Reise i Norge 1784
Reise i Norge 1784 er briten William Coxe' beretning om sin rundtur på Østlandet fra 4. til 17. september 1784. Boka, som ble utgitt på norsk av Universitetsforlaget i 1975, er et utdrag fra hans Travels into Poland, Russia, Sweden and Denmark interspersed with historical relations and political inquiries. Boka ble først utgitt i tre bind i 1790, og så i et nytt opplag i 1802. Den ble blant annet i Encyclopedia Britannica nevnt som et svært viktig verk for den som ville finne kunnskap om Norge. Coxe var en av de første turistene i Norge, og hans verk er den første lengre, samtidige beskrivelsen som vi kjenner om Norge skrevet av en utlending.
Nøyaktighet
En må forvente at steds- og personnavn blir unøyaktig gjengitt; på denne tida hadde nordmenn selv bare vage oppfatninger om et navns skrivemåte. Stort sett er det enkelt å gjennomskue navnene, men i noen tilfeller er de såpass forvrengt at det kan være utfordrende å finne ut av det. I det følgende er skrivemåten gjengitt i parentes der det er betydelige avvik.
Mange av opplysningene han gir kan vi verifisere gjennom andre kilder, og det er derfor mulig å danne seg et bilde av hvor nøyaktig han var. Da 1802-utgaven kom skrev han selv i annonsen at det ikke var funnet noe vesentlige feil. Det er nok i stor grad riktig, han ser ut til å være etterrettelig om det meste. I noen tilfeller ser man at det er forskjeller mellom hans beskrivelse av norske forhold i delen om Danmark og delen om Norge; for eksempel oppgir han forskjellig antall soldater i Norge i de to delene. Boka ble skrevet over flere år i en ellers travel hverdag, så slike feil må man nesten forvente - i hvert fall før dataalderen.
Det var en feil som må beskrives som vesentlig som han ikke hadde fanga opp, nemlig i den innledende beskrivelsen av Norges geografi. Han skriver der at Norge fra naturens side er delt i Nord-Norge og Sør-Norge, og at disse er delt av den lille svenske provinsen Herndahl. Vi vet fra andre deler av verket at han brukte et Norgeskart fra den engelske utgaven av Pontoppidans verk, Natural History of Norway utgitt i London 1755. Der står det at Båhuslen (Bahus) ble avstått til Sverige i 1658, hvilket er korrekt. Men det står også feilaktig at en del av Trondheim kalt Herndal ble avstått i 1660. For det første er det her en sammenblanding mellom Herjedalen og Trondhjems len. Herjedalen hadde blitt avstått til Sverige allerede i 1645, ved freden i Brömsebro. I 1658 ble så Båhuslen og Trondhjems len avstått til Sverige i freden i Roskilde. Trondhjems len ble gjenerobra allerede samme år, og ved freden i København i 1660 ble lenet tilbakeført til Danmark-Norge. Tilstanden Coxe beskriver var altså ikke noe som eksisterte på hans tid, da delinga bare varte en kort periode i 1658. Han reiste ikke utafor det sentrale østlandsområdet, og kunne dermed ikke selv konstatere at beskrivelsen i Pontoppidans verk var gal.
Norges historie
Coxe' beskrivelse av Norges historie er svært kortfatta. Han starter med Håkon V Magnusson og går via dennes dattersønn Magnus VII Eiriksson videre til Håkon VI Magnusson. Dermed er han framme ved Kalmarunionen, da Margrete Valdemarsdatter ble dronning i alle de tre skandinaviske riker. Han forteller at Gustav Vasa løsrev Sverige, men at Norge forble knytta til den danske kronen. Han har ikke noe annet å si generelt om Norges historie, men i beskrivelsen av de enkelte steder han besøkte kommer det fram mye annet.
