 Solbergbakken i 1918, etter den første utvidelsen. Fra Norske skiløpere, utgitt 1956. var en hoppbakke i Solbergåsen i Bærum. Den var Bærums og en av landets første permanente skibakker.
Bærums Skiklub kjøpte grunnen av gården Solberg for kr 5500 i 1901. Bakken ble påbegynt allerede 1886, og det første Solbergrennet ble holdt 12. februar 1888.
Bakken var de første årene verdens største, og Olaf Tandbergs bakkerekord fra 1900 på 35,5 meter var verdensrekord.Det siste store Solbergrennet ble arrangert i forbindelse med skiklubbens 70-årsjubileum i 1955. Senere ble den hederskronte bakken igjen pionéranlegg med plastdekke (1977) og samlet hoppere fra hele Østlandet, men nye og større plastbakker ble mer populære, og siden 1992 har ikke Solbergbakken vært i bruk – verken sommer eller vinter. Les mer …
 Den daværende Haslum stasjon på Bærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til Kolsås stasjon. (1924-1929) er i dag en del av Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av A/S Oslo Sporveiers fire vestlige forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra Stortinget til Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med Røabanen til den tidligere holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved Lysakerelva. Banen inngår fra 2016 i T-banens linje 3 med Østensjøbanen som har Mortensrud stasjon som endestasjon i den andre enden, en strekning på nesten 31 km. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i nybarokk med såkalt seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt Erik Glosimodt. Les mer …
 En av Schøyen Bilcentralers busser, nr. 132 på linje 31 til Snarøya på holdeplassen ved Nationaltheatret. Foto: Åke Nergall (1978)  Foto: Stig Rune Pedersen (2013) Schøyens Bilcentraler (SBC, oppr. Ing. M.O. Schøyens Bilcentraler A/S) er et rutebilselskap som ble grunnlagt i Oslo i 1921. To år tidligere hadde Martin Olsen Schøyen (1896-1962) starta Schøyens lægebilcentral etter oppfordring fra Kristiania Lægeforening, og det var dette foretaket som var grunnlaget for Schøyens Bilcentraler. Firmaet ble videreført, en periode som et datterselskap, av Nobina (fra 1997 til 2009 Concordia), som driver i Norge, Sverige, Danmark og Finland og i 2010 hadde en markedsandel på 15 av det nordiske markedet.
Allerede i grunnleggelsesåret 1921 ble det etablert ruter fra Oslo til Drøbak, Hønefoss, Lommedalen, Snarøya og Stabekk. I 1923 kom det ruter til Sørkedalen og Bygdøy, i 1924 til Maridalen, i 1925 tok selskapet over ei rute til Nittedal og i 1926 åpna ruta til Slemmestad. Hver av disse rutene var organisert som et eget aksjeselskap, der SBC hadde en betydelig eierandel, og sjåfører, velforeninger og privatpersoner var medeiere. Rutebilene som ble brukt på de enkelte rutene var eid av underselskapene, mens SBC hadde utleiebusser som kunne brukes ved behov. Slik brukte SBC lokal kapital for å få oppretta et stort rutenett i Osloområdet, og selskapet ble raskt et av de største i rutebilbransjen. Les mer …
 Heggedal kirke. Foto: Karl Braanaas (2006) i Heggedalsbakken 8 i Asker er soknekirke for Heggedal sokn. Den er en langkirke i tre med takrytter med nybarokt spir, bygd i 1931 (ark. Fritz Holland). Kirken har en spesiell forhistorie. Heggedal vel tok i 1914 opp tanken om å få et gudshus i kretsen. Det var velets formann, Julius Christiansen, som tok initiativet. Han og flere av vellets styremedlemmer var sosialister, men en kirke ville de ha. Saken måtte bero på grunn av krigsutbruddet, men ble tatt opp igjen i begynnelsen av 1920-årene. Mange foreninger arbeidet etter hvert for saken, og arkitekt Holland ble engasjert til å tegne bygget. Det ble reist i årene 1929–30. Les mer …
| 
