Forside:1814

Om 1814 Eidsvollsforsamlingen 1814, maleri av Oscar Wergeland Denne forsiden presenterer artikler knyttet til 1814, et av de mest begivenhetsrike årene i Norges nyere historie. I første halvdel av året ble det valgt en Riksforsamling, som vedtok en grunnlov og valgte den danske prinsen Christian Frederik som monark i et selvstendig Norge. Men Danmark-Norge hadde vært på den tapende side i Napoleonskrigene, og ved Kielfreden hadde det blitt bestemt at Norge skulle avstås til Sverige. Svenskene aksepterte ikke norsk uavhengighet, og det brøt ut krig mellom landene. Det norske felttoget skulle bli en kortvarig og for Norges del lite ærerik krig, som ble utkjempet i Østfold og Hedmark. Et totalt nederlag ble forhindret i slaget ved Langnes Skanse, og dermed kunne de svenske forhandlerne ikke kreve en betingelsesløs kapitulasjon. I august ble Mossekonvensjonen undertegnet, og Norge gikk inn i en personalunion med den svenske kongen som felles monark. Den norske Grunnloven ble med inn i unionen, og sikret en større grad av selvstendighet enn hva den svenske kongen hadde ønsket. Og da det neste store veiskillet kom i 1905 var det 1814-grunnloven som bestemte hvordan det uavhengige Norge skulle styres.

Smakebiter fra artikler Frederik Schmidt, med ordenstegnet for ridder av Dannebrogordenen. Frederik Schmidt (fødd 27. mai 1771 i Asminderød på Sjælland, død 16. februar 1840 i Himmelev, også på Sjælland) var teolog, forfattar, eidsvollsmann og stortingsmann. Han var oppvaksen i Noreg, og verka mellom anna som sokneprest på Eiker i drygt tjue år før han flytta til Danmark for godt, der han var fødd og periodevis hadde opphalde seg også seinare. Han var sterkt knytta til Danmark og den danske embetsmannskulturen, høgkulturelt interessert, rasjonalistisk orientert og litterært aktiv. Alt dette let seg tidstypisk godt sameine med ein romantisk inspirert Noregs-patriotisme. Han var sterkt oppteken av allmugens kulturelle og materielle framgang, og politisk sett var han ein nasjonaldemokratisk innstilt folkets ven.   Les mer … C. Mølbach. Ukjent kunstnar. Christen Mølbach (fødd 8. november 1766 i Kristiansand, død i Egersund 7. juli 1834) var kjøpmann og skipsreiar i ladestaden Egersund, dansk og nederlandsk visekonsul, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. Han var blant dei leiande og mest velståande i det egersundske borgarskapet dei fyrste tiåra av 1800-talet, med base i det staselege herskapshuset Nesgård, ein eigedom som hadde følgt med ekteskapet. Mølbach kom til Egersund som sorenskrivarfullmektig. Kva slag utdanning han hadde, framgår ikkje av gjennomgåtte kjelder. Det blir påpeikt i Egersund byhistoriske leksikon at Mølbach hadde eit utgangspunkt i danningsborgarskapet. Han hadde reist mykje, og hadde kanskje juridisk utdanning. Danningsbakgrunnen og hans praktiske verksemd som kjøpmann på den internasjonale marknaden gav han god innsikt i europeisk politikk og maktforhold i tida.   Les mer … Georg Ulrich Wasmuth. Ukjent kunstnar Georg Ulrich Wasmuth (fødd i Kristiansund 19. mars 1788, død på Ytterøya 16. oktober 1814) var offiser og eidsvollsmann. Foreldra var kjøpmann Christian Fredrik Wasmuth og Johanne Susanne Holck. Familien tilhøyrde eliten av borgarskapet i Kristiansund. Dei hadde i ein herskapeleg bustad på Innlandet, som kjøpmann Wasmuth hadde bygd kring år 1800. Vi finn dei der i folketeljinga 1801, foreldre med to søner og tre døtrer. Men firmaet gjekk konkurs i 1804. Den unge Georg Ulrich var da under utdanning ved Krigsskolen. Han byrja i teneste som korporal ved Nordafjelske skiløperbataljon, truleg i 1804, medan han framleis var kadett. Frå 1805 var han offiser og tilsett som fenrik ved 1. Trondhjemske infanteriregiment, 1. gevorbne grernaderkompani.   