Norges geografi
Etter den tidligere nevnte beskrivelsen av Norge som delt i to deler, med en svensk provins mellom, beskriver han kort Nord-Norge, og nevner spesielt Nordkapp. Nord-Norge har to distrikter, Nordland og Finnmark, som ligger under provinsen Trondheim (Drontheim). Han beskriver så Sør-Norge, som han omtaler som «det egentlige Norge»[1]. Denne landsdelen består av de fire provinsene Akershus eller Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Vi ser at han omtaler amt som distrikter og stiftamt som provinser, hvilket er en forståelig og anvendelig beskrivelse.
Befolkninga
Ved hjelp av en tabell om fødsler og dødsfall fra 1777 til 1783 regner Coxe ut et omtrentlig folketall. Utregninga hans er interessant, for den treffer godt i forhold til folketellinga 1769 og gir dermed en pekepinn om at denne metoden er egna for perioden. Det han gjør er følgende:
- Han deler det totale antall fødsler, 165 042, på sju år og får et snitt på 23 577 fødsler/år.
- Han deler det totale antall dødsfall, 123 100, på sju år og får et snitt på 17 585 dødsfall/år.
- Han antar at 1 av 35 dør hvert år, og dette vil gi et folketalll på 35 ganger 17 585, det vil si 605 475.
- Han sier videre at den vanligste måte å beregne folketallet på er å gange antall fødsler per år med 30, hvilket gir 707 310.
- Han legger så på for eventuelle utelatelser, og anslår den sannsynlige befolkninga i Norge i 1784 til mer enn 750 000.
I delen om Danmark hadde han allerede oppgitt antallet 723 141. Dette er noe lavere enn folketellinga 1769, som registrerte 723 618 innbyggere. Den neste fasiten vi har er folketellinga 1801, da det ble registrert 883 603 innbyggere. I 1784 befinner vi oss 15 år etter 1769-tellinga og 17 år før 1801-tellinga, så at vi på det tidspunktet hadde i overkant av 750 000 innbyggere ser ut til å stemme godt. Det kritiske i en slik utregning er tallet man ganger det gjennomsnittlige antall fødsler med; det vil variere mellom ulike perioder, men forholdstallet 30 vil stemme godt for store deler av 1700-tallet.
Han sier også noe om folkeslaget. Nordmennene er av samme rase som danskene, og er forent med dem i religion. De snakker samme språk som danskene, men med en nødvendig iblanding av dialektuttrykk. Coxe har tilegna seg informasjon fra presten Jacob Nicolai Wilse (1735–1801), som forteller at de kondisjonerte i byene talte et renere dansk enn det er alminnelig i Danmark, men med noen norvagismer. Mot grensa til Sverige ble det brukt mange svenske ord. Coxe mener at setningsmelodien ligner mer på den svenske enn den danske, men at dette er mindre merkbart langs kysten på Vestlandet (som han ikke besøkte), da folk der hadde mer samkvem med danskene.
Militæret
Coxe forteller at Norge har en egen hær. I delen om Norge forteller han at den besto av 24 000 infanterister og 6000 kavalerister, mens han i delen om Danmark forteller at den norske hæren hadde 31 000 infanterister og omkring 5600 kavalerister. Soldatene beskrives som tapre og sterkt knytta til sitt land. Han forteller at enhver bonde som ikke er født i en by eller på et adelsgods «er soldat fra fødselen»[2] og innrulleres når han er 16 år gammel. Når han er 26 overføres han fra den yngre til den eldre milits, og når han er 36 blir han dimittert.
Lover og regler
Det berettes at Norge har en egen lov, som ble samla av Griffenfeld (Grieffelfeld) under Christian V. Coxe forteller at i kraft av denne loven er bøndene frie, med unntak av noen adelsgods nær Fredrikstad (Frederickstadt). Selv de han omtaler som livegne har vern i loven, for godseierne kan ikke ha mer enn ett priviligert gods, og det stilles krav til adelen. Han mener at denne loven har en heldig virkning, og at enhver som reiser i dobbeltmonarkiet må se forskjellen på den frie norske bonde og den livegne danske jordbruker.
