Jon Larssen (1769–1831)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Jon Larssen»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Jon Larssen (1769–1831), som på Stortinget kjennes som Jon Larssen Smedseng (Smitseng) og som hjemme gikk under navnet Jo Larsso og Brækk-Jo, var jordbruker, fisker og industrimann i Vefsn.

Etter flere år som bruker i Almdalen, som han hadde overtatt etter faren, kom Jon i 1807 til det nærliggende bruket Brekka, som også kjennes under navnet Litj-Smedseng. Under Jons tid der utviklet stedet seg til et lokalt industrisentrum. Jon var eier av sagbruk og båtbyggeri. I tillegg hadde han utstrakt handel i skinn, huder og lær. Jon hadde noen arbeidere i sin tjeneste.

Jon var i 1814 en av dem som undertegnet Vefsns adresse til Christian Frederik. Jon var i 1814 også en av Nordlands valgmenn, og i slutten av dette året ble han valgt inn på Stortinget i 1815. Sammen med tre andre fra Nordlands amt, som var biskop Krogh, amtmann Berg og handelsmann Reener, reiste han sørover til Kristiania. Som stortingsmann var han blant annet med på å vedta Riksakten av 6. august 1815, som nærmere fastsatte forholdet mellom «De forenede Kongeriger» Norge og Sverige. Han var også aktiv i komiteen som arbeidet med spørsmålet om å gjøre daværende Hundholmen til Bodø kjøpstad.

To døtre, en sønn og en stesønn har gitt Jon stor etterslekt. Denne omfatter ingen færre enn tre ordførere, nemlig Arnt Matias Olsen (1821–1900) i Alstahaug, Bjarne Aaslid (1902–1956) i Hattfjelldal – han var også suppleant på Stortinget – og Kåre Vangen (1913–1989) i Vefsn. Jons etterslekt lever både i Norge og utenlands.

Biografi

Fødsel og oppvekst

Moderne terrengkart over Fustvatnet. Brekka ligger sør ved vannets østside (til høyre), mens Almdalen, som ikke vises på kartet, ligger videre sørover.

Trolig i begynnelsen av 1769 ble Jon Larssen født til jordbrukere Lars Jonsen og Berit Sjursdatter i Almdalen,[1] som ligger en halv mil sør for Fustvatnet. Jons dåp fant sted den 18. juni i Dolstad kirke.[1] Jon vokste opp sammen med to yngre brødre, nemlig Kristian Larssen (1775–1854) og Sjur Larssen (1777).[1] Den sistnevnte døde som barn.[1] Av Jons besteforeldre var det bare morfaren Sjur Sveinsen på Mjåvatnet som fortsatt var i live.[1]

Jon var tjue år gammel da faren døde, og som den eldste av to sønner var det han som måtte drive bruket videre.[2] Bruket i Almdalen var på ingen måte velstående, men de led heller ingen nød. På bruket hadde de husdyr som hest, okse, ku, bukk, sau, jømmer og geit.[3] Videre hadde de blant annet også en færing,[4] som trolig ble brukt til lofotfiske. Til og med et par bøker hadde de i huset.[2]

Ekteskap

Jon Larssen giftet seg den 2. oktober 1797 med Marit Olsdatter (1774–1820), som var datter av jordbrukere Ole Nilssen og Kristiana Mikkelsdatter på nabogården Myrneset.[5] Ekteskapet bestod til 1820, da Marit døde. De hadde ett barn:[5]

  • Marit Jonsdatter (1798–1883)

Som enkemann giftet Jon seg den 29. juni 1823 opp med Anne Arntsdatter (1794–1831), som var datter av Arnt Nilssen og Anne Olsdatter på Nedre Bjørnå.[5] De hadde to barn, og i tillegg hadde hun en sønn fra sitt tidligere forhold med klokker Kristoffer Olsen:[6]

Jordbruk og tilleggsnæringer

Etter flere år i Almdalen, som han overtok etter at faren Lars Jonsen døde, besluttet Jon Larssen å oppgi bygselen der.[7] Fra 1807 var han bruker på det nærliggende bruket Brekka,[7] som også kjennes under navnet Litj-Smedseng. Mens Almdalen lå vel en halv mil inne i et heller folketomt dalføre, hadde Brekka beliggenhet umiddelbart ved Fustvatnets østside, og i tillegg var det både elv og fossefall i nærheten. Brekka var på mange måter et gjevere bruk.

