Hallvardskatedralen
Hallvardskatedralen, også kjent som Hallvardskirken eller Oslo domkirke, var domkirken i middelalderens Oslo. Ruiner av kirken er bevart i Minneparken. Den sørlige delen av ruinene ble i 1960-åra lagt under betonglokk på grunn av utvidelsen av Bispegata. Kirken var viet til St. Hallvard, som er byens vernehelgen.
Historie
Katedralen ble oppført under Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet. De viktigste delene må ha vært ferdige før 1130, da Sigurd Jorsalfare ble gravlagt ved sørveggen i koret. Opprinnelig var den en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. I årene 1265–1268 ble den utvidet med et gotisk kor mot øst. Bispeborgen ble forbundet med katedralen med en trebro over Nordre strete.
Etter reformasjonen fortsatte Hallvardskatedralen å fungere som byens domkirke. Kirken klarte seg nokså bra gjennom bybrannen i 1624, og var hovedkirke for Christiania helt til 1639 da Hellig Trefoldighets kirke sto ferdig. Den begynte etter dette å forfalle, og i 1669 ble det bestemt at den skulle rives. Stein ble brukt til byggearbeider på Akershus festning og som gatefundament på Grønland. Etterhvert ble det bygget over ruinen.
På 1800-tallet startet arbeidet med jernbanen i området, og ruinene ble avdekket gjennom byggearbeider og arkeologiske undersøkelser. Gerhard Fischer ledet den siste fasen av dette arbeidet, og i begynnelsen av 1920-åra var hele ruinen synlig. De var den viktigste attraksjonen da Minneparken åpnet i 1932.
Med behovet for bredere veier i 1960-åra ble det besluttet å legge deler av anlegget under betonglokk. Motorveien Bispegata gikk over det tildekkede området. Denne gatable i 2000-åra snevra inn, og mer av anlegget kunne dermed frilegges.
Bygningen
Den første kirken, fra Sigurd Jorsalfares tid, ser hovedsakelig ut til å ha vært i romansk stil. I løpet av 1200-tallet ble det lagt inn en rekke gotiske elementer i denne, spesielt i koret som ble ombygd og forlenget. Muligens skjedde dette i forbindelse med en stor ombygging som skjedde i 1260-åra, på den tiden da katedralen fikk et domkapitel og derfor trengte større plass nettopp i koret.
Det var to portaler på sørsiden. Begge var opprinnelig romanske, men den ene ser ut til å ha blitt bygget om til en gotisk spissbue senere. På nordsiden var det trolig en portal, og i nordøst var det en inngang til sakristi, skrudhus og kor. I vestenden sto den brede, romanske hovedportalen, sannsynligvis med et galleri over. Forbindelsesbrua til bispeborgen gikk antageligvis hit.
Skipet var tredelt med enkle buerekker, antagelig av en type som man kan se i noe mindre format i Gamle Aker kirke. Det var et tverrskip med små kapeller; den nordlige armen ble senere ombygd til sakristi.
Utgravninger har vist at det må ha stått et tårn over krysset mellom skip og tverrskip. Man fant rester av fire tårnpillarer, og fundamenter som var knekket kraftig ned under vekten av tårnet. Dette tårnet sto opprinnelig nær østenden av kirken, men med utvidelsen av koret havnet det nær midten. Det er usikkert om det var tårn i vestenden eller om skipene gikk helt fram. Domkapitelets segl viser et sentraltårn og antyder tårn i vestenden, men det er usikkert om dette er en nøyaktig gjengivelse, og arkeologien klarer ikke å påvise noen sikre spor etter tårnfundamenter i vest. I Fischers rekonstruksjon som ble brukt i bymodellen ble den tegnet med hjørnetårn i vest, og man tenker seg gjerne kirken slik.
I tillegg til hovedalteret var det en rekke sidealtere. 1319 nevnes det sju altere, og det kan ha vært flere, og mot slutten av 1300-tallet var det minst femten altere i kirken. Vi vet hvilke helgener mange av dem var viet til, for i diplom som omtaler donasjoner til kirken gis det ofte til et spesielt alter. Blant altere man kjenner til er:
- St. Andreas' alter [1]
- St. Annas alter [2]
- St. Antonius' alter [3]
- St. Bartholomeus og Sta. Barbaras alter (innstiftet 1461 av Hartvig Krummedike)[4]
- St. Edmunds alter [5]
- Hellig-legemsalteret / Sakraments og Kristi legemsalteret (nylig innstiftet i 1415)[6]
- Helligånd-alteret [7]
- Mariaalteret
- St. Nikolais alter [8]
- St. Peters alter (innstiftet 1302 av Lodver Svarte) [9]
- St. Sebastians alter (nylig innstiftet i 1349)[10]
- Sjelealteret (noe uklar dedikasjon, men nevnes flere ganger) [11]
- Treenighetsalteret (St. Trinitatis' alter) [12]
Hallvardsskrinet (se nedenfor) sto ved høyalteret, og etter ombyggingen i 1260-året fikk det en enda mer framtredende plass. Det er mulig at det ble hevet over høyalteret, slik man ser i andre katedraler fra perioden.
