Landsgymnas

Voss landsgymnas med bygningen fra 1919, arkitekt Henry Bucher.

Foto: Per Braaten/Hardanger og Voss museum (1933).

Eidsvoll landsgymnas holdt til i de tidligere lokalene til Eidsvoll folkehøgskole fra 1908, ark.: Arnstein Arneberg.

Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum (1924).

Landsgymnas var offentlige gymnas som særlig tok sikte på å gi bygdeungdom lettere anledning til å ta examen artium, uten først å ta middelskoleeksamen. Landsgymnasene var i stedet fireårige og bygget på vanlig syvårig folkeskole og et år framhaldsskole.

Politisk virkemiddel

Landsgymnasene ble viktige skole- og kulturpolitiske elementer i nasjonsbyggingen i Norge. Skoleformen var spesiell for Norge, og avspeilet landets geografi, kommunikasjonsforhold og ikke minst bosettingsmønster i første halvdel av 1900-tallet.

Landsgymnasene skulle bidra til en utjevning både sosialt og geografisk til rekrutteringen til universitetene og annen høyere utdanning. Byungdommen kunne begynne på middelskolen etter 5. klasse på byfolkeskolen, og kunne etter fire år på middelskole begynne på gymnaset. Dette middelskoletilbudet eksiserte ikke utenfor de store byene, og dersom ungdom derfra skulle gå det vanlige utdanningsløpet i byene, måtte de flytte dit etter 5. klasse, altså i 12-årsalderen, da middelskoleeksamen var et obligatorisk opptakskrav for de tradisjonelle gymnasene.

Videre var eksempelvis Trondheim katedralskole eneste gymnas mellom Hamar og Bodø. Med landsgymnasets utdanningsløp kunne ungdommen utenfor byene ta examen artium samtidig med byungdommene, med den obligatoriske syv-årige landsfolkeskolen, et år på framhaldsskole og det fireårige landsgymnaset.

Opprettelsen

En viktig forutsetning for at landsgymnasene ble opprettet var at de tre gruppene av aktører fant hverandre, nemlig lærerne på landsbygda, akademikere i hovedstaden som brukte nynorsk, og Venstrepolitikere på Storting og i regjering. Det var riktignok stor overlapping mellom disse gruppene, men den sistnevnte gruppen er viktig da det tross alt var her beslutningene ble tatt. Også fylker og kommuner spilte en rolle, og ikke minst ulike foreninger var helt sentrale for å målbære og gjennomføre denne saken.

Ulike initiativ

Allerede 26. oktober 1900 tok en artikkel i avisen Den 17de Mai, trolig skrevet av redaktøren Rasmus Steinsvik, til orde for at det ble opprettet «ein studentskule for bondegutar». Denne er interessant både på grunn av det tidlige tidspunktet, men også dens påpekning av ulikhetene i bygdekulturen og bykulturen, som i seg selv kan være berikende, men det uheldige i at bykulturen dominerer bygdekulturen, særlig språklig gjennom skoleverket.

Nikolaus Gjelsvik var en viktig initiativtaker.

Foto: Norsk Folkemuseum

Den viktigste aktøren bak opprettelse av landsgymnasene var kanskje Noregs Ungdomslag, med professor Nikolaus Gjelsvik som leder, som i september 1910 foreslo overfor Kirke- og undervisningsdepartementet at det ble etablert en ny gymnastype hvor ungdom på landsbygda som ikke hadde middelskole kunne tar studentereksamen på fire år.

Politisk prosess

Departementet sendte saken over til sitt sakkyndige råd, Undervisningsrådet, som gikk imot forslaget da de mente at dette åpnet for en enklere vei for å gi bygdeungdom studiekompetanse, og at det ville føre til at nivået til alle gymnas ville bli senket. Imidlertid var leder av Noregs mållag, professor Marius Hægstad også medlem av Undervisningsrådet og han holdt saken levende gjennom en mindretallsinnstilling hvor han påpekte at rådet tildels hadde mistolket forslaget.

Marius Hægstad var sentral i prosessen for å få vedtatt skoleformen.

