Christiania Portland Cementfabrik
.jpg)
Christiania Portland Cementfabrik ble etablert i 1892 i Slemmestad i Røyken i nåværende Asker kommune for å utnytte lokale kalkforekomster, men måtte fra 1899 hente kalkstein fra eget steinbrudd på Langøya utenfor Holmestrand. Bedriften var i mange år landets eneste produsent av sement og ble flere ganger ombygget med nye og mer moderne sementovner.
Sementproduksjonen nådde toppen i 1973 da det ble produsert 1 082 677 tonn. I alt ble det produsert nesten 29 millioner tonn sement på fabrikken. Sementovnene ble stengt i 1987 mens sementmøllene var i drift til 1989.
Portlandsement
Navnet Portlandsement er en betegnelse for den grå sementen som er utviklet i henhold til et patent fra 1824, lansert av den engelske mureren Joseph Aspdin i Leeds. Denne sementen har en annen kvalitet enn annen sement som ble brukt på den tiden. Den har også den samme fargen i størknet stand som byggesteinen Portlandstein som ble utvirket på øya/halvøya Isle of Portland i Dorset i England og mye benyttet i bygninger både i Storbritannia og i utlandet.
Råstoffet til den Portlandsementen som blir produsert i Norge består av 95 % knust kalkstein, tilsatt kvarts. Blandingen blir brent på rundt 1 500° i over 100 meter lange roterende rør. I denne prosessen blir råmelet omdannet til små kuler, kalt «klinker». Etter at disse er kjølt ned, blir det tilsatt gips i en sementmølle, og gipsen regulerer tørketiden.
Opprinnelig ble sement omsatt i tønner med 170 kg sement, og det gikk da tre sekker på en tønne. I 1940 gikk man over til å beregne produksjon i tonn, og sekkestørrelsen ble endret til 50 kg.
Oppstart
.jpg)
.jpg)
Første forsøk
5. november 1888 ble Christiania Cement Aktie-bolag etablert, hovedsakelig med svensk og tysk kapital i ryggen, av en aksjekapital på kr 700 000 var bare kr 11 000 på norske hender. På denne tiden var Slemmestad hovedsakelig et jordbruksområdet med tre-fire gårder og disse ble kjøpt opp av selskapet med planer om å starte sementfabrikk der med tanke kalksteinsforekomstene i området. Selskapet oppførte en sementfabrikk med to sjaktovner og en ringovn samt et teglverk for produksjon av fasadestein og teglstein.
Det var imidlertid store vanskeligheter med å få i gang produksjonen, og en samtidig lavkonjunktur i markedet gjorde at eierne tapte store penger. Til tross at ny kapital ble skutt inn, gikk likevel selskapet konkurs i 1892.
Nytt selskap
Christiania Portland Cementfabrik ble stiftet 27. mai 1892 og de åtte aksjonærene var trelastgrosserer Frithjof M. Plahte, trelastgrosserer Julius Herman Jakhelln, den tyskfødte sementgrosserer Gotthard Conrad Boy, konsul Georg Iversen, grosserer Fredrik Anton Christofer Langaard, dr. med Edvard Isak Hambro Bull, kaptein Johan Martin Boyesen og høyesterettsadvokat Nicolai Andresen Eger. Til direksjonen (styret) ble Plathe valgt til første formann, med medlemmene Jakhelln og Langaard, og med Iversen og Bull som suppleanter (vara).
Boy ble ansatt som første disponent (direktør), og dette var nok på bakgrunn av hans gode kjennskap til bransjen og markedene. I løpet av de 20 årene han ledet selskapet drev han dette gjennom de vanskelige oppstartsårene og gjenoppbyggingen etter brannen i 1908.
Det nye selskapet hadde i sin formålsparagraf å overta driften og eiendommene etter Christiania Cement Aktie-bolag. Plathe og Jakhelln hadde også vært delaktige i det forrige eierselskapet og hadde fortsatt tro på en sementfabrikk i Slemmestad. Produksjonen kom så vidt i gang i 1893. Allerede året etter ble det investert i fire nye sjaktovner. Bedriften gikk ikke så bra de første årene, og det krevdes nye investeringer, slik at aksjonærene måtte skyte inn mer penger i flere omganger.
