| Om Husflid
|
 Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid. Foto: Olve Utne (2013) Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.
Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
<onlyinclude>  Kvinne i hallingstakk spinner ved rokk, antakelig produsert av Tragetonane, Hol kommune. Foto: Hol Bygdearkiv / Digitalt museum er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1972 med tittel Fra spinnemateriale til tråd. Utsendar var Marta Hoffmann.</onlyinclude
Introduksjon til spørjelista
Karding og spinning er for det meste slutt i hjemmene i vår tid, men det er likevel mange som husker en del fra sin barndom eller fra siste krig, da det ble tatt opp igjen flere steder.
Vi ber om at De skal fortelle så meget De vet om dette emnet, selv om det ikke er spurt direkte om det. Vi vil også gjerne at De skal opplyse om det De meddeler er fra egen erfaring, fra eldre menneskers fortelling, fra husflidsskoler eller fra lesning.
Vi er takknemlige om kilden kan oppgis.
Brukt i publikasjonar
Sjå også
Eksterne lenker
 Åkle i 3-skafts krokbragd, Vest-Telemark. Vevd etter et teppe fra 1800-tallet. Vever og fotograf er Johanna Smeland, 1987. er et mønstret, vevd teppe. Ordet åkle kommer av det norrøne áklæði og betyr sengeteppe, og ordet er funnet i bruk i norske kilder fra 1300-tallet.
Kilder viser at åklær i hvertfall har vært i bruk i Norge siden middelalderen.
Betegnelsen åkle blir brukt om vevde tepper brukt til å legge over sengene. Åklær ble vevd i ulike teknikker som rutevev, krokbragd, skillbragd osv. Les mer …
Telemark Husflidssentral blei skipa i 1930 etter opptak frå Telemark Husflid- og Husindustrilag. Forretninga låg i Liegata 2 i Skien.
 Varer produsert for Telemark Husflidssentral. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.
Telemark Husflidssentral blei oppretta for å skaffe avsetning for husflidvarer og på den måte fremje husflidarbeidet. Stat og fylke gav 5.000 kr i tilskot til forretninga, og einskilde kommunar i Telemark lova forskotsbetaling til produsentar for sentralen. Forskotsgarantien varierte frå 100 kr til 2.000 kr frå kvar kommune, til saman 10.000-11.000 kr. I tillegg gav Telemark Landbruksselskap eit tilskot på 500 kr. Det var ei føresetnad at ein skulle skaffe godt og ekte husflidarbeid til ein rimeleg pris. Les mer …
Smettvevteknikken er ein gamal vevteknikk som held på å verte borte ettersom det er så få som praktiserar han no. Fjærland i Sogn var kanskje den plassen som i ei periode vov mest smettvev. Anne Britt Lotsberg (opprinneleg frå Fjærland) er ein av dei få som held tradisjonen oppe. Bortsett frå omreisande vevarar (Flamsvevinga) og i laugssystemet har veving stort sett vore kvinnene sitt arbeid. Det var særleg naudsynt attende i det sjølvforsynte bondesamfunnet å skaffe seg det meste sjølv. Og det var kvinnene som var ansvarlege for tekstilane.
Etter kvart som ein kunne få det ein trong utanfrå, vart bruken av til dømes dei vovne gjenstandane endra. Slik var det med åkle som hadde vore nyttige som sengjeteppe og som «isolasjon» på veggen – no vart dei nytta meir til «pynt». Det synte seg at i Sogn greidde dei ein periode å få i stand ei ganske stor næring innan åkleveving. Det var i Fjærland (og til dels Jølster og Balestrand) dette fann stad. Les mer …
 Portrett av Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862 på Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen.
Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husflid
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