I tillegg til jordbruk, hadde Jon omfattende tilleggsnæringer, nemlig fiskeri, sagbruk og båtbyggeri.[8] På bruket fantes også smie og møllekvern. Ikke minst hadde Jon utstrakt handel i skinn-, hud- og lærvarer som han selv tilvirket.[7] For å drive alt, var Jon avhengig av ansatte, og han hadde flere lønnede arbeidere i sin tjeneste.[9] Både i Almdalen og på Brekka hadde Jon også drenger.[7] Disse var tjenestefolk, fosterbarn og en blanding av begge.[7] Etter at Jon kom til Brekka, hadde han stort sett alltid en gårdsdreng – og noen år to.[7] En av disse var unggutten Anders Nilssen fra Åkvika, som i en årrekke bodde der.[7]

Før Stortinget

Vefsns adresse til Christian Frederik. Jon Larssens navn sees nederst i dokumentet.
Side av Reeners (opprinnelig Elsters) fullmakt. Jon Larssen hadde en likedan.
Stortingssalen hvor Jon Larssen satt i 1815 og 1816. Bildet er fra 1836.
Se også: 1814 og 1814 i Nordland

1814 ble et begivenhetsrikt år for Norge – og for Jon Larssen selv. Året begynte slik som det i uminnelige tider hadde begynt i Nordland, nemlig med lofotfiske. Både menn og halvvoksne gutter satte seil og dro nordover. Både det pågående fisket og lange avstander til datidens politiske sentrum, Kristiania, gjorde at nyheten om den grunnlovsgivende forsamlingen på Eidsvoll ankom sent.

Den 5. juni var Vefsn menighet samlet i Dolstad kirke, hvor de avla ed på å forsvare Norges selvstendighet.[10] Deretter ble Vefsns adresse til regent Christian Frederik – som da var blitt konge – undertegnet på prestegården av Vefsns øvrighet, borgere og fremstående bønder, hvorav Jon selv. Adressen, som fulgte datidens fraseologi, ble trolig forfattet av soknepresten.[11] Den lød blant annet slik:[12]

«Ophøyede Prins! det er os ikke mueligt at tolke vore Glæders og Taknemmeligheds Følelser over, at De kom til os, da vort Rige var i Fare og forblev hos os, for at dele Farer med os Nordske. Held og Velsignelse hvile over Dem ædle Fyrste, som haver lagt Grunden til Vor Lykke, den Lykke at blive eet frit og selvstændigt Folk.»

På høsten ble Jon valgt som en av Vefsns valgmenn til valgforsamlingen i Bodø.[13] Nordlands amts valg til Stortinget i 1815 fant sted den 8. desember 1814 på Bodø gård.[14] Der valgte 38 valgmenn,[15] hvorav Jon selv, fogd Berg (32 stemmer), biskop Krogh (27 stemmer), amtmann Elster (19 stemmer) og gårdbruker Jon Larssen (14 stemmer) som representanter,[16] mens handelsmann Reener (13 stemmer), sorenskriver Holst (11 stemmer), gårdbruker Schjelderup (6 stemmer) og lensmann Jens Eliassen (6 stemmer) ble suppleanter.[16] Grunnet Elsters sykdom («Upasselighed») rykket Jon Larssen opp som 3. representant, mens 1. suppleant Reener ble 4. representant. Nordlands stortingsmenn ble således:[16]

Før de tok fatt på reisen sørover, ble de kommende stortingsmennene særlig oppfordret til for amtets del å arbeide for 1.) «Skolevæsenets Forbædring, hvortil vi formeener at der ved Kirkegodsets Salg vil kunne tilveiebringes det fornødne Fond», 2.) «Forbædring i Fiskeriernes Drift og en bedre Orden end den der i seenere Aar har fundet Sted», 3.) «Kiøbstæds Anlæg i vort Amt» og 4.) «bedre Indretning i Henseende til Medicinal Væsenet, med hvad viidere de maatte finde tienligt til Amtets Vel».[17]

Reiseveien var lang; først med skip til Namdalen i Nordre Trondhjems amt[18] og deretter landeveien trolig gjennom Østerdalen og videre til Kristiania. Dette er en antatt reisevei, og ingen kan med sikkerhet fastslå hvordan Jon tok seg sørover.

