Sparbu Handelslag
Sparbu Handelslag ble stiftet på Åsheim 5. mai 1927. Laget ble stiftet på ruinene av Sparbu Forbrukslag som var slått konkurs 10. mars. I tillegg stilte Verdal Samvirkelag driftskapital til rådighet for handelslaget til markedsrente mot at de fikk en mann med i styret over en periode. 40 hadde tegnet seg for 60 kroner, som pliktig innskudd i det uansvarlige laget med skiftende kapital. 21 menn skrev under stiftelsesprotokollen. Nylaget åpnet butikken i Stasjonsvoll den 16. mai 1927, og 7. mai 1928 ble skjøtet på Stasjonsvoll overdratt med kjøpesummen kr. 38 000,- påtegnet. Våren 1929 brant hovedlåna; et midlertidig skur ble reist, og først våren 1930 flyttet laget inn i nybutikken. I februar 1931 ble de med i NKL. Medlemstallet økte, og nådde 175 i 1933, noe som også økte omsetningen, slik at det i 1935 ble utbetalt 5 % utbytte. I 1938 kom lagets nye bestyrer Sigurd Brensholm på plass etter Sigurd Berg. Da krigen kom, besluttet styret å flytte lagerbeholdningen til oppbevaring hos ni forskjellige gårdbrukere. Handelsbetjent Fagerberg ble fengslet i 1941, noe som skulle få dramatiske følger for ham. I 1944 fant laget grunn til å markere 100-årsdagen for det første levedyktige samvirkelaget. Heltefondet av 12. juni 1945 ble opprettet med 200 kroner.
I 1977 feiret man de første 50 år med sodd, kaffe og «blautkak» på Åsheim med inviterte gjester fra fjern og nær. Husa ble gamle de også, men det ble ingen bygging før i 1984 – ikke nybygg, men forretningen ble restaurert for 835 000 kroner og i 1990 framsto butikken i ny drakt etter planer fra NKL – som ble endret til S-nærkjøp før det hele kulminerte i fusjon med Samvirkelaget Steinkjer.
Stiftelsesmøte med bistand
Den 5. mai 1927 hadde 40 medlemmer tegnet seg og betalt hvert sitt innskudd på 60 kroner. Hvor mange som møtte på Åsheim hin torsdag kveld har man ikke klart å bringe på det rene. A. J. Landstad ledet møtet, og orienterte om forhistorien samt leste opp et brev fra Verdal Samvirkelag som tilbød driftskapital til vanlig bankrente op det vilkår at de fikk en mann med i styret så lenge de var alene om å forsyne laget med varer. Dertil satte de som vilkår at laget ble tuftet på rene kooperative prinsipper og at de selv besørget nødvendig kapital til forretningsgård. Som lagets første styre ble valgt Ludvig B. Opheim som formann og Andreas J. Landstad, nestformann samt Ludv. Ystgård, Peter Schølberg og Ole Skjerve. Stiftelsesprotokollen ble undertegnet av A. J. Landstad – Hans Braset – Karl Hagerup – Håkon Røli – Johan Hansen – Johan Kr. Skjei – Sigurd Berg – Ole Skjerve – Ole Smolan – Fritjof Hultgren – Petter Skjerve – Peter Skjølberg – O. Stedje – J. Myhr – Peter Hansen – Johan Aurstad – Ove Myhr – Lorns Opheim – Hans Ystgaard – Ludvig Ystgård og Ludv. B. Opheim.
Samarbeid med Verdal Samvirkelag
Styret i Sparbu Forbrukslag v/Hans Ystgaard tilskrev Verdal Samvirkelag i brev av april 1927 der de skisserte en redningsplan for den kooperative ides fortsettelse i Sparbu. Man ønsket å videreføre forbrukslaget, men uten at det ble krevd nye innskudd fra medlemmene. Verdal S-lag vurderte og kom med en skisse, som ble framlagt på stiftelsesmøtet på Åsheim den 5. mai 1927. Derfor var det at disponent Johannes Minsaas (stifteren av Verdal Samvirkelag) møtte som representant fra Verdal Samvirkelag på lagets første styremøte den 9. mai 1927. Møtet undertegnet en kontrakt mellom handelslaget og Verdal Samvirkelag om et driftskapitallån til markedsrente, og at de som lånyter skulle ha en mann med i styret så lenge Verdalslaget var alene om å forsyne laget med varer. Passussen om at handelslaget måtte bygge helt og fullt på kooperative prinsipper og at Sparbyggene sjøl måtte skaffe kapital til forretningsgården var også inntatt i kontrakten. Og som kompensasjon for den risiko Verdal S-lag påla seg skulle de ha 10% av mulig netto overskudd. Handelslaget ville bli løst fra overenskomsten i det lånet var tilbakebetalt.
