Eksplosjonene på Trondenes festning i 1958

Eksplosjonene på Trondenes festning i 1958 martret alt omkring seg på Trondenes ved Harstad, og blåste ut dører og vinduer i byen. Flammer, stein, jernskrap og granater ble slynget vidt omkring.

Harstad Tidende 02. september 1958.

Klokka 1450 mandag 1. september 1958 kom den første smellen. Den var det nok bare de som oppholdt seg på og rundt idrettsplassen på Kråkeneset som hørte. Fem av de seks som befant seg rundt ammunisjonslagerplassen omkom umiddelbart. Mens Leif Lorentzen var på vei bort fra de 6251 8,8 cm luftvernsgranatene som var lagret, kom storsmellen. Det var den som skapte den atombombelignende soppen over Trondeneshalvøya. Det hele fortonte seg som et ubegripelig inferno. På storlageret til Norull, nesten nederst i Havnegata, var de i ferd med å sluttføre arbeidet med en større ordre, og skulle ha «fem-minutt». De tre som satt utenfor den doble port-døra ble vâr en stor røyksopp over Kråkenes. Lyden fra eksplosjonen kom akkurat idet fjerdemann var på tur ut porten, tett fulgt av trykkbølgen som kasta ham inn igjen idet han så å si tok i mot med solar plexus.

Leif Lorentzen. Fotografi fra 1940-åra

Prosjektiler fra eksploderte granater, steiner og annet falt ned rundt omkring på Trondenes, noe knuste ei betongtrapp og mye kom susende og slo ned i sjøen utenfor Kråkeneset, men også så langt ute som på Måga og på Sandsøya falt varene ned fra skjelvende butikkhyller.

Store ødeleggelser - forvridd metall - utbrent treverk - store krater ble noe av resultatet etter eksplosjonene på Trondenes.

KOMMUNIKÈ FRA MARINEKOMMANDO NORDNORGE kl. 1820 den 1/9 1958

Klokken 1450 i dag inntraff en eksplosjon i et ammuni- sjonslager på TRONDENES FORT ved Harstad. Det fryktes for at ulykken har kostet menneskeliv. Store hjelpe- styrker og et helikopter er satt inn i redningsarbeidet, men brann og eksploderende granater hindrer ennu mannskapene i å komme fram til ulykkesstedet. Marinekommando Nordnorge har satt ned en undersøkelses kommisjon.

Godkjent: S. Valvatne (s) Kommandørkaptein

Fotograf Gunnar Iversen fanget opp dette motivet av brannmenn og leitemannskaper på brann- og eksplosjonstomta noen dager etter ulykka.

KOMMUNIKÈ FRA MARINEKOMMANDO NORDNORGE kl. 2100 den 1/9 1958

Etter eksplosjonsulykken på TRONDENES FORT i dag er der fremdeles seks personer savnet, og man frykter for at de er omkommet. De savnede var sivile som i ulykkesøyeblikket holdt på med ammunisjonsarbeide. Navnene blir ikke gjort kjent før de pårørende er underrettet.. Ingen militære mannskaper er skadet eller savnet. Situasjonen på ulykkesstedet er fortsatt uklar idet eksplo- derende ammunisjon gjør det umulig å komme i nærheten. Der er satt i verk evakuering av truede områder og andre sikkerhetstiltak. Mannskapsstyrken ligger i beredskap for å rykke frem så snart det blir forsvarlig.

Godkjent: S. Valvatne (s) Kommandørkaptein

Eksplosjonene fortsatte hele ettermiddagen, kvelden og natta. Først omkring kl. 1000 neste dag ble det stille.

1. kapittel

Rensing og sortering av ammunisjon

De var åtte sivilarbeidere på det som den gang het Trondenes Fort som var satt til å renske opp i det siste partiet luftvernskyts som var ankommet fra luftvernartilleriets lager i Jektholtet ved Breivika, om lag 5 km sør for Harstad. Riggingen av arbeidsbord var gjort før helga; fredag 29. august 1958. De hadde fått inn 6251 8,8 cm tyske luftverngranater som skulle desarmeres og lagres på fortet. Dette partiet kom fra ei brakke på Jektholtet hvor det var «mellomlagret» etter å ha kommet fra det store lageret som tyskerne etterlot seg i Hauerseter leir ved Gardermoen.

Vi skal seinere se at ingen tok ansvar for å tilføre denne enorme sprengkraften til et fra før av noe i overkant belastet lager. Intensjonen var å styrke fortets beredskap med nok brukbar ammunisjon i påkommende tilfelle. Fortet var oppsatt med kanoner beregnet for denne type skyts, men der mye av den ammunisjonen man hadde var «gått ut på dato». De 8,8 cm granatene man var i besittelse av var moden for å bli kjørt på havet, som den gang var den gjengse måten å kvitte seg med dårlig ammunisjon på.

De ni som var i arbeid på idrettsplassen var Godtlieb Sandvik, Peder Johnsen, Karstein Jensen, Svein Markussen, Hans Markussen, Leif Lorentzen, Knut Jørgensen og Henry Evensen samt sersjant Olaussen som var utdannet «fyrverker». Som en sikkerhetsforanstaltning kystartilleriet hadde forestått, skulle all ammunisjon desarmeres før den ble lagret. Prosessen foregikk på den måten at tennmekanismen ble satt ut av funksjon, ved at granatspissen, som betegnes som brannrøret, måtte skrues av for å komme til «overdrageren» som får granaten til å eksplodere. Ei spesialtang var konstruert for å trekke ut overdrageren fra sitt leie som innenfor brannrøret var forbundet med ei knallperle. Når overdrageren var ute, var granaten desarmert, gjort klar for lagring. Om sikringen gikk, slik at tennmekanismen ble iverksatt, skulle det ta om lag 30 sekunder før granaten ble brakt til å eksplodere. Dette var normalt god tid til å få av brannrøret og få fjernet overdrageren.

Ammunisjonslageret

Før helga ble det nettingkledde skuret med blikktak rigget til med arbeidsbordet, som hadde stått ute sammen med et transportband, som i alle henseender var svært primitivt. Skuret som sto i utkanten av idrettsplassen på Kråkneset, var om lag 75 meter lang og ca. 10 meter bredt. Her inne, bak et kraftig nettinggjerde og under et tak av bølgeblikk, var det lagret kasser med ammunisjon fra jordgolvet og opp til taket, i ca. 2,4 meters høyde. Ammunisjon i alle farger, valører og dimensjoner, inkludert en stor stabel amerikansk bombekasterammunisjon pluss 3cm, 7cm og 4,7cm tyske luftverngranater i tillegg til TNT, dynamitt, fenghetter og andre eksplosiver. «Arbeidsbordet», som sto i et hjørne, var om mulig enda mer primitivt; det var 4”x4” boks i ca. 6 meters lengde lagt til rette på tomme ammunisjonskasser slik at «bordet» ble omtrent en meter bredt og kom i passende arbeidshøyde.

Harstad Tidende 04. september 1958.

Eksplosjonene

Inne i skuret var det tidvis hele ni mann i arbeid; åtte sivilister og en teknisk sersjant. Rundt seg hadde de tonnevis med god og dårlig ammunisjon, men altså også mengder av andre sprengelementer. Klokka 14.30 mandag 1. september var man godt i gang med arbeidet med å desarmere de mer enn 6000 eks-tyske 8,8 cm luftverngranatene. Sersjant Olaussen, Peder Johnsen, Godtlieb Sandvik og Karstein Jensen sto ved bordet og fjernet brannrør og overdragere. Arbeidet hadde startet fredag før helga, men da var altså bordet satt opp ute i fri luft på idrettsplassen, et stykke unna ammunisjonslageret. Lørdag ble arbeidet flyttet inn i nettingskuret, og et transportband ble «knyttet sammen» med arbeidsbordet. Litt etter kl. 14.30 forlot sersjanten arbeidsstedet for å ta seg av andre gjøremål annet sted på festningen. De to som hadde oppgaven med å fjerne de klargjorte granatene, Knut Jørgensen og Henry Evensen, trillet den firehjuls tralla til trebrakka der den «klarerte» ammunisjon ble stablet opp.

Fra Trondenesulykka 1. september 1958. Foto: Gunnar Iversen

Svein Markussen og Leif Lorentzen sto ved enden av arbeidsbordet der transportbandet møtte arbeidsbordet. De hadde lastet opp 20 kurver med 3 granater i hver. Denne ladningen skulle holde de tre som da arbeidet med desarmeringen med nok arbeid fram til arbeidstidens slutt. Da var det at Lorentzen hørte at granaten som Sandvik holdt i nevene, begynte «å gå». Den avga et sus og tikkende lyd, som alle involverte visste var et varsel om at granatens tennmekanisme var startet. Lorentzen dukket, bøyde seg i le av transportbandet med de 60 høyeksplosive granatene. Men det virket ikke som at verken Sandvik eller noen av de andre fant situasjonen truende. Erfaring tilsa da også at man hadde et halvt minutt til rådighet før det ville smelle – om dette da var en såkalt «S 30» - som i tilfelle betød at det gikk 30 sekunder fra urverket starter til det bringer granaten til eksplosjon.

Tegning av en av de mer enn 6000 granatene som skal ha forårsaket eksplosjonsulykka. Fra Harstad Tidende 25. mai 1961

Da smellen kom, artet dette seg som et skarpt lysglimt for Lorentzen, som under rettssaken tre år seinere forklarte at han verken hadde sett noe forbauset uttrykk i ansiktet eller tegn til frykt fra Sandvik. Han fortsatte arbeidet med å skru av brannrøret på granaten på sin rolige og sindige måte, men det var ikke tvil om at det var denne granaten som var i gang. Lorentzen rakk ikke å dukke seg helt ned før han kjente at smertene stakk i ham, fra flere steder på kroppen, men især fra venstre underarm som blødde kraftig etter å ha blitt opprevet av splinter fra granaten. Et øyeblikk seinere, liggende under kasser, kurver, granater og vridd metall, «våknet» han av sjokket idet han hørte flere små, skarpe smell. Det hadde vært stille ei stund etter at granaten gikk av. Da det begynte å smelle, ville han bort fra det maltrakterte transportbandet som han dels hang fast i. Men han var altså også fanget under granater og kasser som var blitt slengt over ham av den første eksplosjonen.

Infernoet

Det eksploderte rundt Lorentzen, snart like over ham og så fra lenger inne i lageret. Røyken, kruttgassen og skrekken var i ferd med å kvele ham. Det ble stadig tettere mellom eksplosjonene, og den lammende redselen grep ham idet han innså at snart ville hele ammunisjonslageret eksplodere. Han klarte å rive seg løs fra transportbandet, kom seg hinke-løpende forbi der bordet hadde stått og kjente økende smerter i en fot. Han hoppet over taksperrer og blikkplater fra taket som hadde vært over skuret. Han kom seg gjennom der skurets nettinggjerde hadde vært og i nordøstlig retning. Plutselig kom han i tanke om at det var nødvendig å holde seg så lavt som mulig, og kastet seg ned for så å åle seg videre fram mot et eller annet til å ligge i skjul bak. Tida var dyrebar, det sto om små sekunder, for eksplosjonene kom stadig tettere. Han ålte seg fram, små meter for meter fram mot gjerdet som avgrenset idrettsplassen. Splintene hylte gjennom lufta over ham, og snart hørte han også at det brant, det knatret og smalt bak ham. Det flate terrenget bevokst med småkjerr ga ingen dekning, han så å si pløyde marka med nesen i det han dro seg framover ved hjelp av armene, fullt bevisst på nødvendigheten av å holde seg så jamt med terrenget som mulig.

Gjennom piggtrådgjerdet

Endelig var han ved gjerdet, men det var to og en halv meter høyt med piggtråd oppe. Eneste mulighet for å komme videre var å krype under. Der var det trampet til med gammel rusten piggtråd for å sikre at ingen skulle komme seg inn den veien. Idet en sterkere eksplosjon kom fra innerst i lageret fant han ei grop fylt med en vase med tiltrampet piggtråd som ikke skremte ham mer enn at han rev den opp med fingrene og armene, men ble sittende fast igjen før han fikk snudd seg på ryggen, ble revet opp i ansiktet og den store flenga han hadde i underarmen. Han kom seg igjennom med store kuttskader i armene og på brystet – for lærforkleet han hadde på seg ble revet av ham av de kvasse piggtrådpiggene. Han fikk rullet seg rundt på maven igjen, sparket fra og var «ute», men han var enda ikke kommet mer enn 15 meter fra ammunisjonsskuret der flere tonn ammunisjon snart kom til å eksplodere.

Dekning?

Kommet ca. 20 meter unna skuret får han som et slag i sida; en splint var falt ned og de kvasse piggene festet seg i det han hadde igjen av klær. Det var en hylse fra en 8,8 cm granat, som enda var varm da han rev den løs fra kroppen. Redselen tok tak i ham, disse glødende knivene kunne jo rive ham i filler – før den store eksplosjonen kom. Han ville ikke dø. Han ønsket seg et hull, ei grøft eller noe – til å falle ned i, eller noe å skjule seg bak. Men det var fortsatt bare flat mark. En enorm ensomhetsfølelse kom og ville lamme ham, men livsgnisten oppildnet ham til å fortsette. Det var ikke lenger opphold mellom «små-eksplosjonene», det eksploderte i ett sett, det var som det kokte rundt ham. Den gode følelsen av å ha noe over seg kom over ham idet han krøp inn et kjerr, men skarpe piggtrådbiter og kvasse splinter ble forsert mens blodet strømmet ned i ansiktet og førte til at synet ble svekket etter hvert som øynene ble tildekket. Han skalv som i feberrier mens svetten rant av ham. Det var rett og slett vanskelig å få pustet. Så plutselig; andre, eller var det tredje gang han strøk bort blod fra øynene fikk han øye på en stein. Den sto liksom på høgkant og sa fra om at her var det i hvert fall litt dekning. Lysten til å reise seg for å løpe fikk nær overtaket, men fornuften seiret, og snart var han «bak» steinen. Han klemte seg inntil og forsøkte å sikre at også beina var noenlunde sikre.

En av de fem omkomne fraktes ut av ulykkesområdet 3. september 1958.