Han omtaler odelsretten som «en merkelig skikk»[3]. Coxe mener at det at bøndene har rett til å kreve å få kjøpe tilbake slektsgården hvis de har odelsrett er en god ting fordi det betyr at bondes kjærlighet til sin slektsgård styrkes, og at han derfor gjør alt han kan for å forbedre den. Samtidig påpeker han at det er negativt at når eieren ikke har odel, vil han kvie seg for å forbedre gården fordi den som har odelsrett kan kreve å kjøpe den ut når som helst.
En konsekvens han av bøndenes frihet og odelsretten er at bondeslektene er opptatt av sin ætt. Han nevner også at bøndene ikke lar døtrene gifte seg under sin stand. Coxe skriver at bøndene er frimodige og åpne, men uten å være uforskammede - de kryper ikke for sine overordna, men viser allikevel passende respekt. Bøndene hadde bedre materielle forhold enn han hadde sett noe annet sted med unntak av deler av Sveits. Her må det sies at han nok bare besøkte sjøleiende bønder med gårder av en viss størrelse; blant husmenn var det fattigdom som var regelen.
Klær
Coxe syntes at de norske bøndene var godt kledd, i tøy de selv vevde. Et av stoffene ligna på det man finner i Skottland. Mennene hadde hovedsakelig frakker i steinfarga tøy. Kvinnene gikk gjerne bare i skjørt og serk med en krave opp til halsen og tørkle om midjen når de arbeida. Han lot seg imponere av de norske kvinnene, og skriver at de «som regel er meget velskapete».[4] Klærne deres gjorde dem ikke mindre attraktive, for «klesdrakten [fremhever] deres figurer på en svært flatterende måte»[5].
Mat
Den vanlige maten hos bøndene var melk, ost, tørka eller salta fisk og flatbrød. Bare en sjelden gang ble det servert ferskt eller salta kjøtt. Han er fascinert av flatbrødet, særlig av at det går så raskt å steke det. Under reisa fikk han se ei kvinne som stekte flatbrød, og fikk vite at ei kvinne kunne bake nok flatbrød til familien for et helt år på bare én dag. Han forteller også at i nødsår blanda de inn bark i melet og lagde barkebrød. Han nevner også bruk av mose og lav, som blir anbefalt som meget god næring.
Bøndenes luksusmat omtaler han som sharke, kjøttskiver som er salta og vindtørka som spekekjøtt. Han beskriver også grøt av havre- eller byggmel som en lekkerbisken, og særlig god blir den om man har oppi ei spekesild eller salt makrell.
Potetene hadde ikke slått skikkelig gjennom Norge, men Coxe nevner at de finnes. Han sier at de ikke bli like store som andre steder på grunn av den korte sommeren.
Klima
Kilden til Coxe' opplysninger om klimaet er presten Jacob Nicolai Wilse. Han beskriver årstidenes gang, og konkluderer at mars i London er som april og begynnelsen av mai i Norge, og mars i Norge er som januar i London. Dermed sår man ikke før 20. mai, og allerede i slutten av august kommer det en frostperiode.
Temperatursvingningene er store i Norge, betydelig større enn svingningene andre steder på samme breddegrad.
Primærnæringene
Kulda og den korte sommeren gjør det vanskelig å dyrke nok korn i Norge, og Coxe forteller at det bare er Hedmarken, Toten og Ringerike som er sjølforsynte med korn. Resten av landet er avhengig av korn fra Danmark, som har enerett på å forsyne den Sønnafjelske (Sudenfields). Noen steder vokser kornet så godt at det kan skjæres bare fem-seks uker etter at det er sådd, mens det andre steder ikke blir modent. Selv om bøndene er flinke til å dyrke opp all egna jord, nytter det ikke å produsere nok.