Aktivt styre
På det første styremøtet ble Sigurd Berg fra Røra ansatt som bestyrer. Han var Sparbu Forbrukslags siste bestyrer, og hadde før det vært ansatt ved Trones Handelslag, Verdal. Lagets neste styremøte ble avviklet bare fem dager seinere, og da var det kommet beskjed fra Verdal Samvirkelag om at deres representant til styret var Johs. Minsaas med Edv. Juul som vara. Som handelsbetjent ble ansatt Peter Hembre mens Bergljot Ramberg ble butikkdame. Som bakermester fikk Peder Hansen tillatelse til å hyre inn Paul Alstad som «dagkar» i bakeriet ved behov. Men brødbutikken skulle ikke opprettholdes; brødvarer skulle nå selges i «kolonialen».
Ny butikk på Leira
Mandag 16. mai 1927 åpna handelslaget utsalg i forbrukslagets tidligere lokaler på eiendommen Stasjonsvoll. Husleia ble satt til 250 kroner per måned, som tilsvarer om lag 6.500 2009-kroner. Det starta godt, avtale om fast leveranse til gammelheimen ble nok en god medskøyt, men bakeriet viste seg snart å være overbemannet, så bakar Hansen fikk pålegg om innstramminger samtidig som det ble tatt opp forhandlinger med Saamvirkelagene på Mære og Steinkjer om en viss økning av brødprisene. Etter harde forhandlinger med garantistene for Sparbu Forbrukslag kom man fram til en pris på eiendommen Stasjonsvoll på kr. 38 000,-. Handelslaget skulle da overta eiendommen per 1. januar 1928. Kjøpekontrakten ble undertegnet 30. mars 1928, her framgår det at kjøper overtar 1. prioritets pantelån i Bøndernes Bank kr. 28 950,- og part av 2. prioritets til Sparbu Arbeiderbank kr. 4 500,-. Skjøtet ble tinglyst 7. mai 1928.
Gode resultat – ny butikk
Etter lagets sju første driftsmåneder viste regnskapet en omsetning på kr 155 119,34 med et netto overskudd på kr 4 235,79. Og ikke en gang brannen natt til 11. april 1929 satte laget tilbake. Det ble reist et midlertidig skur og forsikringssummen på 50 000 kroner ble i sin helhet utbetalt. Trondheims brannforsikringsselskap satte tydeligvis pris på gode, innsatsvillige kunder og utbetalte i overkant av 12 300 kroner for den del av varelageret som gikk tapt, samt 200 kroner for de varene som var blitt reddet. Våren 1930 flyttet Sparbu Handelslag inn i nye moderne lokaler oppført av den lokale entreprenør Ludv. Ystgård som fikk sitt ekstraforlangende på kr 2 562 for pålagt merarbeid i tillegg til anbudssummen på 35 500 kroner. Da var det i tillegg blitt vedtatt å gi kjøpeutbytte på 2% basert på overskuddet kr 7 896,52 for 1929.