Fabrikken sto for bygging av boliger, skole, folkebad, kirke og idrettsanlegg i nært samarbeid med de frivillige organisasjoner og Slemmestad Arbeiderforening, som ble etablert allerede i 1896.
I 1895 danne sementfabrikken A/S Christiania Monier & Cementvarefabrik på Skøyen i Aker sammen med Emanuel Jensens Monier- og Cementvarefabrik i København og andre mindre aksjonærer. Denne fabrikken produserte sementvarer og utføre alle slags betongarbeider og var i drift fram til 1981.
Råvareproblemer
Utdypende artikkel: Langøya (Holmestrand)
Det viste seg imidlertid at kvaliteten på den viktige råvaren kalksteinen i området ikke var helt slik den burde være da den var for hard og dette skapte vanskeligheter for produksjonen, først i 1897 ble driften ansett som tilfredsstillende. De lokale forekomstene av kalkstein viste seg å være også for små til at det kunne være noen noen kilde til langvarig produksjon basert på disse.
Selskapet måtte se seg om etter andre steder å hente kalkstein. Områder av Langøya utenfor Holmestrand, hvor det var en mektig kalksteinforekomst, ble kjøpt opp i 1895 og i 1899. Selskapet etablerte et kalksteinbrudd, og kalksteinen ble knust før den knuste massen ble fraktet på lektere til Slemmestad. Marinen eide en mindre parsell av Langøya og denne ble kjøpt ut i 1937.
Arbeiderorganiseringen i Slemmestad
.jpg)
Slemmestad Arbeiderforening ble stiftet i 1896, og hadde ved oppstarten 72 medlemmer av virksomhetens rundt 200 tilsatte. Den startet som en upolitisk forening for gjensidig støtte, men foreningen var i 1901 allerede tilknyttet LO og Det norske arbeiderparti. Etter hvert gikk foreningen inn i Norsk Arbeidsmandsforbund. I 1907, som følge av trusler om streik fikk foreningen fremforhandlet sin første kollektive avtale. Denne ble stående på tross av en to ukers lockout i 1908.
Dyrtid og nedgangen i reallønn under første verdenskrig radikaliserte fagbevegelsen, og i 1919 sluttet Slemmestad Faglige Samorganisasjon seg til Fagopposisjonen av 1911. Arbeidskonfliktene begynte i 1917 og i 1920 hadde de oppnådd flere fordeler, blant annet betydelig lønnsøkning, åtte timers arbeidsdag og flere feriedager med lønn (fra fire til tolv dager). Dette førte til at sementfabrikken ble ekskludert fra Norsk Arbeidsgiverforening for å ha vært for ettergivende.
.jpg)
I 1912 ble Arbeiderforeningen delt, da de faglærte gikk ut og dannet Reparatørenes forening, tilknyttet Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Også Brygge- og pakkhusarbeiderne dannet egen forening i 1915. Blant annet ble den lokale Samorganisasjonen nyttet aktivt i forhandlingene og konfliktene med bedriften. Disse konfliktene var preget av stor lokal mobilisering, og gikk for seg langt på vei uten sentral kontroll. Storstreiken i 1921, som også rammet sementfabrikken, endret ikke på organisasjonsforholdene på Slemmestad. Dette i motsetning til andre plasser, hvor fagbevegelsen kom svekket ut.
Da LO-kongressen i 1923 vedtok at industriforbundsformen skulle råde innen norsk fagbevegelse, sluttet de fagorganiserte i Slemmestad opp om dette. Arbeiderne i Slemmestad var organisert i fire fagforeninger, under fire ulike forbund, og alle foreningene gikk etter LO-kongressens vedtak inn i det nyopprettede Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Anders Gulbrandsen fra Slemmestad arbeiderforening ble valgt inn i styret ved opprettelsen av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund.
Første moderniseringer
Teglverket på Slemmestad ble lagt ned i 1899 etter å ha levert teglstein til blant annet Tollboden i Kristiania og Høvik kirke i Bærum. Samme år ble de fire sjaktovnene modernisert. Også flere sjaktovner ble bygget fram til 1907 da det var ni sjaktovner og én ringovn i drift. Produksjonen dette året var på 35 775 tonn. Ved århundreskiftet hadde fabrikken hele 243 arbeidere. Alle de snaut 1 000 innbyggerne var avhengige av denne hjørnestensbedriften i daværende Røyken kommune, i 1920 hadde befolkningen i tilknytning til fabrikken økt til 1 518, hvorav 584 var ansatte ved fabrikken.