Coxe forteller om hesjing, som bøndene bruker for å tørke korn som har blitt utsatt for kraftig regn. Ofte må de også tørke kornet i små trehus med ovner.
Beitemarker er det på den annen side nok av, og det er derfor mye kveg i Norge. Han sammenligner husdyrbruket med det han kjenner fra Sveits, med fjellbeite på sommeren og fjøs på vinteren.
Fisket nevnes som særlig viktig på Vestlandet. En bieffekt av fisket er at denne landsdelen også forsyner den dansk-norske marinen med de beste sjømennene. Fiskeslagene som er viktigst er torsk, lange og hvitting, mens silda ikke er like lønnsom som tidligere ettersom svenskene fanger mer enn tidligere og dermed hindrer silda i å nå norskekysten. Laks omtales som den mest verdifulle fisken. Makrellen er tallrik, men mange kvier seg for å spise den fordi de mener at makrellstimer angriper og spiser mennesker.
Skogbruket skaffer eierne store rikdommer, er treverk brukes til svært mange formål. Han nevner spesielt at de fleste hus bygges i tre, fordi det koster for mye å transportere stein og kalk. Han skriver også at tre brukes til veibygging, og at nord i landet er veiene nesten alltid anlagt på tømmerstokker. Svedjebruk nevnes, og han sier at dette er svært skadelig for skogen. På dette tidspunktet var svedjebruk egentlig ikke tillatt, og ble stort sett bare praktisert på Finnskogen, men Coxe ser ut til å tro at det kan være mer utbredt. Han forteller også at bjørka er svært fin i det kalde klimaet, og at den er godt egna til taktekking fordi neveren ikke råtner. En kan også få en slags vin fra bjørka ved å tappe sevje.
Steder og personer
Det følgende er en oversikt over reiseruta Coxe hadde, med korte notater om hva han gjorde og hvem han traff de enkelte steder.
Fredrikshald
Fredrikshald (nå Halden) ble besøkt 4. september. Her beskriver Coxe Tista og Tistedal, havna og Fredriksten festning (Fredericsstein). Han er særlig interessert i Karl XIIs død, og snakker med Bent Engelsson (Benk Enkelson), som skal ha vært til stede som ung kanonér i 1718. Bent skal ha vært 96 år gammel i 1784, og var dermed rundt 30 da svenskekongen falt. Gjennom en tolk spurte han ut gamlingen, som var overbevist om at kongen falt for ei kule avfyrt fra kastellet, og ikke fra Overberget slik noen mente. Coxe avviser tanken om en svensk konspirasjon som endte i snikmord.
Fredrikstad
Coxe besøkte Fredrikstad 4. til 6. september. Han beskriver Glomma, Fredriksten festning og Kongsten fort. Festningen omtales som det mest regulære festningsverk i denne delen av Norge. Han nevner bybrannen som fant sted 19. august 1784, bare drøyt et par uker før han kom til byen. Han nevner også slaveriet og straffangene.
Moss
Den 6. september kom han til Moss. Der besøkte han Moss Jernverk, eid av Bernt Anker (Mr. Bernard Anker). Han sier at byens beliggenhet er overmåte romantisk, og at den deles i to av Mosseelva med Mossefossen.
Skyssjordet
På kvelden den 6. september kom Coxe til Skyssjordet (Skydjord) i Ås, der han overnatta på et vertshus. Landsbyen han beskriver er trolig grenda Nordby.
Christiania
7. september nådde Coxe Christiania. Han kom over Ekeberg, der han beskriver utsikten som «det vakreste syn jeg noen gang har sett»[6]. Han forteller at byen oppfattes som Norges hovedstad fordi Høyesterett har sete der. Bebyggelsen ligger rundt Bjørvika (the bay of Biorning). Byen er delt i tre: Selve Christiania, det vil si Kvadraturen med forstedene Vaterland, Pipervika og Fjerdingen; Akershus festning; samt Opsloe eller Ansloe, det vil si Gamlebyen. Han beskriver de forskjellige delene, og nevner spesielt blant annet Christiania latinskole. Han nevner også Deichmans boksamling, som skulle bli kjernen i et bibliotek i byen. Carl Deichman hadde testamentert samlinga til byen i 1780, og biblioteket ble åpna i 1785, altså året etter Coxe' besøk. Han forteller videre om beleiringa av Akershus 1716, som han daterer til 1717.