Fyrverkeri

Her, bak steinen fikk han tatt et overblikk. Det brant, knitret og smalt. Hver gang en lysgranat eksploderte skjøt en lyssøyle opp mot himmelen. Granater ble slengt omkring, og eksploderte over alt. En plutselig stikkende smerte i skulderen, blod pipler ut. Han var igjen rammet av en splint, og skjønte fort at her var intet blivende sted; splintregnet kom alle steder fra. Men hva kunne han gjøre? Han gravde med begge nevene for om mulig å komme lavere, sånn at han kunne få gjemt hodet. I ettertid kom han i tanker om at han var som en kanin som ville gjømme nesen. Det ble stadig verre; splintene hylte forbi og lufttrykket rammet trommehinnene. Men han klarte å grave seg et lite «kaninhull» til å legge hodet i.

Stor-smellen

Lorentzen var i ferd med å gi opp. Han var sikker på ikke å komme fra infernoet i live, der han lå bak den lille steinen om lag 40 meter fra ammunisjonslageret som enda hadde tonnevis med ueksploderte granater og andre eksplosiver. Han la seg i tilnærmet fosterstilling, han søkte å bli så liten som mulig. Det smalt og eksploderte, brennende bordbiter føk rundt ham, og splintene hylte som besatt. Ei bølgeblikkplate surret rundt ham og landet et stykke unna. Plutselig; jorda ristet under ham. Han ser opp: En voldsom mørk flamme for opp mot himmelen, og varmen svei i ansiktet. Stor-smellen kom. Mer enn hundre tonn sprengstoff eksploderte. Lufttrykket traff ham i ansiktet og ristet hele kroppen, ørene ville sprenges sund. Lufta ble feid bort, alt var bare røyk og varme iblandet leire og jord. Det sprutet rundt ham, og så begynte det å regne ned over ham.

Jorda ristet under ham, hodet var fullt av lyd – lyder fra alt som svirrer rundt; bølgeblikk, sylskarpe sundrevne granathylser, splinter, jord, stein og planker. Røyken og kruttgassen sammen med lydene fra enkelteksploderende granater sto dirrende i lufta, sammen med den fryktelige flammesøylen som ville ete ham opp. Heksegryta var i full koking. Lorentzen lå bare få meter fra flammesøylen som snart kom opp i en høyde der den dannet en sopp-hatt som bredte seg ut over, lik en atombombesopp.

Idrettsmannen

Plutselig var det som om Lorentzen tok sats, han spratt opp i stående, livredd for hva han kunne få over seg. Dette skulle bli hans livs løp. Han var en topptrent idrettsmann, medlem av HIND og bedriftsidrettslaget GRANAT, samt at han spilte fotball for HIL i tillegg til at han gikk på skøyter for Harstad Skøyteklubb. Smertene i skuldrene, ryggen og beina klarte han å feie unna. Han glemte faren for splinter og flammehavet som lå over ham, og tok peiling mot en transformatorkiosk han visste lå om lag 50 meter unna. Der visste han det gikk an å få ly, etter som den var utstyrt med en forgang støpt i vinkel. Med hendene over hodet sprang, hoppet og bykset han seg fram, svimmel, ør og kvalm av røyk og gass. Han løp, snublet og falt; det gikk ikke fort nok. Splintregnet ville nok ramme ham, men han fikk hoppet over et piggtrådgjerde og for opp ei bratt steinfylling, over en vei og inn i skjul i forgangen til trafo-kiosken.

Å se døden i øynene

Han trykket seg inn i en krok. Redd og skremt krøp han sammen til en liten bylt. Andpusten og skjelven stønnet han fram en takk for livet til Gud. Han øynet muligheten for å komme fra kaoset med livet i behold. Svetten drev av ham, klesfillene klebet seg til kroppen. Det dryppet blod ned på gulvet – fra ansiktet, armene og skulderen. Det begynte å bli rødt på betongen rundt ham. Begge armene var røde av blod, opprevet som de var av piggtråd og splinter.

Plutselig kom det en ny smell, ikke så voldsom som den store, men han hørte splintene slo inn i murveggen. Det var gått noen minutter uten de store eksplosjonene, men det var mer igjen, og nå startet infernoet opp igjen. På ny tok redselen fatt i ham. Murveggen var tykk, men åpningen vendte mot eksplosjonene som da fortsatte, om lag 100 meter unna. «Hva om en granat ble slynget inn dit han lå og eksploderte der?» Foran seg, i åpningen, så han granatsplinter, de var farlig nært der han lå. Han måtte bort før han besvimte. Håpet var å komme så langt vekk at noen så ham, slik at han kunne bli reddet. Å komme vekk bare ved egen hjelp skjønte han var umulig.

Nytt inferno

Det braket og smalt igjen, akkurat som oppspillet til «storsmellen» med atomsoppen. Han fikk gåsehud, frykten gjorde at han frøs så han hakket tenner mens svetten drev av ham. Hjertepumpa slo som ei slegge i brystet. Han bare måtte videre. Han levde, og kona og sønnen Roald venter på ham. Tanken på foreldrene som brakte ham og søsknene i sikkerhet for det tyske «brannkorpset» da de var blitt tvangsevakuert fra Berlevåg til Svolvær i oktober 1944 fôr og gjennom hodet. Redselen hemmet ham, men han forsto at han måtte komme seg videre. Utenfor måtte han forsere en bakkeskråning hvor det ikke fantes skjul for bombardementet. I ammunisjonsstablene var hele orkesteret i full gang. Han kom seg på beina, samlet seg litt før han tok avgjørelsen og løp – for livet. Han kastet blikket ned på idrettsplassen som nå var transformert til et stort uhyre som raste rundt i fullt sinne. Et grusomt syn: Røyk i alle farger og sjatteringer, flammer slo opp og eksplosjonene bare økte i omfang og styrke. Leif Lorentzen flyktet, et sundrevet, blodig menneske; løp med følelsen av å ha djevelskapen i hælene. Det forferdelig utseende uhyret hadde satt merkene sine på ham, men han var i live.

Redning

Sigmund Hokland var den eneste som kjørte inn i ulykkesområdet - det reddet Leif Lorentzens liv.

Vel oppe på bakken - og idrettsplassen var skjult av en bakkekam. Også her var det merker, og det falt stadig nye elementer ned. Nå enset han ikke sånt lenger. Han løp, ikke med stø kurs, mer som en beruset – vaiende, virrende fra side til side. Det gikk likevel framover, som i spissrotgang, hoppende over granatsplinter og brennende metall sjanglet han av sted – forskremt, blodig og sundrevet. Jublende så han en bil komme mot seg. Menig Sigmund Hokland fra Kvæfjord kom i «kvartingen» fra et oppdrag han hadde på Ringberg. Lorentzen fikk kravlet seg opp i passasjersetet ved siden av Hokland som snudde bilen og «grisekjørte» inn mot sykehuset i Harstad sentrum idet han brukte bilhornet som sirene. Lorentzen fikk «bommet seg en russ» av Hokland, tobakkspungen var blitt igjen på valplassen. Første drag nytes med velbehag, ja andre drag og – men så ble han skikkelig uvel, varm og kvalm. «Russen» ble kasta ut av vinduet, og han fikk også lagt hodet ut av vinduet. Den litt kjølige, friske høstlufta var deilig og oppfriskende. Over alt sto folk og så, alvorlig og spørrende. En kjenning så ham i et glimt, og fikk varsla Sigrid om at han var i live. Leif visste svaret på alle de uuttalte spørsmålene til folk langs veien, men de tankene skjøv han unna. Han tenkte på de fem som var blitt igjen der ute. En liten men fattig trøst kunne han gi dem som ble igjen: De døde uten noen form for lidelser. Kanskje så de et lysglimt – så var det slutt. Slik har Leif Lorentzen fortalt oss om sin grufulle opplevelse. Til oss sa Leif at "«Sigmund Hokland var den eneste som kjørte inn i kaoset, det var nok det som reddet livet mitt» - alle andre kjørte hva remmer og tau kunne holde - ut fra kaoset.

2. Kapittel

Harstad i sjokk

Alle som bodde i Harstad den 1. september 1958 vil for all framtid huske hvor de var, hva de gjorde og hvordan de opplevde eksplosjonene der ute på festningsområdet. Guttegjengen som sto ved kiosken som fru Thorbergsen hadde på toppen av Harstadgårdsbakken og var litt usikre på hva de skulle finne på nå, så kort tid før det skulle være middag i heimen. Norull-arbeiderne som var i ferd med å ta fem-minutt. Ekspeditører og kunder i forretningene og folk som oppholdte seg i og ved Havnegata. Jenta på Eineberget som satt med leksene litt før det ble middag. Beboerne på Trondenes-halvøya, voksne som barn.

Fra minnegudstjenesten over de forulykkede i Trondenes kirke 5. september 1958. Foto: Harstad Tidende

Alle ble svært berørt av det uhyrlige som skjedde. Guttegjengen heiv seg rundt, treiv syklene og trampet i vei bort St. Olavs gate, Åsveien, Samagata og inn Trondenesveien hvor de tok igjen, og sykla forbi de to eks-tyske brannbilene som var i siget på vei utover mot fortet. Guttene kom seg helt til porten. Der ble de stående sammen med flere andre. Trondenesbeboerne søkte og ut mot fortet, til brannbilene og politiet kom og ba dem trekke seg tilbake. «Det var farlig å oppholde seg her», fikk de vite – mens det dundret og smalt fra Kråkeneset. I Havnegata og området rundt ble alle «vekt» av smellen og lufttrykket som romsterte med speilglassruter, halvåpne vindu og alle mulige slags løse gjenstander. På Eineberget, og sikkert også andre steder i byen, satt gutter og jenter fra småskolen og gjorde sine heimelekser da drønnet og skjelvingen i huset så å si ristet dem opp fra leksene. Mor og barn ut på trammen for å se hva som var «laust». På Trondeneskleiva, så vel som på Skjæret, og for ikke å snakke om på Ringberget, samt beboerne på og rundt Stiftsgården kom smellen, røyken og partiklene like skremmende og overraskende på alle. Seks år gamle Walborg Sandvik og hennes treårige bror var på tur for å gå i møte med pappa inne på festninga. De hadde ikke kommet seg avgårde til den tida de vanligvis gikk i møte med ham, så derfor var de ikke kommet lenger enn et stykke opp i skråningen foran idrettsplassen da det begynte å smelle. Walborg forsto at noe fryktelig galt var i gjerde, og fikk broren sin med seg heimover igjen. Denne turen var den siste de to noensinne tok for å «hente heim» sin far Godtlieb. Hauk Olaussen var på tur utover med et melkespann halvfylt med lapskaus til sin far, sersjanten. Han var ikke kommet lenger enn til Arthur Kokvik sin kolonialbutikk i Hagebyen med adresse Trondenesveien 61, før han og de andre som sto i pratinga utafor butikken så å si fikk smellen tredd nedover seg.

Ingen forsto hva som skjedde, bare at dette var svært skremmende, men som også vakte nysgjerrigheten hos guttegjengen og for så vidt alle som hørte smellen, kjente skjelvingen og så flamme-røyksoppen som steg til værs og bredte seg utover. Sigrid og Leif Lorentzen bodde i ei lita brakke som de leide av Johan Rønbeck nær krysset ved innkjøringa til festninga der Trondenesveien endrer navn til Ringbergveien. Hun hørte storsmellen, sprang ut på trammen med Roald på armen i det menig Sigmund Hokland kom kjørende opp fra Ringberget i en såkalt «¾-ing». Hun fikk ropt til ham: «Ka e det så skjer?». Hokland svarte at det skulle han nå undersøke, og svingte inn i det som seinere har fått navnet Festningsveien.

Første avhør

Etter å ha vært under behandling av kyndige folk på Harstad sykehus kom kona og søster Randi på besøk seinere på kvelden. Politibetjent Harald Toften kom for å ta opp det første avhøret dagen etter ulykken. Leif Lorentzen forklarte da om det lange nettingsskuret som var satt opp for 3-4 år siden og som var fullpakket med alskens ammunisjon, og at ammunisjonen de var i gang med å desarmere var tysk, for det meste produsert under krigen. Han fikk og forklart at dette var granater der prosjektilet og drivladningen i hylse sitter fast i hverandre. Dette partiet med omtrent 7000 enheter var transportert fra luftvernartilleriets lager i Jektholtet ved Breivika for ca. 14 dager siden. Men skuret var også fullt av amerikansk bombekasterammunisjon, sprenggranater av tysk fabrikat, diverse luftverngranater samt en del tomme ammunisjonskasser av jern og tre, han trodde og at det var lagret en del 12,7 cm drivladninger i hylse i skuret. Lorentzens mengdebeskrivelse gikk ut på at skuret var fullt; 100 m. langt, 4,5 m. høyt og ca. 10 m. bredt.

Arbeidet hadde startet i fri luft, mellom skuret og brakka – ca. 5-7 meter fra skuret sist fredag. Sersjant Olaussen foranlediget «arbeidsbordet» flyttet inn i skuret på lørdag. Lorentzen forklarte seg og om bordet som var bygd opp på stabler av tomme ammunisjonskasser, samt om hvem som var i arbeid ved bordet. Det viktigste var kanskje forklaringen han ga omkring hvordan arbeidet ble utført. For rett ofte satt brannrøret fast i kittet. Slikt brannrørskitt skulle tross lang lagring ikke sette brannrøret fast selv om det stivnet. Likevel fant man altså tilfelle der brannrøret satt fast, og da ble disse granatene lagt til side, forklarte Lorentzen som fortsatte med å si at han ikke var klar over om folkene hadde fått en slik ordre, men han var klar på at det var en alminnelig regel at demontering skulle oppgis om brannrøret satt fast.

Lorentzen har i ettertid anført dette i margen foran ovenstående: «Antagelig ønsketenkning fra min side. Jeg gjorde antagelig den feil når jeg ga Toften svar, at jeg fulgte reglementets bestemmelse». Han forklarte også at hans deltagelse i arbeidet besto i å legge granatene opp på transportbandet; jernruller montert i skinner, sammen med Svein Markussen. Knut Jørgensen og Henry Evensen besørget ammunisjonen transportert til lagerbrakka etter at brannrør og overdragere var fjernet. Svein Markussens far, som var for en handlanger å regne, hjalp til med å legge kurvene fra transportbandet og over på bordet og dertil sørget han for å fjerne kassene som etter hvert ble fulle med henholdsvis brannrør og overdragere. Lorentzen hadde sett en kasse ca. 60 x 25 x 25 cm. stå ved bordet – halvfull med overdragere, og han forklarte også at om en kurv falt ned i den ville det bli en voldsom eksplosjon etter som overdragerne var svært ømfintlige for trykk. På formiddagen hadde Peder Johnsen arbeidet med en granat som begynte «å gå», men han fikk av brannrøret innen de 30 sekunder den var innstilt på. Sersjanten, som også var til stede, hadde ikke bemerket noe til hendelsen.

