| Om Arkivvesen
|
|
Arkiv er institusjonar eller avdelingar innafor ei verksemd som tek vare på dokument frå verksemda. Ordet nyttast óg om sjølve samlinga av dokument, og om lokala der dei vert lagra. For historieforskinga er arkivet staden som ikkje gløymer, der vårt kollektive minne er lagra. I eit moderne arkiv tyder ikkje lenger dokument «gulna ark», men «alle fysiske spor av verksemda». Arkiva kan såleis innehalde alt frå handskrivne notat til digitale databasar. Eit arkiv kan vere aktivt, til dømes eit kommunalt arkiv der ein kan gå inn og hente fram vedtak frå seinare tid. Det kan óg vere historisk, med dokument frå ei verksemd som hører fortida til eller dokumentar som ikkje lenger er aktuelle for eigaren. Mange arkiv kombinerer dei to funksjonane, til dømes byarkiva som både har ein aktiv og ein historisk avdeling. Arkiv kan óg vere private, knytta til ein einskild person.
Arkiva har ein dobbeltrolle. På den eine sida skal dei ta vare på dokument for framtida, og det gjer ein best ved å gje så få som mogleg direkte tilgang. På den andre sida skal dei legge til rette for at dei som treng å bruke dokumenta får tilgang til dei. Ein kan tenke på det som å både vere museum, med gjenstandane i monter eller magasin og på same tid bibliotek med lesesal der brukarane sjølv kan gå gjennom dokumenta. Ny teknologi har gjort denne floka mindre utfordrande. Mange arkiv har nå digitalisert deler av samlingane, og gjer dei tilgjengelege på nett. Brukarane får då tilgang til nøyaktige avfotograferingar, medan sjølve dokumenta kan oppbevarast trygt. Eit skilje mellom arkiv og bibliotek er at arkivdokumenta som regel ikkje er publisert. Dei er ofte unike, anten i streng forstand fordi det berre finst eit eksemplar, eller fordi det handlar om ein original. Dette sett óg strengare krav til skydd for dokumenta.
Den nasjonale arkivtenesta i Noreg er organisert som Arkivverket. Det består av Riksarkivet, dei åtte statsarkiva og Samisk arkiv. Verksemda er heimla i arkivlova av 1992 (i kraft frå 1999), som mellom anna krev avlevering av arkiv frå offentlege institusjonar. Arkivverket står bak Digitalarkivet, som mellom anna har lagt ut avfotograferingar av dei fleste kyrkjebøkene. Les mer ...
|
|
|
| Smakebitar
|
 Museets inngang. Foto: Anders Einar Hilden Hadeland Folkemuseum er et friluftsmuseum i Gran kommune på Hadeland. Det ligger på Tingelstadhøgda, i et vakkert kulturlandskap. Museet ble stifta i 1913 som regionalt museum for Hadeland, og er et av landets eldste friluftsmuseer. I 2004 ble det en del av Randsfjordmuseet.
Friluftsmuseet har i overkant av tretti bygninger fra området. De fleste er fra 1700- og 1800-tallet, og er innredet. Blant annet finner man en husmannsplass, et gardstun fra ca 1850, en bekkekvern, et fargeri, flere hovedbygninger fra gårder, et snekkerverksted, et mekanisk verksted og et veveri. Det er også permanente utstillinger og interiører fra 1950- og 1960-tallet. Magasinhallen er et åpent gjenstandsmagasin. På sommeren er det skiftende utstillinger i Arkivbygningen. Les mer …
 Hans Cappelens Minde før brannen i 1924. Foto: Hans Cappelens Minde (Barnehjem), Barnehjemmet Hans Cappelens minde : oversikt i anledning 100 års jubieet 8. november 1944 : samt regnskap, Skien, 1944. Lenke til digital utgave på bokhylla.no. Hans Cappelens Minde ble opprettet i 1844 og var det første barnehjemmet i Telemark og ett av de første i Norge. Hjemmet lå ved Ulefossveien i Skien på samme sted som Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling ved Telemark Sentralsykehus ligger i dag.Hans Mikkelsen (1806-1881) kom fra Vassbund i Kilebygda. I 1830 kjøpte han et lite hus og et jordstykke ved Klostergrinden i Solum. I 1835 giftet han seg med Anne Marie Jonsdatter (1794-1869) fra Blegebakken i Skien. Han var skredder og paret drev i tillegg gjestgiveri med utsalg av brennevin. I 1843 gjennomgikk paret en vekkelse og fant ut at de ikke lenger kunne drive med gjestgiveri og brennevinssalg. De var barnløse og tok til seg fire barn til oppfostring.
I 1844 opprettet de et barnehjem. Det var det første barnehjemmet i Telemark og ett av de første i Norge. Hjemmet mottok mye økonomisk støtte fra godseier Hans Cappelen på Gimsøy Kloster. Da Cappelen døde i 1846 døpte Mikkelsen barnehjemmet til Hans Cappelens Minde.
Hjemmet tok opprinnelig inn både gutter og jenter, men etter hvert gikk det over til å bli et rent jentehjem. Hjemmet levde i mange år fra hånd til munn. Barna arbeidet med jorda og husflid av forskjellig slag. Etterhvert bidro foreninger og private til driften. I 1877 ble hjemmet overtatt av Langesundsfjordens indremisjonsselskap. Hjemmet brant i 1924, men ble snart gjenreist med dagens utseende slik det fremdeles står ved Ulefossveien. Les mer … |
|
|
| Kategoriar for Arkivvesen
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
|
|
|
|
.jpg)
