Forside:1814

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om 1814
Eidsvollsforsamlingen 1814, maleri av Oscar Wergeland
Denne forsiden presenterer artikler knyttet til 1814, et av de mest begivenhetsrike årene i Norges nyere historie. I første halvdel av året ble det valgt en Riksforsamling, som vedtok en grunnlov og valgte den danske prinsen Christian Frederik som monark i et selvstendig Norge. Men Danmark-Norge hadde vært på den tapende side i Napoleonskrigene, og ved Kielfreden hadde det blitt bestemt at Norge skulle avstås til Sverige. Svenskene aksepterte ikke norsk uavhengighet, og det brøt ut krig mellom landene. Det norske felttoget skulle bli en kortvarig og for Norges del lite ærerik krig, som ble utkjempet i Østfold og Hedmark. Et totalt nederlag ble forhindret i slaget ved Langnes Skanse, og dermed kunne de svenske forhandlerne ikke kreve en betingelsesløs kapitulasjon. I august ble Mossekonvensjonen undertegnet, og Norge gikk inn i en personalunion med den svenske kongen som felles monark. Den norske Grunnloven ble med inn i unionen, og sikret en større grad av selvstendighet enn hva den svenske kongen hadde ønsket. Og da det neste store veiskillet kom i 1905 var det 1814-grunnloven som bestemte hvordan det uavhengige Norge skulle styres.
 
Smakebiter fra artikler
E.W.P. Ramm.
Eilert Waldemar Preben Ramm (fødd 4. mai 1769 i Furnes i nåverande Ringsaker kommune, død 15. mars 1837 i Vang på Hedmarken) var offiser, gardbrukar og eidsvollsmann.Ramm vart vald som representant for Sønnafjellske dragonregiment til Riksforsamlinga på Eidsvoll. Han tilhøyrde Sjølvstendepartiet, og var som dei fleste offiserane der talsmann for allmenn verneplikt. Ut over dette standpunktet markerte han seg ikkje i forhandlingane.   Les mer …
Just Henrik Ely (fødd i Stavanger 30. november 1759, død i Kristiansand 30. mars 1824) var offiser og eidsvollsmann. Just Henrik Ely gifta seg i Vanse (i nåverande Farsund kommune) med Caroline Nicoline (Nikolaia?) Lund (fødd i Farsund 5. mars 1773, død i Kristiansand 27. april 1844). Ho var dotter til «Farsunds grunnleggjar» kjøpmann og skipsreiar Jochum Brinch Lund og Inger Marichen Lund. Med dette ekteskapet kom Ely inn i eit kjøpmannsdynasti som dominerte på staden i den grad at Farsund på denne tida er blitt kalla «Lundenes by», med sentrum i den formidable patrisarbustaden Husan. Caroline Nicolines bror Gabriel Lund var i likskap med svogeren Ely eidsvollsmann.   Les mer …
Peter Motzfeldt. Etter maleri av Jacob Munch.
Peter Motzfeldt (født 3. august 1777 i Orkdal, død 1. april 1854 i Christiania) var en av eidsvollsmennene og statsråd gjennom hele 23 år. Han hadde opprinnelig en militær karriere, og hadde kapteins grad da han ble valgt til riksforsamlingen som representant for Artillerie-Corpset. Han ble en fremtredende representant for Selvstendighetspartiet på Eidsvoll, blant annet som medlem av Konstitusjonskomiteen. Han forfektet en konsekvent nasjonal, liberal og demokratisk politikk, og var i følge Halvdan Koht «en helt igjennem frisinnet kar, - rasjonalist i det religiøse, radikal i politikk, - en ekte sønn av oplysnings- og revolusjonstiden.» Motzfeldt sa også om seg selv at hans «Tænkemaade bærer Præg af. at jeg har faaet min Dannelse i en Periode, da Frihedens Sag var Dagens Orden». Et viktig forbehold må tas i denne sammenhengen. Som medlem av Konstitusjonskomiteen var Motzfeldt blant dem som talte for forbudet mot jøder i landet.   Les mer …
H.C.U. Midelfart. Maleri av ukjent kunstner.

Hans Christian Ulrik Midelfart (født 22. juli 1772, død 1. desember 1823) var teolog og eidsvollsmann.

Midelfart ble født på Byneset i Trondheim, og var sønn av sogneprest Albrecht Angell Midelfart og hustru Stinken Midelfart (f. Tønder). I 1800 giftet han seg med Eleonore Christiane Fabricius. I 1801 bor de i Munkegata i Trondheim og han oppgis som lærer ved latinskolen. Det er vel trolig at han selv fikk sin utdannelse herfra.

Han ble prest i Beitstad fra 1802, og prost i Vestre Innherred fra 1804. Midelfart var en opplysningsteolog med stor sans for skole og annen opplysningsvirksomhet. Hans arbeid, og spesielt hans resultater med skoleungdom, skal ha vekket anerkjennelse hos biskop Peder Olivarius Bugge i Trondheim. Han var godt likt i menigheten, og i nødsårene under den dansk-svenske krigen 1808–1809 ofret han alt han hadde for menigheten og levde selv i nød.   Les mer …
Frederik Wilhelm Stabell. Detalj fra Jacob Munchs kroningsmaleri fra 1818.
Frederik Wilhelm Bruenech Stabell (født 25. mai 1763, død 2. juni 1836) var offiser og Eidsvollsmann.