Like før ulykken hadde han igjen hørt suset fra en granat som begynte å gå, lyden kom fra Sandvik, som sto ytterst til venstre sett fra Lorentzens plass – 10-12 meter fra bordet. Sandvik sa et eller annet, men hva det var som ble sagt kunne ikke Lorentzen huske, bare at han så på ansiktsuttrykket hans at det var fra Sandviks granat lyden kom. Svein Markussen sto ved siden av Lorentzen, hvis far også var ved bordet, så vidt han kunne huske. Med andre ord var de fire mann ved bordet pluss de to som sto ved det full-lastede transportbandet ca. 10-12 meter unna. Smellen kom idet han var i ferd med å dukke seg ned. Denne var ikke den kraftigste eksplosjonen. Så kjente han at han var fast i noe, og ble så opptatt med å komme løs at han ikke kunne si hvorvidt det kom flere eksplosjoner da.

Han forklarte til dels detaljert omkring hvordan han kom seg unna, bak steinen og ble reddet «Da det stilnet av sprang jeg videre etter vegen og møtte sersjant Olaussen, som kom i bil sammen med en sjåfør. Jeg advarte Olaussen mot å nærme seg eksplosjonsstedet. Så ble jeg tatt med i bil til Harstad sykehus». Han kunne ikke si om det var noe feil ved Sandviks demontering som satte brannrøret i gang. Men understreket at dette var brannrør som var produsert for så mange år siden at «det ikke går an å stole 100 % på dem».

Andre avhør

5. september kom politibetjent Toften tilbake for å ta opp nytt avhør. Da forklarte Lorentzen at også han tidvis deltok i desarmeringen av de tyske 8.8 cm patronene som festningen hadde overtatt fra Breivika. Når tid og anledning bød seg tok han en ubehandlet patron fra kurven og desarmerte den alene. Det forekom også at en holdt i patronen, mens en annen arbeidet med brannrøret, dette var i særlig vanskelige tilfelle der brannrøret satt godt fast i kittet. Da kom det flere utsagn fra Olaussen om at man skulle hatt en skrustikke. Lorentzen forklarte også at han hadde gått inn i Sandviks plass mens han var borte ei stund på ulykkesdagen. På den tida hadde Lorentzen desarmert om lag tre kurver – dvs ca. ni granater. Han hadde deltatt i desarmering av denne typen ammunisjon tidligere også, men da foregikk dette arbeidet i arbeidshuset. Hvorfor arbeidet nå hadde foregått i fri luft og nettingsskuret, og ikke i arbeidshuset, kunne han ikke svare på.

Et par år tidligere hadde han deltatt i desarmering ved Skrolsvik fort på Senja, sammen med Johnsen – så den slags arbeid var ikke fremmed for ham. På direkte spørsmål kunne ikke Lorentzen svare på hvem det var som bestemte at arbeidsbordet ble flyttet inn i nettingskuret. Lorentzen var klar på at det var alt for mange som arbeidet med desarmeringen – samtidig, derfor kunne det selvsagt stilles spørsmål ved hvorfor han overtok for de som ble borte for kortere eller lengre tid. Til det var svaret at «ellers ville det se ut som jeg skulket og ingenting gjorde». Betjenten la fram en del verktøy, og på spørsmål bekreftet Lorentzen at dette var verktøy som var tilstede på arbeidsbordet: Nøkkel for brannrør, tang for overdrager samt nøkkel for en plugg av bakelitt som ble skrudd på plass i granaten etter desarmeringen. «Dessverre var det også en meisel til stede, amerikansk gnistfri, samt gnistfri hammer». Både hammer og meisel var del av ammunisjonsverktøyet, men det var jo galt å benytte dette på brannrør for å løse forbindelsen. Ved en anledning hadde Olaussen bedt Lorentzen bruke meisel i stedet for den hammeren han hadde brukt på nøkkelen. Årsaken til denne anmodningen var grunnet i at man hadde slått så hardt på nøkkelen at «tanna» som skulle ta tak i sporet på brannrøret var blitt borte, eller ødelagt. Flere slike nøkler var blitt ødelagt, derfor ba Olaussen ham om heller å benytte meiselen. Lorentzen hadde da slått så hardt i godset at brannrøret bulet seg for meiselen. Da hadde Olaussen sagt at det var nok – og brannrøret var løst. Meiselen lå på bordet, slik at alle som hadde behov for den brukte den når et brannrør satt ekstra fast – som regel på grunn av tørket/stivnet kitt i gjengene. Kurvene som var spikret igjen ble åpnet med brekkjern og gnistfri hammer, og til å løsne settskruen på brannrørene ble det brukt et vanlig skrujern.

Det forekom en gang at overdrageren ikke ville følge med når han trakk ut tanga. Hvis overdrageren satt fast, kunne det skyldes hullet i den korkpakningen som man skulle gripe i var blitt for stort og ødelagt – ved det mislykte forsøket, og da kunne man ikke lenger gjøre bruk av tang. Lorentzen tok da ut overdrageren ved å stikke skrujernet inn i korka, uten å gjøre bruk av tanga. En slik forsiktig bruk av skrujern, der man stakk jernet inn på skrå i korkpakninga, ble ikke ansett for farlig. Det var da heller ingen som nevnte slike problemer som noe spesielt; det skjedde svært ofte. Lorentzen virker å ha blitt spurt av betjenten om hvordan han opplevde befalets rolle som arbeidsledelse i det han uttaler: «Vi hadde ikke akkordbetaling, og tempoet var ikke forsert, men det var mitt inntrykk at Olaussen ved sitt personlige arbeid ville stimulere de andre til å henge i». Ved et annet tilfelle, da gjaldt det intern transport, ble Olaussen spurt om de skulle sitte på ammunisjonslasset på lasteplanet. Han hadde da svart at de kunne gjøre som de ville. Sivilarbeiderne valgte da å gå. Etter denne hendelsen hadde Lorentzen snakket med major Tviberg om tilfellet, og spurt om man kunne risikere ubehageligheter med ham om man nektet å etterkomme ordre fra arbeidslederen når man anså oppdraget farefullt. Til dette hadde Tviberg svart at når han hadde spesialister i sin tjeneste pleide han av prinsipp ikke blande seg inn i arbeidsområdet. (I margen er notert med penn: «Inspeksjonsrapport 31/8 -57 side 14 under mag. 56-57, og der karakterisert som en latent fare for sine omgivelser.»).

Lorentzen fortalte og om at det var gitt kassasjonsordre på et parti 20 mm luftverngranater med brannrør AZ 5045 og Kpf Z 45. Noe av partiet var dumpet, men det var fremdeles en stabel igjen i nettingskuret da eksplosjonene inntraff. Kaptein Jørgensen hadde nemlig sist sommer gitt ordre om at restpartiet ikke skulle kasseres fordi de var så blanke og fine. Om det var på ulykkesdagen, eller sist lørdag husket ikke Lorentzen, men han hadde overhørt en samtale mellom Johnsen og Olaussen der sersjanten uttalte at han ville besørge dette partiet dumpet så snart det bød seg en anledning med båt, selv om han visste hvilke bestemmelser Jørgensen hadde gitt. Lorentzen var til stede da ordren ble gitt, med Olaussen til stede.

Tredje avhør

Toften fortsatte avhøret av Lorentzen på Harstad sykehus lørdag 6. september. Nå fikk Lorentzen se på ei «rått tegnet skisse» hvordan nettingskuret så ut i ulykkesøyeblikket, der alle involverte var tegnet inn med anvisning på hvordan de sto i forhold til Lorentzens posisjon. Han forklarte da i detalj hvordan han ble liggende og hvordan han opplevde situasjonen.

Fjerde avhør

Mandag 8. september forklarte Leif Lorentzen seg for oberstløytnant Augland på politikammeret. Augland var opptatt av å høre hvorfor og hvordan Lorentzen reagerte da første granat eksploderte, og om hvordan arbeidskompisenes reaksjon på samme ble iakttatt av ham. Til spørsmålet om noe kan ha falt ned i kassen med overdragere svarte Lorentzen at han ikke hadde sett noen tegn til dette.

Da spørsmålet om hvorvidt han hadde fått instruksjon om arbeidsmåten ved desarmering, i tilfelle av hvem, og om han var gjort kjent med bestemmelsene, svarte Lorentzen at han aldri hadde fått noen tydelig instruks, verken av Olaussen eller andre. Ingen hadde heller pålagt ham å lese «Midlertidig instruks vedrørende arbeider og vedlikehold av ammunisjon i Marinens arbeidshus», men han hadde kikket i det eksemplaret som var oppslått i arbeidshuset. «Midlertidig bestemmelse om tjeneste ved Sjøforsvarets Ammunisjonslager», hadde han aldri sett før han ble forevist et eksemplar nå – under avhøret. På det direkte spørsmålet om han var kjent med faremomentene ved slikt arbeid, svarte han kort og kontant at dette var noe han ikke tenkte på – etter 6 års arbeide med ammunisjon. Men han var opptatt av at det fantes en bestemmelse om risikotillegg ved farlig arbeid, uten at dette ble noe tema arbeiderne i mellom vedrørende Breivik-partiet. Denne ammunisjonen så da også fin ut, noe han hadde iakttatt under opplastingen han var med på i Breivika (Jektholtet). Men spesifikt nevnte han å være klar over en viss fare ved uttak av overdragere.

Om Sandviks og de øvrige arbeidskameratenes faglige standard fikk Augland til svar at det hadde forbauset ham at Sandvik hadde avansert fra leirmester til magasinbetjent i ammunisjon – uten noen spesialutdannelse. Men Peder Johnsen hadde han tillit til. Karstein Jensen hadde sikkert også gode kunnskaper, fordi han holdt seg sammen med sersjant Olaussen.

Femte avhør

Torsdag 11. september avga Leif Lorentzen forklaring som ble opptatt av undersøkelseskommisjonen (sted ikke angitt). Han fikk 7 spørsmål:

• 1) Her forklarte Lorentzen at han var «kjent med arbeidsprosessen ved det arbeide som forgikk ved ulykkesstedet».
• 2) Til spørsmålet om han kunne beskrive flammehavet, forklarte han at lyset fra den første eksplosjonen var intenst. Han husket ikke å ha sett røyk. Fra storeksplosjonen ble flammen mørkerød. Det var altså stor forskjell på lyset fra den første eksplosjonen og den store eksplosjonen.
• 3) Han kunne ikke uttale seg om hvor han var da han hørte neste smell.
• 4) Han kunne ikke huske å ha sett seg tilbake da han krøp.
• 5) På spørsmålet om de omkomne kunne utføre arbeidet de holdt på med på en forsvarlig måte, svarte Lorentzen at desarmering er en forholdsvis enkel operasjon, og at de kunne det de holdt på med. Dette var støe og rolige karer, uten noen som helst slags psykisk tilstand på ulykkesdagen. Alle, kanskje bortsett fra Svein Markussen og han selv kjente alle til brannrørets funksjon og sikringer. Til det brannrøret som hadde gått på formiddagen, hadde K. Jensen uttalt at det var betenkelig å stole for mye på rotasjonssikringen.
• 6) Om sikkerhetsbestemmelsene i ammunsjonsmagasiner og arbeidshus, forklarte han at de (arbeiderne) aldri var blitt pålagt å sette seg inn i gjeldende regler. Han hadde lest de som var lagt ut i arbeidshuset, og mente at de nok også var lest av de andre, da med unntak av Hans og Svein Markussen. Man hadde snakket seg imellom om bestemmelsene, som ble antatt å ha svært liten verdi da Harstad Festning ikke holdt seg innholdet etterrettelig. Blant annet var døra i arbeidshuset i strid med bestemmelsene, ved at den var tung å få opp. Han kom og i hu å ha sett at Sandvik leste i et reglement som angikk transport av ammunisjon og nevnte at han var kjent med at det var utlagte bestemmelser i ammunisjonsarbeidernes «skriverom» i kanon 4, men at han selv aldri hadde lest i dem.
• 7) Han var ikke kjent med noen ordre i retning av at det ikke måtte være flere enn 2 mann samtidig ved arbeidsbordet.

Flere dagers avhør

Fra 11.12. 1958 og følgende dager ble Leif A. Lorentzen avhørt på politikammeret. Han hadde da tidligere avgitt forklaringer i saken: «dok. 4 vedleggene 1 – 4–7 og 11».

Dokumentet består av 17 A-4 sider med tett maskinskrevet tekst og starter slik: «Vitnet vil først gjøre klart at han var syk og ellers på annen måte nedfor da han ga de første forklaringer. Den første forklaringen har han ikke lest før nå ved dette avhør. Han har nå oppdaget et par mindre feil eller misforståelser i tidligere forklaringer. Dette vil bli søkt rettet i denne forklaring.»

Av foranstående – og sammenhengen i forklaringen blir dette avhøret viktigst for de «feil eller misforståelser» Lorentzen her fikk anledning til å korrigere. Det vil i den videre framstilling av saken framgå at de fleste viktige poeng er hentet fra de fem første avhør – både relatert til rettens bruk av forklaringene og undertegnedes forståelse av disse og rettsforhandlingene, så langt de er referert til i dagspressen – samt domsslutningene.

I dette avhøret er det at han for første gang får vite at tempering – dvs tidsinnstilling av granatens eksplosjon kunne bli foretatt med hånd – i de tilfelle hvor brannrøret satt så løst at det lot seg skru av for hand. Ved at hånda da fikk tak bare over toppstykket, kunne innstillinga for eksempel bli satt til to sekunder. Om det da i tillegg var feil med sjokk- og rotasjonssikringen, og at urverket startet, ble det jo to sekunder å gjøre på før granaten eksploderte. Til dette hadde Lorentzen respondert med at «alle som arbeidet med den slags ammunisjon burde vært orientert om (den såkalte) 0-stillingens betydning». Dette har, som Lorentzen også poengterte, relevans til granaten som Sandvik holdt på med (man kan ikke stole 100 % på brannrørene).

Lorentzen fortalte og om enkeltstående desarmeringstilfelle der arbeidet ble gjort av hensyn til patronenes verdi. Sannsynligvis er det her snakk om metallets bromverdi. I forklaringen henvises det flere ganger til fotos av ulykkesstedet med anvisninger av hvor de enkelte ammunisjonstyper, sprengstoff og annet hadde vært lagret før eksplosjonen. Men også hvor den enkelte «desarmerer» hadde sine overdragerkasser plassert i forhold til egen posisjon etc. Lorentsen forklarte ellers at Høvding skipsopphugging var i gang med en del skjærebrenningsarbeid på gammelt utrangert materiell, blant annet et nokså stort skjold og et kanonløp. Dette foregikk ca. 50 meter fra bordet hvor desarmeringen samtidig foregikk.

