 Ved Krukkistua. Foto: Tormod Steen i Nordland er en historisk vandrerute som går fra Bjellånes i Rana gjennom Storlia naturreservat og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, krysser polarsirkelen og ender opp i Russånes i Saltdal. Telegrafruta ble opprinnelig anlagt i forbindelse med strekking av telegraflinja over Saltfjellet på 1860-tallet. Før Telegrafruta hadde folk gått gjennom Lønsdal og Bjøllådalen for å komme seg fra Saltdal til Rana eller motsatt i hundrevis av år. Mange gikk denne veien for å slå seg ned som nybyggere i Øvre Saltdal og Sulitjelma. Da telegraflinja ble anlagt, fikk det enorm betydning for folk i landsdelen: Det ble både enklere og tryggere å ferdes over fjellet på grunn av hyttene som ble satt opp, og en synligere og lettere farbar vei. Les mer …
 Jacobinestatuen i Drøbak sentrum til minne om fergekvinnen Jacobine, laget av Egil Dahlin Foto: Inger-Marie Gulliksen Jacobineruta er en av flere historiske vandreruter som ble lansert i Friluftslivets år 2015 og gjengir kryssingen av Oslofjorden som har foregått i uminnelige tider. Fergekvinnen Jacobine representerer ferdselen til vanns og til lands som foregikk i Drøbaksundet på 1800-tallet.
Jacobine Wilhelmsen var en velkjent skikkelse i Drøbak. Hun ble enke 38 år gammel, men rakk å få 8 barn innen hun måtte overta forsørgeransvaret alene. Da hun ble alene forsørget hun barna ved å ro sin sjekte i Drøbaksundet. Utallige ganger krysset hun Oslofjorden i all slags vær. Det sies at yngstedatteren var med og satt foran med en fjøslykt når hun rodde i mørket. Hun rodde oftest over til Færgestad på Hurumlandet, men også til øyene Håøya, Oscarsborg og Bergholmen.
Den historiske vandreruten Jacobineruta følger ikke bare i Jacobines fotspor, men tar også turgåerne gjennom et område rikt på krigsminner og fiskerihistorie. Spor etter overfart og stier fra enda eldre tider finnes også flere steder i dette området, som blant annet Oldtidsveien Sandstien fra Færgestad til Dramstad mot Drammensfjorden. Les mer …
 Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten. var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. Les mer …
 Det fremste av dei to reinsdyra på Sagelv helleristningsfelt sett frå motsett side av elva. Foto: Olve Utne er eit helleristningsfelt ved Sagelva i Hamarøy kommune i Nord-Salten. Feltet inneheld to konturframstilte reinsdyr innslipt i naturlig størrelse. Begge desse er rista inn nedom kanten på det bratte svaberget fleire meter over elva. Det finst fleire ulike syn på dateringa av feltet — frå så tidlig som ca 7000 fvt. til så seint som 3000–2500 fvt. Dateringa av Sagelv helleristningsfelt er omdiskutert. Den tidligaste dateringsmodellen tek utgangspunkt i at steinalderfolket ikkje hadde dei taua ein treng for å henge nedover berget og riste inn reinsdyra, og at ristningane derfor må stamme frå den tida at havet stod heilt opp hit og ein kunne riste inn direkte frå båt. Les mer …
Murane er en godt bevart, 1,7 km lang strekning av den gamle veien som ble bygget i 1853 som forbindelse mellom Norsjø og Vestvannene ( Bandak, Kviteseidvatnet og Flåvatn) frem til Bandak-Norsjøkanalen ble åpnet mellom Ulefoss og Strengen i 1892. Veien gjorde det mulig å passere Vrangfoss og andre fosser og stryk mellom Norsjø og Flåvatn. På denne strekningen måtte all last på land to ganger; mellom Saltevje og Grotevje, og mellom Nomestrand og Eiestrand. Denne veien er et godt eksempel på eldre teknikker som ble brukt ved veibygging, med blant annet naturstensmurer og stabbestener. Da det ble demmet opp ved Hogga sluser ble den gamle veien satt under vann. Den nye veien er lagt over den gamle, men enkelte steder er det mulig å se deler av den gamle der den stikker lenger ut.
Mye av kommunikasjonen i Telemark foregikk vannveien, hjuldampere trafikkerte Norsjø med passasjerer og last og tømmer ble fløtet. Veien, slik den ligger der i 2009, ble ferdigstilt i 1892 og var lenge den eneste veien mellom Lunde og Flåbygd. Først på slutten av 1970-tallet ble den erstattet av en ny vei. Veien inngår i «Vegvalg», Statens vegvesens nasjonale verneplan for veger – bruer og vegrelaterte kulturminner. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer … | 