Rederiet CPC
.jpg)
Bedriftens store transportbehov av kalkstein fra Langøya til Slemmestad gjorde at den tidlig gikk til anskaffelse av nødvendige fartøyer, både lektere og taubåter. I januar 1897 gikk sementfabrikken til anskaffelse av lastedamperen D/S «Cement No. 1» som det første fartøyet av tilsammen tolv dampskip, sju motorskip, ti motorfartøyer og 48 lektere i løpet av de 90 årene virksomheten foregikk. I tillegg kjøpte fabrikken seg inn i andre rederier.
Transportbehov
.jpg)
Transporten omfattet både frakt av den knuste kalksteinen til Slemmestad, og ferdig produsert sement til Cementbryggen på Filipstad i Oslo. Disse gikk i retur til Slemmestad med kull til fabrikken. De første årene hadde denne transporten vært ved hjelp av seiljakter, særlig jaktene «Velfærden», «Pagten» og «Tre Brødre». Det økte volumet gjorde det snart uøkonomisk og usikkert å benytte seilfartøy til dette.
Etter hvert da eksporten av sementen til utlandet økte, gikk denne den første tiden på chartrede fartøyer, særlig til Sør-Amerika. Fabrikken gikk i 1934 til innkjøp av et motortankskip for dette formålet. Fabrikken kjøpte også parter i andre fartøyer i utenriksfart, av rene kommmersielle hensyn.
Sjøfolkene
Sementfabrikkens transportvirksomhet mellom Langøya-Slemmestad-Oslo medførte at fabrikken bygget opp en stamme med sjøfolk, som hovedsakelig bodde i Slemmestad/Nærsnes-området, eller i Sande og Bjerkøya. Selv om det kunne bli slit og lange dager som kunne strekke seg over flere døgn, var dette attraktive arbeidsplasser med en stabel arbeidsstyrke.
Taubåtene hadde et mannskap på fire, skipper, dekksmann, maskinist og fyrbøter, som ble erstattet motormann etter hvert som dieselmotorene erstattet dampmotorene framover mot midten av 1950-åra. På lekterne var skipperen alene ombord på de mindre lekterne i sementfarten inn til Kristiania/Oslo, men på de store lekterne i kalksteinfarten fra Langøya var det flere ombord. Disse leksterne kunne være ombygde tidligere seilfartøyer, og hvor en hadde beholdt den tidligere innledningen i salongen og lugarene, både i skinn og mahogny. Slik kunne lekterne framstå som langt mer elegante innvendig enn det mer slitte utvendige preget, som lekteren «Ellen» på bildet.
Brann og ny fabrikk i 1908
Det første fabrikkanlegget besto hovedsakelig av trebygninger. Natten mellom 20. og 21. mai 1908 brøt det ut brann i fabrikken, som følge av at en remhadde satt seg fast, mens remskiven fortsatte å snurre rundt. Friksjonen antente remmen, som falt ned i den knusktørre kassen dette sto i, og tok fyr. Brannen spredte seg selve fabrikkanlegget, lagerhus for produsert sement og en del av pakkhusene på brygga brant opp.Selve brygga tok også fyr, men dette fikk en slukket. Det som sto igjen var selve ovnene, tønnefabrikken og funksjonær- og arbeiderboligene.
I spørsmålet om gjenoppbygging ble også flytting til andre stedet rundt Oslofjorden vurdert, og var avhengig av hvilke kraftleveranser en kunne få. Resultatet ble gjenoppbygging på samme stedet, men det var en ny og moderne fabrikk som ble etablert og brannen framstår i ettertid som avslutningen av en epoke og tvang fram en nødvendige modernisering og opprusting av den gamle anlegget. Det ble installert to roterovner ble installert, noe som var en forholdsvis ny oppfinnelse på den tiden. Ringovnen ble revet, mens driften av sjaktovnene ble videreført.
Roterovnene var vellykkede og i 1910 produserte fabrikken over 75 000 tonn sement, en fordobling på tre år. Etterspørselen økte, og det ble gjort nye investeringer på Slemmestad, blant annet ny tønnefabrikk, ny kontorbygning, nytt snekkerverksted og ny dampskipsbrygge. I 1912 ble ovn 3 satt i drift. Samme år gikk man også over til såkalt våtproduksjon som begrenset støvplagen som til dels ødela isdriften på isdammene i området.