Han kunne ikke huske at noen overordnet, herunder befal, noen gang hadde innskjerpet at det skulle utvises forsiktighet under ammunisjonsarbeidet. Oberst Bertelsen hadde flere ganger, like etter sin tiltredelse, inspisert ammunisjonsarbeidet, men uten at det ble gitt noen instruks eller innskjerping, så vidt Lorentzen kunne si. Etter en tids forløp avtok inspeksjonene. Det var enten Olaussen eller Johnsen som forklarte arbeiderne at grunnen til at inspeksjonene avtok var at arbeidet gikk så godt. Altså fordi at arbeiderne ikke lå på latsida, var det ikke nødvendig med inspeksjon.

Major Tviberg kom også forbi og kikket på arbeidsplassen, uten at vitnet kunne si hva han så etter. «Thorsrud var og bortom og kikket, mens han var på Trondenes». Om kaptein Jørgensens besøk visste ikke vitnet om han kontrollerte hvorvidt sikkerhetsbestemmelsene ble etterlevet. At Tviberg var opptatt av sikkerhet, fikk han inntrykk av gjennom et par eksempler som Tviberg hadde fortalt ham og et om farligheten av å være uoppmerksomme og ta «snarveier» i arbeidet med slikt ammunisjonsarbeid. Om det var kommet endringer i arbeidsforholdene etter rapporten som ble avgitt i august 1957, kunne han ikke si noe om. Men bemerket at det var satt større fart i dumpingen av ukurans i løpet av det siste året. Ad bruken av meisel: «Når gnistfri meisel var bragt tilveies, måtte det være for å bruke den på brannrør». Han var sikker på at et eller annet var ved Sandviks granat som var årsak til ulykken, og at det ikke var overdragerne som først eksploderte.

Om sikkerhet – og litt generelt

Det ble foretatt sandblåsing av et stort parti 12,7 cm granater i arbeidshuset der K. Jensen, E. Johnsen, K. Jørgensen og en mann fra Brøstadbotn deltok sammen med Sveen som assisterte noen tid. Arbeidet pågikk i flere måneder, og det ble arbeidet akkord. Granatene var fylt med sprengstoff som skulle suges ut etter at bunnen i granatene var skrudd av. Imidlertid ble det pusset granater med sprengstoff i – uten at dette ble tatt ad notam ved Lorentzens merknad om dette til Johnsen. Sandblåsingen foregikk i sandblåsingsskuret ca. 10 meter fra arbeidshuset. Sandblåsingstrykket var på 7 kg., og medførte gnistregn. I nettingskuret fans ikke slokningsmateriell, verken sand eller vann. På et av fotoene – dok. 5 og bl.a. foto H ses et stort krater eller vanndam. Krateret var dannet der ammunisjonen fra Breivik lå lagret.

Media-oppstyr

Harstad Tidendes hovedoppslag på førstesida tirsdag 2. september lød: «Ammunisjonslager på Trondenes eksploderte - fem savnet», som ble fulgt opp av ingressen «Granater og granatsplinter haglet over Trondeneshalvøya. Umulig for redningsmannskapene å trenge inn i området».

Midt på førstesida sto navnene til de savnede innrammet i svart. I den forholdsvis omfattende (usignerte) reportasjen opplyses det blant annet om helikopteret rekvirert fra Andøya flystasjon, som sirklet rundt Kråkneset for å danne seg bilde av hendelsesomfanget, men uten at avisas lesere fikk del i noe av den informasjonen det hadde samlet inn. Oberstløytnant Mandt hadde da sikret området ved å sperre tilgangen, samtidig som han hadde gitt instruksjon til de som hadde oppholdt seg i bunkerser og på sykestuen og som etter hvert kom seg ut av området om ikke å uttale seg til offentligheten før de var avhørt av festningskommandantens folk. Av samme «sikkerhetsmessige grunner» ville han heller ikke gi informasjon om den mengde og art av ammunisjon som var involvert i eksplosjonen. Marinekommando Nord-Norge hadde nedsatt en undersøkelseskommisjon bestående av tøymester ved DKN, major J.P.B. Thu som formann, orlogskaptein O. Snefjellå ved Marinekommando Nord-Norge og overbetjent H.J. Flakstad ved Senja politikammer i Harstad. Disse hadde startet arbeidet umiddelbart.

«Ved halv åttetiden var Harstad Tidendes medarbeidere og fotograf med fly over området. Det var da ingen store eksplosjoner å se», skrev reporteren før han avsluttet med at Harstad sykehus rapporterte at det etter måten sto bra til med Leif Lorentzen. Han var nokså medtatt etter granatsplintene han hadde fått i seg og dessuten hadde han fått sjokk. Avisa Nordlys sitt førstesideoppslag den samme dagen lød: «Fem drepte ved eksplosjonskatastrofe i Harstad», Aftenpostens aftenutgave slo saken opp slik: «Stadig eksplosjoner på Trondenes. Første patrulje i området kl. 11.» og «En av de omkomne funnet i formiddag», med ingressen: «Årsaken fremdeles ukjent. Første skildring av ulykkesstedet. Fire brakker helt forsvunnet.» Dette sammen med portrettfotografier av to av de omkomne; Godtlieb Sandvik og Peder Johnsen. Arbeiderbladet sa det slik i sitt hovedoppslag: «Inferno av eksploderende granater over Harstad. 5 fryktes omkommet.» med ingressen: «Splinter haglet ned over bebyggelsen – umulig for brannvesen å forsere.» Halden Arbeiderblad slo saken opp slik: «Fem arbeidere savnet etter eksplosjonen i Trondenes fort.» fulgt av ingressen: «Uhyggelig ulykke som rammet Harstad i går». I Rana Blad het det: «Fem savnet etter voldsom eksplosjon i ammunisjonslager på Trondenes festning». Onsdag 3. september skrev Harstad Tidende blant annet: «Tysk 8,8 cm. granat årsaken til ulykken.» med ingressen: «Fire av de fem omkomne funnet igår etter uhyre farefull leting. Et under at Leif Lorentzen slapp fra ulykken med livet i behold.» «Harstad Tidendes medarbeider» var ikke kommet seg inn til sentrum av ulykken da han var der kl. 0800, men måtte se på fra utkanten, det var «et skrekkelig syn». En ram eim av karbid lå over plassen. «Alt var ødelagt, der lå forvridde metallrester, ødelagte lastebiler, lyskastere, lyskasteraggregater.» Brakkene i området fantes det ikke spor etter. Rundt om lå granater – sprengte og ueksploderte. Særlig var det mange bombekastergranater og håndgranater. Man måtte nøye granske marka foran seg når man beveget seg i området.

Seinere på dagen kom ettersøkelsesarbeidet i gang. Dette ble ledet av fungerende festningskommandant oberstløytnant Thorvald Mandt, som hadde 10-15 mann sammen med seg. Det ble arbeidet systematisk og svært forsiktig. Harstad Tidendes mann fortalte at «tilskuerne» sto på en bunker ca. 80-100 meter fra, og hver gang redningsmannskapene skulle trekke et eller annet til side, ble de beordret inn i bunkeren. «De omkomne ble lagt i hvite kleder og båret ut av feltet til den ventende ambulanse.» Feltpresten var til stede hele tiden mens dette pågikk. De som deltok i det farefulle arbeidet med å få de omkomne ut var festningskommandanten, overbetjent Flakstad sammen med et par andre politimenn, formannen i den nedsatte undersøkelseskommisjon major J.P.B. Thu, løytnant Karl J. Øye, løytnant Jul. M. Mortensen, kaptein Jørgensen, fenrik Myrslo og løytnant Storhaug.

Flyturen som Harstad Tidendes medarbeidere foretok ved åtte-tida på ulykkesdagen var nok langt mer farefull enn det de involverte syntes å mene. Offiserer på bakken som så på «stuntet» fortalte at det eksploderte fortsatt granater i tomta da de fløy over. Tøymester major Tviberg ved Harstad Festning så personlig at en 8,8 cm. tysk luftverngranat fôr om lag 15 meter forbi Norseman-flyet idet det passerte over. Ved åtte-tida var fjerdemann av de forulykkede funnet, slik at det da kun var en som var saknet. Fungerende sjef for Marinekommando Nord-Norge, kommandørkaptein Valvatne uttalte overfor Harstad Tidende at det trolig var en 8.8 cm tysk luftverngranat som hadde satt det hele i gang. Han la vekt på at all ammunisjon på området var brukbar, men at noe var ukurant. Han presterte også å si at 8,8 centimeters granatene skulle utgå, fordi den var blitt avleggs, og at ødeleggelsen av denne typen derfor ikke betød noe tap for Forsvaret. Men i tillegg til den tyske ammunisjon var der lagret annen ny ammunisjon som også var sprengt i lufta. Ellers roste han sersjant Olaussen som reddet ut Sverre Sveen fra området.

Undersøkelseskommisjonen som var blitt nedsatt ulykkeskvelden var nå blitt forsterket med forskjellige eksperter, blant annet orlogskaptein Tank-Nielsen, major Løvstuhagen, og oberstløytnant Augland fra Hærens Overkommando. Avisa Nordlys hadde også snakket med oberstløytnant Mandt, som uttalte at man nok ville bruke gode 14 dager på oppryddingsarbeidet. Reporteren meldte som i Harstad Tidende at alt var ødelagt, men tilføyde at et understell fra en lastebil, som sto på området, var kastet om lag 15 meter til sides, og at det var store krater i landskapet etter de største eksplosjonene.

Under sin faste «Harstad-spalte» i Nordlys fant vi signaturen E. H-H (Erling Hall-Hofsø) sin litt krasse artikkel med tittelen «Eksplosjonsulykken». Artikkelen fokuserte på «sikkerhet» og tok for seg menneskehetens teknologiske utvikling og vanskene med å unngå ulykker, før han fikk fram hva saken egentlig gjaldt: Var alle nødvendige og gjennomførbare sikringstiltak iverksatt? Her var det arbeidet med noe så farlig som ammunisjon. Man måtte forlange at det ikke ble tatt risikoer. Det var og lov til å stille det ufravikelige krav at de sikringstiltak som kunne treffes ble truffet. Det var uansvarlig å spare på penger i et slikt tilfelle. Så viste han til den brannen som var på om lag samme sted for få år siden, som heldigvis slukket, men som også kunne ha utviklet seg til en katastrofe. «Ble det etter denne brann truffet sikringstiltak for å hindre nye ulykker? Vi går ut fra at alle disse ting blir nøye gransket av den nedsatte undersøkelseskommisjon, og at resultatet blir meddelt offentligheten.» Videre stilte han spørsmål ved at sykehusbrakka var plassert bare noen meter fra ammunisjonslageret.

Det er flere momenter i Erling Hall-Hofsø` s resonnement og framstilling som er tilnærmet sammenfallende med hva Generaladvokat Ivar Follestad skrev i en betenkning til Marinens Overkommando den 13. mars 1959, som for øvrig var stemplet HEMMELIG. Follestad ville ha økt progresjon i etterforskningen, og han pekte på omsorgssvikt fra sjefer generelt og kommandanten i særdeleshet. Generaladvokatens innspill vedrørende brannen i våpenlageret på Trondenes festning 2. desember 1954, ble sammenholdt med ulykken i 1958. Etter brannen skrev han 20. oktober 1956, blant annet at orlogskaptein Tank-Nielsen kunne ha rett i at forholdene lå slik an for kystfestningene at en ikke kunne bygge på de normer som HVK henviste til. Men uansett måtte det tas hensyn til alminnelig erfaring og «vurdere faremomentene med fornuft og omtanke». Dette var ikke skjedd da «store ammunisjonsmengder er lagret på ikke forskriftsmessig måte i et utilstrekkelig beskyttet skur». At det til og med var skjedd i kort avstand fra forlegningens sykestue, og at heller ikke vollmesterens råd om å sørge for beskyttelsesmur var tatt til følge av de ansvarlige, «uten at det er sørget for, eller, så vidt sees, engang overveiet andre rådgjerder». Tank Nielsens konkluderte med at ansvaret derfor i første rekke falt på oberst Stenrød og oberstløytnant Kvammen. Videre anførte Generaladvokaten at det ikke manglet på advarsler. Men han så ikke spor av at verken ulykken eller det som ble uttalt om konsekvensene av den, var tatt ad notam. Det var heller ikke sørget for beskyttelse av sykestuen. Et vedlegg til undersøkelseskommisjonens rapport fortalte om hvor store skader sykestuen var blitt påført. Heldigvis ble ingen av pasientene der skadet. «Men», sa han, «behandlingen av ammunisjon har altså funnet sted på slikt sted og slik måte at ulykken lett kunne forplantet seg til dem som lå syke».

Enn videre påpekte Generaladvokaten det paradoksale i at det eksisterende arbeidshus ikke ble tatt i bruk til desarmeringsarbeidet, slik det var ment for. For det første var det gamle arbeidshusets plassering ikke til hinder for bruken, etter som det nye som da (mars 1959) var under oppføring, sto like ved det gamle. Det verste argumentet kom dog fra kommandanten, som hadde anført at «arbeidshuset var for lite». «Hvordan arbeidshuset kunne ha vært for lite, etter det som kaptein Jørgensen selv opplyser («dok. 16 s. 3») om at ikke andre enn magasinbetjentene (den gang så vidt vites 2 – to – stykker) kunne foreta desarmering, mens de vanlige ammunisjonsarbeiderne ikke hadde lov til å utføre slikt arbeide, er mer enn jeg kan forstå. Hva der spørres om er jo ikke om arbeidshuset var for lite til en hvilkensomhelst ulovlig og uforsvarlig behandling av ammunisjon, men om arbeidshuset var brukbart for den behandling som lovlig og forsvarlig skulle foregå». «Dette var arbeidshuset åpenbart», skriver Generaladvokaten. La oss i fortsettelsen se hvordan disse informasjonene og analysen ble behandlet.

Leif Lorentzen i 2017. Foto: Frank R. Roksøy

Både Harstad Tidende og Nordlys hadde reportasjer om Sverre Sveen som ble sittende innesperret i en bunkers i mer enn seks timer, mens «det forferdelige uhyret» herjet på idrettsplassen. Etter flere timer med dunder og brak, eksplosjoner og splinter som hvislet over og rundt bunkeren, hørte han flydur over området, og litt seinere kom to brannmenn og en magasinarbeider til syne, de hadde oppdaget at nøklene sto i bunkersdøra, og fikk åpnet den og tatt ham med seg ut, og via Ringberget kom han seg heim til boligen sin i Hagebyen ca. kl. 2300. Han fortalte at han husket godt brannen som var for noen år siden, som heldigvis ble slokt før det ble katastrofe.

