 «Stjernebilene» kaltes bilene til Ejnar S. Nielsen. Disse ble brukt til sjåforskole- og drosjebiler tidlig på 1920-tallet. Stjernebilene gikk konkurs og opphørte etter en kort periode. Bilde er tatt ved Nielsen-verkstedet i Samasjøen. kan føre sin historie tilbake til første verdenskrig. Antallet drosjer steg raskt, og 20. juli 1933 ble Harstad og Omegn Drosjeforening stiftet med Einar Reppen som første formann. Øvrige styre: Ingnor Larsen og Eivind Haugan. Supplanter: Magnus Jørgensen, Harald Schrøder og Kristian Nilsen. Kasserer: Adolf Torbergsen med Leif Heløe som vara. Revisor: Thorvald Berglund og Halvdan Jacobsen.Da de første bilene kom til byen, var veiene smale og dårlige slik at det med jevne mellomrom var laget møteplasser. Drosjene dominerte stort sett bilparken i byen, og sjåførene laget seg egne regler for vikeplikt hvor en av dem var at den som var på tur ut av byen, hadde forkjørsrett. En av de tingene foreningen fikk gjennomført, var faste takster for alle bilene. Dette kom i stand for å få bukt med prutingen. Folk ville selvsagt først og fremst kjøre med den som var billigst uten hensyn til hvilken bil som hadde tur. Les mer …
 En Maxwell tilhørende Rudolf Hellstrøm ved Norsk Elektrisk Stålstøperi i Hokksund, med kjennemerke F 1181. Bokstaven F forteller at den var registert i Buskerud. Bildet er tatt mellom 1918 og 1923. Foto: Ukjent / Eiker Arkiv  Buss med kjennetegn X-27, en serie som hørte til i Troms. Foto: Anders Beer Wilse (1929)  Ford Mainline 1954 i Harstad med teksten DROSJE på bilskiltet. Kjennemerke for motorkjøretøy ble innført i Norge gjennom vedtak fra 1899 og først brukt i 1900. Den første bilen med kjennemerke, som rett og slett fikk registreringsnummer 1, var en tosylindra Daimler-lastebil tilhørende Schous bryggeri i Kristiania. Ordninga for kjennemerker har gått gjennom en rekke endringer gjennom åra, først og fremst fordi man har trengt å lage nye ordninger når nummerserier er oppbrukt.
Fram til 1913 var det amtene og byene som hadde ansvaret for kjøretøyregistrering. Regulering skjedde i byene gjennom politivedtekter, og det var politimesteren som forvalta ordninga. I amtene var det amtmannen som hadde ansvaret. Kristians amt var først ute med et vedtak om å innføre kjennemerker den 22. mars 1899. I løpet av våre og sommeren var det sju andre amt som fatta slike vedtak, og disse ble godkjent gjennom kongelig resolusjon av 2. september 1899. Blant kjøpstedene var Kristiania først ute, den 28. juni 1899, og deretter fulgte Trondheim 5. mai 1900. Begge disse vedtakene ble etter kort tid bekrefta gjennom kongelig resolusjon. Da de norske vedtakene kom var det bare fire andre land som hadde kjennemerker på motorkjøretøy: Frankrike, Luxembourg, Nederland og Belgia. Les mer …
 Biltettheten i Harstad økte raskt i 1920-åra, og i 1930 var det 15 drosjebiler som hadde stasjon på Torvet. Bilene var tidlig underlagt kontrollplikt, noe som ble den bilsakkyndiges oppgave. Han hadde da et enmanns hjemmekontor der han til enhver tid bodde. Foto: Ukjent fotograf. Statens Bilsakkyndige i Harstad - senere Biltilsynet - ble opprettet som en følge av at «Lov om motorvogner» ble vedtatt 26. februar 1926.
Den første bilen kom til Norge i 1896 – en Benz som ble brukt til å frakte turister i Gudbrandsdalen. Flere i Norge ville fabrikkere biler på den tiden, men lyktes ikke. Bortsett fra en anmodning om høyrekjøring, var det ingen regler for det i 1912 kom en «lov om bruk av motorvogner». Kjøretillatelse skulle gis av Amtsingeniøren og love administreres av politi/lensmenn. Loven bestemte hvordan kjøretøyet skulle være bygd og innredet for å unngå brann eller eksplosjoner og at utstyr som bremser, lys, horn m.m skulle fungere. Det måtte også gis garanti for dekning av skader (forsikring). Vogna kunne da få kjennemerke. (I Troms skulle skiltene ha bokstaven X foran nummeret). Var man 18, kunne man få «certifikat» og 21 for offentlig personbefordring. For motorsykler holdt det at man var 15 år. Fartsgrensen var 15 km/t i tettbygd strøk og ellers 35. En av dem som var med å utarbeide loven var amtsingeniøren i Troms, Nicolai Saxegaard. I 1926 kom «Lov om motorvogner» som i hovedsak bygde videre på den fra 1912. Les mer …
 Forretningsmannen Even Christian Gjestvang. Foto: Svenskt biografiskt lexikon Even Christian Gjestvang (født 28. september 1853 på Nes på Hedmarken, død 8. februar 1932 i Monte Carlo) var bondesønn fra Nes på Hedmarken. Han dreiv som forretningsmann i Kristiania før han i 1890 flytta til Stockholm. Gjestvang ble en sentral person i svensk næringsliv, først i papir- og trykkeribransjen og fra 1903 også i den nye bilnæringa. Firmaet hans, Gjestvang & Co, var lenge den største bilimportøren i Sverige.
Even Christian Gjestvang var Norges underkomissær ved Stockholmsutställningen i 1897, og fra 1898 til sin død var han persisk generalkonsul i Stockholm. I nesten 30 år var han medlem av styret i Kungliga Automobil Klubben. Les mer …
 Pareli Pettersen. Foto: Ukjent (også Pareli Pettersen & Sønn) var et bilforetak i Mosjøen. Foretaket ble opprettet i 1927 og var gjennom det meste av sin tid kjent som Volvo-forhandler. Andre bilmerker var Mazda og Saab. Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer … | 
.jpg)
