Leksikon:Militærvesen
Militærvesen. Det eldste norske forsvaret var basert på folkevæpningen, både til lands og til vanns. (Se oppbud, leidang og skipreide.) Med utgangspunkt i kongens krigerfølge (hirden), samt lendmennenes og sysselmennenes huskarer ble det i slutten av 1200-årene også gjort forsøk på å bygge opp et mer profesjonelt hærvesen (Hirdskråen kap. 36 i NglL II). Men dette prosjektet ble trolig ingen suksess.
I løpet av senmiddelalderen forfalt leidangen som militær forsvarsordning. En norsk leidangsflåte skal visstnok ha stått i sjøen siste gang i 1429. Forsøk på å stille en tilsvarende folkehær basert på et slags legdsprinsipp i 1370-årene (se legd) mislyktes også. Og istedenfor folkevæpningen var det festningene med deres garnisoner, stormennene og deres væpnede svenner, samt utenlandske leietropper som preget m. mellom ca. 1350 og ca. 1600.
Økende spenning og hyppigere krig mellom de nordiske land etter 1550 førte til at den dansk-norske flåten ble fastere organisert allerede under Christian III (1537–59). I hans tid ble det også gjort et mislykket forsøk på å gjenreise leidangen. Hæren derimot ble en fast, statlig institusjon først noen tiår inn på 1600-tallet. Samtidig ble middelalderens festningsverker i byene utbygd, utbedret og tilpasset europeisk festningskunst på 1600-tallet, og det ble dessuten bygd en rekke nye festninger. Festningsbyene fikk faste garnisonsstyrker av vervede soldater på slutten av 1600-tallet, og garnisonsstyrkene satte sitt preg på garnisonsbyene gjennom hele 1700-tallet.
Militærvesenets øverste ledelse lå hos sentralmyndighetene i København. Flåten var felles for Danmark-Norge med hovedstasjon i København, mens hæren var organisert lokalt i Norge. Militærvesenet ble videre utbygd 1670–1720, og Danmark-Norge var relativt sett i europeisk sammenheng en sterk militærmakt på 1700-tallet. Grunnlaget for militærvesenet i Norge har bygd på den enkeltes verneplikt, og flåte og hær har i hovedsak bestått av utskrevne mannskaper. M. har, i langt større grad enn det sivile og geistlige embetsverket, hele tiden vært i støpeskjeen. Militærvesenet var på mange måter et eget samfunn med blant annet egne skoler, kirker, antrekk, pensjonskasser, næringsliv og rettsvesen.
Unionen med Sverige førte til drastiske reduksjoner av forsvaret. Festningene ble nedprioritert etter 1814, og garnisonsbyene ble militære skolebyer. Offisersskolene ble en viktig utdanningsinstitusjon i Norge på 1800-tallet. Militærvesenet ble en politisk fanesak på 1800-tallet. Synet som vant fram, ønsket å svekke den profesjonelle hæren og styrke den desentraliserte militsen med landvernet.
Flåten. Norges viktigste bidrag til fellesflåten var at det ble vervet og skrevet ut mannskap fra 1540-årene og fram til 1800-tallet. Det var vanskelig å skaffe folk til orlogsflåten, og mannskapsmangelen førte til en fastere rekrutteringsordning i 1705, se utskrivningsvesen. Fra 1540-årene og utover på 1600-tallet ble det flere ganger forsøkt å gjenreise et norsk sjøforsvar. I og med at fellesflåten var stasjonert i København, besto sjøforsvaret i Norge bare av en skjærgårdsflåte og i perioder defensjonsskip (s.d.). Etter forhandlinger skulle befolkningen i Bergenhus og Akershus len bekoste og vedlikeholde noen galeier og skjærbåter (s.d.), men det fungerte dårlig, og båtholdet ble avløst av galeiskatten (s.d.). I ]]1660-årene]] ble det bygd noen galeier i Bergenhus, men en skjærgårdsflotilje ble først organisert i 1680 ved opprettelsen av et garnisonerende galeikompani i Fredrikstad. Skjærgårdsflåten sto operativt under hæren, og rekrutteringen av mannskap skjedde gjennom innrulleringen i sjølegdene, og i noen grad av utskrivning i Nord-Norge. Skjærgårdsflotiljen flyttet til Kristiansand hvor et orlogsverft bygde fregatter, galeier og skjærbåter fra 1686. Skjærgårdsflotiljen hadde 1710–20 stasjon i Fredrikstad, men også Stavern var en viktig operasjonsbase for flåten. I 1750 ble arbeidet satt i gang for å få et galeiverft og en fast flåtestasjon i Norge, og Fredriksvern i Stavern sto ferdig i 1760. Etter 1814 ønsket man å flytte hovedbasen lenger inn i Oslofjorden, og fra 1850 var Horten hovedstasjon. Marinen ble forsiktig bygd opp etter 1814, en oppbygging preget av teknisk utvikling og en plan fra 1836 som pekte i retning av en skjærgårdsflåte. Langs kysten ble det bygd flere opplagshavner, verft og festninger på 1800-tallet.
