Sebbelows Stiftelse
Sebbelows Stiftelse ligger i dag i Jens Bjelkes gate 75 i Oslo og er et familiehjem med 13 leiligheter og fellesfunksjoner. Stiftelsen sto bak landets første mødrehjem for ugifte mødre og som åpnet i 1892 og er fortsatt i drift. Beboerne på mødrehjemmet, og barnefedrene, var helt fram til 1960-tallet fra arbeiderklassen. De fleste var unge, forelskede og giftelystne mennesker som var i varige forhold og skilte seg ikke særlig fra andre på deres alder. De første tiårene er tjenestejentene sterkt overrepresentert,[1] fra 1930-årene er hjemmeboende døtre overrepresentert i forhold til deres andel av befolkningen. Et viktig bakteppe for å forstå behovet for disse mødrehjemmene er den sterke skammen som det helt fram til 1970-åra var forbundet med å få barn utenfor ekteskap, og ikke minst hvor økonomisk krevende det var å kunne stifte hjem, særlig i hovedstaden, slik at «problemet» trengte flere år på å løses som var alternativet for svært mange.
Sebbelow
Utdypende artikkel: Christian August Sebbelow
Stiftelsen ble opprinnelig opprettet i 1867 som et hjem for ugifte mødre gjennom en testamentarisk gave fra prokurator Christian August Sebbelow (1805-1886).
Sebbelow var en velstående mann uten direkte arvinger, og da han døde etterlot han det meste av sin formue på rundt en halv million kroner (tilsvarende 2020 rundt 40 millioner) til Sebbelows Stiftelse. Denne skulle bli et tilfluktssted for ugifte mødre og deres barn før og etter fødselen.
Det tok tre år å gjøre opp Sebbelows bo etter hans død, men i 1889 kunne man komme i gang med arbeidet, først å utarbeide statutter for stiftelsen.
Formål
Ved stiftelsen hadde den følgende formål:
- å være et tilfluktsted for gravide, ugifte førstegangsfødende kvinner,
- å gi husvære og livsopphold til mor og barn den første tiden etter fødselen,
- å hjelpe moren til å få seg arbeid, eller med å sette bort barnet slik at hun ikke «kastet seg ut i nye Fristelser».
Ledelse
Statuttene ble godkjent 7. mars 1890 og samme år ble det første styret oppnevnt av «Christiania magistrat og formandskap». Styret besto av Diakonisseanstaltens forstanderinne Cathinka Guldberg, medisinaldirektør, senere stadsfysikus i Kristiania og overlege på Ullevål sykehus Gotfred Eugen Bentzen og høyesterettsadvokat og tidligere ordfører i Kristiania Karl Lous.
Guldberg og Lous ble sittende i styret fram til sin død, og Guldberg ble ved sin død i 1919 erstattet av Kristine Munch. Hun hadde da vært en av de legene som hadde søkt flest ugifte mødre inn på stiftelsen. Bentzen gikk ut av styret da Lous døde i 1928, og begge hadde da hatt 38 års tjeneste for stiftelsen.
I februar 1891 mottok styret de testamenterte legatmidlene og 30 år gamle diakonissen Margit Kvammen ble et halvt år senere ansatt som stiftelsens første bestyrer og hadde denne funksjonen i de neste 33 år. Siden dette var den første i sitt slag i Norge, ble hun sendt på studiereise til utlandet ved hjelp av Cathinka Guldbergs kontakter i den tyske diakonissetjenesten for å lære hvordan lignende institusjoner organiserte sin virksomhet. Blant annet tilbrakte hun tre måneder ved Berta Ljungstras' «Versorgungshaus» for ugifte mødre i Bonn som ble stiftet i 1868. Hun besøkte også andre byer i Tyskland, Sverige og Danmark. Senere ble det flere studiereiser, med opphold i Sveits, Italia, England og Amerika.
Mens Margit Kvammen kvalifiserte seg til sin livsoppgave, gikk styret igang med å finne tomt og hus til virksomheten. De søkte en tilbaketrukket bygning med en fri beliggenhet og som hadde utvikingsmuligheter.
Religion
Virksomheten var offisielt religiøst nøytral, men helt fram til 1975 ble virksomheten drevet av diakonisser og deres religiøse grunnsyn og livsholdning til å prege arbeidet der i alle disse årene.
Religionen var derfor tilstede på stiftelsen. Hver morgen og kveld var det obligatoriske andakter, og veggene i oppholdsrommene var prydet med bibelske bilder og tekster som er malt direkte på murveggen. Eksempelvis sto følgende malt på veggen under et Kristusbilde i et av oppholdsrommene i murbygningen fra 1903:
| Jeg er lys kommen til Verden for at hver den som tror på meg ikke skal blive i Mørke | ||
Lesestoffet som var tilgjengelig var av religiøs og «oppbyggende» karakter.
Lovisenberg
I 1892 ble eiendommen Løkkeberg solgt i tre like store deler, en til Sebbelows Stiftelse og de to andre delene til Diakonisseanstalten og en til Kristiania kommune som skolehage.
Den gamle trevillaen 1892–1917
Det sto en gammel trevilla på den delen av Løkkeberg som stiftelsen overtok, slik at den nye virksomheten slapp å måtte bygge nytt før en fikk gjort seg nødvendige erfaringer med om en ville få tillit og nå fram til målgruppa og hvilke behov en ville få. Samtidig kunne tomta få plass til et nybygg. Den gamle trevillaen ble rehabilitert og innredet til formålet og den første moren og hennes datter flyttet inn på Stiftelsen 14. desember 1892[2], og fikk ha personalet alene i seks dager før ytterligere en mor og hennes barn flyttet inn. På nyåret kom det flere, slik at ved sommeren 1893 var alle ni plasser fylt opp.[3]
Mødrene kunne være på stiftelsen i seks måneder, noe som i 1898 ble utvidet til 12 måneder.
Lovisenberggata 6 1901–1919
Etter fem års drift kunne styret konkludere med at virksomheten dekket et behov for et slikt «tilfluktsted» i hovedstaden og det ble lagt planer for en ny bygning med kapasitet på 20 mødreplasser på tomta.
Kristianiakrakket i 1899 gjorde all byggevirksomhet vanskelig i flere år for hele hovedstaden. Alternativet for stiftelsen ble da å kjøpe naboeiendommen i Lovisenberggata 6 med en trebygning med en tilbaketrukket beliggenhet med gode omgivelser og en tomt på tilsammen 35 dekar som ga muligheter for et nybygg. Den store tomta gjorde en framtidig styrkelse av stiftelsens kapital mulig gjennom salg av tomter etter hvert som byen ekspanderte nordover, og i mellomtiden kunne man få leieinntekter ved utleie av jordbruksarealer og uthus.
Den innkjøpte trevillaen i nr. 6 ble restaurert og fikk plass til 16 mødre med barn. Stiftelsen flyttet inn i 1901 og den gamle trebygningen ble leid bort til Bernhard Mathiesens barnehjem, som fortrinnvis tok imot barn fra Stiftelsen.
Fram til 1902 var Stiftelsen det eneste mødrehjemmet her i landet. Den økende etterspørselen, både hos Sebbelow og etter de nye virksomhetene kan ha vært at virksomheten var blitt mer kjent og at husfruer i økende grad fikk skrevet inn de av sine tjenestejenter som ble gravide. En medvirkende årsak til dette var at de ble, som alle andre, strafferettslig ansvarlige gjennom Straffeloven av 1902 hvor alle ble holdt ansvarlige om de unnlot å hjelpe en person som kunne gjøre skade på seg selv eller andre, i dette tilfelle en gravid tjenestepike med den følgen at hun gjorde skade på seg selv eller barnet hun ventet.
Murbygningen 1903–1970
I 1902 tok stiftelsen fram igjen planene om en ny bygning, og det ble søkt om en ganske stor bygning med plass til 20 mødre med barn. Men etter å ha konferert med sine tyske kolleger i Magdalenestiftelsen i Teltow sørvest for Berlin, gikk man i stedet inn for «en mindre Bygning enn den tidligere planlagde af flere Grunde var at foretrække, og at en bygning ikke burde være beregnet paa at optage flere enn høist 15 Mødre».
Arkitekt Ove Ekman utarbeidet mye tegninger og i oktober 1903 sto bygningen til innflytting, og stiftelsens kapasitet ble med dette fordoblet. Ekman var for øvrig også engasjert i lokalpolitikken og satt på denne tiden i byens formannsskap og var blant annet blant de første som foreslo at hovedstadens rådhus skulle bygges i Pipervika.