Havna beskrives som et travelt handelssted. Her nevner han jernverkene i området og forteller om kvaliteten på norsk tømmer, som er en viktig eksportvare. Han nevner at det var 136 priviligerte sagbruk ved Christiania, hvorav hundre var eid av slekta Anker. Dette bringer oss videre til møtet med Bernt Anker. Han snakka godt engelsk, «nesten like godt som en innfødt»[7] og tok Coxe godt imot. De besøkte Vækerø (Vickery) og Bogstad (Bockstadt). Coxe reiste fra Christiania 10. september, og fikk med seg et introduksjonsbrev fra Bernt Anker.
Lier
Ved Gjellebekk i Lier så Coxe marmorbrudd, hvor man hadde tatt ut stein til kirkebygging i København, men som i 1784 ikke ble drevet lenger. Midt i bruddet sto en marmorsøyle til minne om Frederik Vs besøk. Han nevner så Paradisberg, som må være i nærheten av Tranby hvor man i dag finner Paradisbakkene. Derfra kunne han se inn i fjellheimen og ned til Drammen.
Drammen
Coxe ankom Drammen 10. september, og forteller at det egentlig er tre byer: Bragernes (Brægnetz, Strømsø (Stromsoe) og Tangen (Tanger). Han forteller om Drammenselva (the Drammme) og tømmereksporten over byens havn. Han fortsatte så videre oppover langs Drammenselva, og kryssa ved Hokksund.
Kongsberg
Han nådde Kongsberg i skumringen 10. september, etter en drøy tur på steinete veier. Her fokuserer han særlig på gruvene, og forteller mye om verdien av sølvet som tas ut. Coxe overnatta i Kongsberg, og så byen den 11. september.
Modum
Den 11. september, etter å ha gjort seg ferdig med Kongsberg, reiste han videre til Blåfargeverket i Modum. Han dro via Hokksund, men kryssa denne gangen ikke elva. Da han kom fram ble han skuffa, for han hadde trodd at Fossum var en landsby av en viss størrelse. Det ble etter hvert oppklart at Fossum var gården ved verket, og at det var ei grend i nærheten som ble kalt Modum. De overnatte hos inspektøren på Fossum, som tok den vennlig imot selv om de kom etter mørkets frambrudd. Dagen etter ble det omvisning på Blåfargeverket.
Turen gikk videre til Skuterud, som han omtaler som en liten landsby. Der så han på kvartsgruvene, som leverte til Blåfargeverket.
Krødsherad
Fra Skuterud dro Coxe videre til Olberg i Krødsherad. Undervei kryssa de Snarumselva på en flåte. De overnatta på Olberg, og reiste neste morgen videre til Skjærdalen (Skerendal) på Ringerike.
Ringerike
Han omtaler Skjærdalen som en liten landsby der Skjerva renner ut i Tyrifjorden. Landsbyen han viser til er det som har utvikla seg til Tyristrand der Skjærdalselva renner ut i fjorden; Skjærdalen er nå navnet på en del av dette tettstedet og dalen elva renner gjennom. Der fikk de bo i et hus ved et sagbruk. Da de skulle betale fikk de vite at det ikke kosta noe for verken overnatting eller kost, for det var ikke et gjestgiveri slik de hadde trodd. Huset tilhørte sagbrukseieren, som hadde sendt over ei tjenestejente for å servere kveldsmat.