Våtproduksjonen gjorde at produktet fikk bedre og jevnere kvalitet fordi råstoffet ble bedre blandet. Slammet inneholdt rundt 70 % råmel og 30 % vann. Slammet ble oppbevart i store slambasseng før det kunne brennes i ovnene. I slambasengene ble slammet holdt i bevegelse, hvor et rørverk rørte rundt i bassenget og dette hindret kalksteinen i å synke til bunnen og stivne.
Med tre roterovner og ni sjaktovner var produksjonen oppe i 123 000 tonn i 1913.
Ovn 4 ble kontrahert i 1914, men kom ikke i drift før i 1916. Til tross for første verdenskrig var det stor etterspørsel etter sement, men krigen gjorde at det var vanskeligheter med levering av kull, og fabrikken hadde også problemere med å få nok arbeidskraft. I 1918 ble driften av sjaktovnene innstilt. Roterovnene produserte langt mer effektivt og med bedre kvalitet. Ovn 5 kom i drift i 1919.
I 1920 var over 580 personer ansatt ved fabrikken i tillegg til 120 mann i kalksteinsbruddene på Langøya
I perioden 1917–1920 ble det etablert konkurrerende sementfabrikker i Drammen (Ce-No), Brevik (Dalen Portland Cementfabrik) og Kjøpsvik (Nordland Portland Cementfabrik). I 1923 ble Norsk Portland Cementkontor opprettet for å samordne sementsalget til de sør-norske fabrikkene og innenlandsmarkedet ble fordelt på de tre. De samme sementfabrikker stiftet Norsk Cementforening i 1927, som i sin tur jobbet for å fremme bruken av sement i samfunnet. Samme år gikk Ce-No i Drammen konkurs og ble lagt ned.
Fra rundt 1910 og fram til krigen ble sementtønnene avløst av først jutesekker, og fra 1927 av papirsekker da fabrikken fikk en egen papirsekkmaskin.
I 1923 ble fabrikken på Slemmestad igjen rammen av brann, men ikke så alvorlig som i 1908, men stoppet uansett produksjonen i en lang periode. Den økte innenlandske konkurransen gjorde at stadig mer av produksjonen gikk til eksport, og i 1924 ble over halvparten av produksjonen på 141 504 tonn eksportert, hovedsakelig til Nord-, Mellom- og Sør-Amerika.
Andre verdenskrig
Produksjonen var avhengig av importert gips og kull, og dette ble vanskelig å få tak i under krigen. Innkjøp av maskindeler og utvidelse av kapasiteten var umulig. Sivil byggevirksomhet sank betraktelig og den tyske okkupasjonsmakten konfiskerte det meste av produksjonen, noe som ikke var motiverende for bedriften å få til høyest mulig produksjon. Ishindringer og kullmangel førte til produksjonsstans i perioder, og det var også driftsstans som følge av nedslitte maskindeler, særlig utover i krigen, og man måtte ty til dårligere surrogatløsninger.
I denne situasjonen var det imidlertid også virktig å holde på arbeidskraften med tanke på framtiden, slik at tanken på andre aktiviteter vokste fram. Bensinmangelen gjorde at fabrikken begyne å produsere eget trekull til drift av bilene, og støpte en egen kullmile i betong. Denne ble mønster for tilsvarende andre steder i landet. Fabrikken startet også produksjon av knott til generatorer, både ved oppkapping og tørking hvor blant annet rotérovnene ble brukt.
Bedriften satte også arbeiderne i sving med veiarbeid og annet vedlikeholdsarbeid. Rett før krigen kom, i mars 1940, hadde bedriften startet byggingen av en eternitfabrikk på bedriftens eiendom Bjerkås i Asker. Disse byggearbeidene ble svært forsinket, men bygningene sto ferdige høsten 1941. Da det ikke var mulig å få tak i asbest på denne tiden, ble det gjort forsøk med cellulosefiber, men dette var ikke vellykket slik at produksjonen kom ikke i gang før i 1950.
Det ble også satt igang tiltak for å avhjelpe forsyningssituasjonen for de ansatte med hensyn til mat, såpe og andre livsnødvendigheter.