Les mer … Peter Motzfeldt. Etter maleri av Jacob Munch. Peter Motzfeldt (født 3. august 1777 i Orkdal, død 1. april 1854 i Christiania) var en av eidsvollsmennene og statsråd gjennom hele 23 år. Han hadde opprinnelig en militær karriere, og hadde kapteins grad da han ble valgt til riksforsamlingen som representant for Artillerie-Corpset. Han ble en fremtredende representant for Selvstendighetspartiet på Eidsvoll, blant annet som medlem av Konstitusjonskomiteen. Han forfektet en konsekvent nasjonal, liberal og demokratisk politikk, og var i følge Halvdan Koht «en helt igjennem frisinnet kar, - rasjonalist i det religiøse, radikal i politikk, - en ekte sønn av oplysnings- og revolusjonstiden.» Motzfeldt sa også om seg selv at hans «Tænkemaade bærer Præg af. at jeg har faaet min Dannelse i en Periode, da Frihedens Sag var Dagens Orden». Et viktig forbehold må tas i denne sammenhengen. Som medlem av Konstitusjonskomiteen var Motzfeldt blant dem som talte for forbudet mot jøder i landet.   Les mer … Første tekstside fra den originale grunnloven av 17. mai 1814 Foto: Stortinget Jødeparagrafen var en bestemmelse i Grunnloven av 1814 som forbød jøders, jesuitters og «munkeordener» til riket. Bestemmelsen var nedfelt i Grunnlovens andre paragraf, og ble stående i sin helhet til 1851 — om enn med en noe endret tolkning fra Høyesterett i november 1844. Den siste delen av paragrafen, forbudet mot jesuitter, ble ikke opphevet før i 1956. Paragrafen lød: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Når det står at jøder «ere fremdeles udelukkede» viser dette til bestemmelsen i Christian Vs Norske Lov av 1687 om at jøder måtte ha kongelig leidebrev for å oppholde seg i Norge. I den nye bestemmelsen var det ingen åpning for bruk av leidebrev, og jøder som kom til Norge risikerte arrestasjon og deportasjon. I noen tilfeller ble de også bøtelagt.   Les mer … Peder Anker med hustru Anna Elisabeth og datteren Karen, malt i 1792. Foto: Maleri av Jens Juel Byste av Peder Anker ved Peder Ankers plass i Oslo, nær Bogstad gård. Foto: Stig Rune Pedersen (2015) Peder Anker (født 8. desember 1749, død 10. desember 1824) var Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822. Han var også en sentral person på Riksforsamlingen, og en velstående godseier: i sølvskatten 1816 ble han liknet for 2425 spesidaler alene, litt over en tredjedel av skatten for Aker tinglag. Han ble født i Christiania, og var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711–1765) fra slekta Anker og Karen Elieson (1723–1806) fra slekta Elieson. Han vokste opp i Paleet i Christiania. Han studerte i to år ved Københavns universitet, og ble så sendt på en langvarig utenlandsreise sammen med to brødre og fetterne Carsten og Peter Anker. Da han kom hjem i 1772, kjøpte han gården Bogstad med skogeiendommer. Han kjøpte også flere skogeiendommer ved Randsfjorden, og bygde i den forbindelse en kjerrat i Åsa på Ringerike for å få tømmeret opp fra Steinsfjorden til Lysakervassdraget gjennom Sørkedalen. I 1791 kjøpte han Bærum jernverk, og senere også Moss Jernverk og Hakadal jernverk. Dette gjorde ham til en av landets største jordeiere og industriherrer. Samme år som han kjøpte Bogstad, den 26. oktober 1772, giftet han seg med Anna Elisabeth Cold (1749–1803), datter av justisråd Isaac Andreas Cold og Elisabeth Cathrine Nissen. De fikk fire barn, men bare datteren Karen levde til voksen alder. Hun giftet seg med grev Herman Wedel Jarlsberg. I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær, og