4. september skrev Harstad Tidende at mineeksperter skulle finkjemme hele Trondeneshalvøya. Dette hadde avisa fått overlevert fra kommandanten på Harstad Festning; oberst Rolf Bertelsen. Bakgrunnen for dette søket ble sagt å være at det ikke ville være sikkert å sende soldater ut på øvelser i området med så mye potensielt farlig ammunisjon liggende i terrenget. Videre fortalte avisa at fire omkomne var funnet tirsdag 2. september, men at femtemann enda ikke var funnet. Dette til tross, minnegudstjenesten over de omkomne var satt til kl. 1300 4. september.

5. september rapporterte både Harstad Tidende og Nordlys fra minnegudstjenesten. Med fire kister i koret, foran en fullsatt Trondenes kirke talte garnisonsprest, major Bryne både om de fem omkomne og til alle de fems pårørende. Kommandant R. Bertelsen holdt en kort tale og Harstad Tidende siterte ham på at «Ord blir fattige når man skal uttrykke den medynk og sorg som Forsvarets personell har med de etterlattes familie, slekt og venner. Vi alle sørger over tapet av de fem kameratene våre. Det går en strøm av medfølelse mot dere.» Han overbragte hilsener fra sjefen for Marinen, viseadmiral Jakobsen, fra Generalinspektøren for Kystartilleriet, fra våpenet, de militære sjefer i Harstad, fra garnisonen og fra alle arbeidskameratene på Trondenes Fort.

Sognepresten i Kvæfjord; Berg Rollnes deltok også i gudstjenesten. For øvrig var også sjefen for Distriktskommando Nord-Norge, generalmajor H. Edland, den fungerende sjef for Marinekommandoen, kommandør Kleppe, Harstad Festnings nestkommanderende, oberstløytnant Th. Mandt, og stabssjefen ved ØKN (Øverstkommanderende i Nord-Norge) kommandørkaptein Ø. Schall til stede. I Nordlys var og fokus på den gripende stunden, men med den forskjell at reporteren fortalte at det var kun fire kister i kirka, og at de nærmeste pårørende satt «på begge sider av alteret», samt at festningskommandanten var plassert ved prekestolen.

6. september hadde Harstad Tidende en redaksjonell lederartikkel med tittelen «Vekk med tysk-ammunisjonen» der fokus var akkurat det, Her het det også at «(…) en spesiell nedsatt kommisjon innen Forsvaret for en tid siden har tilrådd at slik ammunisjon nu blir tilintetgjort». I følge avisa hadde kommisjonen tilrådd dette fordi ammunisjonen nå var «gammel og ukurant», og dessuten «at den er fremstillet i krigstid, og at det derfor kan være brukt erstatningsstoffer hvis virkning etter så lang tids lagring, man ikke kjenner, og for det tredje at ammunisjonen i mange tilfeller er fremstillet i okkupert land eller av arbeidere fra tyskokkupert land og at muligheten for at det er gjort sabotasje på ammunisjonen derfor er stor». I tilknytning til at han klargjorde at det kunne sies at det var en slik destruksjon man var i ferd med, stilte redaktør Iversen det betimelige spørsmål om det ikke kunne finnes andre og sikrere måter å få ammunisjonen destruert på.

I Nordlys for 6. september fikk man opplyst at på foranledning av krav fra Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund var undersøkelseskommisjonen blitt utvidet med Wilhelm Borkenhagen (1913-1983) fra Seljestad. I ukebladet Aktuell kom det en billedreportasje fra ulykken. Den var signert Gunnar Iversen (fotograf fra Harstad som ofte leverte bilder til avisene Folkeviljen og Nordlys` avdelingskontor i Harstad). Reportasjen hadde en noe misvisende tekst, der hovedinnholdet var at de fem som mistet livet var ammunisjonseksperter, og at «Leif Lorentsen som overlevde – sto 15 meter fra eksplosjonsstedet». Dessuten ble de materielle skader forholdsvis beskjedne. I tillegg fikk man vite at det måtte en sprengningskommando fra Kirkenes til for å ta seg av arbeidet i det superfarlige området. – Og det siste stemte. Av en ukesrapport (se vedlegg 2) fra Ingeniørkompaniets Minekommando (MK 58), som var arkivert i Riksarkivet fortelles det at en offiser og tre menige som egentlig var på oppdrag med minerydding i Sør-Varanger, ble sendt med fly fra Kirkenes til Harstad tirsdag 2. september 1958. Seinere ble gruppen utvidet, slik at de var fire menige, en løytnant og en fenrik i det de benevnte som «MK`s pulje 2». Påfølgende onsdag og torsdag starta grupperingen, sammen med øvrig personell fra Harstad Festning (1), Tøymesterens stab (3), ingeniørkompaniet ved Brig N (6) og Våpenteknisk kompani ved Brig N (10), slik at totalt 26 mann var med i «minesøket i det superfarlige området». Men den egentlige oppryddinga kom ikke i gang før lørdag, fem dager etter ulykken, for først måtte minesøkergjengene skoleres i hvordan de 6251 sprenggranatene var oppbygd og på hvilken måte man sikret seg at de ikke uforvarende kom til å eksplodere.

Etterpåklokskap

I Harstad Tidende for 9. september 1958 – ei uke etter tragedien på Trondenes - rapportertes det over en «to-spalter»: «Ammunisjonslaboratorium i Nord-Norge». Der heter det at etter eksplosjonsulykken på Trondenes var man nå – igjen - kommet i tanker om at det ville være lurt å kontrollere ammunisjonslagrene. Jo, det skulle nå etableres fire ammunisjonslaboratorier, eller revisjonsanlegg som det het «på militært», et i Sør-Norge, et i Bergensområdet, et i Trøndelag og et i Nord-Norge.

Om ryddearbeidet

Minekommandoens rapport

Fra Ingeniørkompaniets minekommando (MK 58) Trondenes Fort den 9. september 1958 til

• Sjefen for Ingeniørvåpenets skole- og øvingsavdeling Ingeniørsjefen / Distriktskommando Nord-Norge
• Gjenpart til Tøymesteren DKN - Ing.kp/BrigN. - VT kp/BrigN og - MK`s pulje 1

Ukerapport for Minekommandoens pulje 2 i tida 31/8 – 6/9 1958

Minekommandoen fortsatte arbeidene i Sør-Varanger mandag og tirsdag. Utførte arbeider vil fremgå av ukerapporten fra MK` s pulje 1.

Etter telefonisk ordre fra Ing sj/DKN tirsdag, reiste HVK` s representant og 3 menige med ekstrafly fra Høybuktmoen tirsdag e m. Undertegnede var på dette tidspunkt langt inne på fjellet, men reiste onsdag morgen med ekstrafly fra Kirkenes sammen med 1 menig. Samtlige ankom Trondenes Fort i løpet av onsdag. Delingen av MK

(…) MK` s pulje 2, lt Vøyum, fenr Holten og 4 menige, er gått inn i en utvidet ryddekommando som er spesielt oppsatt for ryddingen etter eksplosjonsulykken ved Trondenes Fort. Dette arbeidet ledes av den ordinære Minekommando.

Organiseringen av den utvidede ryddekommandoen på Trondenes Fort.

• a)Personell
• FRA HARSTAD FESTNING: Major Tviberg - Majoren er kontaktmann mellom festningen og Minekommandoen.
• Fra Minekommandoen: Lt Vøyum. Fenr Holten. 4 menige.
• Fra Tøymesterstaben/DKN: Lt Storhaug. Fenr Rubach. S / sjt Pettersen. Disse tre inngår som amm spesialister.
• Fra Ing kp/Brig N: Sjt Josefsen. 5 korp og menige.
• Fra VT kp/Brig N: Sjt Sørli. 9 korp og menige

b)Ammunisjonsutdannelse: Det hastet å komme igang med ryddingen og personellet fra Ing kp og VT kp har derfor bare fått en dags teoretisk gjennomgåelse av aktuelle brannrør m v. De fleste av soldatene fra VT kp har hatt amm utdannelse i rekruttiden.

c) Organisering og ansvarsforhold: Oppdragene planlegges og fordeles av den ordinære Minekommandoen. P g a de svære områder som må gås over, leder de tildelte ammunisjonsspesialister selve søkingen med de tildelte mannskaper, mens MK` s faste personell kommer etter og tar seg av uskadeliggjøringen av granatene.

d) Lønn og utbetalinger: Befalet lønnes som tidligere gjennom egne avdelinger. Korporaler og menige utbetales innkommanderingstillegg gjennom egne avdelinger. Spørsmålet om hvordan utbetalingen av risikotillegget skal ordnes er ikke avgjort, men de nødvendige arbeidsnotater og styrkelister føres daglig og utbetalingen vil bli ordnet ved utgangen av måneden.

Utførte arbeider: Onsdag og torsdag ble det utført noen mindre ryddearbeider, bl. a. på eksplosjonsstedet, for at undersøkelseskommisjonen lettere skulle komme til.

Fredag hadde soldatene den nevnte teoretiske gjennomgåelsen, og lørdag begynte ryddingen for fullt. En har fått ut sprengstoff, tennmidler og alt nødvendig ryddemateriell her ved festningen. Under ryddingen benyttes også minesøkere hvor en mener at dette er nødvendig. Ammunisjonen som finnes sprenges stort sett på stedet, men korte flytninger før sprengning er enkelte ganger nødvendig.

./ Angående ammunisjonstyper som forefinnes vises til vedlegget.

Følgende er t o m lørdag uskadeliggjort ved sprengning: 3” bk granat, engelsk - 21 stk.

Kommende arbeider: Ryddearbeidene fortsetter denne uka. Hittil er 1/5 av det aktuelle området, derav det meste av det sivile området, ryddet. Det er ikke mulig å si noe bestemt om hvor lang tid dette ryddearbeidet vil ta, men det vil i alle tilfelle vare nærmere ut oktober måned.

Diverse:

En holder direkte kontakt med Ing sj/DKN.

I. Holten Fenr/sjef MK 58

Vedlegg 1.

Sett: Th. Tviberg – major (sign).

3. Kapittel

FORTEGNELSE OVER AMMUNISJON PÅ EKSPLOSJONSSTEDET

Betegnele	Lager brakke	Bølgeblikk skur	1/2-tak
15 cm øvelsesgranat, kolde		450
15 cm ladning, øvelse		150
12,7 cm ladning strids			100
12,7 cm ladning øvelse		133
10,5 cm sprenggranat strids u/brannrør			500 1
10,5 cm lysgranat uten brannrør	78
10,5 cm øvelsesgranat kolde		28
8,8 cm sprenggranat patron (gammelt lager)		1500 2
8,8 cm sprenggranatpatron fra LVAN u/brannrør	400
8,8 cm sprenggranatpatron fra LVAN m/brannrør			5851
5 cm ladning I K		1351
5 cm granat, øvelse, kold I K		41	1350
5 cm øvelse, granatpatron Pvk		1787
5 cm pansergranatpatron m/sporlys Pvk			1413
5 cm pansergranat spiss Pvk			839
5 cm sprenggranat patron 38 m/ansl rør			639
4,7 cm sprenggranat patr m/36			1460
4,7 cm pansergranat patron m/36			3127
40 mm øvelsesgranat patron kold (norsk)		1521
40 mm øvelsesgranat patron kold m/sp 1 (B)		160
37 mm øvelsespatron for I K		199
20 mm sprenggranat patron		8279	3551 4
20 mm pansergranat patron		1763
20 mm øvelsesgranat patron spr		213
20 mm pansergranat øvelse kold m/sp 1		1002
20 mm øvelsesgranat patron kold tysk		84
20 mm patron løs (trepropp)		8043
40 mm spreng granat patron (RA gamle før 1945)			4020
9 mm pistolpatr		3000 ca.
7,92 mm patroner skarpe (tysk) SS		34625
7,92 mm patroner lett Colt		49500
7,92 mm patroner SMK tysk		46645
7,92 mm patroner SMK` L tysk		55565
7,92 mm patroner PMK. Tysk		1400
7,92 mm patroner B, tysk		8300
7,92 mm patroner skole «Norma»		39935
7,92 mm, patroner trepropp, tung Colt		34500
7,92 mm, patroner trepropp, Mauser		102568
7,92 mm patroner løs, plast Mauser		110697
7,62 mm patroner, løs, plast MG		59622
7,62 mm patroner, løs, plast SLK		62426
7,62 mm patroner, skarp MG		61900
7,62 mm patroner, skarp SLK		237380
3" bombekastergranat, spr. britt			3688
3" bombekastergranat, røk britt			252
3" Bb k patroner, driv		13090
3" Bb k øvelse MK 3		5146
3" Bb k øvelse MK 3, brukte			111
3 " Bb k "Attachments Nose"	5022
2" bombekastergranat, spr britt			2232
2" bombekastergranat, øvelse kompl	54
2" bombekastergranat, øvelse MK 1	2298
2" bombekastergranat, øvelse MK 1 britt			251
2" Bb k brannrør, nr. 51		3390
Håndgranat, skarp, amrk type norsk fabr		4000
Håndgranat, skarp, amrk type (can)		2627
Håndgranat, skarp, bakkelitt nr 69 (br)		195
Håndgranat, skarp, Mills, nr 36		1194
Håndgranat, øvelse, M 205 A 1		1163
Håndgranat, ekserser, kold
Håndgranat, ekserser, brukte		8
Miner, stridsvogn, M 6 A 2		5
Tennmekanismer ZZ 42		11
Tennmekanismer T M 1 Z 42		4
Mine, personell (N)		8
Trinol			100

Etterdønninger

I Stortingets spørretime onsdag 8. oktober 1958 ba Helge Seip om svar på om departementet nå hadde truffet betryggende tiltak for å hindre nye ulykker ved lagring av sprengstoff og prosjektiler etter at det ved Trondenes-ulykken var konstatert ulovlig og uforsvarlig lagring, og om det ville bli sørget for tilfredsstillende økonomisk erstatning til de pårørende etter ofrene fra Trondenes. Forsvarsminister Handal svarte at undersøkelseskommisjonen hadde avgitt rapport den 22. september. Rapporten var sendt Politiet, som vurderte den rettslige side av saken. Snart ville også marinekommandosjefen sende sin rapport til Sjefen for Marinen. All ammunisjon av samme type som den som eksploderte under ulykken var nå sperret. Det betød at all behandling av denne ammunisjonen var stanset. Man hadde og bestemt at sperreordren gjaldt for all tilsvarende ammunisjon også i andre forsvarsgrener. Statsråden fant og grunn til å peke på at det her ikke i første rekke var mangel på bestemmelser som hadde ledet til ulykken. Han hevdet at det forelå klare bestemmelser for behandling og lagring av sprengstoff, og det dessverre var på det rene at disse ikke var fulgt. I forholdet til erstatning, kunne han fortelle at to av de omkomne var medlemmer av Statens Pensjonskasse, og at de etterlatte etter disse da ville få pensjon etter Lov om Statens Pensjonskasse. De øvrige tre som omkom ved ulykken, var ukelønte ammunisjonsarbeidere og kom da inn under Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere og Pensjonstrygden for statens arbeidere.