Utenfor kirken var det en hellelagt vei fram til vestportalen. Kirkegården lå rundt kirken, og omkring den gikk en kraftig mur. I Håkon Håkonssons saga berettes det om harde kamper ved denne muren under slaget om Oslo i 1240; muren var noe av det eneste som kunne brukes som forsvarsverker i byen utenom bispeborgen, og derfor ble kontroll over portene viktig. Sagaen forteller at rundt 70 mann falt ved katedralen.
Hallvardsskrinet
St. Hallvard ble først begravet i Lier, men i 1053 ble hans relikvier flyttet til Mariakirken i Oslo. Da Hallvardskatedralen sto ferdig ble de så flytter over der, og lagt i et helgenskrin ved høyalteret. Skrinet nevnes i forbindelse med Erik Emunes angrep på Oslo i 1137, da det ble flyttet i sikkerhet på Romerike. Historien forteller at kvelden før overfallet, da det hadde kommet varsel om det danske hærtoget, prøvde så mange mann som det var plass til å bære skrinet, men klarte det ikke. Men da man neste dag kunne se de danske skipene ved Hovedøya klarte fire mann å bære det. Skrinet skal ha vært på Romerike i tre måneder. Erik Emunes menn satte fyr på katedralen under herjinga.
Det er ikke kjent hva som til sist skjedde med skrinet. En teori som er framsatt er at sølvet i 1532 ble brukt til å slå mynt av Christian II[13].
Bevarte gjenstander fra kirken
Et relieff som sannsynligvis stammer fra Hallvardskatedralen, som viser et menneske som blir angrepet av en drage og en løve, er murt inn i hjørnet av tårnfoten på Oslo domkirke. I domkirkens sakristi finner man en kalk og disk, pyxis og fire eller fem portretter som stammer fra Hallvardskatedralen. Domkirkens to største klokker er opprinnelig fra Hallvardskatedralen. På grunn av skader har de blitt omstøpt flere ganger.
Et alterkors fra katedralen er utstilt på Historisk Museum.
Flere gravsteiner fra katedralen finnes i kapellet i Oslo ladegård.
Begravelser
Flere konger og biskoper fikk sin grav inne i katedralen. Blant dem man kjenner til er:
- Sigurd Jorsalfare(konge, død 1130)
- Magnus Blinde (konge, død 1139)
- Inge Krokrygg (konge, død 1161)
- Orm Ivarsson (kongsbror, død 1184)
- Nikolas Arnesson (biskop og halvbror av Inge Krokrygg og Orm Ivarsson, død 1225)
- Håkon Håkonsson Unge (kongssønn, død 1257)
Andre kunne også bli gravlagt i kirken, forutsatt at de ga donasjoner til kirken. Den velstående tyskeren Lodver Svarte ga i 1302 betydelige gaver, og ble lagt ved nær St. Peters alter som var en del av donasjonen[14].
Et av de få gravminnene som er bevart (se bilde i galleriet nedenfor) tilhørte Magdalene Frantsdatter Berg. Hun var datter av superintendent Frants Berg, og gifta seg i 1554 med superintendent Jens Nilssøn. Hun døde i barselseng i 1583. Begges portrett står på gravminnet, men avbildningen er så skada at man ikke kan se noen detaljer, men begges navn kan fortsatt leses i innskriften på gravminnet som ligger i kirkeruinen.
Den siste begravelsen inne i kirken foregikk 23. september 1654 da Anna, kona til rådmann Bærtel Hellesen ble gravlagt. Ennå en tid ble kirkegården brukt, da det i kirkebøkene nevnes slikt som «I Gammelbyen begraved paa Domkirkegaarden». Den siste kjente er Olav skomaker, gravlagt 7. april 1661; det kan også ha vært senere begravelser der som ikke er tydelig angitt i kirkebøkene.
Galleri
Hallvardskatedralen på Oslo domkapitels segl. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922.
Gravminne over Gudrun på Hauge.Foto: Chris Nyborg (2013)
Gravminne over Magdalena Frantsdatter Berg (død 1583), som var gift med biskop Jens Nilssøn.Foto: Chris Nyborg (2013)
Hallvardskorset. Fra Oslos historie, utgitt 1922.
Referanser
Litteratur
- Berg, Arno: «Begravelser i 1600-årene» i St. Hallvard 1952
- Brunsvik, Hilde: En guide til Oslo domkirke, hentet 15. mars 2009
- Edv. Bull: Kristianias historie bind I: Oslos historie, Cappelen, Kristiania 1922 (digital utgave på bokhylla.no)
- Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg, Aschehoug, Oslo 1950
- Molaug, Petter: Fra St. Clemens til St. Hallvard, hentet 15. mars 2009
- Molaug, Petter: Under hvelv og ruiner, hentet 15. mars 2009
- Schia, Erik: Oslo innerst i Viken. Utg. Aschehoug. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hallvardskatedralen på Wikipedia på bokmål og riksmål
Eksterne lenker
- Hallvardskatedralen på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no