Hæren. Landslovens forsvarsordninger ble gjentatt i C. 4. no. lov, men m.a. Kalmarkrigen viste behovet for en fast organisert hær. Overgangen til en fast, statlig hær begynte i Danmark 1614, mens den norske hær ble opprettet ved krigsordinansen 18. jan. 1628. Soldatlegden (s.d.) dannet kjernen i det norske landsforsvaret. I 1640-årene under Hannibal Sehested ble hæren utvidet og fastere organisert med yrkesoffiserer, et utskrivningsvesen (s.d.) og et justisvesen, se militær jurisdiksjon. Den norske hær har hovedsakelig bestått av utskrevne fotsoldater i infanteriet, men andre spesialiserte våpengreiner vokste også fram i andre halvdel av 1600-tallet. Fra senmiddelalderens rosstjeneste (s.d.) utviklet kavaleriet seg ved opprettelsen av et eget rytterregiment ved reskr. 28. apr. 1663, nærmere fastsatt ved dragonforordning 30. apr. 1692, se utrederkvarter. Artilleriet ble opprettet som selvstendig våpenart ved res. 24. juni 1685, og en fortifikasjonsetat (s.d.) ble etablert ved res. 6. nov. 1685.
Stattholderen eller lensherren på Akershus var den øverste militære leder i Norge, men fra 1699 ble det opprettet eget embete som Kommanderende general. Militærvesenets organisasjon fulgte europeisk mønster, se Hærens offiserer og struktur.
Norge var i særklasse i europeisk sammenheng med sin store, utskrevne hær. Den desentraliserte, vernepliktige hæren bygde hele tiden på militsorganisasjonen fra 1600-tallet. Hæren var organisert lokalt, og øvelsene foregikk på kirkebakken etter kirketid på søndager, men i løpet av 1700-tallet fikk alle kompaniene egne eksersisplasser, også kalt -moer. Kompanisjefene hadde bolig i sitt distrikt på såkalte sjefsgårder, og militært utstyr ble lagret i kirkene, senere i telthus (s.d.). Hæren besto av utskrevne, vervede og løsere organiserte borgervæpninger (s.d.). I tillegg var det, spesielt i krisetider, organisert reservestyrker som landdragoner (s.d.), også kalt «De utvalgte», 1673–1720, landvern 1742–1764 og fribataljoner 1807–1814, se oppbud (II). Den vervede delen av hæren var ikke stor, men den utgjorde besetningen i festningene i form av artilleri og to vervede infanteriregimenter som gjorde garnisonstjeneste. Det var altså den vervede delen av hæren som var stasjonert i garnisonsbyene, og de vervede soldatene ble rekruttert i byene.
Militærvesenet ble rustet opp i det tidlige eneveldets tid til etter Store nordiske krig. Antallet utskrevne infanterikompani ble mer enn doblet under Store nordiske krig, fra 70 til 150. Denne hærstyrken ble beholdt gjennom hele 1700-tallet. Unionen med Sverige førte til drastiske reduksjoner i hæren ved vernepliktsloven av 5. juli 1816. Regimentsordningen ble erstattet av brigader og mindre korps, og hæren gjennomgikk flere store omorganiseringer (lov 22. juli 1833, kongelig resolusjon 28. juli 1866, 13. juli 1887). M.R./S.I.
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |