Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15.september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019)
Andre verdenskrig i Vestre Toten var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …
Annie Louise Benkow (1895–1942). Foto: Ukjent, fra Våre falne. Annie Louise Benkow f. Florence (f. 30. januar 1895 i Skottland, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var forretningsdrivende i Bærum. Hun var gift med fotografen Ivan Isak Benkow (1885–1955), og var mor til politiker og fotograf Jo Benkow.
Hun ble født i Skottland av jødiske foreldre som hadde emigrert fra Litauen. Familien kom til Norge i 1899, da hun var fire år gammel. Etter hvert møtte hun Ivan Benkow, som hadde flykta fra Russland i 1905 på grunn av pogromer der. De ble gift; for ham var det hans andre ekteskap. Deres første barn, Harry, kom til verden i Ystad i Sverige, og datteren Kristina ble født i Kristiania i 1914.
Familien flytta så til Kristiansund, der Ivan starta fotograffirma i 1914. I 1918 reiste de så tilbake til Kristiania, og derfra videre til Trondheim i 1920-åra. Der finner vi dem i Dronningens gate 38. De hadde da tre barn, for yngstemann Josef Elias – seinere kjent som Jo – ble født i Trondheim i 1924.
I 1930 flytta de til Stabekk, og Ivan Benkow etablerte studio i Stabekkhuset ved jernbanestasjonen. Annie Louise Benkow omtales som forretningsdrivende i Våre falne, og dette viser trolig til at hun var partner i fotoforretningen. Les mer …
Kanontårnet fra «Gneisenau»
Austrått fort er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Ørland kommune. Den inngikk i Festung Norwegen eller Atlantikwall, en linje av forsvarsverker som skulle gå langs hele Norgeskysten. Det store kanontårnet som dominerer fortet kom fra slagskipet «Gneisenau». Skipet hadde tre slike tårn, og etter at det ble skadet i Kiel i 1942 bestemte man at et av tårnene skulle monteres på Austrått. De andre to havnet på Fjell festning på Sotra utenfor Bergen og i Hoek van Holland ved innseilingen til Rotterdam i Nederland. Det eneste tårnet som er bevart er det på Austrått. Tårnet har tre kanoner, der hvert løp veier mer enn 50 tonn. Panserstålet i kuppelen er 25 cm tykt. Tårnet strekker seg også femten meter, eller fem etasjer, ned i bakken. Anleggsarbeidet ble utført av Organisation Todt ved hjelp av jugoslaviske krigsfanger. Les mer …
Kart over delar av fallskjermangrepet Lora - Lesja, utført av Lars Hofseth i 1947.
Hendingar i Lesja 9. april - 2. mai 1940 er eit oversyn over hendingar i bygda i perioden frå andre verdskrigen braut ut til dei norske styrkane i Sør-Noreg kapitulerte. Desse knapt tre vekene var relativt dramatiske i Lesja. Nokre dagar etter krigsutbrotet vart mange hundre soldatar frå Møre transportert gjennom bygda med tog og kom i kamp med tyske elitesoldatar som vart sleppt i fallskjerm to stader i bygda. Etter kvart begynte tyske fly å sleppe bomber langs riksvegen og jernbanen, meir og meir intensivt. Engelske troppestyrkar vart sendt igjennom bygda sørover mot fronten på Hedemarken og i Gudbrandsdalen. På Lesjaskogsvatnet vart ein heil flyplass rydda for engelske jagarfly, men nesten alle flya vart øydelagde. Kongen, kronprinsen og regjeringa flykta gjennom bygda mot Romsdalen og etter kvart gjorde òg tusenvis av norske og engelske soldatar det same under stadige flybombing fram til det heile stilna av kring 1. mai og dei tyske soldatane hadde full kontroll. Les mer …
Vallø i april/mai 1945 etter bombeangrepet.
På kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen oljeraffineriet på Vallø. Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng.
Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945. Les mer …
|