Han ble født i Hole, og var sønn av holzførster Lars Bastian Stabell og Lucie Marie Bruenech.

F. W. Stabell giftet seg i 1792 med Helene Voigt (1772-1850), datter av regimentfeltskjær Johan Nicolai Voigt og Anna Dorthea Kobick (Købik).

I 1777 ble han overjeger i Søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment. Han var så elev ved den matematiske skolen i Christiania fra 1780 til 1783, og fikk der medalje for «Dyd og Flittighed».

Etter å ha tatt avskjed fra krigstjenesten meldte han seg etter kort tid igjen til tjeneste som underoffiser ved Slesvigske infanteriregiment. I 1785 ble han overført til Holstenske jegerkorps, og året etter ble han fenrik ved Kongsvingerske lette infanterikompani. I 1788 ble kompaniet tatt opp i Det norske jegerkorps. Etter felttoget samme år ble han premierløytnant. Den 17. januar 1792 giftet han seg med Helene Voigt.

  Les mer …
Peder Anker med hustru Anna Elisabeth og datteren Karen, malt i 1792.
Foto: Maleri av Jens Juel
Byste av Peder Anker ved Peder Ankers plass i Oslo, nær Bogstad gård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Peder Anker (født 8. desember 1749, død 10. desember 1824) var Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822. Han var også en sentral person på Riksforsamlingen, og en velstående godseier: i sølvskatten 1816 ble han liknet for 2425 spesidaler alene, litt over en tredjedel av skatten for Aker tinglag.

Han ble født i Christiania, og var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711–1765) fra slekta Anker og Karen Elieson (1723–1806) fra slekta Elieson. Han vokste opp i Paleet i Christiania.

Han studerte i to år ved Københavns universitet, og ble så sendt på en langvarig utenlandsreise sammen med to brødre og fetterne Carsten og Peter Anker. Da han kom hjem i 1772, kjøpte han gården Bogstad med skogeiendommer. Han kjøpte også flere skogeiendommer ved Randsfjorden, og bygde i den forbindelse en kjerrat i Åsa på Ringerike for å få tømmeret opp fra Steinsfjorden til Lysakervassdraget gjennom Sørkedalen. I 1791 kjøpte han Bærum jernverk, og senere også Moss Jernverk og Hakadal jernverk. Dette gjorde ham til en av landets største jordeiere og industriherrer.

Samme år som han kjøpte Bogstad, den 26. oktober 1772, giftet han seg med Anna Elisabeth Cold (1749–1803), datter av justisråd Isaac Andreas Cold og Elisabeth Cathrine Nissen. De fikk fire barn, men bare datteren Karen levde til voksen alder. Hun giftet seg med grev Herman Wedel Jarlsberg.

I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær, og under tyttebærkrigen var han medlem av feltkommisariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han generalveiindentant i Akershus stiftamt, en stilling som medførte at han ledet det meste av veibygging i Norge. Han regnes som skaperen av det moderne norske veinettet sammen med generalveimestrene Nicolai Frederik Krogh og Georg Anton von Krogh. Anker fratrådte fra embetet i 1800, men fortsatte med kongelig tillatelse å føre tilsyn med veibyggingen.

Han stod prins Christian August nær, og ble trukket inn i krigsplanlegging gjennom svigersønnen grev Herman Wedel Jarlsberg, som var gift med Karen Anker.

Anker ble i 1809 slått til ridder, og senere ble han kommandør av Dannebrogsordenen, fra 1812 med storkors. Han mottok Serafimerordenen i 1815 og ble kommandør av Nordstjerneordenen i 1821. Som den høye frimurer han var, kunne kong Karl Johan endatil utnevne ham til ridder av Carl XIIIs orden i 1821, denne ordenen var forbeholdt frimurere av høyeste grad.

I 1813 ble han påvirket av Christian Frederik til å bli med på å planlegge Riksforsamlingen i 1814, og han ble 1. representant for Akershus amt og forsamlingens første president. Han var knyttet til unionspartiet, men hans rolle bestod primært i å styre forsamlingen. Senere i 1814 holdt han seg stort sett utenfor politikken.

Da unionen med Sverige var et faktum, trådte han inn i den nye regjeringen, idet han den 18. november 1814 ble utnevnt til statsminister. Han tok aldri noen ledende stilling i regjeringen, og fungerte mest som megler mellom kongen og grev Wedel. Da Wedel trakk seg fra regjeringen, søkte også Anker avskjed, noe som ble innvilget 1. juli 1822. Han trakk seg tilbake til Bogstad, hvor han døde i 1824.

Peder Anker ble bisatt fra Gamle Aker kirke. Kisten ble senere satt inn i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke nær Jarlsberg hovedgård i Vestfold.

Galleri

Kilder og litteratur

Videre lesing

  • Skjævesland, Odd Inge: Ministerhotellet : unionens glemte maktarena, Arneberg forlag, 2005. ISBN 978-82-916-1424-5

Eksterne lenker
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Mest lest
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Forside:1814&oldid=735968»