Herøy kommune (Nordland)
| Herøy | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Kommunenummer | 1818 |
| Fylke | Nordland |
| Kommunesenter | Silvalen |
| Areal | 64.37 km² |
| Areal land | 63.79 km² |
| Areal vann | 0.58 km² |
| Folketall | 1 790 (2018) |
| Målform | Bokmål |
| Nettside | Nettside |
| Liste over ordførere | |
Herøy er en øykommune på Helgeland i Nordland fylke. Landarealet består av større og mindre øyer, holmer og skjær. Kommunens høyeste punkt er på Vardøya (119 meter over havet). Bortsett fra denne og deler av Øksningan ligger det meste av kommunen relativt lavt over havnivået. Kommunesenteret er Silvalen på Nord-Herøy. Herøy har bruforbindelse mot nabokommunen Dønna i nord, mens Alstenfjorden i øst utgjør grensa mot Alstahaug kommune. I sør og sørvest grenser Herøy mot Vega kommune.[1]
De viktigste bosatte øyene i kommunen i dag er Nord-Herøy, Sør-Herøy, Tenna, Indre Øksningan,Ytre Øksningan, Staulen, Seløy, Sandvær, Husvær, Brasøy og Prestøy. Tidligere har det også vært fast bosetning på Hjelmsøy, Gåsvær, Skibbåtsvær, Vardøya, Innerholmen, Måsvær, Andøy og Hjartøy, samt på flere mindre holmer. Sandsundvær, en ansamling lave holmer nordvest i kommunen, var et i hovedsak sesongbosatt fiskevær på siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Herøy utgjør et eget sogn og prestegjeld i Nord-Helgeland prosti, underlagt Sør-Hålogaland bispedømme. Kommunen hører til Herøy og Dønna lensmannsdistrikt i Helgeland politidistrikt.
Administrativ historie
Området som i dag utgjør Herøy kommune lå i jernalderen i grenselandet mellom lokale høvdinger med maktsentra på Tjøtta, Sandnes og nord på Dønna. Etter konsolideringen av kongedømmet var Herøy en del av Helgeland fylke og Herøy halvfylke, og i perioder må Herøy også ha fungert som administrativt sentrum for regionen. En av de første gangene en hører om Herøy i kildene er således i 1239, da hertug Skule sender folk nordover på herjing. Kildene forteller da om Jon Silke på Telgarheim (Tilrem) i Brønnøy, som måtte flykte til Nord-Herøy, der kongens sysselmann, Gutorm av Bjarkøy, holdt til. (Uten at dette var til noen hjelp, da begge ble drept av Skules menn på Sandnes like etterpå.) Senere var Nord-Herøy også tilholdssted for fogden i Søndre Helgelands fogderi – på 1500-tallet omtalt som «Herødenn og Brenne» (Herøy og Brønnøy) fogderi.[2]
Herøy kirke, bygget rundt år 1200, var den største av de seks steinkirkene som ble bygget innen det gamle Alstahaug prestegjeld. Dette kan vise til at en slags regional kirkelig sentrumsfunksjon også har vært lagt til Herøy i høymiddelalderen. Denne sentrumsfunksjonen må ha blitt overført til Alstahaug senest på 1400-tallet, for Herøy var fra denne tiden av et annekssogn under Alstahaug prestegjeld.
I kongelig resolusjon av 11. desember 1862 ble det bestemt at det gamle, store Alstahaug prestegjeld skulle deles. Herøy ble dermed skilt ut som eget prestegjeld den 1. mai 1862. Herøys første sogneprest var proprietærsønnen Jørgen Olaus Walnum fra Nord-Herøy, som da allerede hadde tjent som residerende kapellan i sognet siden 1827. Den søndre delen av Dønna, det som ble til Nordvik kommune i 1917, sognet også til Herøy kirke inntil de fikk egne kirkebygg i Nordvika og på Hestad på slutten av 1800-tallet.
I 1862 ble Herøy også skilt ut fra Alstahaug som eget herred, med Andreas Kr. Bech fra Nord-Herøy som første ordfører. Det nye herredet og prestegjeldet inkluderte Tenna, Andøy og Sandvær. Disse stedene hadde i kirkelig sammenheng sognet til henholdsvis Alstahaug og Tjøtta tidligere. Den søndre delen av Dønna ble skilt ut som egen kommune, Nordvik, i 1917. Herøy kommune fikk sine nåværende grenser i 1962 da gårdene på sørspissen av Dønna, Åkvik og Smedvik, ble avgitt til den da nyopprettede Dønna kommune, samtidig som Husvær, Brasøy og Prestøy ble overført fra Alstahaug kommune.