Foto: Namsos bys historielag

Statsråden i departementet var folkloristen og skolemannen Just Knud Qvigstad fra Høire og målsaken var problematisk for Qvigstad og statsminister Wollert Konow fra Frisinnede Venstre som over lang tid hadde blitt utsatt for sterke angrep fra riksmålssiden. Til tross for at både statsråden og statsministeren var vennligsinnet overfor målsaken, ble ikke spørsmålet om landsgymnas fulgt opp i det følgende forslaget til statsbudsjett, noe som førte til skarp kritikk fra Venstre, særlig på bakgrunn av at ti stortingsrepresentanter allerede hadde foreslått at det ble bevilget penger til et utvalg som skulle utrede opprettelse av en gymnasform uten krav til forutgående middelskoleeksamen. Dette ble tilslutt vedtatt med 62 mot 59 stemmer. For å få flertall, fikk utvalget et noe utvannet mandat, utover selve landsgymnastanken. Arbeiderpartiet var delt i saken, men den mangeårige partisekretæren, Magnus Nilssen fra Kristiania ga saken full støtte, utfra rettferdighetsbetraktninger i forhold til landsungdommen, og fikk i dette støtte fra blant andre Olav Andreas Eftestøl fra Arbeiderdemokratene.

Venstres engasjement i saken må sees også i sammenheng med at partiet allerede i 1909 hadde, takket være Jørgen Løvland tatt dette inn i sitt valgprogram.

Etter at Venstre vant Stortingsvalget i 1912 og Gunnar Knudsen hadde dannet sin andre regjering la utvalget fram sin innstilling i mars 1913. Den gikk grundig igjennom kritikken om at en slik skolereform vil holde et lavere faglig nivå, og foreslo hvordan dette kunne unngås. Utvalget kommenterte at det innen denne hersket ulike oppfatninger om målsaken, men utvalget konkluderte med at dette ikke var en målsak: «Ogsaa komiteen ser saken utelukkende som en skolesak.» Utvalget pekte på at språkspørsmålet var opp til den enkelte skolen, og at elevene selv måtte velge hovedmål.

Departmentet sendte utvalgets utredning til Undervisningsrådet, hvor Hægstad igjen utgjorde mindretallet. Flertallet var imidlertid ikke like avvisende som i 1910, men mente at landsgymnasene skulle være femårige. På dette tidpunktet hadde imidlertid Venstre flertallet i Stortinget, og ønsket et fireårlig gymnas utfra rettferdighetsbetraktninger, herunder kostnadene ved et femårlig gymnas.

Ny lov

29. mai 1914 blir lovforslaget Om oprettelse av fireaarige gymnasier for landsungdom og derved foranledigede forandringer i loven om høiere almueskoler lagt fram for Stortinget. Her fjernet regjeringen kravet om forutgående framhaldsskole, men at tilsvarende kunnskapsnivå måtte vises gjennom opptaksprøver. Etter en krass debatt, med etter hvert sterke karakteristikker ble den nye loven vedtatt med 53 mot 27 stemmer.

Etablering

Allerede under utvalgsarbeidet som leverte sin innstilling i mars 1913 kom det fram at det var svært mange steder som ønsket å få et landsgymnas. Rundt 25 kommuner og 12 privatpersoner tilbød lokaler til leie. Departementets ekspedisjonssjef for departementets Undervisningsavdeling og formannen i Undervisningsrådet besøkte en rekke steder.

Det var en uttalt målsetting om at alle landsdeler: Vestlandet, Østlandet, Sørlandet, Trøndelag og Nord-Norge skulle ha egne landsgymnnas, ellers var Stortinget sterkt preget av de sedvanlige lokaliseringsdebattene hvor mange ble beskyldt for å tenke for mye på egne hjemtrakter og prinsipielle begrunnelser måtte vike for skryt om egne hjemtrakter. Temperaturen i debatten var høy, og også avisen engsjerte seg i lokaliseringsdebatten, særlig målavisen Den 17de Mai, som i ironiske ordelag sablet ned forslaget om lokalisering på Elverum.

