Sorenskriver (også kalt tingskriver).
I. Skriverstillingen ble opprettet ved kongelig forordning av 31. juli 1591 ( NRR III s. 201) etter begjæring fra den norske adel under Christian IV’s hylling i Oslo tidligere samme år ( Akts. no. st. hist. I s. 111.) Dette var en konsekvens av at det året før var blitt bestemt at bygdetinget (se dette) skulle være regulær førsteinstans i et nytt hierarkisk oppbygd rettsapparat ( NRR III s. 134 ff.). Bygdetingets nye status medførte imidlertid uvante og tunge byrder for tingets dømmende organ – lagretten (se dette). Sorenskriveren skulle være lagrettens hjelpesmann og virke som bygdetingets sekretær, men han fikk ingen domsmakt. Ifølge brevet av 1591 kunne han imidlertid gi lagretten råd. ... II. Allerede i 1592 var det blitt bestemt at sorenskriver skulle underholdes ved sportler og en fast årlig avgift som ble pålagt allmuen: sorenskrivertollen. Bestemmelsene fra 1592 ble inntatt i C.4. no. lov, som bestemte at sorenskriver skulle ha 4 skilling for hvert brev han skrev for allmuen, og at sorenskrivertollen skulle utredes med 4 skilling av hver fullgård og 2 skilling av halv- og ødegårdene (C.4. no. lov I, 4). Les mer …
Amt ( tysk, embete) forekommer både som dansk-norsk forvaltningsterm og i forbindelse med håndverksnæringen (se laugsvesen og embete). Som forvaltningsterm betegner amt både de kongelige amtmennenes embete og deres embetsdistrikt. Amtmannsembetet vil bli behandlet under amtmann (se dette). Her skal det dreie seg om embetsdistriktet, altså amt som regional forvaltningsenhet i Norge, med andre ord amtsinndelingen. Ordet amt som betegnelse på embetsdistrikt forekommer første gang i 1662, og da som avløsning for betegnelsen len. Skiftet i forvaltningsterminologi har sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme (se dette) til enevelde (se Enevoldsarveregjeringsakten). Overgangen fra lensvesen til lokalt embetsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess (se lensvesen). I Norge ble betegnelsen amt erstattet av fylke ved lov av 14. august 1918. Les mer …
Læstadianere, religiøs bevegelse innenfor statskirken. Læstadianerne har navn etter den svenske presten Lars Levi Læstadius, som i 1840-årene ble opphavsmann til en vekkelse særlig i den samiske og kvenske befolkning på Nordkalotten. Læstadianere kom tidlig til Finnmark (1846–48) og fikk stor betydning for sosiale og kulturelle forhold i Nord-Norge. Læstadianere ble sterkt omdiskutert i forbindelse med dramatiske hendelser i 1852 (« Kautokeino-opprøret»), men fikk likevel stor spredning i Troms og Finnmark i årene som fulgte. Læstadianerne er delt i flere retninger, men alle legger stor vekt på skriftemål og nattverd, forkynnelse, religiøs autoritet og streng livsholdning. I begynnelsen var også den ekstatiske fromhet et merkbart trekk ved læstadianere. Les mer …
Lappekodisillen, tillegg til grensetraktaten av 1751 mellom Danmark–Norge og Sverige. Lappekodisillen tok sikte på å regulere en rekke problemer som oppsto som følge av at den nytrukne grensen på strekningen mellom Femunden/ Jemtland og Nordishavet skar igjennom en rekke samiske bruks- og bosettingsområder. I første rekke hjemlet lappekodisillen de nomadiske flyttsamene fortsatt rett til fri ferdsel og overflytting med sine reinhjorder. Flyttsamene måtte imidlertid velge statsborgerskap i det ene eller andre riket – ut fra nærmere bestemmelser om lokaliseringen av deres vinterbeiter – og de måtte for ettertiden betale leie for bruken av den andre statens grunn, og i forveien oppgi antallet rein de flyttet med. Mot en mindre avgift ble flyttsamene dessuten sikret rett til visse tilleggsnæringer under sine sesongopphold, til fiske og kobbefangst i havet på norsk side, og til jakt og fiske i ‘lappmarkene’ på svensk side. Dessuten inneholdt lappekodisillen særregler for en egen, begrenset samisk rettspleie, vedrørende tvistemål utløst av selve sesongflyttingene. Les mer …
 Brigantin med råtoppseil Ill.: K.R. ( italiensk brigantino, sjørøverskip) eller skonnertbrigg, et tomastet, mindre fartøy, som før midten av 1800-tallet førte råseil på fokkemasten og gaffelseil (det såkalte brigg-seilet) på stormasten. Senere fikk stormasten 1–2 toppseil på rær, samtidig som fokkemasten i enkelte tilfeller ble utstyrt med et gaffelseil (kalt gaffel- eller skonnertfokk). Jamfør seil. Les mer …
 Stadier i finsk og kvensk migrasjon og bosetning i det nordlige Skandinavia på 1500- til 1700-tallet. , pl. kvener, er en skandinavisk betegnelse som i middelalderen ble brukt om et finsk folk som holdt til i traktene rundt Bottenviken og som senere ble brukt om mennesker med finsk bakgrunn i Nord-Norge og deres etterkommere. Betegnelsen har vanligvis ikke blitt brukt om de finner som kom til Finnskogene på Østlandet, især på 1600-tallet, og deres etterkommere (se skogfinner). Kven har heller ikke vært brukt om de finlendere som har flyttet til Norge etter 2. verdenskrig, selv om uttrykket «nykvener» har forekommet sporadisk. Opprinnelsen til begrepet kven har i lang tid vært et heftig diskutert forskningstema, især blant finske historikere og filologer. Den tolkningen av kvenbegrepet som i dag synes å ha befestet seg, tross visse lydhistoriske problemer, er at det er avledet av en nordnorsk form av det gammelnorske ordet hvein, i urnordisk hvain, nemlig kvein eller kven, som betyr fuktig eller sumpig mark eller grasmark. Jfr. hvein i svenske dialekter («lavtliggende, sumpig mark»), dansk hvene («tynt gras») og i gamle norske dialekter hvein, gvein, kvein («et slags fint gras»). Kven er således et gammelt skandinavisk eller nordisk ord som beskriver godt det landskap der kvenene bodde opprinnelig. I Finland er kainulaiset brukt om det samme folket og Kainuu eller Kainuunmaa om kystområdene ved Bottenviken i eldre tid; Bottenviken ble kalt Kainuunmeri. Les mer … | 
.jpg)