Seip stilte et tilleggsspørsmål om man fant at disse ordningene ga tilfredsstillende erstatning i et så ekstraordinært tilfelle. Statsråden poengterte da at han ikke var den rette til å svare på spørsmålet, i det han henviste til at ulykkestrygd ble «administrert og håndhevet av Sosialdepartementet».

Hvem bar ansvaret for ulykken?

Foran ser vi at forsvarsminister Handal har en klar formening om at ting ikke var som de skulle da eksplosjonsulykkene på Trondenes festning fant sted. Han sa imidlertid ikke noe om hvem som har overtrådt gjeldende «bestemmelser for behandling og lagring av sprengstoff». Derfor vet vi ikke om han her siktet til fortets militære ledelse, de ammunisjonsansvarlige eller de sivilt ansatte som var satt til å desarmere det store partiet med 8,8 cm tyske luftverngranater som fagterminologisk ble benevnt 8, 8 cm S/30 og S/30 F.G.I., eventuelt «8,8 cm sprenggranat patron». Interessant er det også å merke seg at uttalelsen falt før ulykkeskommisjonen hadde lagt fram sin rapport.

Hemmelig rapport

I henhold til oppslag i Harstad Tidende og Nordlys for lørdag 27. september 1958 var ulykkeskommisjonens rapport fortsatt hemmelig. Men sjefen for Marinekommando Nord-Norge, kontreadmiral H. Voltersvik kunne si at «de har antatt at den direkte årsak til eksplosjonsulykken mest sannsynlig er en teknisk feil ved et av de brannrør som det ble arbeidet med».

4. Kapittel

Krigsadvokatens vurderinger

I sitt «tilbakesendelsesbrev» av 11. oktober 1958 «med sakens dokumenter» til Marinekommando Nord-Norge, ga krigsadvokaten for Distriktskommando Nord-Norge, Mikael Jomar Rørvik (1911-1993), som var beskikket i perioden 1954-1965, uttrykk for sine sterke bekymringer for saken. Men Rørvik ville der ikke gi sin endelige tilrådning før det var gjort «ytterligere etterforskning med sikte på full oppklaring» av punkter han anførte som «uklare». Samtidig fastslo han at sakens alvorlige karakter hadde avdekket forhold som han så som de ansvarlige myndigheters oppgave å bringe klarhet i og få besørget eliminert for framtida. Av sammenhengen finner vi at dette er et svarbrev på henvendelser han har fått fra Marinekommando Nord-Norge.

Lagringen

Vedrørende lagringen av ammunisjon på idrettsplassen, fant Rørvik at de topografiske forhold ga en viss dekning i sydlig retning; mot Harstad og havna der. Men relatert til lagringsmåten viste han til «kommisjonens rapport V pkt. 10» som sa at den var lagret på en åpenbart uforsvarlig måte, som dessuten skal ha vart i lang tid. Det går tydelig fram av sammenhengen at «kommisjonens rapport» viser til undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt allerede samme kveld som ulykken skjedde – og som seinere ble utvidet, slik at kommisjonens sammensetning ble major J.P.B. Thu, orlogskaptein O. Snefjellå, overbetjent H.J. Flakstad, forskjellige eksperter, blant annet orlogskaptein Tank Nilsen, major Løvstuhagen, og oberstløytnant Augland fra Hærens Overkommando og Wilhelm Borkenhagen fra den lokale Jern og Metall-foreningen.

At lagrene var overfylte – allerede før de 6251 luftverngranatene ankom fra lageret i Jektholtet, var nå en ting. Kommisjonen hadde også klarlagt at lagrene inneholdt en «uheldig og farlig blanding av forskjellige ammunisjonstyper», som hadde vært påtalt etter den tidligere brannsaken i festningens ammunisjonslager den 2. desember 1954, en tilstand som fortsatt besto. Dette trass i Generaladvokat Ivar K.H. Follestads uttrykkelige forutsetning om at det måtte trekkes viktige konsekvenser og innskjerping med hensyn til forskriftene. Som om ikke dette var nok, pekte Marinens Artilleri i sin inspeksjonsrapport 78 fra 1957 på at lagringsforholdene på idrettsplassen var «kriminelle og høyst uforsvarlige», samtidig som de fant «ammunisjonens tilstand betenkelig».

De 6251 8,8 cm patronene som var armert med tidsbrannrør av typen S/30 og S/30 F.G.I. ble også lagret i nettingskuret, sammen med annen ammunisjon. Krigsadvokaten viser så til forskriften «Midlertidige bestemmelser for tjeneste ved sjøforsvarets ammunisjonslager», som blant mye annet ga ham anledning til å fastslå at:

• a) Ammunisjonen var ikke forskriftsmessig sortert, og lageret inneholdt en blanding av kassert og ukassert ammunisjon. Dette er blant annet i strid med nevnte bestemmelser pkt. 6.
• b) Det var lagret annet sprengstoff i samme lager, blant annet 200 kg TNT, samt andre brennbare saker, lysgranater m.m. Dette er blant annet i strid med bestemmelsenes pkt. 8.
• c) Lysgranater lå i samme lager som ammunisjonen. Dette er i strid med pkt. 39.
• d) Overdragere og brannrør ble oppbevart i lagret under pågående arbeider. Dette er i strid med pkt. 41. Han antok at også andre bestemmelser var krenket.

I betenkningen omkring hvem som tilbød og hvem som fattet beslutningen om å ta i mot granatene fra Jektholtet, ba krigsadvokaten om at disse spørsmålene ble nærmere etterforsket, ganske i sær på bakgrunn av om det i det hele tatt var forsvarlig å ta i mot mer ammunisjon enn den man allerede hadde lagret på en så «kriminell og høyst uforsvarlige» måte. Videre ville han ha klarlagt forholdet omkring sikkerhetsavstander til andre tilsvarende lagre og ikke minst til sykestuen som lå bare ca. 100 meter fra nettingskuret. På bakgrunn av foranstående ville han se det som naturlig at følgende kom inn i ansvarsbildet vedrørende lagringsforholdene:

• 1. Sjefen for Harstad festning
• 2. Nestkommanderende vedrørende det spesielle parti 8,8 cm granater som ble inntatt.
• 3. Tøymesteren v/Harstad festning
• 4. Avdelingssjefen for ammunisjonstjenesten
• 5. Eventuelle andre, i det han pekte på at lagring av ammunisjon på idrettsplassen var påbegynt før de aktuelle sjefer (1,2, og 3) tiltrådte sine stillinger.

For øvrig henviste krigsadvokaten til «kommisjonens» rapport IV side 1 om ammo-tjenestens personellorganisasjon ved Harstad festning.

Kommandanten

I en utredning til Marinekommando Nord-Norge har tydeligvis kommandanten på Harstad festning respondert på direkte spørsmål og samtidig gjort generelle vurderinger, som så, i krigsadvokatens hender er blitt gjort til gjenstand for hans kommentarer. Ut fra hva som er sagt foran om uforsvarlig lagring – som hadde vært gjeldende i lang tid før oberst Bertelsen (kommandanten) tiltrådte, tas dette ikke opp av krigsadvokaten, fordi Bertelsens redegjørelse ikke synes å ha relevans til forsvarligheten ved de konkrete arbeidsprosessene med 8,8 cm granatene.

Kommandantens redegjørelse gikk i det vesentlige ut på at manglene ved ammunisjonstjenesten og lagringsforholdene skyldtes en rekke forhold som han ikke var herre over: Målsettingen for Kystartilleriet, organisasjonsspørsmål, vesentlige mangler på utdannet personell, mangel på brukbare lagre, for små bevilgninger m.m.

At ammunisjonstjenesten, så vidt lenge etter krigen fortsatt var mangelfull burde da – etter krigsadvokatens skjønn bli utredet av

• a) Marinens Artilleri, Horten, som fagmyndighet.
• b) Giska (Generalinspektøren for Kystartilleriet).
• c) H.O.K. (Hærens Overkommando) i den utstrekning denne instans kom inn i bildet.
• d) Forsvarsdepartementet.

Hvorvidt det burde bli tatt standpunkt til om det var grunnlag for rettslig ansvar, var det per dato ikke grunnlag for – før uttømmende redegjørelser forelå fra foran nevnte institusjoner.

Andre forhold

Det ble også presisert at når avdelingen mottar et ammunisjonsparti fra en annen avdeling, måtte retningslinjer klargjøres og legitimeres i forhold til hvem som hadde ansvaret for å undersøke kvaliteten, herunder korrosjon på den ammunisjon som ble tilbudt til overtakelse. Og var det festningens ansvar at ammunisjonen ble plassert på idrettsplassen – tross Marinens Artilleri`s spesielle kritikk av forholdene der? Her mente krigsadvokaten at det var Marinens Artilleri og Generalinspektøren for Kystartilleriet som burde avgi uttalelse. Trass den repeterte kritikk framholdt kommandant Robertsen at «det i seinere år, tross alt, var gjort en del framskritt», samtidig som krigsadvokaten til dette henviste til Robertsens redegjørelses side 23.

Angående ammunisjonshuset på Trondenes forelå motstridende uttalelser som krigsadvokaten nærmest latterliggjorde gjennom å vise til at både kommandanten og Tøymesteren ved Harstad Festning hadde gitt uttrykk for at huset ikke var brukbart, mens undersøkelseskommisjonens rapport viste at arbeidshuset hadde vært i bruk. Men han viste og til at det var et nytt under oppførelse, som hadde visse forventninger knyttet til seg. Også her mente han at Marinens Artilleri og Giska burde avgi uttalelse. Krigsadvokaten unnlot heller ikke å vise til den merkverdighet at en del av den kasserte ammunisjonen befant seg i nettingskuret på foranledning av en gitt ordre av kaptein Jørgensen, som sommeren 1958 hadde gitt ordre om at det angjeldende restparti ikke skulle kasseres.

Av kommisjonens rapports vedlegg 5 framgikk dessuten at den måten det ble foretatt desarmering av granater på Stangnes også hadde vært på en helt uforsvarlig måte.

Desarmeringen

I beskrivelsen krigsadvokaten ga av forholdene under arbeidet med desarmeringen av de 6251 8,8 cm tyske luftverngranatene kommer det fram av undersøkelseskommisjonens rapport flere konstateringer av brudd på gjeldende forskrifter: Til tross for at man hadde et arbeidshus ved festningen, så ble ikke dette benyttet, årsaken til dette ville krigsadvokaten ha bragt på det rene. Videre pekte han på kommisjonens konklusjon om at desarmeringen foregikk i og ved ammunisjonslagrene, samt at arbeidsbenkene neppe var forsvarlige, og at overdragerkassene og brannrør ble oppbevart i lageret mens arbeidet pågikk. Dette var i strid med «Midlertidige bestemmelser for tjeneste ved sjøforsvarets ammunisjonslager», pkt. 41. At fire personer var i arbeid ved arbeidsbenken og to betjente transportbandet knyttet til arbeidsbenken, samt at to mann var i lagerskuret nær ved var ille nok i seg selv, men så kom det faktum at det ble arbeidet med flere patroner samtidig, noe som alt var i strid med bestemmelsene om arbeid i Marinens arbeidshus.

Sikkerhetsbestemmelsene var på ingen måte overholdt når det ikke fantes noen voll eller annen dekning å søke seg bak, samtidig som krigsadvokaten påpekte at det ikke synes som om verken sikkerhetsbestemmelser eller faremomentene ved denne slags arbeid var viet tilbørlig oppmerksomhet. Selve utførelsen av arbeidet var også uforsvarlig ved at det ble brukt slag med hammer på brannrørnøkkel og meisel og skrutrekker. Dertil kom at behandlingen av patroner som ikke kunne desarmeres syntes å ha vært uforsvarlig.

Det hadde ikke blitt reagert på at et brannrør hadde begynt å gå tidligere på dagen, på tross av at man var kjent med at arbeidene i slike tilfelle skulle innstilles. Her må det anføres at om man innstilte arbeidene etter at et brannrør var begynt å gå, var man fortapt – for da ville granaten eksplodere når tidsangivelsen for detonering var nådd. Inspeksjon og oppsyn med arbeidets utførelse har ikke vært viet særlig oppmerksomhet, i tillegg til at det synes å ha vært gjort bruk av utilstrekkelig utdannede arbeidere, noe som ble eksemplifisert med Leif Lorentzen. Disse opplysningene hadde krigsadvokaten blant annet fått via forklaringer gitt av Leif Lorentzen, Jens Emil Olaussen og sersjant Kjeldebotn.

Oppsummert peker krigsadvokaten på at en hel rekke påtakelige og grove feil ble begått under arbeidet med desarmeringen, noe som også helt tydelig var kommet til uttrykk i undersøkelseskommisjonens rapport under V. Han fant og grunn til å si at det syntes som om opplegget av en forsvarlig arbeidsprosess ikke hadde vært vist noen omtanke. Her ville krigsadvokaten peke på følgende personer som etter hans mening kom i første rekke i ansvarsbildet:

• 1: Sjefen for materiellavdelingen, major Th. Tviberg.
• 2: Tøymesteren ved Harstad festning, kaptein Einar Jørgensen.
• 3: Ammunisjonstekniker Jens E. Olaussen.

Som avslutning – og konklusjon uttalte krigsadvokat Rørvik at man helt hadde unnlatt å reagere på brannsaken fra 1954 på tross av det alvorlige varsko saken i seg selv var, og tross den gransking som da ble foretatt. Men krigsadvokaten fant det og sannsynlig, slik kommisjonen sa, at «dersom det var Sandviks granat som eksploderte først, ville det ha gått menneskeliv uansett om det var blitt arbeidet i festningens arbeidshus og med det utstyr de har der, men sannsynligvis ikke mer enn to mann». Så kunne man selvsagt spørre om en slik ulykke overhodet ville inntruffet om man hadde gått fram i overensstemmelse med reglementer og direktiver.