Det endte med vedtak om bare ett landsgymnas i første omgang. Etter hard strid gikk Voss av med seieren, slik at det første offentlige og fireårige landsgymnas i Norge som ble opprettet i denne skoleformen var Voss landsgymnas, opprettet i 1915 og åpnet det følgende året. Det allerede eksisterende Volda private millomskole og gymnas fra 1910 fikk statsstøtte og eksamensrett i 1914, men ble ikke et fireårig landsgymnas før 1947. Begge steder hadde lange skoletradisjoner hvor målsaken sto sterkt og hadde blant annet tidlig etablerte middelskoler og private nynorskgymnas siden 1910, lærerseminar og folkehøgskoler, i Voss etablert av Lars Eskeland i 1895.

Deretter fulgte Sørlandet med det private Hornnes landsgymnas i 1918. Det neste offentlige landsgymnas kom i 1922 som Eidsvoll landsgymnas og Hornnes ble overtatt av staten i 1923 og ble da det tredje offentlige landsgymnaset.

Opptakskrav

Fram til 1959 var folkeskolen delt i en landsfolkeskole og en byfolkeskole med sine respektive lover. Et problem var at lengden på landsfolkeskolene og framhaldsskolene varierte, og også dekningen av framhaldsskoler. Dette ble løst ved at opptakskravene fokuserte på elevenes kunnskapsnivå og dette ble målt gjennom opptaksprøver som var ganske omfattende. Opptaksprøvene var i norsk skriftlig og muntlig, historie, regning, geografi og naturfag. I sistnevte måtte søkerne legge fram et herbarium med 20 ulike planter. Søkerne måtte også vise at de hadde en pen håndskrift.

I tillegg kunne søkere med god middelskoleseksamen også komme inn, dersom de hadde gode nok karakterer. Disse begynte da direkte i andre klasse, og fikk slik et mer ordinært treårig skoleløp på gymnaset.

Nynorsk

Landsgymnaset var en flaggsak for den nynorske motkulturen med særlig Arne Garborg og professorene Nikolaus Gjelsvik og Marius Hægstad i spissen, og det var en sentral tanke at bygdeungdommen skulle få opplæring på sitt språk. Samtidig var begrunnelsen for opprettelsen av landsgymnasene ikke språkpolitisk, men rettferdighetsbetraktninger omkring hvor vanskelig det var for bygdeungdom å få studiekompetanse i forhold til byungdom. Dette gjorde at landsgymnasene tilslutt fikk politisk støtte utover målbevegelsen.

Landsmål, som fram til 1929 var den offisielle betegnelsen på det vi idag kaller nynorsk, var det «selvfølgelige» valg av hovedmål på de første landsgymnasene, herunder også på Eidsvoll landsgymnas hvor også det mer samnorskorienterte Østlandsk reisning var en aktiv kraft bak etableringen. Denne gruppen tapte imidlertid striden om rektorvalget da Kirkedepartementet ansatte den sentrale landsmålsforkjemperen Johan Fredrik Voss som første rektor.

De elevene som ønsket det kunne velge å ha bokmål som sitt hovedmål, men det aller meste av undervisningen var på nynorsk.

Resultater

Landsgymnasene eksisterte i rundt 50 år og i denne perioden tok flere tusen ungdommer examen artium gjennom denne skoleformen. Slik oppfylte skoleformen til en viss grad målsettingen med å gi studentereksamen til flere ungdommer med en bredere sosial og geografisk bakgrunn. Imidlertid var rekrutteringen av elever i stor grad fra den lokale middel- og overklasse, og etter hvert hadde også foreldrene akademisk bakgrunn. Men for mange av de tidlige elevene var de den første i sin familie med artium og universitetsutdannelse. Slik ble landsgymnasene kanskje viktigst med hensyn til den geografiske, men også språkmessige spredningen de bidro til i forhold til akademiske yrker.

Nivået på de uteksaminerte studentene var minst like høyt som fra de tradisjonelle gymnasene. Av de rundt 2000 som ble uteksaminert i perioden 1935 til 1940, gikk halvparten av disse videre til universitet og vitenskapelige høyskoler, og dette var det samme nivået som fra Oslo katedralskole. Særlig gutter med realfag gikk videre til høyere ingeniørutdannelse, men også som leger og lærere. Slik framsto landsgymnasene til en viss grad som eliteskoler, noe som kan sies å bryte med det folkelige preget som senere ble dyrket fram i målbevegelsen på 1970-tallet.

Kvinneandelen ved skolen var jevnt stigende under landsgymnasenes levetid. Men både kvinneandelen på skolene og disse kvinnenes senere yrkesvalg/videre utdanning fulgte det samme mønsteret som ellers i samfunnet.

