger til grunn i valget i 2019, også de som skal tre i kraft fra 1. januar 2020. Dert blir dermed en periode fra oktober 2019 til januar 2020 hvor valgkretser og fylker ikke stemmer overens. Per våren 2019 er det fortsatt til utredning hvordan dette skal håndteres. For Trøndelags del er sammenslåinga allerede gjennomført, og valget kan gå som normalt for dette fylket. Når det gjelder fylkene som valgkrets for stortingsvalg er det nedfelt i Grunnloven, som må endres før man kan bruke de nye fylkene som valgkretser. Stortingsvalget 2021 må derfor gjennomføres med de gamle fylkene som valgkretser.
Det finnes en spesiell ordning for utenlandsboende som er ansatt i diplomatiet eller konsulatvesenet og deres husstand. Mens andre som ikke lenger er bosatt i Norge mister stemmerett ved lokalvalg (men kan stemme ved stortingsvalg så lenge de er norske statsborgere), beholder personer knytta til diplomatiet stemmeretten også ved lokalvalg uansett hvor lenge der er fraværende. Personer som går under denne regelen, og som aldri har vært ført som bosatt i Norge i folkeregisteret, blir ført i valgmanntallet i Oslo kommune.
Elektronisk valg
Gjennomføring av elektronisk valg, det vil si å stemme over internett, ble testa ut i noen få kommuner i 2011 og 2013. Hensikten med forsøket var å få erfaringer for å se om det lot seg gjøre å innføre en slik mulighet. Kritikere har pekt på at det ligger flere trusler mot valgordninga i elektroniske valg. Stemmene vil ikke i samme grad som tidligere være anonyme, ettersom de kan knyttes direkte til en innlogging med sikker ID. For å bøte på dette må stemmen skilles fra data om stemmegiver så snart den er godkjent. Det er også større fare for påvirkning av stemmegiver. I et valglokale er det ikke tillatt for andre personer å oppholde seg i stemmeavlukket sammen med stemmegiveren. Dette gjelder også for personer som på grunn av funksjonsnedsettelse trenger assistanse; dette må løses for eksempel med forhåndsstemming i annet lokale. Det er også forbudt å drive noen som helst form for politisk agitasjon i valglokaler, og mange partier velger også å la være å drive agitasjon direkte utafor lokalene. Ved stemming over internett mister man kontrollen over slik påvirkning. Dermed kan både utilbørlig påvirkning og valgfusk lettere forekomme.