Emil Stang (1834–1912)
Emil Stang (født 14. juni 1834 i Christiania, død 4. juli 1912 samme sted) var grunnlegger av partiet Høyre, og satt som statsminister to ganger.
Slekt og familie
Han var sønn av høyesterettsadvokat og senere statsminister Frederik Stang (1808–1884) og Julie Augusta Georgine von Munthe af Morgenstierne (1812–1885). Faren tilhørte den yngre slekta Stang fra Halden, mens mora tilhørte slekta Von Munthe af Morgenstierne.
Den 12. juli 1865 ble han gift i Christiania med Adelaide Pauline Berg (1840–1931), som var datter av Peder Alstrup Jordhøi Berg og Henriette Marie Hauge. Et av deres barn var juristen og politikeren Emil Stang d.y. (1882–1964).
Stang kjøpte i 1870 en del av gården Evje, der Bærum sykehus senere ble bygd. Her fikk han oppført et toetasjes hus, der familien bodde hele sommeren. Emil Stangs vei ble oppkalt etter han i 1968.
Liv
Emil Stang avla examen artium i 1853 og begynte på jusstudier. I 1860 ble han formann i Det Norske Studentersamfund; faren hadde blitt det i 1829. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i C.J. Michelets sakførerforretning. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.
Han holdt seg utafor rikspolitikken så lenge faren var aktiv, det vil si fram til Frederik Stang trakk seg som statsminister i 1880, men allerede som ung gutt begynte han å snakke om politikk med faren. Han ble etter hvert Frederik Stangs fortrolige samtalepartner, og fikk dermed grundig opplæring som politiker. Han begynte så smått lokal i 1870-åra, som medlem av Christiania bystyre 1877–1889. Han ble etter hvert også medlem av havnelovkommisjonen, direksjonene for Hovedbanen, Kongsvingerbanen og Smaalensbanen, tilsynskomiteen for forsørgelsesskoler, skipsregisterkomiteen og aksjelovkommisjonen. I 1860-åra hadde han også kommet inn som medredaktør for Ugeblad for Lovkyndighed. Da det ble fusjonert med Norsk Retstidende i 1871 ble han eneredaktør, noe han var helt fram til 1907.
Stortingskarrieren begynte i 1882, da han ble valgt inn for Christiania. Det var strid om godkjennelsen av valget av Stang, men det gikk gjennom. Hans jomfrutale i riksforsamlinga ble holdt i anledning fullmaktsdebatten, og han var da blitt høyregruppas ubestridte leder. Da Christian Selmers ministerium måtte gå av etter riksrettsdommene i 1884 lå det an til at Stang skulle ta over som statsminister. Men høyresida frykta at de ville miste sin sterkeste mann på Stortinget. Dermed ble det i stedet Schweigaard/Løvenskiold-ministeriet som tok over etter Stang. Christian Schweigaard var en av Stangs venner og nære medarbeidere. Dette ministeriet kom det ikke mye ut av; det ble sittende snaut to måneder og er kjent som «aprilministeriet».
Som sin far hadde Emil Stang en konservativ forståelse av Grunnlovens maktfordelingsprinsipp. Han ville ha en sterk konge, men det var samtidig klart at han med det ikke mente en konge med personlig makt, men en sterk regjering som styrte på kongens vegne. Dermed var hans fløy på Stortinget stadig i konflikt både med Bernadottene og med de på ytterste høyre fløy som ønske en sterkere personlig kongemakt. Ut fra dette kan man plassere Emil Stang i en den liberalkonservative fløyen på Stortinget. En ting som skilte ham fra andre i denne gruppa, hans far inkludert, var at han ikke delte deres skepsis mot partidannelser. Tvert imot mente han at man måtte skape et parti som kunne sikre folkelig oppslutning gjennom valg. Det hadde blitt oppretta mange konservative foreninger rundt om i Norge, og selv om mange i bevegelsen mente at partier førte til meningstvang, klarte han å samle sammen mange av foreningene til en felles organisasjon med et sentralstyre. Deretter organiserte han et parti med et moderat program. Stang ble formann både i den konservative organisasjonen og i partiet.
Den første parlamentariske regjeringa ble leda av Johan Sverdrup. Stang så av Venstre raskt gikk mot dypere splittelser, og lot ting gå sin gang. Han gikk sammen med «rene Venstre» om å påføre regjeringa nederlag i Stortinget, men samtidig sto han sammen med de moderate i Venstre om å sikre at regjeringa ikke måtte gå av. På den måten fikk man ei regjering som hadde lite autoritet, og som når man var klar for det raskt kunne presses til å gå av. Ved stortingsvalget 1888 hadde Høyre stor framgang, og i juni 1889 la Stang fram et mistillitsforslag mot regjeringa. Sverdrups regjering var da så svekka at de tok forslaget til følge uten behandling i Stortinget. Det ble gjort et forsøk på å samle de forskjellige fløyene i Venstre for å stable ei ny Venstreregjering på beina, men dette fikk man ikke til. Den 12. juli 1889 ble derfor Emil Stangs første regjering utnevnt. De kunne regne med støtte fra moderate Venstrerepresentanter, og hadde dermed et snaut flertall. For å sikre denne støtten plukka Stang ut moderate Høyrefolk som statsråder. Han sørga også for å gjøre plass for representanter for Motzfeldt-fløyen, de som hadde blitt skjøvet til side til fordel for Frederik Stang, og som i 1889 hadde overført sin motvilje mot Frederik Stang til sønnen.