Økonomisk historie
Fiske i kombinasjon med landbruk var den dominerende ervervsformen helt inn på 1900-tallet. Dette var den tradisjonelle nord-norske «fiskerbonde»-tilpasningen, der mannen i husholdet drev kommersielt fiske mens kvinnen sto for selvbergingsjordbruket. Egg, dun («edderdun») og skinn fra oter og kobbe var også viktige inntekstkilder.[3]
Anslagsvis 95% av den mannlige befolkningen i Herøy var registrert som «fiskere» i 1900. Antallet fiskere i kommunen i dag er relativt lavt, og "fiskerbonden" er så å si borte. Fra sin spede begynnelse på 1970-tallet er derimot lakseoppdrett nå blitt den viktigste næringen i kommunen.
Gitt fiskerbondens spesielle økonomiske tilpasning var jordbruket oftest av begrenset omfang, og preget av arbeidsbesparende driftsformer. I stedet for pløying og gjødsling benyttet man for eksempel «grindgang», der husdyrene ble satt i grinder om natta, hvor de kunne gå og trø sund jorda samtidig som de gjødslet den. Etter noen dager flyttet man grinda og lot prosessen gjenta seg på et nytt jordstykke. Fremgangsmåten ble benyttet helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.[4] På noen bedre gårder, blant annet prestegården, Tenngården og Nord-Herøy, ble det imidlertid drevet mer intensivt jordbruk i noe større skala. De mer velstående eierne her var dog også gjerne involvert i fiskeriene på forskjellig vis, for eksempel som oppkjøpere og båt- eller notredere. Først i etterkrigstiden ble det vanlig med "heltidsbønder".
En rekke landhandler og fiskemottak - for eksempel Helmer Tømmervik på Tenna - ble etablert fra slutten av 1800-tallet av, etter hvert også flere verkstedsbedrifter. I dag er også reiseliv blitt et satsningsområde.
Utdypende artikkel: Fiskeri i Herøy (Nordland)
Utdypende artikkel: Oppdrettsnæringen i Herøy (Nordland)
Utdypende artikkel: Helmer Tømmervik a/s
Historiske begivenheter
I 1564, under den nordiske syvårskrigen, møttes 36 fremstående helgelendinger - tolv fra hvert prestegjeld (Rødøy, Brønnøy og Alstahaug) - på fogdegården Nord-Herøy. Den eneste av disse mennene en kjenner navnet på var kanniken til Alstahaug, Henrik Nilssøn Gyldenløve. På Nord-Herøy planla mennene å sverge troskap til svenskekongen, og dermed overføre Helgeland fra Danmark-Norge til Sverige. Danske personer i regionen ble deretter pågrepet, og sendt til de svenske styrkene som på dette tidspunktet okkuperte Trondheim. Tilløpet til opprør ble imidlertid slått ned da lagmannen i Bergen sendte en flåte nordover. Et sagn forteller at flere av opprørslederne skal ha blitt hengt i hagen på Nord-Herøy gård.[5]
Den 22. januar 1901 ble fiskeværet Sandsundvær rammet av et uvær som, i kombinasjon med springflo, tok livet av én kvinne og 33 menn. Flere store bølger slo over de lave holmene og tok med seg både båter, bygninger og mennesker.
Utdypende artikkel: Sandsundværulykka
Kulturminner og kulturminnevern
Herøy har en håndfull forhistoriske kulturminner, skjønt relativt få i forhold til nabokommunene. Dette skyldes formodentlig den lokale topografiens flate og lavtliggende karakter, som har medført at størstedelen av kommunen lå under havnivå i forhistorisk tid. En del gjenstandsfunn fra vikingtid er imidlertid gjort, blant annet i området ved prestegården. På Hjartøya nordøst for Nord-Herøy kan det tenkes å ha vært en gravplass i eldre jernalder. Plasseringen og utformingen av gravminnene her er i alle fall ganske typisk for 400- og 500-tallet e. Kr., men røysene det er snakk om kan også være eldre eller yngre. Det er dessverre ingen gjenstandsfunn herfra som kan belyse dateringen med større sikkerhet.
Herøys middelalderkirke er automatisk fredet i medhold av Kulturminneloven. Tre bygninger på prestegården (presteboligen, «borgstua» og stabburet) er dessuten vedtaksfredet.
Flere andre bygninger og kulturmiljøer rundt om i kommunen er verneverdige, men uten å ha fredningsstatus eller være underlagt annet formelt vern. Et eksempel er Sandsundvær der grunneiere, kommune og kulturverninteresser samarbeider om bevaringstiltak.
