 Magnus Bernhard Olsen. Foto: Ukjent, hentet fra Studentene fra 1896 (1921). (fødd 28. november 1878 i Arendal, død 16 januar 1963 i Oslo) var språkforskar og professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo 1908–1948. Magnus Olsen var son av kjøpmann Ole Christian Olsen (1834–87) og Therese Evine Olsen (1843–1926), og vart gift i 1912 med Gjertrud Mathilde Kjær (1890-1976).Arbeida til Magnus Olsen omfatta sju hefte Edda- og skaldekvad med kommentarar så vel som fem band med tolkingar av runeinnskrifter. Han bidrog til fullføringa av Oluf Rygh sitt verk Norske Gaardnavne som redaktør/medredaktør av tre band. Les mer …
</onlyinclude>  Glima i Rupedalar er et kunstverk av Ingrid Lene Langedok, her med Mælefjell i bakgrunnen. Glima står ved garden Kvåle i Flatdal og er et av verkene kunstprosjektet Kikkeskåp i sogelandskapet i Flatdal. Foto: Siri Iversen (2012) Sagnet sier at det levde tre gygrer (trollkjerringer) i fjellene rundt Flatdal. Det var Glima som holdt til i Mælefjell, Ljose-Signe i Bindingsnuten, og Tårånn i Skorve. De voktet over bygdefolket og hadde forbindelse med hverandre ved å blåse på lur. Glima var gygra som slo seg til tåls med den nye tiden, men uten glede. Musikken hun spilte var mørk og trolsk. </onlyinclude>
Torkjell Haugerud komponerte lydarslåttene «Tårånn i Tråppin», «Glima» og «Ljose-Signe» inspirert av Sigurd Nes sitt dikt «Draum». Tema i diktet er hentet fra sagnet om gygrene.
Litteratur og lenker
 En utgave av Kivlemøyane fra 1917. Kivlemøyane er den vanlige betegnelsen på et kjent sagn fra Kivledalen, en sidedal til Seljord i Telemark. Sagnet er første gang referert av Andreas Faye og Magnus Brostrup Landstad. Ivar Aasen har også en tidlig nedtegning.
Kivlemøyane handler om tre unge jenter som etter sagnet skulle holde til i Kivledalen. I denne fjelldalen skal det ha stått en kirke i katolsk tid. Jentene var ute og gjette geiter i graslia ovenfor kirken. De var flinke til å spille på bukkehorn, lur og fløyter. Tonene kunne høres av folket i kirken og de lokket dem ut på kirkebakken midt under messa. Den katolske presten blei så opprørt at han gikk ut på kirketrappa i full messeskrud, løftet armene mot Kivlemøyene oppe i fjellet og mana dem i stein. De ble til tre steinblokker som stod på egg oppi Kalvejuvet. I dag er det bare en av steinene som står oppe, men sagnet om Kivlemøyane og slåttesyklusen lever fremdeles.
Sagnet om Kivlemøyane er også utformet som bygdevise, blant annet sunget av Aslak Brekke. I visa heter jentene Kari, Mari og Gro. I tillegg er fortellingen knyttet til slåttekrinsen Kivlemøyane. Les mer …
Trolldomsprosessane i Europa frå 1420-åra til kring 1750, i nyare tid òg kjent som hekseprosessane eller heksejakta, var ei organisert jakt på personar ein meinte var trolldomskunnige. Trolldomsprosessane fann hovudsakleg stad i protestantiske område, men var òg vanleg i Frankrike og Polen. I katolske kjerneområde som Spania, Portugal og Italia vart ein liknande funksjon utført av Inkvisisjonen. Dei fleste av dei dømte i prosessane i Noreg var kvinner og har frå 1700-talet av — etter at trolldomsprosesstida var over — gjerne vorte kalla hekser. Totalt vart omkring 50 menn og 250 kvinner dømte til døden i Noreg; totalt er det dokumentert at 307 personar vart avretta. Eit unntak frå hovudregelen elles i Nord-Europa var Island, der berre menn vart dømte for trolldom. Blant samane var det òg fleire menn enn kvinner som vart skulda. Den første norske saka kom i 1570-åra, og den siste avrettinga fann stad i 1695. Dei fleste avrettingane i Noreg vart utførte ved brenning på bål. Brenninga vart sett som ei rensing av den dømte. Les mer …
| 