Bygningen var en toetasjes murbygning med loft og kjeller, utført i nordisk nybarokk. Bestyrerinnen og tre av betjeningen hadde sine rom i første etasje hvor det også var en felles spisesal og et forsamlingsværelse. I andre og tredje etasje var rommene til mødrene og barneværelset, i form av ni eneværelser og to fellesværelser. På loftet var det arbeidsrom og i kjelleren baderom og vaskeri.
Selv om stiftelsens virke var tilbaketrukkent og ikke søkte offentlig oppmerksomhet, fikk åpningen presseomtale med bilder.
Filialen i Mossegata 1912–1924
I 1912 utvidet stiftelsen tilbudet med en filial i Mossegata[4] 10 på Sagene. Denne filialen hadde plass til 12 mødre med barn og målgruppen var mødre som hadde arbeid som de kunne gå tilbake til 14 dager etter fødselen.
To ansatte passet barna på dagtid, og mødrene betalte selv for oppholdet. Filialen bøle lagt ned i 1924 på grunn av de vanskelige økonomiske tidene både i stiftelsen ellers i landet.
Kapasitet
Da filialen i Mossegata åpnet, fikk stiftelsen for noen år sin største kapasitet. Da var det 16 plasser i den gamle trevillaen, 15 plasser i murhuset og 12 i Mossegata, tilsammen 43 plasser.
Men allerede i 1917 førte den vanskelige matsituasjonen og de harde økonomiske tidene i landet på grunn av første verdenskrig til at stiftelsen måtte innskrenke driften og øke leieinntektene. Diakonisseanstalten fikk leie den gamle trevillaen på Løkkeberg, og antall plasser ble redusert til 15 i nybygget og 12 i filialen.
I 1919 ble det også nødvendig å selge den nordlige delen på 10 dekar av tomten til Sosialdepartementet som etablerte Serumsinstituttet, senere Statens Institutt for Folkehelse, idag Folkehelseinstituttet på stedet. Fra samme år økte man antall beboere i hovedhuset til nærmere det dobbelte ved å sette inn flere senger på rommene. Den vanskelige økonomien førte også til at filialen i Mossegata måtte legges ned i 1924. Fra å ha hatt 42 plasser i tre hus i årene fra 1912 til 1917, hadde stiftelsen fra 1924 bare murhuset fra 1903 i drift med 30 beboere.
«Hjemmefødsler»
Både de gravide mødrene og bestyrerinnen fortrakk at barna ble født «hjemme», som det het i årsberetningene, altså på stiftelsen. For mange mødrene ble det opplevd som pinlig å komme til Fødselsstiftelsen som ugift, og i 1907 ble det innredet en fødestue i den gamle rebygningen for de som ønsket å føde «hjemme».
I 1909 ble tilbudet utvidet til også de tilfellene hvor bestyrerinne mente at dette var det beste. I 20-årsrapporten fra 1912 står det at både bestyrerinnen og mødrene foretrakk at fødslene fant sted på stiftelsen.
Tilbudet om å kunne føde på stiftelsen tok slutt i mellomkrigstiden og de fødende ble da sendt til Kvinneklinikken på det nærliggende Rikshospitalet.
Oppholdet
Oppholdet på stiftelsen medførte deltakelse i et strengt daglig program med diverse arbeidsoppgaver fra kl 06:30 til lyset ble slått av kl 22:00. Da mødrene ankom institusjonen måtte de skrive undeer på å «oplæres i huslig Arbeide og med Flid deltage i den Beskjæftigelse som anvises dem av Stiftelsen». Det var få disiplinære problemer, og de sjeldne tilfellene førte til bortvisning. Begrunnelsene for dette kunne være «usandfærdighet», «uærlighed», «opsetsighed» og «ulydighed».[5]
Dagen startet med morgenstell, frokost og andakt, og deretter drev både ansatte og beboere med diverse arbeid inne eller ute. Under ledelse av en gartnerske var det arbeid i den store kjøkkenhagen som forsynte beboerne med frukt og grønnsaker. Diakonisseanstalten rett over veien hadde større husdyr, men stiftelsen begrenset seg til å holde høns.
