 Dette kartutsnittet fra 1888 viser antydet hvor kanalen ligger, mellom Barselkilen og Osterskilen. Kartet viser også hvilket urent farvann småbåtene slapp å gå utenom. Foto: Historiske kart - www.kartverket.no åpner en passasje fra Barselkilen inn i Osterskilen, ca 1,5 km øst for Grimstad. Kanalen brukes av mindre båter mellom Grimstad og traktene omkring Hesnesøy og nordøstover. Dermed unngår en et utsatt havstykke sør for Hesnesøy og utenfor Rossekniben - og kan gå innenfor. Tidligere forekom det tragiske ulykker på havstykket utenfor. Kanalen er omkring 300 meter lang. [1] Les mer …
Hokksund stasjon ligger på Randsfjordbanen (Drammen-Hønefoss-Randsfjord), 8,0 moh. ved km 70,22, og har NSBs stasjonsnummer 1605. Stasjonen har gitt navn til Stasjonsgata, som ligger på østsida av stasjonsområdet.
Stasjonen ble anlagt ved byggingen av Randsfjordsbanen og tatt i bruk i 1866. Den opprinnelige stasjonsbygningen var en laftet, panelt tømmerbygning i sveitserstil, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull. Denne bygningen brant i 1895.
Den nåværende stasjonsbygningen er tegnet av arkitekt Paul Due og sto ferdig i 1897. Det er en bygning i «historistisk» stil, og beskrives av Riksantikvaren som «et imponerende byggverk i mur som gir assosiasjoner til europeiske bypalasser fra renessansen».
En del mindre bygningsmessige endringer er gjort. Blant annet er hovedinngangen stengt og erstattet med vinduer, og vinduet til høyre for inngangen omgjort til dør, mens døren i sidefløyen ved siden av er murt igjen. Stasjonsbygningen ble fredet som kulturminne i 2002.
Det opprinnelige navnet var Hougsund stasjon, men 1. februar 1920 ble dette endret til Hokksund stasjon, samtidig som stedsnavnet ble forandret fra Haugsund til Hokksund. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 8. oktober 1980: Utsnitt av nekrolog over Anders K. Orvin. (født 24. oktober 1889 i Hattfjelldal, død 2. oktober 1980) var geolog, deltaker på flere ekspedisjoner til polare strøk, og direktør ved Norsk Polarinstitutt. Anders Kristian Orvin vokste opp i Hattfjelldal, under navnet Olsen, der faren var prest fram til 1904, deretter flyttet familien til Kristiania. Ved folketellingen i 1910 er han som student, fortsatt under navnet Olsen, bosatt med familien i Majorstuveien 28 i Kristiania. Les mer …
 Rutetabellen til den første ringruta, gjeldende fra 15. mars 1966, trykt bl.a. i lokalavisene på Gjøvik. Ringruta mellom Gjøvik og Toten ble etablert 15. mars 1966 og har sia vært stammen i kollektivtilbudet i regionen. Ruta kom i stand etter at flere av de små rutebilselskapene i området hadde gått sammen i Vestoppland Bilselskap (1965). Det nyetablerte selskapet, med Markus Tangsveen som trafikkleder, fikk konsulentbistand av Transportøkonomisk institutt (TØI) for å planlegge ruteopplegget.
I hovedsak har ruta helt siden starten kjørt med fire busser, to i hver retning. Ringrute 1 kalles ruta som først går sørøstover fra Gjøvik, gjennom Østre Toten, og deretter vest- og nordover gjennom Vestre Toten tilbake til Gjøvik. Ringrute 2 kjører den motsatte runden. Ringrutene har i mesteparten av sin historie kjørt med faste avgangstider hver time, lenge 10 minutter over hel fra Gjøvik, men i starten (og fra 2012) 5 over hel. Det strømlinjeforma opplegget møtte i starten en del motstand, da mange mente at rutetidene ikke passa akkurat deres behov. Les mer …
 Postrutetraseer gjennom Groruddalen med bilde av Bergenske Kongevei.(fotograf: ukjent) inngår som en av 7 løyper som prosjektgruppen Samkult bruker til å belyse avhengigheten mellom samferdsel, kultur og teknologi i årene 1647 – 1814. Det var stattholder i Norge, Hannibal Sehested, kongens svigersønn med base på Akershus festning, som etablerte ruten i 1647, da posttransportbehovet utpekte et stamveinett som skulle bidra til at Norge ble et lydrike under Danmark. De som ønsker flere opplysninger om hvordan samkultgruppen er etablert og hvordan prosjektarbeidet er inndelt og organisert til å belyse utviklingen helt fram til vår tid finner dette i Samkult generelt. Der er det også samlet en del stoff om institusjonelle og organisatoriske forhold knyttet til teknologiske problemstillinger, veihold, veilovgivning og annen samferdsel i unionstiden. Hvorfor Bergen ble ansett som viktig målpunkt med egen postrute og idag kan vise frem mange eksempler på kulturminner skapt gjennom samferdsel behandles i siste kapittel i denne løypebeskrivelsen for Christiania – Bergen. For postransportens vedkommende starter beskrivelsen på et tidspunkt da posttransporten på lange innenlandsruter i barmarkstiden bare kunne utføres av postførere til fots eller ridende på hest eller med båt på vann og fjordarmer. Det var mange spesielt vanskelige strekninger på Bergensruten der også værforhold og nedbør skapte store utfordringer for de som ble pålagt å utføre posttransporten. Les mer … | 
.jpg)