Utdypende artikkel: Hjartøy#Kulturminner på Hjartøy
Utdypende artikkel: Herøy kirke (Helgeland)
Utdypende artikkel: Sør-Herøy#Prestegården
Utdypende artikkel: Sandsundvær#Kulturminner i været
Fremtredende herøyfjerdinger
Dikterpresten Petter Dass hevdes å være født på Nord-Herøy. Tjøtta i Alstahaug[6] og Åkvik på Dønna har imidlertid vært presentert som minst like sannsynlige fødesteder. Paul Solheim skriver at Petter Dass ofte residerte på Sør-Herøy på den tiden da han satt som sogneprest i Alstahaug.[7]
| Herredets Navn: Herø. Udt. hærre. Ældre Navneformer: i Hereyium IX 469. Herøyiahalffylke AB. 87. Herøyia kirkja AB. 51. Herøy kirkja AB. 35. i Herøy fiordung AB. 87. Herge sogenn, Herie sogenn NRJ. II 560. 646. Herøyjar. Flertalsformen omfatter de to, kun ved et smalt Sund adskilte Hovedøer, Sør- og Nordherø. [...] 1ste Led maa være herr m. Folkemængde, Krigerskare, hvormed adskillige Stedsnavne saavelsom Personnavne er sms. Ved endel af de mindre Øer kan det ogsaa tænkes, at 1ste Led er heri m. Hare. Som det sees af AB. 35 og 51, var der her Kirkested allerede i MA. [...] | ||
| – Oluf Rygh, Norske Gaardnavne bind XVI | ||
Lokalt uttales navnet vanligvis «Hære» eller «Herø», i alle fall blant de eldre. På norrønt kjenner man formen «Hereyjar», en referanse til Nord- og Sør-Herøy. Stammen «Her» i navnet viser kanskje først og fremst til en hær i land- eller sjømilitær forstand (f.eks. en «skipa herr», altså en flåte). Men «herr» kan også brukes om andre folkemengder, for eksempel menneskene som var samlet til tingmøter. Arkeolog og stedsnavnforsker Karl Rygh mente i sin avhandling «Bemerkninger om stedsnavnene i den søndre del af Helgeland» fra 1871 at navnet til Herøy på Helgeland helst var knyttet til nettopp stedets tingfunksjon. Derimot skulle Herøy på Sunnmøre ha «Her» i navnet på grunn av at stedet ofte var et militært samlingssted.[8]
Herøy var imidlertid også et samlingssted for leidangsflåten i middelalderen. Om dette forholdet kan føres tilbake til vikingtid er usikkert, men i så fall kan kanskje navnet ha et militært opphav også for Herøy på Helgelands vedkommende. Kommunevåpenet, med tre vertikale gullfargede årer på blå bakgrunn, spiller i alle fall på denne «skipa herr»-symbolikken.
I bind 16 av professor Oluf Ryghs standardverk «Norske Gaardnavne», bearbeidet av broren Karl og utgitt i 1905, heter det også om navnet «Herøy» at første ledd i navnet må være «herr», i betydningen folkemengde eller krigerskare, men uten at det tas stilling til om det er ting eller flåtesamlinger det er snakk om. Her fremsettes imidlertid også tanken om at «Her» kan komme fra ordet «heri», hare.[9]
Conrad Bonsaksen fremholdt senere, med henvisning til dette, at navnet således kunne skyldes at øyene i Herøy var så små i forhold til den ruvende Dønna at de fikk navn etter haren av den grunn. Han mente også at endelsen «-øy» var feil, et resultat av misforståelser hos skribenter i middelalderen som ikke hadde kjennskap til lokal navngivning og uttale. Det opprinnelige navnet skal etter hans mening ha vært «Herre» - i samsvar med lokal uttale.[10]
Eksterne lenker
- Petter Dass på Wikipedia
- Petter Dass-museets hjemmeside
- Helgeland Museum, avdeling Herøy
- Lokalhistorisk nettsted for Herøy
Referanser
- ↑ Udatert informasjonsskriv fra Herøy kommune; Wikipedia
- ↑ Coldevin 1943, side 156; P. Solheim 1986, side 5.
- ↑ P. Solheim «Den gamle bygda», side 1.
- ↑ P. Solheim «Den gamle bygda», side 1.
- ↑ Coldevin 1943, sidene 156-157; M. Jakobsen 1922, sidene 66-67; Solheim "Den gamle bygda" u.å. sidene 3-4 og 1986, side 5.
- ↑ K. Hansen, 2006.
- ↑ P. Solheim 1986, side 6.
- ↑ Karl Rygh, 1989.
- ↑ Oluf Rygh, Norske Gaardnavne, bind XVI
- ↑ C. Bonsaksen, 1966.
Kilder
- Bonsaksen, Conrad: «Om stadnamnet Herre». I Håløygminne, 1966.
- Coldevin, Axel: Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Trondheim, 1943.
- Hansen, Kåre: Petter Dass - mennesket, makten og mytene, 2006.
- Jakobsen, Mikal: Alstahaug Kanikgjeld, 1922
- Rygh, Karl: Bemerkninger om stedsnavnene i den søndre del af Helgeland. Novus, Oslo, 1989 [1871].
- Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne, bind XVI
- Solheim, Paul: Nord-Herøy. Herøy bygdeboknemnd, 1986.
- Solheim, Paul: Den gamle bygda. Upublisert manuskript, uten årstall.
- Statistisk Sentralbyrå:Tall om Herøy kommune