5. Kapittel

Erstatning til etterlatte

Foran har vi sett at stortingsrepresentant Helge Seip (1919-2004) fra Oslo Venstre forsøkte å uteske hvordan Staten stilte seg til spørsmålet om erstatning til de etterlatte, og der svaret forsvarsminister Handal ga var svært unnvikende. Av «Stortingsproposisjon nr. 112 (1959-1960) Om erstatning ved dødsfall, som følge av arbeidsulykker i statens tjeneste og ved dødsfall som følge av ulykker under militær tjenestegjøring som ble fremmet av Lønns og prisdepartementet og godkjent ved kongelig resolusjon den 25. mars 1960», framgår det blant annet at den 26. november 1958 stilte Arbeiderpartiets Margith Johanne Munkebye (1911-2000) fra Bodø, som var medlem av sosialkomiteen, et grunngitt spørsmål til Sosialministeren – om hvilke resultater departementet hadde kommet til ved sine undersøkelser av «alvorlige arbeidsulykker i Nord-Norge, blant annet den på Trondenes». Til dette hadde sosialministeren, Gudmund Harlem (1917-1988) blant annet replisert at departementet ville foreslå at trygdekassene ble gitt hjemmel til å foreta utbetalinger à konto i de tilfelle det var klart at det ville bli ytt pensjon der dokumenter og attester ennå ikke var skaffet til veie. I forhold til Trondenesulykken pekte Sosialministeren på at her var staten arbeidsgiver, og som sådan måtte en anta at arbeidsgiveren ved liknende ulykker straks ville tre hjelpende til. Derfor foreslo Sosialdepartementet at det i tillegg til vanlige pensjonsytelser straks ble gitt et engangsbeløp tilsvarende tre måneders lønn, men minimum 5000 kroner.

Saksframlegget tok da utgangspunkt i lover som var blitt vedtatt i 1915, med etterfølgende justeringer, sist i form av lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958. Enkepensjonen utgjorde da 40 % av den trygdede arbeidsinntekt som mannen hadde. Men – enke som ved mannens død ikke hadde omsorg for barn med rett til pensjon, fikk pensjon først den måned hun fylte 40 år. En yngre enke fikk en overgangsstønad som svarte til to års pensjon, eventuelt forholdsmessig avkortet om hun var eldre enn 38 år. Makspensjonen i slike tilfelle ville bli på kr. 5600 per år. For barn under 18 år ble pensjonen beregnet til 900 kroner per år.

Departementet og Forsvaret antok at denne ordninga ville utgjøre ca. kr. 250000 per år, fordelt med 150000 på Forsvaret og ca. 40000 på Statsbanene og resten på de øvrige etater til sammen. Det ble ikke nødvendig å fremme forslag om særskilt bevilgning til dekning av utgiftene – som ble forutsatt belastet de enkelte etaters driftsbudsjetter. Derfor ble Kong Olav anmodet om å signere proposisjonen som da ble lydende:

«Når en offentlig tjenestemann eller arbeider dør som følge av arbeidsulykke i statens tjeneste, skal hans etterlatte utbetales en engangserstatning med et beløp som svarer til avdødes lønn i 3 måneder, dog minst kr. 5000. Denne erstatning utbetales i tillegg til det som vedkommende ellers tilkommer i lønn, pensjons- eller trygdeytelser.Samme ordning gjøres gjeldende for etterlatte etter vernepliktig personell, herunder militære mannskaper, som dør som følge av ulykker under militær tjenestegjøring i fredstid.»

Under Stortingets behandling av saken 14. mai 1960 ville Helge Seip ha en bedre – og raskere ordning – især for vernepliktig personell, men Lønns og prisdepartementets forslag til vedtak ble vedtatt enstemmig. Under den tida saken var til behandling i departement og regjering kom Dagbladet med flere innspill til spørsmålet om erstatning til enkene. På lederplass polemiserte de mot lovforslaget ved å vise til at barnløse enker ville havne på «forsorgen», og for å underbygge sitt ståsted intervjuet avisa professor Kristen Andersen, en anerkjent ekspert på erstatningsrett. Professor Andersen understreket der at om det var handlet «påtagelig uriktig og uaktsomt fra det offentliges side», ville han mene at alle moralske og menneskelige grunner tilsa at det offentlige viste så stor generøsitet som mulig overfor de etterlatte.

Gjennom samtale med en av enkene fikk vi avklart at de etterlatte fikk etterbetalt det foran omtalte beløp; kr. 5000,-, som i pengeverdien fra 2020 tilsvarer i overkant av 61.000 kroner.

Leif Lorentzen utenfor heimen på Skjæret i Trondenes. Foto: Frank R. Roksøy

6. Kapittel

En vanskelig sak for Senja politikammer

I brev av 7. april 1959 til kontreadmiral Voltersvik beklager politimester Halvorsen at saken ennå ikke var ferdig etterforsket i det han refererte til Voltersviks brev av 31. mars 1959. Politimesteren begrunnet etterforskningsforsinkelsene blant annet med at man ikke hadde funnet paralellsaker og heller ikke rettssaker å støtte seg til. Dertil anførte han at politiet nyss fikk kjennskap til nye vitner «der noen skal ha sett selve ulykken og andre som skal ha andre ting av viktighet å forklare seg om». Samtidig viser det seg at etter hvert som nye opplysninger og dokumenter kom inn, fordret disse ytterligere undersøkelser. Han kunne ikke angi når etterforskningen ville bli avsluttet, men lovet å få den avsluttet «så snart råd er».

Likevel altså – eller derfor – får Marinekommando Nord-Norge brev fra Marinens Artilleri, som var datert Horten 16. mai 1959, der det framgår at Politimester Halvorsen først 4. mai 1959 hadde skrevet til Marinekommando Nord-Norge hvor det ble etterlyst nærmere informasjon om diverse «uklare forhold i undersøkelseskommisjonens rapport, og som altså ble avsendt til Senja Politikammer 11. oktober 1958. Dette tilsvarer en saksbehandlingstid på 26 uker før klargjørende svar på problemstillinger med relevans til tiltalebeslutningen ble etterlyst! I skrivet klargjør Marinens Artilleri at begrepet «sjef» kan ha varierende betydning relatert til forskjellige enheter innen Forsvaret – og at «I foreliggende tilfelle må Harstad Festning sees som en enhet, og festningskommandanten som sjef for enheten». I avslutningen på brevet får vi vite at angående «Undergruppe 752 - Vedlikehold av eksplosiver», så slås det fast at «Denne del av Tjenestereglementet er ennå ikke kommet ut». Brevet er signert av major E. Halvorsen, fungerende sjef for Marinens artilleri og orlogskaptein O. Tank-Nielsen, laboratoriebestyrer.

Rettskverna arbeider langsomt

Politimester Halvorsen sendte sin anbefaling til Statsadvokaten for Troms og Finnmark den 27. oktober 1959 hvor han i tillegg til at det ble reist tiltale mot kaptein Jørgensen og sersjant Olaussen også foreslo at saken ble henlagt – «på grunn av bevisets stilling» og at Krigsadvokaten «som vanlig» ble oppnevnt som aktor. Politimesteren anbefalte denne tiltalen mot kaptein Jørgensen:

«prinsipalt: militær straffelovs § 77, 1. og 2. ledd, 1. og 2. pkt.

- for som krigsmann – in casu befalingsmann – å ha unnlatt å utføre noen tjenesteplikt, eller på annen måte overtrådt sine tjenesteplikter, hvorved betydelig skade er voldt –

subsidiært: militær straffelovs § 78, 1. og 3. ledd, 1. straffalternativ - for som befalingsmann å ha gjort seg skyldig i forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter, hvorved betydelig skade er voldt. jfr. midlertidige bestemmelser om tjeneste ved Sjøforsvarets ammunisjonslager pkt. 14. - hvoretter er bestemt at i ammunisjonsmagasin tillates intet arbeide med ammunisjon, unntatt maling og oppussing».

- og mot sersjant Olaussen: «prinsipalt: militær straffelovs § 77, 1. og 2. ledd, 1. og 2. pkt.

- for som krigsmann – in casu befalingsmann – å ha unnlatt å utføre noen tjenesteplikt, eller på annen måte overtrådt sine tjenesteplikter, hvorved betydelig skade og noens død er voldt –

subsidiært: militær straffelovs § 78, 1. og 3. ledd. - for som befalingsmann å ha gjort seg skyldig i forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter, hvorved betydelig skade og noens død er voldt. jfr. midlertidige bestemmelser om tjeneste ved Sjøforsvarets ammunisjonslager pkt. 14. - hvoretter er bestemt at i ammunisjonsmagasin tillates intet arbeide med ammunisjon, unntatt maling og oppussing».

Til slutt opplyste politimesteren at det «rettslige avhør som skulle vært avholdt, er unnlatt for at saken ikke skulle bli ytterligere forsinket».(!)

Rettssaken

Første reportasje fra rettssaken i avisa Nordlys 23. mai 1961.

Avisenes referat fra da saken startet i Trondenes tingrett 23. mai 1961, var i all hovedsak ganske like, men hadde likevel små nyanseforskjeller. I Nordlys fortalte man litt om Leif Lorentzens mirakuløse redning, som endte med et lengre sykehusopphold der han ble «lappet sammen» etter å ha fått fjernet granatsplinter og fått den fornødne pleie i dagene som fulgte.

I en pause under rettssaken om Trondenesulykka 1958 i Harstad Tidende 25. mai 1961 viste major Mathias Løvstuhagen fra Sjøforsvarets artilleris ammunisjonslaboratorium hvordan man skal bruke spesialtanga for å trekke ut overdrageren i 8.8 cm. tyske luftverngranater.

Det var reist tiltale mot kaptein Einar Jørgensen og sersjant Jens Olaussen som skulle forsvares av henholdsvis høyesterettsadvokat Jac Ivar Kind (1900-1980) og overrettssakfører Ole Chr. Kind (1891-1969). Aktoratet skulle bestyres av krigsadvokat i Nord-Norge, M. Rørvik og retten ville bli administrert av sorenskriver Alf Haaland. Avisene fortalte og at tiltalte Olaussen hadde deltatt i redningsarbeidet med fare for eget liv. Oberstløytnant Mandt var også langt framme i faresonen under redningsaksjonene, kunne Nordlys fortelle. Harstad Tidende slo opp at deler av forhandlingene var «hemmelig» og skulle gå for lukkede dører. Dette var i de tilfelle diverse sakkyndiges rapporter skulle behandles. Kaptein Jørgensen og sersjant Olaussen var i følge Harstad Tidende begge tiltalt for å ha utvist skjødesløshet og uaktsomhet, «som i den militære straffelov fastsetter straffer hvor dette fører til betydelig skade og noens død». Leserne fikk også vite at etterforskningen hadde vært omfattende og at i forhandlingene ville 19 vitner og fem sakkyndige bli framstilt for å kaste lys over forholdene ved Trondenes fort, både før og ved ulykken, som i tillegg til at fem mann døde, også «forvoldte store materielle skader».

Fra rettssaken om Trondenesulykka 1958 ble dette granat-brannrøret vist fram av aktor og fotografert av Harstad Tidende. Vi ser tydelige merker etter meisel - men kunne dette vært påført brannrøret før det kom til Trondenes? Harstad Tidende 29. mai 1961

Fra domsslutningen finner vi at tiltalen mot kaptein Einar Johan Jørgensen i korthet lød på prinsipalt, «overtredelse av mil. straffelovs § 77, 1. ledd. Jfr. 2. ledd, subsidiært § 78 1., 2. og 3. ledd mv. som med visse nyanser betød at han skulle ha unnlatt å utføre sin tjenesteplikt (…) gjort seg skyldig i forsømmelighet eller skjødesløshet under utførelsen av sine tjenesteplikter – hvorved betydelig skade var voldt.

Tiltalen mot sersjant Jens Emil Olaussen var prinsipalt den militære straffelovs § 77, 1. ledd, jfr. 2. ledd, subsidiært § 78, 1., 2. og 3. ledd. Tiltalen innebar med disse paragrafer at han skulle ha unnlatt å utføre noen tjenesteplikt eller på annen måte overtrådt sine tjenesteplikter, hvorved betydelig skade og noens død ble voldt (…) for som befalingsmann å ha gjort seg skyldig i forsømmelighet eller skjødesløshet under utførelsen av sine tjenesteplikter eller i grov uforstand i tjenesten hvorved betydelig skade og noens død ble voldt.

De følgende dager fulgte hele Norges presse med i forhandlingene. Oppslagene ga bud om at det som hadde foregått på festningen på ingen måte var i samsvar med regler og forskrifter: fra «Ammunisjonen på Trondenes uforsvarlig behandlet, påstår krigsadvokaten» til «Brukte biltipp for å losse høyeksplosive sprenggranater».

Ingen sikring

Fra rettssaken om Trondenesulykka 1958 i Harstad Tidende 26. mai 1961.

Oppslaget i Harstad Tidende 27. mai 1961 bar bud om at her lå flere sensasjoner i lufta: «Ingen sikkerhetsforskrifter på Festningen før 1958», må vi se nærmere på. Her fortelles blant annet at saken var blitt «en opprulling av de nærmest ansvarsløse forhold som har hersket innen sikkerhetssektoren i Kystartilleriet helt fram til ulykkesdagen». Alvoret i saken ble understreket av at Generaladvokat Ivar Follestad hadde meldt sin ankomst til mandag 29. mai - når aktor og de to forsvarerne etter planen skulle ta til med sine prosedyrer.

Så er det at Harstad Tidende virkelig slipper en «bombe» løs i sine spalter: «Etter fire dagers forhandlinger i herredsretten sitter man med det bestemte inntrykk at det er alt for få personer på tiltalebenken» før journalisten så å si trygger retretten med «men på grunn av det militære kommandosystem er det vanskelig å si hvem». Akkurat dette var det jo også at Generaladvokaten hadde påpekt, blant annet i vurderingene rettet til Marinens Overkommando i brev av 13. mars 1959. Generaladvokat Follestad presiserte der at det var syndet grovt mot alminnelige bestemmelser, men også at det «verken var forsvarlig eller nødvendig» å tilføre mer ammunisjon til fortet. Lagrene her var allerede fulle. «Ammunisjonen skulle i det hele tatt ikke vært overført fra Breivik til Trondenes». Ja, han mer enn antydet at årsaken til at man tok i mot det store partiet med 8.8 cm granater som ble tilbudt dem fra GIKA ble sett på mer som en honnørsak for festningen, enn at det ble sett på med skuffelse. For – «Beredskapsmessig ville en gjerne kunne oppvise så store beholdninger som mulig». Politiet hadde informert ham om at de var kommet under vær om at sjefene forsøkte å komme unna dette ansvaret ved å hevde at det var kommet «ordre ovenfra» om å ta inn det fatale granatpartiet.