Forsikringsoppgjør, ny baker – og bakeri
I august 1930 opphørte samrøret med Verdal Samvirkelag, idet gjelda var betalt. Høsten 1931 kom det skriftlig oppsigelse fra baker Paul Alstad som hadde fått stillingen som baker på Sunnan Samvirkelag fra 1. september. Den ledige posten ble da besatt av Jon Helberg som kom fra baker Pettersen på Inderøy. Da hovedforretningen brant ble det bygd nytt, tidsmessig bakeri som også leverte til de nærmeste samvirkelag, inkludert Samvirkelaget Steinkjer og en del private kjøpmenn. I 1947 var det imidlertid dags for modernisering igjen. Bakerovnen som ble installert i 1937 hadde sett sine beste dager. Baker Hansen og bestyrer Brensholm la fram forslag om ”«at det blir opprettet et elektrisk bakeri i bygningen på eiendommen Ilen». Styret gikk inn for å opprette fellesbakeri med samvirkelagene på Mære og Røra. (Samvirkelaget Steinkjer hadde fått eget bakeri i 1936). Disse sluttet seg til ideen og på møte 3 mars 1948 forelå en innstilling om stiftelse av et felles bakeri under navnet Produksjonslaget Samvirke. Bakeriet kom i drift fra mai 1949 med baker Johan Utvik som produksjonsleder for andelslaget. I 1954 kom Henning Samvirkelag inn som medeier og i 1957 sluttet Sandvollan Samvirkelag seg til. Da Røra Samvirkelag sluttet seg til Verdal Samvirkelag i 1963 og Mære og Sandvollan gikk opp i Samvirkelaget Steinkjer sto Henning S-lag og Sparbu Handelslag alene igjen i Produksjonslaget. I 1967 overtok Johan Utvik, leide bakeriet og drev for egen regning til han gikk over i annet yrke i 1969. Produksjonslaget ble oppløst i 1972, da ble eiendommen overdratt til baker Reidar Svebakk Berg som hadde drevet på leiebasis fra 1969.
Framgangen fortsatte
Ved utgangen av 1932 var alle banklån nedbetalt – handelslaget var gjeldfritt. Og omsetningen fortsatte å øke – med nær 8 000 kroner fra 1932 til 1933. Med økt omsetning fulgte økt slitasje, så Ludv. Ystgård fikk i oppdrag å lage nye reoler og ny disk i 1933 – til en kostnad av kr 230,-. Likevel; noen klarte ikke å gjøre opp for seg, og per utgangen av mai 1933 viste regnskapet at laget hadde fordringer på nær 3 700 kroner. I det vesentlige var det Fattigstyret og gammelheimen som ikke hadde gjort opp for seg. De fikk beskjed om at vareleveransene ville opphøre etter 1. juli om skylda per 1. april ikke var betalt. Det ble utbetalt 5% utbytte i 1935. Årsoppgjøret 1934 viste at omsetningen var økt med 60 000 kroner i forhold til året før, hvorav 28 100 kroner falt på bakeriet. Året etter ble det også betalt ut 5% kjøpeutbytte.
Vassbygda vil ha samvirkelag
Opp gjennom tredveårene ble det flere ganger drøftet muligheten av å få en filial ved Vassbygda. Saken endte alltid med vage formuleringer og utsettelse. I mars 1935 forelå en søknad fra Godtfred Austad og medinteresserte om å få betalt fraktutgiftene for varer kjøpt på Handelslaget, som ble sendt med melkebilen til Vassbygda. Resultatet av denne forespørselen endte med fri frakt hver fredag for varer inntil 25 kg pro pers. basert på ordre innsendt innen kl 1800 dagen før. Da så en privatperson vurderte å starte butikk besluttet styret i Sparbu Handelslag i februar 1938 på ny å ta saken opp, men også denne gang endte det med utsettelse. Men folket ved Leksdalsvatnet ville ha samvirkelag. Det ble Arne Juul som tok opp saken igjen; på årsmøtet den 26. februar 1938. Nå ble det nedsatt en arbeidskomite der P. Waterholm, O. Sæheim, G. Aurstad og A. Juul ble med. Disse rapporterte tilbake til styret om at kjøpmann Moksnes gjerne ville overdra sin forretning på det vilkår at han fikk bestyrerstillingen. Styret behandlet saken i møte 7. mars og gjorde vedtak om å rådføre seg med Verdal Samvirkelag. På en senere befaring fant man ikke tilbudet tilfredsstillende men derimot var det ei tomt ledig ved «korsen» som de festet seg ved. Tomta – på 1,6 mål ble overtatt for 400 kroner, NKLs arkitektkontor ble kontaktet og på medlemsmøte 4. juli 1938 fikk styret fullmakt til å sette i verk bygging, så snart alt var i orden. Ludvig Ystgård fikk jobben på sitt anbud på kr 14 000,-. Filialen sto ferdig innen fristens utløp 15. oktober til en totalkostnad for jordkjøp, bygging, vegarbeid og planering på 190 098 kroner. 7. september 1941 vedtok styret at filialen i Vassbygda skulle få uthus på 70 kvadratmeter. Birger Austheim fikk oppdraget med å sette opp bygget etter en kostnadsavtale på kr 1 162,80. I 1957 ble Vegmo Samvirkelag utskilt under eget firmanavn.