Etterkrigstiden
Da krigen var over, var også produksjonmidlene på Slemmestad nedslitt. Før krigen hadde man klart å få produksjonen opp mot 200 000 tonn, men etter krigen var behovet betydelig større som følge a gjenreisniingsarbeidet og produksjonen måtte økes ytterligere.
De tre eldste ovnene ble da revet og en ny ovn (nr 7) ble bestilt og kom i drift i 1951. Fabrikkens kapasitet var da blitt doblet, og i 1954 passerte årsproduksjonen 400 000 tonn portlandsement som ble solgt under «løve»-merket. Fabrikken fremstilte også rapidsement, en særlig hurtigherdende spesialsement.
Innenlandsforbruket fortsatte bare å øke, og nye utvidelser ble prosjektert. Ovn 8 kom i drift i 1963. Året etter var årsproduksjonen kommet opp i 546 000 tonn. Denne ovnen ble en suksess for Slemmestad, med en meget god effektivitet på den tiden. Den siste ovnen i Slemmestad, ovn 9, ble satt i drift i 1967. Den 164 meter lange ovnen var blant de største i sin tid.
I 1950 kom også Norsk Eternit Fabrik i full drift og produserte bølgeplater, takskifer, plane plater, veggpanel, ventilasjonskanaler, blomsterkasser etc. I 1955 hadde fabrikken også startet produksjon av fiberglass (polyester glassfiberlaminat).
I 1970 var det nesten 900 ansatte på de to fabrikkene.
Fusjon til Norcem
I 1968 ble fabrikken sammenslått med konkurrentene Dalen Portland Cementfabrik i Brevik som hadde produksjonsstart i 1919 og Nordland Portland Cementfabrik i Kjøpsvik som hadde produksjonsstart i 1920 til Norcem.
De fusjonerte selskapet hadde hovedkontor i CPCs lokaler og CPCs administrerende direktør overtok ledelse av den fusjonerte selskapet.
Hovedkontor
I tiden etter at bedriften var etablert i Slemmestad, hadde den hovedkontoret i Kristiania, men dette ble flyttet til Slemmestad i 1901.
I 1937 ble dette flyttet tilbake til Oslo, formalisert på årsmøtet i 1940, til den nyoppførte forretningsgården i Fridtjof Nansens plass 6.
Bedriften var medeier i selskapet A/S Vestvika som eide en rekke eiendommer i den vestre delen av Pipervika. I 1947 kom det en ny reguleringsplan for dette området, hvor det meste av eiendommene til A/S Vestvika ble regulert til gatearealer og reguleringsplanen sørget for at all gammel bebyggelse mellom Cort Adelers gate, Ruseløkkveien, Haakon VIIs gate og Rådhusplassen ble revet.
A/S Vestvikas eiendommer ble ekspropriert, men sementfabrikken fikk leie tomt av kommunen til et nytt kontorbygg i Haakon VIIs gate 2.
Utdypende artikkel: Slemmestadgården
Arkitekt for det nye bygget var John Engh og det var i dette prosjektet viktig for bedriften at bygningen skulle vise nye måter og områder å bruke betong. Opprinnelig hadde den åtte etasjer og to kjelleretasjer med tilsammen rundt 11 000 m² og flatt tak med utstikkende gesims. Bygningen er senere påbygget med to etasjer på taket, og tekniske installasjoner på taket over dette igjen. De påbygde etasjene har skrå takflate mot gatelivet.
Byggearbeidene startet i 1958 og ble tatt i bruk 20. februar 1961, med navnet Slemmestadgården.
Etter fusjonen til Norcem i 1968 ble bygningen gitt navnet Norcemgården, og var da hovedkontor for det fusjonerte selskapet. Norcemgården var hovedkontor for sementvirksomheten fram til 1987 da selskapet flyttet til Aker brygge.
Nedleggelse
Oljekrisen i 1974 rammet bedriften hardt. Produksjon av sement etter våtmetoden krever mye energi, blant annet til å fordampe bort vannet og fabrikken var blant landets største forbrukere av olje med rundt 50 000 tonn årlig. Oljekrisen gjorde denne produksjonen for dyr, og eksporten ble særlig rammet og ble snart borte. Etter en produksjonstopp i 1973 med 1 082 677 tonn, sank denne betydelig de kommende årene.
