Byløkker i Oslo
Byløkkene i Oslo har satt sitt preg både på byplanen og på mange områdenavn i hovedstaden. Byløkkene var opprinnelig jordbrukseiendommer som var en del av takmarka, området som skulle sørge for de nødvendige forsyninger av mat til borgerne. Løkkeeiendommene ble tildelt enkeltpersoner mot en løkkeskatt. Etter hvert gikk man over til å forpakte dem bort eller selge dem, slik at bymarka gradvis forsvant. Fra midten av 1800-tallet ble stadig flere løkker utparsellert, og mange strøk i Oslo har sitt opphav i en løkkeeiendom.
Eierskap
Løkkeskatten i Christiania ble i 1638 fastsatt til en skilling per 100 kvadratalen, tilsvarende omkring 40 kvadratmeter. Det ble da utligna skatt på hele 250 løkker. De fleste løkkene var på mellom to og tjue mål, mens noen få var på under ett mål. Størrelsen ble bestemt ut fra formue, og det kom klager på at de rikeste fikk store løkker med god jord, mens de fattigste borgerne fikk noe som ikke var stort annet enn en karrig hageflekk. I 1640-åra ble det delt ut tre store løkker til mektige borgere. Borgermester Lars Ruus fikk Ruseløkken på litt under 100 dekar i 1640. De andre to var Marselienborg på 42 mål som gikk til Selius Marselis, og Munkedammen som gikk til landkommissær Johan Garmann. I 1651 klagde borgerne til kongen, og ville at løkkene skulle legges ut som bymark igjen til fri benyttelse for borgerne. Borgermesteren og byrådet uttalte at dette bare var misunnelse, og ingenting skjedde.
I 1697 ble det ført en matrikkel over løkkene, der hver eiendom fikk et nummer. Det var da 220 personer som eide løkker, og en del av dem hadde flere enn én. Det var da tilsammen 1820 dekar løkkeeiendom, omkring en tredjedel av bymarka. Borgerne var fortsatt misfornøyd, ikke minst med at de som hadde embeter sørget for å legge under seg store eiendommer. Det ble etter dette ikke delt ut så mange nye løkker i en periode, men innen 1737 hadde man fått 44 nye løkkeeiendommer som fikk tildelt matrikkelnummer. Ikke minst skjedde dette etter bybrannen i 1708.
Mellom 1737 og 1773 ble enda 180 dekar av bymarka solgt. Det er også eksempler på at gjerder ble flytta ved at man tok dem ned på høsten, og så satte dem opp litt lenger ut på våren. Man begynte i denne perioden også å forpakte ut resten av bymarka. For magistraten var dette en måte å få inn mer skatt på, så privatiseringa av bymarka bare fortsatte, til tross for protester fra de som ikke hadde råd til å skaffe seg ei egen løkke. Da man lagde et kart over byen i 1795 viste det seg at nær 4000 dekar var på private hender. Skatten man fikk inn ble allikevel ikke så lukrativ som den hadde sett ut på papiret; det var så mange unntak at bare omkring halvparten av det teoretiske beløpet på nesten tusen riksdaler kom inn.Dette kartet fulgte forøvrig ikke matrikkelnumrene fra 1697, men brukte i stedet egen nummerering.
Bygninger
Fordi det var forbudt med låver i byen etter 1638 bygde mange såkalte arklåver på bymarka. Det ser ut til at det var forbudt å oppføre bolighus på bymarka i den første tida. Mange omgikk dette ved å innrede et par oppholdsrom i arklåvene, som dermed ble sommerhus for borgerne. Husmenn og deres familier fikk også boliger i arklåvene.
Allerede i 1640 fikk borgermester Ruus tillatelse til å bygge ei stue på Ruseløkken. Marslius lot også oppføre et bolighus på sin løkke. Slike løkkehus ble det stadig flere av, og det forbudet man antar fantes opprinnelige forsvant. Det skulle egentlig betales skatt for slike hus, men i realiteten ble den ikke innkrevd.
Fra 1820-åra begynte flere embetsmenn å flytte permanent til løkkeeiendommer. Rundt 1845 var det blitt et flertall av embetsmenn blant beboerne på bymarka, og senere kom også kjøpmenn og andre til.
