Tore Foss

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Tore Foss til høyre, sammen med Gösta Ekman og Aase Bye i Petter PetterNationaltheatret.
Foto: Ernest Rude/Oslo Museum (1935).

Tore Foss, egentlig Voss, navneendring i 1910 (født 21. februar 1901 i Kristiania, død 6. august 1968 i Oslo) var skuespiller, instruktør og sanger. Han var opprinnelig utdannet som offiser og jurist.

Han var teatersjef for Det Nye Teater i årene 1945 til 1947.

Bakgrunn

Tore Foss vokste opp i Kristiania, 1. desember 1910 var familien registert i den ganhske nyoppførte gården i Bygdøy allé 57. Han var sønn av overrettssakfører Johan Ejnar Voss (1868–1948) og Anna Elisabeth Myhr (1872–1957) og var i et miljø preget av interesse for musikk og teater. Faren hadde i studietiden vært aktiv i Studentersangforeningen og Studentersamfundets teater, og farens bror Olaf Voss (1864–1912) var skuespiller ved Nationaltheatret og medstifter av Norsk Skuespillerforbund, og farens andre bror Thorolf Voss (1877–1943) var kapellmester ved Centralteatret.

Han tok examen artium i 1919 og deretter offisersutdannelse, og trolig etter påtrykk av faren som ville ha ham inn som kompanjong i sin advokatforretning, studerte han deretter juss ved universitetet i Kristiania, og ble cand.jur. i 1924 og fikk sakførerbevilling i 1925.

Teater

Til tross for sin juridiske utdannelse, var det skuespiller han vill bli. Da han i 1926 var på et studieopphold i Frankrike, skrev han hjem til faren og sa at han «heller ville sulte ihjel som skuespiller enn å ha det godt som sakfører», noe faren til slutt måtte akseptere. Det følgende året debuterte han som skuespiller på Chat Noir i forestillingen Bedre tider med premiere på nyttårsaften i Brødrene Hals konsertlokale. Han spilte deretter i de to følgende produksjonene på Chat Noir, Ikke på munden, premiere 22. mars 1927 og Gar det så går det, med premiere i mai 1927.

Han spilte deretter i oppsetningen Periferi, med premiere 13. okt. 1927 på Agnes Mowinckels eksperimentscene Balkongen som også spilte Brødrene Hals konsertlokale samtidig med Chat Noir.

Han var senere ansatt ved Nationaltheatret i årene 1934 til 1938, ved Centralteatret i årene 1948 til 1951 og Folketeatret i årene 1957 1959, men hans hovedvirke kom til å bli ved Det Nye Teater (senere Oslo Nye Teater), hvor han var teatersjef i årene 1945 til 1947, og skuespiller i flere perioder gjennom karrieren, den siste av denne fra 1959 til hans avskjedforestilling på scene, som var Søster Blanche og karmeliterne med premiere 29. november 1966. Hans siste rolle var ved Nationaltheatret i oppsetningen Stemmer som var basert på radioopptak og opplesing av tekster av Knut Hamsun og med premiere 19. november 1987.

Sanger og pianist

Foss hadde en meget god sangstemme, i stemmeleiet baryton, og dette gjorde at han hadde flere hovedroller hovedroller i operetter og syngespill, både i de mange norske med musikk av Kristian Hauger og i klassiske wieneroperetter.

Han hadde stor suksess som «Grev Danilo Danilovitsj» mot Aase Bye i Franz Lehárs Den glade enke på Nationaltheatret, premiere 11. mai 1938, også som plateinnspilling, og som «Franz Schubert» i Jomfruburet, også på Nationaltheatret, premiere 8. desember 1934, der han med sine betydelige evner som pianist selv spilte Schuberts musikk på scenen.

På Centralteatret spilte han «Macheath» (Mackie Knivstikker/Mackie Kniven) i den kontroversielle første norske oppførelsen av Bertolt Brechts og Kurt Weills Tolvskillingsoperaen, med premiere 7. november 1930.

Akkerede tidlig i karrieren var han som sanger og pianist en populær såkalt «grammofonsjarmør», og han gjorde rundt 10 innspillinger av til dels eget materiale i årene 1928 til 1932. Sammen med Einar Rose og Steinar Jøraandstad, som han begge spilte mot på Chat Noir på denne tiden, utgjorde disse også trioen The Three Black Cat Singers, som var pionerer på den gryende norske jazzfronten.

Filmer

Foss hadde sin filmdebut som spelemannen Harald Bergli i Kristine Valdresdatter fra 1930, den siste stumfilmen som ble produsert i Norge. Her et stillbilde fra filmen hvor spelemannen kommer til bygda.

Kilder