10 år
3. juli 1937 var det duket for jubileumsfest på Åsheim med celebre gjester, hvorav følgende er spesielt nevnt: Fra Verdal Samvirkelag møtte styreformann Johs. Dahl og disponent Johs. Minsaas, fra Mære Samvirkelag kom styreformann Jakob Wang og bestyrer Karl Leine med fruer, dessuten kom meieribestyrer Ludvig B. Opheim og Henry Bade med sine fruer samt Karl Barkhald. Hans Braset holdt festtalen, mens bestyrer Sigurd Berg hadde skrevet beretningsforedraget og ordnet med fotografering av forretningsbygget, styret og betjeningen som var sendt ''Kooperatøren''.
Krigstid
Da styret møttes 7. september 1941 la bestyrer Brensholm fram resultatet for årets første åtte måneder, som viste at omsetningen var økt med godt og vel 50 500 kroner i forhold til samme periode året før. Forklaringen var store salg av høy, halm og poteter for Bøndernes Salgslag. Men det var vanskelig å få tak i varer. Varelageret minket stadig. Brensholm og flere av betjeningen hadde vært innkalt til forhør av Statspolitiet, det bakenforliggende skal ha vært ulovlig oppsatte plakater og et V-tegn malt på bygningene. Førstebetjent Hans Fagerberg var blitt fengslet, og styret hadde utbedt seg en forklaring og redegjørelse på hvor lenge han måtte påregnes å sitte i forvaring. Om det drøyde lenge, måtte handelslaget ansette en ny betjent. Det kom ikke noe skriftlig svar fra politimyndighetene, men styreformann Hans Braset ble oppsøkt av Statspolitiet, som kunne informere om at Fagerborg-saken ville ta nokså lang tid, og at de av den grunn burde få ansatt en ny betjent. Statspolitiet «anmodet» Fagerborg, som kom tilbake 10. oktober, om å si opp jobben og ba ham samtidig om å forlate bygda etter at oppsigelsestida var utløpt. Saken skapte store problemer for Fagerborg, som ikke fikk tilbake jobben sin før i 1945, selv om han foreviste Statspolitiets «tillatelse til at han kunne fortsette». En mer kuriøs sak var det da et av bygdas NS-medlemmer i februar 1942 ba om at Sparbu lag av N.S. kunne få en mann med i styret for Sparbu Handelslag. Da saken aldri ble reist på noe årsmøte, kan en anta at den ble avklart «i minnelighet».
Arbeidstjenesten – inntekt og problem
Våren 1941 kom det første sveit med AT-gutter til Sparbu. De ble innkvartert på Åsheim og hadde depot og spisesal i den tidligere spinneribygningen, eid av Sparbu Handelslag. Leieavtalen med Nord-Trøndelag Arbeidsfylking løp fram til og med 1948, men i desember 1943 ble AT-guttene flyttet inn i nye brakker på Hamrem, før de på vårparten 1944 ble sendt til oppdrag i Finnmark. Men etter krigen kom Arbeidsfylkingen igjen på banen med et skriv om at spinneribygningen fra 1. juli 1945 var overført «Avsnittskommandoen», Levanger. Kontrakten som i sin tid ble inngått til og med 1948 var med andre ord fortsatt bindende for Sparbu Handelslag. Problemet handelslaget nå sto overfor var at nemnda for den «Kvinnelige Husflidskole» i skriv av4. juni 1945 var tilbudt Spinneribygningen til skolehus. Husflidskole ble det ikke, men da Forsvaret friga bygningen sommeren 1946 kom det som en kjærkommen gave, i det man da slapp å investere de påtenkte 20 000 kronene til nytt lagerbygg som var så påkrevet.
Friluftsmøte
Årsmøtet 1944 var berammet til lørdag 24. juni, men da det ikke var husrom å oppdrive ble møtet avviklet i friluft, på Braset. Styrets formann, Hans Braset talte over temaet Rochdale-prinsippene, der han sammenlignet kooperasjonens grunnsyn med kristendommen. Bildebruken var også lett gjenkjennelig, så møtelyden hadde ingen problemer med å se likhetene mellom stallen og kjellerlokalet i Rochdale, der veverne åpna sin lille butikk.
