Oluf Rygh
Oluf Rygh (født 5. september 1833 i Verdal, død under feltarbeid i Telemark 19. august 1899) var arkeolog, stedsnavngransker og historiker. Han er blitt regnet som en av grunnleggerene av fagene arkeologi og stedsnavngranskning i Norge.[1]
Rygh var professor i historie ved Universitetet i Oslo mellom 1866 og 1875. Han var bestyrer av Oldsaksamlingen fra 1862 og professor i nordisk arkeologi fra 1875 – den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. Han deltok i utgravningen av Tuneskipet i 1867. Hans verk Norske Oldsaker fra 1885 er kjent for sine detaljerte tresnitt og brukes av arkeologer den dag i dag som referanselitteratur. Hans største og mest kjente verk er Norske Gaardnavne, som også fortsatt er et standardverk for forskere.
Slekt og familie
Han var sønn av bonde, lensmann og stortingsrepresentant Peder Strand Rygh (1800–1868) og Ingeborg Marie Bentsen (1809–1878), og var det eldste av deres seks barn.
Oluf Rygh var bror av blant annet finansminister, Kristiania-ordfører og banksjef Evald Rygh (1842-1913) og Karl Rygh (1839–1915).
Han ble ikke gift.
Liv og virke
Oluf Rygh vokste opp på gård ved Stiklestad i Verdal. Faren var politisk aktiv og en ledende mann i bygda. Hans meninger lå tett opp mot Ole Gabriel Uelands bondepolitikk. Sønnene gikk derimot over i en konservativ retning, og særlig Evald og Karl Rygh engasjerte seg sterkt i politikk senere i livet.
Etter examen artium fra Trondheim katedralskole i 1850 begynte Oluf Rygh å studere filologi ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. Han tok embetseksamen med innstilling - altså toppkarakter - i 1856. En tid var han lærer ved Nissens skole, og mens han fortsatt arbeida der ble han stipendiat i historie. Flere professorer hadde forsøkt å få fatt i ham, men det ble historieprofessoren Rudolf Keyser som trakk det lengste strået. Fra 1859 til 1861 var Rygh dosent i historie. Han ble assistent ved Oldsaksamlingen i 1860, og tok over som bestyrer etter Keyser i 1862. Året etter ble han universitetslektor, og i 1866 overtok han P.A. Munchs professorat. Den stillinga hadde han til 1875, da den etter Ryghs eget ønske ble omgjort til et professorat i arkeologi. Han fullført i 1871 Munchs oversettelse av Snorre.
Som lektor bodde han en tid i løkkehuset Groggen på Hegdehaugen, der han var leieboer hos Petronelle Nielsen. I 1875 finner vi ham i Tordenskiolds gate 3, og fra 1884 bodde han sammen med broren Evald Rygh i en nyoppført byvilla i Eilert Sundts gate 33.
Rygh ble en sentral person i oppbygginga av institusjoner for fagene historie og arkeologi. Han var medstifter av og styremedlem i Den norske historiske forening fra 1869, og formann der fra 1879 til 1899.
Som arkeolog var hans viktigste bidrag å utvikle systemer for registrering av materiale, gjennom arbeidet med tilvekstkatalogene i Oldsaksamlingen. Han var også ute i felt, og er særlig kjent for å ha leda utgravninga av Tuneskipet i 1867. Han innførte begrepet bygdeborg i en avhandling fra 1882, og han var også tidlig ute med å ta i bruk naturvitenskapelige metoder i arkeologien.
I 1863 besluttet Stortinget at det skulle utarbeides en ny matrikkel for eiendommer i Norge. I forbindelse med trykkingen av matrikkelen, ble det foreslått at navneformene på gårdene skulle normaliseres. I 1878 ble Oluf Rygh oppnevnt som formann av navnekommisjonen som skulle foreslå ny navneform sammen med Sophus Bugge og Johan Fritzner. Under Dansketiden hadde skrivemåten av gårdene blitt fordansket, med en skrivemåte som var svært ulik lokal uttale. Ryghs gikk i gang med dette store arbeidet ved å lete opp navneformen i historiske kilder som sagaer, diplomer, jordebøker, skattemanntal og en rekke kilder fra 15-1600 tallet. Dessuten samlet han inn samtidens lokale muntlige uttale av stedsnavnene. Innsamlingen ble sluttført i 1886, men Rygh fortsatte bearbeidelsen av materiale for trykking. Rygh samlet inn 50 000 gårdsnavn og 20 000 bruksnavn.
Rygh ga ut det innsamlede materialet som 18-binds verket Norske Gaardnavne. Stortinget bevilget penger til utgivelse i 1896. Utgivelsen strakte seg fra 1897 til 1924, og ble ikke ferdigstilt før etter Ryghs død. Ved Ryghs død hadde kun 3 1/2 bind blitt utgitt. Det ble fullført av Karl Rygh, Magnus Olsen, Albert Kjær og Just Knud Qvigstad. Verket brukes fortsatt av etymologer, historikere og arkeologer som referansemateriale.
I august 1899 var Rygh på feltarbeid i Ulefoss i Holla kommune, nå i Nome kommune, da han brått døde. Dødsårsaken er oppgitt å være kolerine,[2] en sykdom som er nært beslekta med kolera. Han er gravlagt på Gamle Aker kirkegård i Oslo.
Publikasjoner
- 1869 – Om den ældre Jernalder i Norge
- 1877 – Om den yngre Jernalder i Norge
- 1885 – Norske Oldsaker
- 1897–1924 – Norske Gaardnavne
Referanser
- ↑ Botolv Helleland: Ei norsk landnåmabok Kronikk i Aftenposten 07.09.1984
- ↑ Notis i Folketidende. 1899-08-24. Digital versjon på Nettbiblioteket..
Litteratur og kilder
- Oluf Rygh i Historisk befolkningsregister.
- Oluf Rygh på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Professor Daaes minnetale over Oluf Rugh i Morgenbladet. 1899-09-02. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Svendsen, Åsmung: Oluf Rygh i Norsk biografisk leksikon.