Det var fra starten forutsatt at virksomheten selv skulle skaffe seg inntekter gjennom beboerne, både som ammer, men særlig med å ta imot tøy til vask og stryking samt linsøm og reparasjon av tøy fra byens befolkning.
Formålet med denne aktiviseringer var foruten inntjening og arbeidstrening for mødrene som gjorde at de ville stille sterkere på arbeidsmarkedet og gi trening i å styre egen husholdning, også være en beskjeftigelse for å unngå uønsket adferd under oppholdet, og komme eventuell kritikk i forkant om at opphold på stiftelsen var en lettvindt løsning for de ugifte mødrene.[6]
Styret vedtok i 1908 at mødrene ikke lenger skulle delta i det tunge arbeidet i vaskeriet, og at man deretter ikke skulle ta imot tøy til vask og stryking, men kun sømarbeider utenfra. Disse inntektene var uansett så store at de dekket mer enn lønnsutgiftene for to ansatte.
Både mødrene og de nyfødte brukte klær de fikk utdelt på institusjonen. Under oppholdet satte de blant annet sitt private tøy istand, og da de ble skrevet ut fikk alle mødrene en ullkjole og et par støvler. De som hadde lite privat tøy kunne få noe mer. Også de nyfødte barna fikk med seg tøy fra institusjonen.
Andre verdenskrig
Utdypende artikkel: Lebensborn
På slutten av 1930-årene arbeidet stiftelsen med å kunne opprette et barnehjem slik at de kunne følge opp noen av de bortplasserte barna bedre etter at oppholdet på mødrehjemme var over.Dette arbeidet hadde kommet langt ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, men krigen stoppet alle slike planer og stiftelsen besto under hele krigen kun av de 30 plassene som var i murbygningen fra 1903.
Gjennom hele 1940 drev stiftelsen som normalt. Men i januar 1941 dukket den førskte kvinnen opp som hadde blitt gravid med et tysk soldat. For resten av krigen kunne beboerne deles inn i to hovedgrupper: de som hadde norsk barnefar og de som hadde tysk barnefar. Av 527 etterfølgende innskrivningene ut 1945 var det 271 som hadde barnefar som var tysk, østerriksk eller fra andre europeiske land og som var soldater i den tyske okkupasjonsmakten. I tillegg kom det seks kvinner i 1946 som skulle ha barn med fedre av de tyske styrkene.[7][8]
De tyske myndighetene mislikte bruken av norske institusjoner, dels av ideologiske grunner, og dels fordi de syntes forholdene ikke var gode nok. Men da Lebensborn ikke hadde tilstrekkelig kapasitet, ble plasser på norske hjem kjøpt opp. På Lebensborn-institusjonene ble de med de med de mest «verdifulle» rasemessige kriteriene sendt, mens de øvrig ble plassert på de norske institusjonene. Men også disse plasseringene gikk gjennom Lebensborn.
Nasjonal Samling tok ikke over styret ved å sette inn et nytt, men da funksjonstiden for sittende styremedlemmer gikk ut under krigen, ble disse erstattet av NS-medlemmer. De opprinnelige styremedlemmene ble gjenoppnevnt etter krigen.
For diakonissene på stiftelsen kunne det være en spesiell situasjon med på den ene side være Lebensborns forlengede arm, og samtidig ha sine egne oppfatninger om dens ideologi, den tyske okkupasjonen og det norske NS-styret, og dermed ta sin del av motstandskampen. I tråd med stiftelsens ideologi og som de ellers også var vant til, opptrådte diakonissene alltid diskret og korrekt, uten å vekke oppmerksomhet. Samtidig ble de benyttet som kurérer, og sammen med sykehuset kunne de ta imot milorg-soldater som var skadet, jødiske flyktninger på vei til Sverige og studenter etter at universitetet ble stengt.
Diakonissene tok korrekt imot representantene for SS når de kom på besøk, og disse på sin side utviste diakonissene respekt og var en type virksomhet som de var vant til fra sitt hjemland.