Ny tid – nye utfordringer
Styret vedtok i august 1946 at Spinneribygningen ble restaurert med tanke på lagerrom og butikk i 1. etasje med en leilighet og rom for betjeningen i 2. etasje. Tanken var en avdeling for salg av gjødsel, kraftfôr og jernvarer. Seinere samme året ble laget tilmeldt Norges Kooperative tarifforening. Våren 1947 forelå skriv fra Sør-Trøndelag Kooperative tiltaksnemnd om å tegne andeler i en påtenkt konfeksjonsfabrikk for produksjon av arbeidsklær ved Vikhammer. Handelslaget tegnet seg for en andel, kr. 1 000,-. Omsetningsøkningen fortsatte med stormskritt, i 1946 ble økningen registrert til kr. 310 484,10 og i 1947 oversteg man første gang 1 million; 1 165 279,06 – som var en økning på kr.251 304,59 fra året før.
Filial på Hafstadkorsen?
I 1947 ville folket på Hafstadkorsen også ha samvirkelag. Johan Chr. Hafstad, Tormod Østerås og Petter Bjerkan skrev til Handelslaget på vegne av 55 interesserte familier som ville slutte seg til laget og bli medlemmer. Det påfølgende årsmøtet ga styret fullmakt til å utrede saken, og en måned seinere ble det oppnevnt en komité bestående av de tre nevnte samt bestyrer Brensholm, Torleif Opheim og Ole Haugdal fra Sparbu Handelslag. Med Hafstadkorsens nærhet til Mære Samvirkelag for øye, tok styret kontakt med nabolaget som resulterte i en formidabel snuoperasjon der formannen i komiteen ble anbefalt å henvende seg til Mære Samvirkelag om å oppføre en filial ved Hafstadkorsen, da strøket lå innenfor Mære S-lags område.
1950-åra
I 1951 startet en relativ bratt nedtur for Handelslaget. Kredittsalget – motsatsen til Rochdale-prinsippet om kun kontant salg, hadde nå grepet om seg. I et forsøk på å snu trenden gikk man igjen i forbund med s-lagene på Røra og Mære. Styrene vedtok en felles rentesats på 4% på utestående fordringer. I 1952 var omsetningen omtrent likt med omsetningen året før, men da driftsutgiftene steg med 1,7% i samme periode ble dette et faresignal som NKLs revisjonsavdeling fant å ville se nærmere på. Revisjonen fant at kredittsalget slett ikke var minket, det økte, noe lagets tidligere bestyrer Sigurd Berg, nå revisor hadde skarpe anmerkninger til. Styret påla bestyreren å redusere varebeholdningen med minst 80 000 kroner, dog slik at kolonial og formel ikke måtte lide. Derimot anmerket man at manufaktur måtte selges ut og ikke lagerføres, men kun leveres på bestilling. Investeringene ble holdt på et minimum, men i 1953 kom lagets første kjøledisk som ledet til større salg av middagsmat. Det kom også ny bryggerhuspanne og oppskjærmaskin dette året. Noen reoler ble byttet ut og på lageret kom det nye melkister. Året 1953 ga et overskudd på 46 000 kroner, lagets beste resultat siden 1927.
Modernisering
Midt på 1950-tallet begynte planene om å modernisere butikken som var blitt umoderne. I 1958 forelå planløsning fra NKLs arkitektkontor, men saken ble utsatt- både på grunn av lav medlemsoppslutning på møter og styrets ubesluttsomhet. Ikke før i 7. mai 1962 flytta Handelslaget inn i nytt lokale. Totalkostnadene for nybygg og modernisering ble på kr. 232 678,07 mens inventar og utstyr kom på kr 38 542,95. Resultatet for 1963 viste at driftsomkostningene gikk ned med kr 17 743,34 og man fikk et overskudd på nær 38 000 kroner.
Samvirke med Samvirkelagene på Steinkjer, Mære og i Henning
- Sko, manufaktur og moped
Varelagerreduksjonen og andre innsparinger ledet i sin tur til et samarbeid med Samvirkelaget Steinkjer, om å vise kunder dit når de for eksempel skulle kjøpe sko og manufaktur. Ordninga ble organisert slik at kjøper måtte identifisere seg og få kjøpemerkene stemplet i Steinkjer. I 1956 handlet handelslagets medlemmer for 21 361 kroner i S-laget Steinkjer. Denne ordninga varte til 1967, da den ble sagt opp fra Steinkjer. I 1956 inngikk S-lagene på Mære og Henning avtale med Sparbu Handelslag om felles forhandling av Tempo lettvekt motorsykler. Også denne ordninga fungerte bra, og i 1957 ble det solgt 13 slike mopeder. Anton Veie, Sparbu påtok seg service og reparasjoner for handelslaget etter at han hadde gjennomgått et spesialkurs for Termoped.