Bedriften søkte etter andre brenselskilder, blant annet bearbeidet farlig avfall. Disse forsøkene fikk statlig støtte, og på 1980-tallet hadde dette forsøket en eget post på statsbudsjettet. Arbeidet ble senere videreført av Norcem i Brevik.
Den dyre produksjonen medførte at Norcem valgte å stoppe ovnene i Slemmestad i 1985, mens i de følgende to årene ble sementmøllene holdt i drift med klinker fra Brevik. I alt ble det produsert nesten 29 millioner tonn sement på fabrikken.
Direktører
| Navn | Fra | Til | Bilde |
|---|---|---|---|
| Gotthard Conrad Boy | 1892 | 1912 | .jpg)
|
| Harald Jakhelln | 1912 | 1939 | .jpg)
|
| Erling Øverland | 1939 | 1945 | .jpg)
|
| Øivind Kielland | 1946 | 1949 | |
| Alexander Holst | 1949 | 1965 | |
| Sverre Grøtter | 1965 | 1968 | 
|
Grøfter ble deretter administrerende direktør for det fusjonerte selskapet Norcem.
Etterbruk av området
Utdypende artikkel: Cementmuseet
Etter nedleggelsen av produksjonen har fabrikkområdet blitt, og er fortsatt under utvikling med en blanding av nærlingsvirksomhet og boliger. Selve fabrikkbygningene er enten revet eller tatt i bruk til ny næringsvirksomhet. Den tidligere sekkefabrikken er Sekkefabrikken kulturhus, med blant annet konsertscene, bibliotek og museum over sementvirksomheten. Kulturhuset holder imidlertid stengt 2-3 år fra februar 2022, nettopp på grunn av utbyggingen i området. Denne nye områdeplanen åpner for 1 300 leiligheter og 55 000 m² næringsareal.
Den sørlige delen av havna er bygd ut med boliger og båthavn, mens den tidligere kaia til fabrikken og siloanlegget med en samlet kapasitet på 100 000 tonn, blir brukt som terminal for sementdistribusjon. Sementen transporteres fra Brevik i lekteren «Fjordkalk» til Slemmestad før videre transport til hele Østlandsområdet med bil. De minste siloene er fra 1938 og de største er 70 meter høye og er fra 1970-åra.
Det eldste og minste slambassenget ble tatt i bruk som galleri i september 2006 med en utstilling av kunstneren Svanhild Rohdin Tvedts malerier, og hadde deretter åpningsutstillingen for Vestregionens kunstprosjektet «Kunst rett vest» høsten 2007. Det største slambassenget ble til kunstgalleri sommeren 2009, det har også senere vært både konserter og båtlagringsplass i dette.
Det tidligere lagerområdet og området til eternitfabrikken på Bjerkås ble fra 1981 utviklet til Bjerkås Næringspark.
Galleri
Ringovnen fra 1892.Foto: Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 137
Teglverket fra 1892.Foto: Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 141
Tønnefabrikken fra 1892.Foto: Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 141
Fra sekkefabrikken.Foto: Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 148
Slammølla.Foto: Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 150
Fra smia.Foto: Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 147
Lossekran på Slemmestad som losser en lekter med kalksteinsmasse fra Langøya.Foto: Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 145
Lasting for utskipning av den ferdige sementen.Foto: Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 149
Arbeiderboliger i Heimannsbakken.Foto: Leif-Harald Ruud (2020).
Arbeiderboliger i Vaterlandsveien, av ukjent grunn kalt «Tangoboligene».Foto: Leif-Harald Ruud (2020)
Funksjonærboliger i Boligveien.Foto: Leif-Harald Ruud (2020)
.jpeg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Kilder
- A/S Christiania Portland Cementfabrik i Industrimuseum, Norsk Teknisk Museum
- Christiania Portland Cementfabrik i Store norske leksikon
- Aktieselskabet Christiania Portland cementfabrik : 1892 - 27.mai - 1942. Utgitt av fabrikken. 1942. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- A.S. Christiania Portland cementfabrik : Slemmestad-Oslo : 60 år - 27 mai 1952. Utgitt av fabrikken. 1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ved en milepel. Utgitt av fabrikken. 1967. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Gartmann, Frithjof: Sement i Norge 100 år. Utgitt av Norcem A.S. 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Jacobsen, Erik: Cementbåtene : rederihistorie gjennom hundre år. Utg. Tangen maritime forlag. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.