Bredtvet 1970–2006
Da Universitetet hadde behov for å utvide det odontologiske fakultet (tannlegehøyskolen) på nabotomta i Geitmyrsveien 69-71 inngikk Sebbelows Stiftelse et makeskifte med staten og fikk oppført et nybygg i Bredtvetveien 2b på Bredtvet for formålet og som åpnet 1972, arkitekt var Peter Andreas Munch Mellbye.
I tråd med stiftelsens tenkning var det ønskelig å komme ut i landlige og diskrete omgivelser etter at byen hadde kommet til Lovisenberg. Dette ble også gjenspeilet i invitasjonen til åpningen da de ville gi «begivenheten et begrenset omfang og en diskret gjennomførelse».
Det var på denne tiden virksomheten gikk overfra å være en diakonal virksomhet fram til 1975 til å bli et sosialfaglig drevet familiesenter. Denne prosessen ble innledet ved flyttingen da det ble ansatt en bestyrerinne med sosialfaglig utdennelse, og etterhvert hadde flere av personalet slik utdannelse.
På Bredtvet fikk mødrene egne hybler for seg og barnet, det var fellesbad og felles husholdning. Det ble anledning til å ha besøk av fedrene og mødrene fikk en mye større selvstendighet og uavhengighet. Men institusjonslivet var strukturert rundt faste tider til husarbeid, matlaging og innetider om kveldene. I den første perioden etter fødselen hadde ikke mødrene anledning til å forlate stiftelsens område.
Fra 1983 gikk stiftelsen gjennom en ny omstrukturering for å kunne ta inn famlilier, det vil si at også barnefaren ble en del av virksomheten. Etter en utvidelse av anlegget ble åtte romslige familieleiligheter i to småhus åpnet i 1985. Dette ga så gode erfaringer at også hovedhuset måtte bygges om og tilrettelegges for hele familier. Hyblene med felleskjøkkenet og fellesbadet ble bygget om til familieleiligheter med egen kjøkkenkrok og eget bad. Til hundreårsjubileet i 1992 ble det ombygde hovedhuset innviet med ni leiligheter, seks toroms leiligheter og tre hybelleiligheter.
Etter at stiftelsen flyttet fra bygningen i 2006 har den blitt benyttet av Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt til en avdeling med lavere sikkerhetsnivå.
Tøyen fra 2006
Rammebetingelsene endret seg for stiftelsen da Oslo kommune i 2004 innførte stykkprisfinansiering av barneverninstitusjonene, og bydelene fikk driftsmidlene som var knyttet til driften av disse.
Med disse driftsmidlene skulle bydelene kjøpe plasser i barnevernsinstitusjoner og utvikle lokalbaserte tiltak.
Stiftelsen måtte da igjen endre seg for å tilpasse seg nye rammevilkår. Eiendommen på Bredtvet ble solgt og stiftelsen inngikk i stedet en leieavtale i nyoppført gård i Jens Bjelkes gate 75 på Tøyen.
De nye lokalene åpnet 13. november 2006 og har 13 leiligheter, hvorav åtte toroms, fire treroms og en akuttleilighet, samt fellesrom som felleskjøkken, allrom, TV-stue, lekerom og kontorer.
Noter
- ↑ De mer litterære framstillingene fra romaner og filmer om husbonden eller sønnen som forgriper seg på tjenestejenta fra landet ved nattlige besøk på pikeværelset har liten rot i de faktiske opplysningene som finnes og de undersøkelser som er gjort. Dette må nok helst sees som kun dramaturgiske grep gjort for å fenge publikum, kanskje for å understreke hvor alene mange av disse kunne føle seg når de kom i «uløkka».
- ↑ Den første moren som fikk plass var den nesten 22 år gamle Marie som kom fra en liten husmannsplass nær Elverum. Hun en av ni søsken og reiste til hovedstaden for å få huspost umiddelbart etter konfirmasjonen. 20 år gammel hadde hun sin sjette post, denne hos en familie i Underhaugsveien, og hun forlovet hun seg med den par år eldre snekkersvennen Jon fra Brumunddal som arbeidet for en snekker nede i byen. Etter et år ble hun imidlertid gravid, men verken hun eller Jon hadde stilling som gjorde at de hadde egen bolig, og han hadde derfor verken økonomiske eller praktiske muligheter for å ta seg av mor og barn. Husfruen beholdt Marie i tjenesten så lenge hun kunne gjøre nytte for seg, men da barnet var født kunne hun ikke bli der lengre. Hjem til foreldrene kunne hun ikke dra. Redningen ble søster Inger i menighetens fattigpleie som hadde hørt om et nytt tilbud for ugifte mødre.
