Bogakaia og Steinkjer havn har en felles historie som man må langt tilbake i tid for å finne starten på.
Den første «moderne havn» med brygger og kai på Innherred ble etablert i det som i Steinkjer gikk under betegnelsen Grindbergfjæra, ganske nært opp til det nordre bruhodet over Steinkjerelva, som er betegnelsen på den «stubben» av elveløpet som ble formet der Ogna fra Roktadalen, Gaulstad og Mokk som sammen med Byaelva fra Snåsavassdraget flyter sammen ved Guldbergaunet i tidligere Skei kommune, som ble utskilt fra Sparbu kommune 1. januar 1885, og som den 13. desember 1900 skifta navn til Ogndal kommune.Allerede i 1742 hadde major Peter Schnitler gjort sine opptegnelser om de håpløse havneforholdene innerst i Trondheimsfjorden med sine forgreininger, da han ble medlem av grenseeksaminasjonen hvis protokoller fra perioden 1742- 1745 i 1962 ble utgitt av Kjeldeskriftfondet i regi av Kristian Nissen og Ingolf Kvamen: « J dette Scheies Annex er Mærckværdig Steenkier, Som i gammel tiid har været een betydelig kiøbsted ved Steenkier-Fiorden, Som er dend Samme ved Throndhiems Fiord, men nu Reducered til een bonde gaard; Aarsagen hertil kan man forestille Sig, at ved denne Steenkier grund er ingen havn, men vandet laugt, at ikke nu engang en Jægt kan lande diid (2) Vandet fra landet fryser om viinteren ¼: ½ ja 1. Miil ud i Fiorden». Les mer …
 Minnebautaen over Schevig og Bratberg. Foto: Morten Stene (2008) Daniel Larsen Schevig (født 1786 på Beitstad, død 6. oktober 1833 samme sted) var underoffiser, gårdbruker og eidsvollsmann. Han representerte Første Trondhjemske infanteriregiment på Riksforsamlinga.
Han var sønn av bonde Lars Danielsen Schevig og Anna Håkensdatter Holt, og vokste opp som odelsgutt på gården Skjevik i Beitstad prestegjeld, som nå ligger i Steinkjer kommune. I 1811 gifta han seg med Anne Ingebrigtsdatter Sæter. Han var nevø av Sivert Paulsen Bratberg, som var gift med moras søster Marit Håkensdatter Skar. Faren tilhørte storbondemiljøet i Nord-Trøndelag. Det var farfaren, Daniel Torbergsen Malmo, som i 1778 kjøpte offisersgården Skjevik.
Daniel Larsen kom tidlig inn i hæren, og ble sersjant. Han deltok i krigshandlinger under Napoleonskrigene, og mottok i 1808 Dannebrogsmændenes Hæderstegn, hvilket gjorde ham til Dannebrogsmand. Han ble i 1814 valgt som andre representant for infanteriregimentet til Riksforsamlinga, og møtte der sammen med kaptein Georg Ulrich Wasmuth. Det var også to sambygdinger som var med på Eidsvoll: Sogneprest Hans Christian Ulrik Midelfart og tremenningen lærer Sivert Bratberg. Daniel Larsen var passiv under forhandlingene, og stemte med Selvstendighetspartiet. Les mer …
Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Kvam, Stod, Egge, Sparbu og Steinkjer til Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.
20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.
Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen. Det var under anleggsarbeid i Skogn at han kom til å bo sammen med Kristoffer Oppdahl. I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon. Les mer …
 Christoffer Olaus Mikalsen Hjelde, en av Beitstadens mænd. Christoffer Olaus Mikalsen Hjelde (Kr. Hjelde) (født 25. august 1837, død 25. mai 1892) var gardbruker på Øver-Hjellan i Sprova i Beitstad i nåværende Steinkjer kommune. Han tok lærerutdannelse på Klæbu seminar og ble lærer i heimbygda. Seinere ble han klokker, og engasjerte seg sterkt innen avholdsbevegelsen hvor han etter hvert fikk og påtok seg flere verv. Han fikk også tid til å drive politikk; satt i formannskapet og ble ordfører i Beitstad i et år.
Han tok lærerutdannelse på Klæbu seminar med eksamen i 1857, og ble en av de lærerne i heimbygda som skal ha hatt et godt gemytt, men som også ble kjent for å være rettvis men streng. Lærerposten beholdt han fra sitt 21. år i 1858 til han døde knapt 55 år gammel.
I 1868 ble stillingen som klokker ledig, og som anerkjent lærer – og ihuga avholdsmann fikk han også den posten. Han var da blitt gift med Johanna Lorentse Eriksdtr. Opdahl i 1862. Hun var datter av klokker Erik Opdahl og hustru Karen Marta på Vikan. Deres førstefødte ble Mikal (1864-1879), så kom Sara (ukjent fødselsår), Eline (1869 ugift), Martin (1871 – døde ung) og Magnus (1873) som ble gift med Hilda Mikalsdatter Benum og bosatte seg på Hamar.
Da Christoffer døde, brått og uventet – av tarmslyng den 25. mai 1892 ble det svigersønnen Georg Sigurd Guneriusen Sprauten som kjøpte bølet. Les mer …
| 