Stortingsmann

Se også: Stortinget i 1815

Den 1. juni 1815 samlet Stortinget seg, og den 3. juli fikk Nordlands stortingsmenn godkjennelse av sine fullmakter.[19] Den 5. juli ble Stortinget høytidelig åpnet av riksstattholder grev Essen,[20] som på vegne av kong Carl II hilste forsamlingen slik og fremførte en tale:[19]

«Gode Herrer og Norske Mænd, Præsident og samtlige Medlemmer af Norges Riges Storthing!»

På Stortinget var Jon med på å behandle flere viktige saker. Blant annet vedtok de Riksakten,[21] som nærmere fastsatte forholdet mellom Norge og Sverige – eller «De forenede Kongeriger», som personalunionen het. De behandlet også saker som adelskap, bank- og pengevesen (herunder «Sølvskatten»), sildefiske, lik arverett for bror og søster, opprettelse av norsk ridderorden og forbud mot «udenlandsk Luxus».[21][20]

Jon var medlem av tre komiteer, hvorav komiteen om land-, skog- og bergvesen og den kombinerte komiteen som drøftet spørsmålet om Bodø som kjøpstad.[22] Jon tok således del i arbeidet som førte til at Stortinget behandlet og vedtok lov av den 20. mai 1816, som gav Bodø kjøpstadsrettigheter.

Mellom slagene på tinget var det både fritid og festligheter. Den 24. august gikk Stortinget i flokk for å hilse på kronprins Carl Johan,[23] som også bød på storslått middag, blant annet ålefrikassé.[24] Den 7. oktober satt de igjen ved kongens taffel, denne gangen sammen med embetsmenn og deler av Oslos borgerskap.[23] Stortingets bønder spiste og drakk også hos en som kalles Wahlstrøm.[23] Den 25. august noterte slottsprest Pavels i sin dagbok: «Wahlstrøm gav i Dag en Dejeuner for Storthingsbønder, hvorved var en Sang og et Skraal, der samlede Folk paa Gaden.»[23] Det er uvisst hvorvidt Jon deltok. Stortingets borgere og embetsmenn så med mistenksomhet på Wahlstrøm, som de mente regjeringen hadde satt til å forføre bøndene.

I ett år var Stortinget samlet for gi det nyselvstendige kongeriket lover. Den 6. juli 1816 ble Stortinget oppløst av kronprins Carl Johan,[25] og Jon tok fatt på sin lange ferd hjemover. I alle fall til slutten av 1817[25] var Jon stortingsmann – eller Norges Rikes Representant (Norges Riges Repræsentant), som en av datidens benevnelser lød.

Etter Stortinget

I årene etter tiden på Stortinget, først og fremst i 1820-årene, opplevet Jon Larssen økende velstand.[26] Han døde i 1831 som en bemidlet mann,[27] vel å merke etter datidens forhold i Vefsn. Lensmannen i Vefsn brukte sju tettskrevne sider på fortegnelsen over Jons eiendeler, som i verdi nesten beløp seg til 500 spesidaler.[28] Velstanden på Brekka var ikke overdådig.[26] Velstanden lå delvis i hus- og arbeidsredskaper og delvis i varelageret fra Jons industriproduksjon.[26] Han etterlot seg blant annet sagbruk, naust og båter.[29]

I lokal tradisjon

Før fantes fortellinger om Jon Larssen.[30] En av fortellingene handler om da Jon angivelig møtte han Karel Joan, det vil si kronprins Carl Johan. Den går ut på at Jon, som i fortellingen skildres som langhåret og bærende på klær med sølvknapper i, tiltrakk seg franskmannens oppmerksomhet. Carl Johan gikk derfor til Jon, dro ham i håret og spurte om hva slags fyr dette var.[31]

Fortellingen finnes i sin helhet i Vefsn Bygdeboks særbind II (1973). Ludvig Stigen var gjengiver av fortellingen slik denne ble nedtegnet.[30] Stigen hadde hørt fortellingen av Kristian Jakobsen, som på sin side var sønnesønn av Kristian Larssen, det vil si Jons bror.[30]

Lokalhistorikere Kjell Jacobsen og Per Smørvik avviser denne fortellingen som en folkelig skrøne.[32] Dette synet støttes av Jon Larssen-biograf Andreas Martinsen av Nordenstjerne, som likevel mener at fortellingen bygger på virkelige forhold.[33] Fortegnelser over Jons eiendeler viser at stortingsmannen hadde sølv ikke bare i, men også utenpå sine klær.[33] Jon hadde blant annet skospenner av sølv, et sølvlommeur og et snushorn med sølvbeslag.[33] Også Jons kone hadde sølv i klærne.[34] Nordenstjerne mener således at fortellingens sølvknapper viser til disse gjenstandene eller – på et mer overordnet trinn – Jons velstand i alminnelighet.[33] Jon hadde god råd og gjorde lite for å skjule dette.