- ↑ Tjenestejenter utgjorde 35 prosent av de yrkesaktive kvinnene i Kristiania i 1900, men var sterkt overrepresentert blant de mødre som fikk plass på stiftelsen de første tiårene, av de som fikk plass i 1890-årene var 86 prosent tjenestejenter. Disse var neste alle utenbysfra, 13 prosent fra Sverige, som var mer enn dobbelt så mange som andelen av folk født i Sverige utgjorde i Kristiania. Tjenestejentene manglet som regel familie og annet kontaktnett rundt seg da de som gravide mistet både jobb og bolig, skammen og også pengemangel gjorde det umulig å reise hjem til foreldrene. De resterende 14 prosent av beboerne i 1890-åra fordelte seg med 10 prosent i andre yrker og fire prosent hjemmeboende døtre. Andelen hjemmeboende døtre økte stadig, og på 1930-tallet var 27 % av mødrene fra denne kategorien.
- ↑ Mossegata skiftet navn til Skiensgata i 1941 da Mosseveien fikk sitt navn. Den ble bortregulert i 1970-åra da området nord for Gråbeinsletta ble utbygd.
- ↑ Da Henrikkes kjæreste ventet på henne på den andre siden av hagestakittet en maikveld i 1915, klarte hun ikke å holde seg tilbake. Hun var en 18 år gammel Kristianiajente fra Åkebergveien og presten hadde fått henne inn på stiftelsen da hun var i sjette måned. Sønnen Herman ble født på stiftelsen i mars 1915. Henrikke kom ikke tilbake til stiftelsen før midnatt og ble bortvist. Vergerådet tok seg da av sønnen og sendte ham til et barnehjem. En viktig årsak til dette var at Henrikke hadde latt ham bli liggende igjen alene da hun snek seg ut. Herman ble hentet av Henrikkes mor etter ni måneder og hun overtok omsorgen for ham. Henrikke fulgte etter Hermans far til Amerika og de giftet seg i New York i juli 1918 og slo seg ned der.
- ↑ I motsetning til hva som kunne være en utbredt oppfatning i samfunnet omkring, hadde de aller fleste mødrene hatt et fast, til dels langvarig forhold til barnebaren, og navnet på disse er oppgitt i nesten alle tilfellene. Disse ble etter hvert også lovmessig forpliktet til å bidra til betalingen for oppholdet. I mange tilfeller giftet foreldrene seg en tid etter oppholdet, når de hadde fått øknonomisk evne til å stifte et hjem sammen. En del barn ble også overtatt av besteforeldrene, adoptert bort eller kom på institusjon. Særlig ble adopsjon mer aktuelt etter at Lov om adopsjon av 1917 ga barnet fulle rettigheter i adoptivfamlien. Selv om det ikke var lovmessig påkrevet, sørget stiftelsen for, så langt det var mulig, å også få barnefarens underskrift på det skriftlige samtykket.
- ↑ De norske barnefedrene kom hovedsakelig fra arbeiderklassen, mens de tyske var utelukkende menige soldater. De fleste forholdene til de tyske barnefedrene hadde vært langvarige, etter hvert i flere år.
- ↑ I tillegg kom det fra februar 1944 til desember 1945 tolv østeuropeiske kvinner som var tvangsarbeidere («Ostarbeiterin») i Organisation Todt. Av de man kjenner barnefedrenes bakgrunn til, var fem polske eller hadde annen slavisk bakgrunn, tre var tyske, en østerriksk og en norsk.
Kilder
- Vår historie på stiftelsens nettside
- Fehn, Inger-Lise Stjernholm: Kom ikke til meg med en lausunge! Om ugifte mødre som søkte tilflukt på mødrehjemmet Sebbelows Stiftelse i perioden 1892 til 1946. Hovedfagsoppgave i sosialt arbeid 2003. Høgskolen i Oslo, avdeling for økonomi, kommunal- og sosialfag i samarbeid med Norges teknisk – naturvitenskaplige universitet i Trondheim.
- Sebbelows Stiftelse i Oslo byleksikon