Regjeringa tok først og fremst tak i store oppgaver som lå og venta, som det var grunn til å tro at de kunne få gjennom. Blant sakene var gjennomføring av juryloven, ny skolelov, gjentopptakelse av jernbanebygginga, nedsetting av tollavgifter og forslag om en fabrikktilsynslov. En utfordring var mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel. Den var trua av sterke proteksjonistiske interesser i Sverige. Stang klarte å bevare den uten å måtte gi for store innrømmelser.
Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at Carl Berner la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891.
Johannes Steen tok over som statsminister. Det var valgår, og i stortingsvalget 1891 fikk Venstre bare 700 stemmer mer enn Høyre og Moderate Venstre på landsbasis. På grunn av valgordninga med enkeltmannskretser fikk de 25 mandater mer, og dermed rent flertall. I stedet for å forfølge spørsmålet om utenriksministerens nasjonalitet, gikk de løs på konsulatsaken. Konstitusjonskomiteen hadde enstemmig anbefalt utredning av et norsk konsulatvesen, men det skulle da behandles som et unionsspørsmål. Steen la fram forslag om at det i stedet skulle behandles som et rent norsk anliggende. Dette fikk han ikke sanksjon for fra kongen, og dermed måtte Johannes Steens første regjering søke avskjed i juni 1892.
Steens avgang utløste en langvarig regjeringskrise. Kongen forsøkte å få Stang til å ta over. Emil Stang mente at Norge hadde all rett til å ha et eget konsulatvesen, men at dette måtte avgjøres i forhandlinger med Sverige. Han mente at forslaget fra regjeringa Steen egentlig kunne brukes, for selv om det definerte konsulatspørsmålet som et norsk anliggende, lå det i korta at det måtte forhandles om det ettersom man ville komme inn på utenrikspolitikken og diplomatiet ellers. I tillegg ville ikke Stang ta beslastninga ved å stille seg bak kongens sanksjonsnekt. I Høyre ble dette ikke godt tatt imot, og mange kritiserte Stang og mente han var ettergivende og svak. Det var ingen andre statsministerkandidater i Høyre, og dermed fikk Steen beskjed om å trekke avskjedssøknaden.
Våren 1893 kom konsulatsaken opp igjen, og Venstre følte seg tvunget til å stå på sitt. I mars 1893 gikk regjeringa Steen av. Oscar II ønska ikke å ha Stang som statsminister, men måtte vende seg til ham. Emil Stangs andre regjering kunne dermed tiltre, etter at Stang fikk med seg flertallet på å stille konsulatsaken i bero til etter stortingsvalget 1894. Dette var en moderat holdning fra regjeringa, men Venstre avviste alle forsøk på å strekke ut en arm. Det ble en lang rekke mistillitsspørsmål og bevilgningsnektelser, og tonen på Stortinget ble til tider svært krass. Stang hadde heller ikke noe godt forhold til Stang, som jo mente at sterk kongemakt måtte bety en sterk regjering. I valget i 1894 var det over 90 prosent deltakelse, men dette førte ikke til noen endring. Høyre og de moderate gikk noe fram, men Venstre beholdt sitt flertall.
Som følge av valget leverte Stang avskjeddsøknad i januar 1895. Kongen nekta å utnevne en ny regjering utgått fra Venstre på grunn av deres program. Dermed ble Stang sittende inntil videre. Kongen henstilte til ham om å trekke avskjedsøknaden, noe Stang var villig til å gjøre. Men han møtte motstand i egne rekker. Samtidig ble svenske stadig mer norskfiendtlige, med pålegg til den svenske regjeringa om å si opp mellomriksloven, å forhøye krigskreditivene og å revidere hele unionen. Venstre så at det lå et stort problem i at Norge ikke hatt et forsvar som kunne stå imot Sverige dersom konflikten skulle tilspisse seg.
I juni 1895 vedtok Storting en dagsorden med stort flertall der det ble sagt at burde søkes innleda forhandlnger mellom rikene om konsulatvesen og utenriksstyre. Man forsøkte å danne koalisjonsregjering på dette grunnlaget, uten å lykkes. Løsningen kom fra den norske statsministeren i Stockholm, Gregers Winther Wulfsberg Gram. Han fikk tilslutning fra Francis Hagerup til sitt arbeid med å sette sammen et regjeringskollegium med representanter for Høyre, Venstre og moderate som kongen kunne godkjenne. Stang fikk under en middag hjemme hos seg selv en melding i hånda om arbeidet som hadde foregått bak kulissene, og at en ny regjering var klar. Den 14. oktober 1895 ble regjeringa Stang formelt meddelt avskjed.
I 1894 hadde ikke Stang vært valgbar til Stortinget ettersom han satt som statsminister. Han ble utnevnt til lagmann i Borgarting og Agder. I 1896 ble han så ekstraordinær assessor i Høyesterett, og fra 1901 ble han fast assessor der. Han ble valgt inn på Stortinget igjen i 1898, og var parlamentarisk leder og partiformann. I 1900 frasa han seg gjenvalg, og han var senere ikke aktiv i politikken. I 1904 gikk han av som høyesterettsassessor av helsemessige årsaker.
Emil Stang ble i 1889 ridder av St. Olavs Orden, og samme år ble han kommandør av 1. klasse av samme orden. I 1890 mottok han storkorset. Han hadde også den svenske Nordstjerneordenen og den prøyssiske Røde Ørns orden.
Stang er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Han ble gravlagt på statens bekostning.
Litteratur
- AB-leksikon: «Emil Stangs vei».
- Emil Stang i Historisk befolkningsregister.
- Thyness, Paul: Emil Stang - 2 i Norsk biografisk leksikon.