Solli (løkke)

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
(Omdirigert fra Solli (løkke i Oslo))
Hopp til navigering Hopp til søk
Døderleins løkke i daværende Drammensveien 20 (idag del av Henrik Ibsens gate 60 - Handelsbygningen). I bakgrunnen, med den gang adresse Drammensveien 26-40 sees Det engelske kvarter, i dag Ind-Eks-husetSolli plass.
Foto: Oslo Museum (1900).
Hovedbølet, beliggende der hvor Oslo Handelsgymnasium ligger i dag.

Solli var en byløkke ved nåværende Solli plass i Oslo.

Solli er en av de første løkkene vest på Bymarken. I 1716 fikk kjøpmann Hans Andersen Holm bevilling på en løkke på 11 mål ved Drammensveien. Bevillingen fikk han av eieren av naboløkken, borgermester Niels RollPetersborg. Det var lett å skaffe seg tomt på Bymarken. Holm kalte løkken for «Sollied». Ved matrikuleringen i 1736, fire år etter Holms død, var det både stue og urtehage på Solli. Dette var en tid preget av natursvermeri, og i løpet av 12 år ble prisen på Solli 2 ½-doblet. Den rike kjøpmann Henrich Calmeyer d.y. måtte gi 800 riksdaler for Solli i 1758. Han hadde også hage inne i byen, der han hadde fylt ut sumpen ved boligen sin i Fred. Olsens gate 11, ved dagens Jernbanetorget. Han fikk først bevilling på et større areal der Nasjonalbiblioteket nå ligger, og kjøpte så løkke nr. 333 etter skredder Søren Bloch, hvor Oslo Handelsgymnasium ligger. Da var løkken på over 52 mål på et smalt platå langs Drammensveien, i dag Henrik Ibsens gate, men med fin utsikt over fjorden. Fra Uranienborg gikk det en bekk nedenfor Incognito, mellom Sommerro og Skinderstuen og over Sollis marker til Munkedammen.

Ved salget etter Calmeyers død i 1768 hadde hovedhuset ikke mer enn to rom, kammers og kjøkken, pluss stall, fjøs, låve og en inngjerdet frukt- og urtehage. Fredrich Wexahl måtte gi 2000 riksdaler i 1768, mer enn det dobbelte av prisen på Calmeyers bygård. Løkkene ved Drammensveien var blitt populære.

Claus Pavels kjøpte løkken i 1815 og beholdt den til sin død, selv om han ble biskop i Bergen. Hans enke delte Solli. Den østligste delen mot Løkkeveien ble i 1825 solgt til stadsfysikus Jens Døderlein, Karl Johans livlege. På folkemunne het den Døderleins løkke, og ble revet i 1916 for å gi plass til Handelsbygningen, overfor Nobelinstituttet. Selve hovedbølet med to etasjer, ni værelser og 28 vinduer og gavlen mot veien ble solgt til byskriver Johan Henrik Rye, som solgte den til professor Søren Bruun Bugge, som solgte størstedelen videre i 1828 til statsråd Hans Christian Petersen, som eide naboløkken.

Han solgte hovedbølet, som nå var på bare 2 ½ mål og som ble leid ut som forlystelsessted med janitsjarmusikk og to kjeglebaner til små private selskaper. Avisannonser henvendte seg til «honette personer». Det ble arrangert «præmiespil» om «snekke med segl, dræg og fiskeredskaber», «smuk mahogny træes komode» og «smukt emailleret sølvforgyldt snusdaase». På festdager kunne man få se «en med bengalsk ild oplyst luftballon opstige». Forlystelsesstedet kunne også begrense pågangen; en annonse nevner at «Entreen er fri for herrer. For damer betales om søndagen 12 sk. skilling til salonen».

Midt på 1800-tallet tapte stedet seg i folks omdømme, og arkitekt Paul Due kjøpte stedet billig i 1868. Han leide det først ut som boliger, men rev det i 1880-årene og bygde Det engelske kvarter. Komplekset ble svært populært, Drammensveien ble et yndet promenadestrøk, og torget ble derfor kalt Lapsetorvet, i dag Solli plass.

Etter salget av hovedbølet på Solli satt statsråd Petersen igjen med den største løkken, Solliløkken på åtte mål, og oppførte et gjestfritt hus i 1830- og -40-årene, tegnet av Christian Heinrich Grosch. Her bodde han med frue, fem barn, tre tjenestepiker og to tjenestedrenger. Dette er den første helårsbolig i strøket og innledet villaenes epoke langs Drammensveien. Den siste eier var grosserer Berven. Etter hans død ble løkken solgt til Kristiania kommune, og i 1930-årene ble hovedhuset revet for å gi plass til Oslo Handelsgymnasium.

En tredje, større del av Solli solgte bispinne Pavels for 2500 spesidaler til Universitetet, som også kjøpte en liten høyderygg langs Drammensveien som fremdeles hørte til Bymarken. På ryggen lå det et lite magnetisk observatorium, som senere ble revet for å gi plass til Universitetsbiblioteket, i dag Nasjonalbiblioteket. Nærmere sjøen bygde Universitetet et astronomisk observatorium. Professor Christopher Hansteen skriver i 1846: «Observatoriets beboer er nødt til at holde hest, da han hver dag maa hente en tønde vand fra byen for at forsyne saavel vagtmesteren som sin egen familie, og da veien, som hver mand bekjendt, om høst og vaar, især for Observatoriets kvindelige beboere, er impassabel for fodgjængere.»

Kilde

  • Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Oslo 2007.


Koordinater: 59.91433° N 10.71908° Ø