I litteratur

Et par kortfattede biografier finnes om Jon Larssen. En av dem inngår i Tallak Lindstøls verk Biografier (1914), mens en annen er forfattet av Reidar Svare i særbind II (1973) av Vefsn Bygdebok. I artikkelen Stortingsmenn fra Vefsn (2012) av lokalhistorikere Per Smørvik og Kjell Jacobsen omtales Jon. En samlet og bred fremstilling av Jons liv kom først med lokalhistoriker Andreas Martinsen av Nordenstjernes jubileumsbiografi Stortingsmann Jon Larssen (2014).

Genealogi

Patrilinje

Arnt Matias Olsen, ordfører i Alstahaug, var Jon Larssens stesønn.

Den kjente delen av Jon Larssens patrilinje strekker seg fra 1700-tallet (når usikre ledd regnes med: 1600-tallet)[35] til i dag.[36] I denne linjen er fornavnene Jon og Lars gjengangere, og Jons sønn Lars Jonsen var i alle fall den tredje som bar dette navnet. Patrilinjen går slik:[35][36]

  1. Lars
  2. Jon Larssen (om. 1641–e. 1701), Åremma
  3. Lars Jonsen (om. 1672–om. 1728), Åremma
  4. Jon Larssen (død i 1743), Reinfjellet
  5. Lars Jonsen (1739–1789), Almdalen
  6. Jon Larssen (1769–1831), Almdalen og Brekka
  7. Lars Jonsen (1830–1880), Granmoen (Hattfjelldal)
  8. Berner Kristian Larssen (1875–1907), Mosjøen by
  9. Leif Øvsteng (1903–1993), Mosjøen by
Kursiv tekst: forbindelsen er usikker.

Aner

Jon Larssens far var Lars Jonsen.[37] Han kom til på Reinfjellet, og etter at moren ble enke og giftet seg opp med Ole Andorsen, vokste Lars opp i Almdalen, som han senere overtok.[37] Lars' far var gamle Jon Larssen, som døde i 1743.[37] Med gamle Jon slutter den sikre delen av stortingsmannens patrilinje.[37] Ting antyder at gamle Jon var sønn av Lars Jonsen og Ingeborg Nilsdatter på Åremma, uten at dette lar seg fastslå.[37]

Stortingsmannens forfedre var stort sett jordbrukere på gårder som Almdalen, Reinfjellet, Mjåvatnet, Åkvika, Sovarneset og Tverå.[38] Han var også etterkommer av gamleklokkerne i Vefsn, det vil si Kristoffer Olsen og dennes svigerfar Baard klokker.[38]

Kjente etterkommere

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 4.
  2. ↑ 2,0 2,1 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 5.
  3. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), pp. 109–110 og 113–116.
  4. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 114.
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 26.
  6. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014, 3. utgave), p. 26.
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 7,4 7,5 7,6 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 6.
  8. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 7.
  9. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 8.
  10. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 10.
  11. ↑ B. Svare (1974), p. 350.
  12. ↑ Se: Vefsns adresse i 1814.
  13. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 11.
  14. ↑ Forsgren (1973), p. 118.
  15. ↑ Forsgren (1973), p. 117.
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 Lindstøl (1914), p. 34.
  17. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 44.
  18. ↑ Forsgren (1973), p. 115.
  19. ↑ 19,0 19,1 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 13.
  20. ↑ 20,0 20,1 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 15.
  21. ↑ 21,0 21,1 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 14.
  22. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 16.
  23. ↑ 23,0 23,1 23,2 23,3 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 17.
  24. ↑ Bolstad (2014), p. 68.
  25. ↑ 25,0 25,1 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 18.
  26. ↑ 26,0 26,1 26,2 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 30.
  27. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 29.
  28. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 92.
  29. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 34.
  30. ↑ 30,0 30,1 30,2 R. Svare (1973), p. 118.
  31. ↑ R. Svare (1973), p. 119.
  32. ↑ Smørvik og Jacobsen (2012).
  33. ↑ 33,0 33,1 33,2 33,3 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 20.
  34. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 71.
  35. ↑ 35,0 35,1 Martinsen av Nordenstjerne (2014), pp. 129–130.
  36. ↑ 36,0 36,1 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 35.
  37. ↑ 37,0 37,1 37,2 37,3 37,4 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 23.
  38. ↑ 38,0 38,1 Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 24.
  39. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 36.
  40. ↑ Martinsen av Nordenstjerne (2014), p. 39.