Selve undervisningen var som oftest svært tradisjonell, med kateterundervisning, stiler, prøver og leksehøringer. Det samme undervisningsopplegget og lærebøker i det enkelte fag ble brukt år etter år til de ble slitt ut, bunken ble snudd ved hvert nytt undervisningsår og kjørt på nytt. Både karakterjaget og den tradisjonelle pedagogikken gjorde skolene i stor grad til rene puggeskoler.

Det store organisasjonslivet ved skolene, og de idealistiske lærerne som også i stor grad engasjerte seg i organisasjonslivet og aktiviteten utenom skoletiden var også viktige inspirasjonskilder for elevenes videre samfunnsliv og ga dem mange viktige og varige kontakter blant medelevene senere i livet.

Opphør

Behovet for denne skoleformen ble etter hvert mindre, særlig med utbyggingen av realskolene fra 1930-årene og i etterkrigstiden. Landsgymnasene ble avskaffet med ny lov i 1964, opphørte det følgende året og de tidligere landsgymnasene ble vanlige gymnas, i dag videregående skoler. Hornnes landsgymnas fortsatte imidlertid som fireårig landsgymnas helt fram 1975, som det eneste i landet og tok opp sitt siste kull på denne skoleformen i 1971.

Skolene

Skolene var i hovedsak internatskoler og flere var fra starten privatskoler, men etter andre verdenskrig ble alle skolene offentlige.

Det var tilsammen 12 landsgymnas i Norge:

Navn	Andre navn	Sted	Opprettet	Fireårig landsgymnas	Hovedsakelig elevgrunnlag
Volda landsgymnas	Volda private millomskole og gymnas Volda offentlege landsgymnas Volda gymnas Volda videregående skole	Volda	1910 Privat 1914 Offentlig	1947-1966	Sunnmøre
Voss landsgymnas	Voss offentlege landsgymnas Voss gymnas	Vossevangen	1916	1916-1966	Hordaland
Hornnes landsgymnas	Hornnes private landsgymnas Hornnes offentlege landsgymnas	Hornnes i Setesdalen	1918 Privat 1922 Offentlig	1922-1975	Agder
Eidsvoll landsgymnas	Eidsvoll gymnas Eidsvoll videregående skole	Vilberg i Eidsvoll	1922	1922-1955	Østlandsbygdene
Firda gymnas og millomskule	Firda Gymnas Firda videregående skole	Sandane i Gloppen	1922 Privat 1946 Offentlig	1941-1964	Sogn og Fjordane
Orkdal landsgymnas	Orkdal off. landsgymnas Orkdal gymnas Orkdal vidaregåande skole	Sør for Orkanger	1923 Privat 1946 Offentlig	1923-1965	Trøndelag
Rogaland landsgymnas	Rogaland off. landsgymnas og Bryne Statsrealskule Bryne gymnas Bryne vidaregåande skule	Bryne	1924 Privat 1947 Offentlig	1924-1965	Rogaland
Steinkjer landsgymnas	Steinkjer private landsgymnas Steinkjer off. landsgymnas Steinkjer gymnas	Steinkjer	1932 Delvis privat 1947 Offentlig	1932-1964	Nord-Trøndelag, Nordland
Gudbrandsdal landsgymnas	Gudbrandsdal offentlege landsgymnas Gudbrandsdal gymnas Vinstra vidaregåande skule	Vinstra	1920	1946-1964	Gudbrandsdalen
Troms landsgymnas	Troms og Finnmark offentlege landsgymnas Troms offentlege landsgymnas Finnfjordbotn vidaregåande skole Senja videregående skole, skolested Finnfjordbotn	Setermoen (1946), Finnsnes, Finnfjordbotn (1949)	1946	1946-1969	Nordland, Troms, Finnmark
Finnmark landsgymnas	Finnmark offentlige gymnas	Alta	1948	1948-1977 femårig	Finnmark og Nord-Troms
Telemark landsgymnas	Telemark Språk og Realskule Telemark offentlege landsgymnas og Bø statsrealskule Bø gymnas og statsrealskule	Bø i Telemark	1923 Privat 1954 Offentlig	1954-1964	Telemark