 Foto: Ukjent opphavsperson, 1949. har vært knyttet til mange typer bedrifter, institusjoner, organisasjoner og privatpersoner opp gjennom århundrene. Fram til slutten av 1800-tallet var det ofte snakk om kortvarige og uformelle kurs og tilbud. I tillegg har det dels vært brukt ulike begreper om samme type utdanning i ulike perioder, dels samme begrep om ulike typer utdanninger. Dette gjør det utfordrende å prøve å kartlegge feltet.
I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler. Les mer …
 Dyrskuplassen ved 50-års jubileet for Dyrsku'n i Seljord i 1916. Foto: Ukjend/Vest-Telemark Museum eller Seljordutstillinga Dyrsku'n er ei årleg landbruksmesse som blir arrangert over tre dagar den andre helga i september på Dyrskuplassen i Seljord i Telemark. Dyrsku'n vert arrangert og drifta av Dyrsku'n Arrangement AS som eigast av stiftinga Seljordutstillinga Dyrskun, der Seljord kommune og Telemark Landbruksselskap er stiftarane.Dyrsku'n hadde sine røtar i fesjåa som vart avvikla på ein rekkje stader i heile Vest-Telemark på 1850-tallet. Fesjåa hang saman med fedriftene som gjekk frå Setesdalen og austover. I Telemark var statsagronom Johan Lindeqvist som tok initiativ til fesjåa. Han hadde reist rundt i fylket for å undersøke korleis det stod til i husdyrbruket, og fann at det stod dårleg til. Han ville setje fokus på fôring, reinhald og avl. På fesjåa møtte bøndane fram for å handle og selje dyr, og dette var eit ypperleg høve til kunnskapsformidling. Det var ikkje uvanleg at 4-500 dyr var for sal under fesjåa. Les mer …
Laup Teglverk på Stod i det som fra 1964 ble Steinkjer kommune startet sin første produksjon høsten 1897 og stengte ikke ovnen før i 1956. Da hadde flere titalls arbeidere hatt sitt virke gjennom fyrings- og produksjonssesongen fra juni til september på verket som for det meste produserte drensrør i forskjellig dimensjoner for å dekke bøndenes behov for «ny-land». Det starta som aksjeselskap, la om til andelslag etter andre verdenskrig, men avslutta i privat regi – drevet som arbeiderkollektiv. Les mer …
Tjura spikerbruk i Grue i Solør ble etablert i 1798 ved elva Tjura eller Tjuråa, nær utløpet i Gardsjøen. Det var et hammerverk som hadde kapasitet til å produsere en halv million spiker årlig. Det er uklart hvor lenge spikerproduksjonen foregikk. En periode mot slutten av 1800-tallet ble det produsert landbruksredskaper der, men både dette og spikerproduksjonen må ha opphørt før 1900.
Det var også annen virksomhet knyttet til bruket. Helt fra begynnelsen av var det drevet landhandel, og dette fortsatte lenge etter at produksjonen var stoppet opp, langt inn på 1900-tallet. Eiendommen som verket lå på, utgjorde også et gardsbruk. Nesten fra starten av var det bygget opp et sagbruk på stedet, og dessuten kvernbruk. Det oppstod et karakteristisk lite brukssamfunn, og stedet ble da også omtalt som «Bruket» enda i 1940-åra. Les mer …
 Glasshytten ved Værket. Her ble kobolt blandet med pottaske og smeltet sammen til glass. Foto: Sindre Skrede (13. juli 2005) ( Blaafarveværket) (egentlig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift ved Åmot i Modum kommune i Buskerud. Det var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i 1770-årene. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen Benjamin Wegner på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren Wilhelm Christian Benecke. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. Les mer …
| 