Mer kreditt
Kredittsalgsproblematikken var slett ikke død. Henning Samvirkelag, Vegmo Samvirkelag og Sparbu Handelslag fikk tilslutning fra Inderøy Samvirkelag og Inderøy Forbruksforening på denne formuleringen: For å få raskere innbetaling på varegjeld til lagene, gjennomføres denne ordning fra 1. januar 1963: «På all gjeld regnes 6% rente etter 30 dager. Gjeld som ikke er betalt senest innen 6 måneder, blir oversendt til rettslig inkasso».
Flere problem
Våren 1967 opphørte melkerutene til Sparbu meieri. Et 50 år gammelt, godt innarbeidet serviceinstitusjon senker man ikke ustraffet. Men ny-tia, med tankhenting innhentet Sparbu også. Momsen kom som et ras over Sparbu også – fra 1. januar 1970. Misforståelsene og kaoset som oppsto i kjølvannet av et forhastet vedtak og dårlig informasjon, fikk skylda for rotet. Bestyrer Sverre Brensholm sa opp stillingen sin i september 1970, til fratredelse 1. januar 1971. Brensholm hadde tjent laget fra 1932, med 38 års fartstid i samvirket, hvorav 32 som bestyrer. Året 1970 ble et usedvanlig dårlig år – også for Sparbu Handelslag, men det at man ikke var eneste mann i båten, ble i dette tilfelle en mager trøst. I desember 1973 sa revisor Per Brattås opp, og laget mista en meget dyktig medarbeider. Året etter ble handelslaget medlem av NKLs revisjonskrets for Steinkjer-distriktet. I mai 1974 vedtok Norske Esso å legge ned bensinstasjonen ved Sparbu Handelslag, vedtaket ble lykkeligvis omgjort, og man utbedret stasjonen med nye pumper, men i 1980 sa Esso takk for seg. Medlemmene hadde ikke kjøpt nok bensin.
Nybygg
I 1976 starta planlegginga av ny forretningsgård. Det ble laga reguleringplan og laget engasjerte NKLs arkitekter, men ting tar tid i en demokratisk organisasjon. Fram til årsmøtet og 50-årsjubileet i 1977 var det enda ikke kommet et endelig vedtak om bygging, men jubilanten feiret seg på Åsheim – med sodd, skjenning, kaffe og «blautkak»! Så gikk tida – og det ble skrevet 1981 før saken om tomt til butikken kom opp igjen. Neste «store» vedtak i saka ble på styremøte i 1984 der man opprettholder tomtesaken på 7 dekar vis a vis Steinkjer kommune. På høsten samme år heller NKL kaldt vann i blodet på laget og foreslår en Prix-butikk i gammelbutikken. I 1985 startet omarbeidinga.
Mer usikkerhet og nye problemer
Renoveringsvedtaket ble en ulykke for handelslaget. Kundene forsvant, og i 1988 vedtok man dertil å avslutte avtalen med Felleskjøpet om salg av landbruksvarer, som ikke ga de ønskede resultater. Regnskapet viste en nedgang i omsetningen på 7-8% og bruttofortjenesten var gått ned 3%. Revisor minte forsamlingen på at ved en eventuell fusjon var det gjerne det større laget som satte standarden. I 1989 økte det som kildene benevner «krisa i handelslaget». På årsmøtet i 1989 frykta man at et eventuelt Prix-konsept på Mære ville legge handelslaget dødt. Men laget var seiglivet, og i 1992 la man om drifta til S-Nærkjøp. Et nytt utspill overfor Verdal Samvirkelag ble gjort i 1993, men i desember samme år fusjonerte man inn under Samvirkelaget Steinkjer sine vinger.
Galleri
Tegning av handelslagets bygning fra Norske næringsliv, utgitt 1946.
Kilder
- Gynnild, Gustav: Sparbu Handelslags historie, Steinkjer 1997
- Gaustad, Rolf : Diverse fotografier
- Kristiansen, Gunnar E.: «Sparbu socialdemokratiske ungdomslag» (del 1) i Sparbu historielags årbok 2006