Litteratur

Biografisk litteratur

  • Lindstøl, Tallak: Biografier, volum av Stortinget og Statsraadet : 1814–1914 1914, [Oslo]. Steen'ske Bogtrykkeri.
  • Martinsen av Nordenstjerne, Andreas 2014 (14. januar). Stortingsmann Jon Larssen Mosjøen: Zahl Forlag. ISBN 978-82-93270-06-5.
  • Smørvik, Per og Jacobsen, Kjell: Stortingsmenn fra Vefsn, artikkel i publikasjon Vefsninger, ved Halse, Kristian (redaktør). 2012, Mosjøen. Forlagt av Vefsn Museumslag. ISBN 978-82-90775-42-6
  • Svare, Reidar: Frå gamal tid : Tru og tradisjon, volum av serie Vefsn Bygdebok 1973, Mosjøen. Forlagt av Vefsn kommune. ISBN 82-990173-1-9

Direkte relatert litteratur

  • Bolstad, Gunnar: Det første stortinget : 1815–1816 2014. Akademika forlag. ISBN 9788232103478
  • Forsgren, Ole P.: Året 1814 i Nordland, artikkel i Årbok for Helgeland 1973, volum av serie Årbok for Helgeland 1973, Mosjøen. Forlagt av Helgeland Historielag.
  • Jacobsen, Kjell: Overgangstid : Vefsnbygdene ca. 1820–1900, volum av serie Vefsn Bygdebok 1975, Mosjøen. Forlagt av Vefsn kommune. ISBN 82-990173-3-5
  • Jakobsen, M.: Alstahaug kanikgjeld : eller nu Hatfjelddalen, Vefsen, Tjøtta, Alstahaug, Herø, Nesne, Hemnes, Mo sognekald : en historisk statistisk beskrivelse efter originale utrykte og trykte kilder fra de ældste tider indtil MDCCCCXIV (1914) 1922, Mosjøen.
  • Jæger, Tycho C.: Adresser og fuldmagter, volum av serie Riksforsamlingens forhandlinger 1918, [Oslo]. Grøndal & Søns Boktrykkeri.
  • Lindstøl, Tallak: De enkelte Storting og Statsraadet, volum av Stortinget og Statsraadet : 1814–1914 1914, [Oslo]. Steen'ske Bogtrykkeri.
  • Svare, Bjarne: Vefsnbygdene fram til 1830, volum av serie Vefsn Bygdebok 1974, Mosjøen. Forlagt av Vefsn kommune. ISBN 82-990173-2-7

Indirekte relatert litteratur

  • Haffner, Vilhelm: Stortingets hus 1953, Oslo. Gyldendal Norsk Forlag.
  • Hoff, Gunnar: Representantenes godtgjørelse og boligforhold, artikkel i Spesialartikler, volum av Det Norske Storting gjennom 150 år, ved Kaartvedt, Alf (redaktør). 1964, Oslo. Gyldendal Norsk Forlag (kommisjon).
  • Munk, H. og Birkeland, M.: Storthings-Efterretninger : 1814–1833 1874, [Oslo]. Jacob Dybwards Forlag.
  • Pavels, [Claus] et al.: Første Deel, indeholdende Forhandlingerne i Juli, August og September Maaneder 1815, volum av Kongeriget Norges første ordentlige Storthings Forhandlinger i Aarene 1815 og 1816 1817 og 1818, [Oslo]. Trykt av Jacob Lehmann og Chr. Grøndahl.

Eksterne lenker

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Jon_Larssen_(1769–1831)&oldid=1821225»