Etter overnattinga i Skjærdalen rodde de over Tyrifjorden, og kom til Hole. Coxe omtaler Ringerike som det mest fruktbare området i Norge. De reiste over Stein, og så ruinene av Stein kirke ved gården. De så også festningsvoller, som fikk ham til å konkludere med at stedet tidligere hadde vært ganske viktig. Ikke langt unna så de Halvdanshaugen, som han forteller at innbyggerne sier var grava til Halvdan Svarte. De reiser videre over Norderhov, hvor Coxe nevner slaget ved Norderhov. Etter dette ble veien dårlige, og ved et tilfelle velta vogna selv om de var svært forsiktige.
På Sætrang spiste de i ei bondestue mens hestene ble bytta. Han beskriver det som et lite sted med bare ett rom med to senger, men det var «så rent at det ville ha gjort ære på en herregård»[8]. I rommet så han et trykk som viste Struensee som ble pint av djevler, og antok at folk nok tok ivrig imot slike trykk etter Struensees fall.
På reisa videre opplever han fantastisk natur, og sammenligner igjen Norge med Sveits. Strålene fra solnedgangen som traff snødekte fjelltopper gjorde et sterkt inntrykk.
Hadeland
På Hadeland overnatta de på Vang i Jevnaker, rett ved Randsfjorden. Veien gikk neste dag videre nordover, og de rodde over flere vann på veien mot Gran. På Granavollen (Granewolden) så han søsterkirkene, som han beskriver. Han klarte ikke å finne ut hvor gamle kirkene var, men antok at de var like gamle. Det er en grei antagelse, det er mindre enn femti år mellom dem. Ved Dælen måtte de stoppe for å få reparert hjulene, som var ødelagt av de dårlige veiene. Han forteller at det i dette området er mye ulv og bjørn som gjør skade på buskapen, men som heldigvis sjelden angriper mennesker. For å sikre seg mot rovdyr har gjeterne store hunder av Newfoundland-rasen. Hundene er utstyrt med halsbånd med lange pigger for å beskytte halsen mot rovdyrbitt.
De fortsatte på Kjølvegen (Kiolway), som var den verste veien så langt. Vogna velta flere ganger, og Coxe var usikker på om noen tidligere hadde våga seg over med vogn. Etter en tid kunne han se både ned til Randsfjorden i sør og opp i fjellheimen mot nord.
Toten
Fra Hadeland kom følget til Toten, der de kryssa det han beskriver som en elv som het Eina (Ana). Dette er nok Einavatnet, som er smalt nok til å kunne oppfattes som ei elv. De kom til Teiterud (Titerud) ved Einavatnet, hvor de overnatta. Til kvelds fikk de ørret som veide omkring seks pund, og han forteller at det var rikelig med ørret i vannet.
14. september reiste de videre over Toten. De bytta hester på Kvikstad og Lund, og nådde etter hvert Mjøsa (Mioss).
Hedmarken
Fra Toten rodde de over Mjøsa. Han så Nes, som han omtaler som en liten, men pen landsby. Etter om lag to rimers roing kom følget til Hamar (Hammer), som han omtaler som en herregård. Han forteller at det tidligere lå en by med 2000 innbyggere her. Etter en tur til domkirkeruinene rodde de videre nedover Mjøsa. Etter noen kilometer gikk de i land, og dro inn til Hjellum, og fortsatte på land gjennom et tynt befolka skogsdistrikt. De rodde over Glåma, som han forteller at noen steder er like bred som Themsen ved Henley. Han forteller at det den 15. september var rimfrost, og at isen på vannet la seg tykk som en «half-a-crown»-mynt.
Kongsvinger
Ved Kongsvinger så Coxe Kongsvinger festning, som han omtaler som uinntagelig. Han nevner den flotte utsikten over Glomma og Vingersjøen (Wingen).
Her slutter William Coxe' norske reise; han dro fra Kongsvinger over Magnor inn i Sverige, og nevner ikke noe om den strekningen.
Referanser
Kilder
- Coxe, William: Reise i Norge 1784. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1975.