under tyttebærkrigen var han medlem av feltkommisariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han generalveiindentant i Akershus stiftamt, en stilling som medførte at han ledet det meste av veibygging i Norge. Han regnes som skaperen av det moderne norske veinettet sammen med generalveimestrene Nicolai Frederik Krogh og Georg Anton von Krogh. Anker fratrådte fra embetet i 1800, men fortsatte med kongelig tillatelse å føre tilsyn med veibyggingen. Han stod prins Christian August nær, og ble trukket inn i krigsplanlegging gjennom svigersønnen grev Herman Wedel Jarlsberg, som var gift med Karen Anker. Anker ble i 1809 slått til ridder, og senere ble han kommandør av Dannebrogsordenen, fra 1812 med storkors. Han mottok Serafimerordenen i 1815 og ble kommandør av Nordstjerneordenen i 1821. Som den høye frimurer han var, kunne kong Karl Johan endatil utnevne ham til ridder av Carl XIIIs orden i 1821, denne ordenen var forbeholdt frimurere av høyeste grad. I 1813 ble han påvirket av Christian Frederik til å bli med på å planlegge Riksforsamlingen i 1814, og han ble 1. representant for Akershus amt og forsamlingens første president. Han var knyttet til unionspartiet, men hans rolle bestod primært i å styre forsamlingen. Senere i 1814 holdt han seg stort sett utenfor politikken. Da unionen med Sverige var et faktum, trådte han inn i den nye regjeringen, idet han den 18. november 1814 ble utnevnt til statsminister. Han tok aldri noen ledende stilling i regjeringen, og fungerte mest som megler mellom kongen og grev Wedel. Da Wedel trakk seg fra regjeringen, søkte også Anker avskjed, noe som ble innvilget 1. juli 1822. Han trakk seg tilbake til Bogstad, hvor han døde i 1824. Peder Anker ble bisatt fra Gamle Aker kirke. Kisten ble senere satt inn i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke nær Jarlsberg hovedgård i Vestfold. Galleri Peder Anker kjøpte Bogstad gård i 1772. Foto: Stig Rune Pedersen Peder Anker, etter maleri av Södermark. Fra Det gamle Christiania, utg. 1924. Portrett av Anker i Eidsvollsbygningen, etter Södermark. Maler: David Arnesen/Norsk Folkemuseum Kilder og litteratur Peder Anker i folketelling 1801 for Aker prestegjeld fra Digitalarkivet «Peder Anker» i Norsk biografisk leksikon Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 121. Akershus fylke, Akershus amt, Aker og Follo fogderi, Sølvskatten 1816 2-3 , 1816-1820, oppb: Norges Bank. Videre lesing Skjævesland, Odd Inge: Ministerhotellet : unionens glemte maktarena, Arneberg forlag, 2005. ISBN 978-82-916-1424-5 Eksterne lenker Peder Anker i Historisk befolkningsregister.   Les mer …

Se også 1814 sett nedenfra Riksforsamlingen Medlemmer av Den Grunnlovgivende Forsamling (Eidsvollsmennene) Valet til Riksforsamlinga 1814 Valgkirkene Grunnlovsdagen   Eksterne ressurser Eidsvoll 1814 er hjemmesiden til muséet i Eidsvollsbygningen. Kongehuset.no har en egen side om hendelsene som førte frem til unionen mellom Norge og Sverige i 1814. Eidsvollsmennenes etterkommere, et samarbeid mellom Riksarkivet, DIS-Norge og Norsk lokalhistorisk institutt   Mest lest Unionspartiet Eidsvollsgarantien Gustav Adolf von Kræmer Val til Riksforsamlinga 1814 i Jostedalen Val til Riksforsamlinga 1814 i Leikanger Val til Riksforsamlinga 1814 i Evje Vefsns adresse i 1814 Valg til Riksforsamlinga 1814 i Berg og Torsken Valg til Riksforsamlinga 1814 i Stange Christopher Frimann Omsen Jacob Aall Gullik Madsen Røed Peder Valentin Rosenkilde Enevold Steenblock Høyum Peter Ulrik Magnus Hount Erik Haagensen Jaabech Henrik Carstensen Ommund Bjørnsson Birkeland Ivar A. Røed Henrik Wergeland