Løkkeeiendommer
| Navn | Alt. navn | 1697-nr. | 1795-nr. | Bydel | Sted | Kjente eiere | Merknader/tilstand | Bilde |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Filipstad | Philipsborg | 5 | 55 | Oslo sentrum | Filipstad / [Pipervika]] | Philip Philipsen Moth, apoteker [[David Friedlich, rådmann Johan Lorentz Lonicer Henrich Carlsen, kjøpmann enkefru Maren Carlsen Jess Carlsen enkefru Maren Holmboe |
Apoteker Philipsen Moth hadde urtehage her i 1650-åra, og har gitt navn til løkka, først Philipsborg og senere Filipstad. Stor hovedbygning fra slutten av 1700-tallet. Skyteselskapet Christian Augusts Venner øvde her 1811–1814, da de flytta til Sommerfryd. Hovedbygningen revet 1864, og ny murbygning oppført. Den ble senere direktørbolig for NSB. Hovedhuset fra 1865 er bevart som del av Vestbanestasjonen. Munkedamsveien 64, oppført 1865 ved G.A. Bull var opprinnelig gartnerbolig for familien Heftye, og ble senere kjøpt av staten sammen med løkka. Har gitt navn til havneområdet Filipstad. | |
| Grünings løkke | Marsalienborg | 4 | 61 | Sentrum | Eidsvolls plass og øvre del av Karl Johans gate | Selius Marselis, bergråd Ditlef Sverdfeger, overkrigskommissær Bernt Sverdrup, sogneprest Andreas Grüning, kjøpmann |
Oppr. ca. 42 mål, økte til 52. Ingen bygninger bevart. Parkområdet Eidsvolls plass (Spikersuppa) ble bevart som åpent område. | |
| Holmen | 2 | 58 | Oslo sentrum | Pipervika, mellom Vestbanestasjonen og Aker Brygge | bispinne Munch Otto Holmboe, sogneprest enkefru Holmboe Fredrik Wilhelm Krog, admiral |
Forsøkt drevet som moderne gård av Otto Holmboe på 1700-tallet. Beitemark for kyr på 1800-tallet. Et flott hageanlegg forsvant da deler av løkka ble kjøpt av Akers Mekaniske Verksted i 1856. Alle bygninger revet i 1872 for å gi plass til Vestbanestasjonen. | ||
| Incognito løkke | 15, 17-18, 21, 334, 367, 369A | 44 | Frogner | Bak Slottet / Briskeby | Ole Christensen, borgermester P.H. Barclay, auksjonsdirektør Herman Colbjørnsen Lars Smith |
P.H. Barlcay innlemma flere mindre løkker i eiendommen, som til slutt ble på 123 mål. Han ga den navnet Incognito fordi han her kunne trekke seg ubemerka tilbake. Hans enke gifta seg med Herman Colbjørnsen, som utvida løkka enda mer. Lars Smith kjøpte den i 1802 og tok i bruk hovedbygningen som helårsbolig. Den sørlige delen fraskilt til Slottparken. Utparsellert fra 1860-åra. Hovedbygningen står i Parkveien 49. | ||
| Munkedammen | 1 | 56 | Frogner | Langs Munkedamsveien. | Johan Garmann, landkommissær Gjord Andersen, justisråd Johan Piper, viseborgermester Bredo Morgenstierne, kanselliråd Peder Carl Lasson, høyesterettsjusititiarius |
Delt i to eiendommer, Øvre og Nedre Munkedammen, i 1832 med Observatoriegata som grense. Huitfeldts gate og Hansteens gate lagt gjennom løkka i 1870-åra. Hovedbygningen revet 1938. | ||
| Ruseløkken | 3 | 49 | Sentrum - Ruseløkka, Studenterlunden og Universitetet | Lars Ruus, borgermester Marte Jensdatter |
Oppr. på 99 dekar. Har gitt navn til strøket Ruseløkka. Ingen bygninger bevart, siste spor forsvant rundt 1920 da trærne i Studenterlunden ble felt. Denne delen av løkka bevart som åpent område. |
Kilder
- Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Andresen & Butenschøn, [Oslo] 2007
- Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010