Fra rettssaken om Trondenesulykka 1958 i Harstad Tidende 25. mai 1961. Vi ser overskrifta som sier at det ikke økte risikoen å arbeide i "ammunisjonsskuret", noe som ble sterkt imøtegått av sersjant Jens Olaussen. Harstad Tidende 25. mai 1961.

Det ble videre påpekt at ansvaret for den «ulovlige og kriminelle» lagringen gikk «langt opp i kommandorekken», idet det ble vist til undersøkelseskommisjonens rapport 1, 3 og 4 samt flerfoldig vedlegg til de samme, før han konkluderte med at ansvaret gikk helt til toppen i organisasjonen; festningens kommandant. Generaladvokaten unnlot heller ikke å peke på at det gjennom lang tid hadde vært svikt i Instruksjonsvirksomheten overfor de av arbeiderne som trengte veiledning. Og på toppen av det hele siterte han fra et vedlegg til undersøkelseskommisjonens rapport som igjen viser til spesielle bestemmelser omkring sikkerhetsforanstaltninger «under arbeid med Svartkrutt, tennledninger, overdragere, brannrør og satser», som sa:

«Sjefen skal ved gjentatte kontroller forvisse seg om at alt underlagt personell på ammunisjonssektoren er kjent med og følger gjeldende bestemmelser for tjenesten ved Sjøforsvarets Ammunisjonslager og instrukser for arbeider og vedlikehold av ammunisjon i Marinens arbeidshus.»

I forkant av dette fortalte Generaladvokaten at på Trondenes Fort hadde kommandanten aldri vært på slike inspeksjoner, verken før eller etter at de 6251 sprenggranatene ankom. Major Tviberg og kaptein Jørgensen hadde heller ikke vist seg på Idrettsplassen mens arbeidet med det angjeldende granatparti pågikk. Det var et under at ting hadde gått bra i så mange år, med ufaglærte ammunisjonsarbeidere, som håndterte ammunisjon nok til «å blåse en by som Harstad fra bakken», og der ingen, selv ikke sjefene hadde instrukser som fortalte hvordan man skulle omgås ammunisjonen. Regler for «Lagring og sikkerhet» av ammunisjon hadde, kort tid før retten ble satt, kommet kaptein Jørgensen i hende. Han var nå tøymester ved Kystartilleriets skyteskole i Kristiansand. Det ble og klarlagt at like før ulykken hadde Harstad Festning fått et eksemplar om behandling av ammunisjon og sprengstoff og sikkerhetsregler, utarbeidet av Forsvarets overkommando, men dette heftet var bare til orientering og det var ikke gjort gjeldende for Kystartilleriet. Vitnet Helge Kjeldebotn, som var ansatt på LVAN i Jektholtet da granatene ble hentet derfra, fortalte at da de ankom festningen ble det bedrevet autogensveising på lagringsområdet, noe han hadde påtalt overfor magasinbetjent Sandvik, som repliserte at det var gitt ordre om at granatene skulle hit. Vitnet var og blitt fortalt at det var bedt om å få et arbeidshus, og at skramlet som lå rundt lagerfasilitetene måtte bli fjernet, men at intet skjedde.

Angående gjeldende sikkerhetsforanstaltninger fortalte tiltalte kaptein Jørgensen at det eneste reglement man hadde å forholde seg til var vedrørende transport av ammunisjon, noe man forholdt seg til ved flyttingen av de 6251 granatene fra Jektholtet til festninga på Trondenes. Ellers hadde man ingen reglementer. Det var alt for få fyrverkere i Kystartilleriet, og de som arbeidet med ammunisjonen lærte av de som var der før dem. Etter ulykken kom det fart i sakene. Da kom det et fellesreglement fra Forsvarets Overkommando. Først da fikk man noe å holde seg til.

Major Tviberg kunne fortelle retten at det ikke forelå instrukser for Tøymesteren på Harstad Festning, men at det var bedt om at det måtte utarbeides slik instruks. Han mente ellers at tiltalte kaptein Jørgensen ikke kunne betraktes som ammunisjonsoffiser, denne stillingen var nemlig ikke besatt ved festningen. I følge vitnet utførte Jørgensen et voldsomt arbeid med å skape system i lagrene, og ryddet dessuten kraftig opp. Han skulle ikke ha det daglige arbeidet med dette, men planlegge ammunisjonstjenesten. Han skulle inspisere – ved tid og anledning. Majoren ga tiltalte kaptein Jørgensen de beste anbefalinger; han var energisk, pliktoppfyllende og en av de mest effektive offiserer man hadde i kystartilleriet. Om Olaussen sa han at denne var ammunisjonsteknisk ekspert, og ledet tjenesten på arbeidsplassen når han var til stede. Hans administrativt nærmeste foresatte var kaptein Jørgensen. Majoren hadde ellers ingen betenkeligheter med å foreta desarmering på området. Han mente at han heller ikke ville ha protestert om han var blitt forespurt om det var greit å stå under halvtaket i nettingskuret med desarmeringen.

Ansvarsforhold

Fra rettssaken om Trondenesulykka 1958 ble denne gjennomskårete granaten sammen med lagringskasssen vist fram av aktor og fotografert av Harstad Tidende.

Både dommer, forsvarere og aktor hadde problem med å få klare svar med hensyn til ansvarsforhold, men man betraktet det som gitt at Olaussen var ansvarlig til de tider da Jørgensen ikke var til stede. Major Tviberg framholdt imidlertid at på grunn av alt for lite folk ble det et umenneskelig press på tiltalte, sersjant Olaussen. Hans store ansvarsområde førte til at han ikke hadde «fnugg av sjanse» til å løse sine oppgaver tilfredsstillende. På samme måte var det i administrasjonen; Festningen hadde ingen ammunisjonsoffiser, og derfor ble ansvarsforholdene ved ammunisjonstjenesten vasket helt ut! Major Rasmus Bøe støttet major Tviberg på alle hans synspunkt om overbelastning på befalet ved Fortet.

Tirpitz-ammunisjonen

Teknisk sersjant Meyer Jensen fortalte retten om et større parti ammunisjon som skulle desarmeres og som var overtatt fra det tyske slagskipet «Tirpitz» som ble senket ved Håkøya utenfor Tromsø i november 1944. Der ble det ofte gjort bruk av hammer og meisel, om det ikke gikk med den ordinære brannrørsnøkkelen. Ja, han kunne til like fortelle at han en gang hadde observert sersjant Olaussen i ferd med å bruke en drill for å komme inn til overdrageren. På spørsmål fra fagdommer Haaland om Olaussen hadde hjemmel for slik handtering, hadde Olaussen svart at heller ikke han søkte hjemmel for alt han foretok seg. For øvrig anførte Olaussen at han var aleine i arbeidshuset da disse operasjonene ble utført.

Store ødeleggelser

Vollmester på Harstad Festning, løytnant Hans Solberg var innkalt for å fortelle om de materielle skader inne og utenfor festningen. Erstatningskravet var fastsatt til 300 000 kroner for skader på militær eiendom, fortalte Solberg, som tilføyde at Forsvarsdepartementet hadde utbetalt kr. 8393 for skader på sivil eiendom. Men hvorvidt denne summen innbefattet de 100 kroner som Leif Lorentzen ble innvilget i erstatning for ødelagt undertøy, arbeidsklær, sko og tobakkspung, se det sier ikke rettsforhandlingene noe om. Generaladvokaten hadde imidlertid ikke villet anbefale at noen ble gjort erstatningspliktige, da dette ikke var praktisert etter lignende ulykker. Men retten fikk likevel opplyst at hver 8.8 cm granat var verdsatt til 400 kroner per stykk, slik at bare denne del av ødeleggelsene beløp seg til mer enn 2,4 millioner kroner.

Marinens regler

Orlogskaptein Ole Hoff Snefjellå (1917-1999) forklarte seg om de bestemmelser Marinen hadde om behandling av ammunisjon. Han forklarte og at det ikke fantes regler for behandling av ammunisjon i fri luft, men antok at arbeid med ammunisjon utenfor arbeidshus ikke kunne settes ut av kraft av den grunn. De nødvendige dekninger måtte man ha, påpekte Snefjellå.

For lite opplæring

«De tiltalte hadde for dårlig utdannelse i ammunisjonsarbeid». Dette førsteside-oppslaget i Harstad Tidende 28/5-61 hadde sprengkraft nok i seg til å gi leserne en alvorlig støkk. Oppfølgingen i ingressen var da heller ikke mindre oppsiktsvekkende: «Kriminelle forhold påpekt overfor høyeste hold, men det ble ikke reagert før etter ulykken». Det var oberstløytnant Thore Augland ved Hærens Våpentekniske Korps på Raufoss, som kom med de forløsende ord: «(…) de tiltalte hadde alt for dårlig utdannelse til å kunne fatte risikoen i det arbeidet de ledet». Det var dette som var den indirekte årsaken til at fem menneskeliv gikk tapt på Trondenes Fort den 1. september 1958. Etter hans mening hadde de tiltalte handlet i strid med gjeldende bestemmelser. Den andre våpensakkyndige, major Mathias Løvstuhagen fra Sjøforsvarets artilleris ammunisjonslaboratorium hevdet at både kaptein Jørgensen og sersjant Olaussen hadde alt for svak utdannelse og for liten grunnutdannelse til å forstå farene fullt ut. Hadde kaptein Jørgensen forstått fullt ut burde han midlertidig ha stoppet arbeidet med 8.8 cm ammunisjonen til han – eller andre hadde fått etablert en forsvarlig arbeidsordning.

Etter oberstløytnantens mening hadde det ni måneder lange kurset som Olaussen deltok i på Raufoss i 1953/1954 gitt en for dårlig opplæring. Når så ammunisjonsarbeiderne heller ikke kjente til rekkevidden av det de holdt på med, fordi de kunne for lite, kunne man ikke få andre forhold enn de som til nå var lagt ut om i retten. Hele organisasjonen ble sikkerhetsmessig svekket og folks aktpågivenhet var blitt svekket mer og mer etter som tida gikk.

7. Kapittel

Svikt i rutiner og regler

Kaptein Jørgensen må ha følt seg sterkt krenket, ikke bare av rettsforhandlingene, men også ut fra hva han uttalte om forholdene på Festningen. Ingen hadde fortalt ham om at flere offiserer ved Harstad Festning hadde fraskrevet seg ethvert ansvar og enhver befatning med ammunisjonstjenesten ved Harstad Festning da han overtok Tøymesterstillingen i mai ulykkesåret. Han hadde påtatt seg administrasjonen av ammunisjonen og i Tvibergs fravær ledet materiellavdelingen, som også omfattet ammunisjonen. Han ville avlaste sin sjef og så «var han jo fyrverkerutdannet». Kaptein Jørgensen forklarte også at om han hadde kjent til forholdene, ville han «for første gang i min militære karriere» ha nektet å påta seg et oppdrag. Om han ble jeg dømt etter tiltalen, ville han «rope ut til alle mine kolleger» om bare å utføre det arbeidet man fikk direkte ordre til å gjøre i kraft av den stilling man har. For å klare tøymesterjobben arbeidet han langt ut over vanlig arbeidsdag og på toppen, for å dekke et hull og for å hjelpe til med å holde beredskapen, hadde han stilt seg villig til også å dekke deler av ammunisjonstjenesten.

Av sammenhengen går det klart fram at avisas korrespondent etter disse tiradene kjente på følelsen av at noe stygt og særs mangelfullt må ha vært tilstede på Trondenes før ulykken. Blant annet henviste journalisten til rapporten fra Marinens Artilleri som sa at forholdene ved Harstad Festning «er kriminelle», en påstand som ble bekreftet i retten av festningens nye materielloffiser, Major Rasmus Bøe. Bøe fortalte retten at nå måtte det sende skriftlig melding om forestående ammunisjonsarbeider helt opp til fagmyndigheten for godkjennelse før arbeidet kunne settes i gang. Ved Harstad Festning var det slik at da kaptein Jørgensen ga magasinbetjent Sandvik beskjed om at man skulle forberede desarmering av partiet fra Jektholtet, ble det sagt at det alt var gjort. Bøe fortalte videre at man nå hadde felles sikkerhetsbestemmelser for alle Forsvarets avdelinger. I 1958 eksisterte to midlertidige forskrifter ved festningen på Trondenes; en for lagring av ammunisjon og en for arbeid i arbeidshus, men begge disse forskriftene var slik utformet at de ikke kunne anvendes.

Vannbrønn og andre mangler

I mangel av et skikket arbeidshus hadde man gitt ammunisjonsarbeiderne på Trondenes innsmett i en vannbrønn, som dels var ordnet med vindu og lys: Det var et gammelt tysk vannreservoar på toppen av Trondenes fort. Problemet var at her var intet som det skulle være i henhold til Marinens artilleri, selv det elektriske anlegget var uakseptabelt. Bøe fortalte ellers at arbeidshus etter forskriftene kom først i 1959 – etter ulykken. Instruksen for lagring som var gjeldende på Trondenes da ulykken fant sted, ga anvisning på lagring av materiell i spesialbygde magasiner, men slike hadde man ikke ved festningen. Det fantes heller ikke retningslinjer om hvordan man skulle forholde seg ved feltmessig lagring. Bøe hevdet at å arbeide på en instruks som ikke lot seg anvende, bare sløvet denne i stedet for å skape sikkerhetsbevissthet.

Om ukurans og tillit

Major Bøe fortalte at Kystartilleriet fikk inn til Harstad Festning en masse ammunisjon som var direkte ukurant. De som skulle ta hand om det og eventuelt dumpe det på havet, sto ofte overfor en håpløs oppgave, både med hensyn til hjelpemidler og personell. Om han hadde vært i kaptein Jørgensens sted, ville nok også han ha godkjent skuret som arbeidssted – det var jo ingen grunn til å mistro Olaussen med den posisjon og erfaring han hadde. – Desarmering og armering ble ikke betraktet som særlig farlig – om man følger reglene, hevdet Bøe; det blir jo foretatt i kanonstillinger over alt.

Endring i forholdene

Arbeidsoppgavene var ikke blitt mindre nå (i 1961) enn de var i 1958. Forskjellene besto i at det var tilsatt ammunisjonsoffiser i tillegg til ammunisjonsteknisk befal og utdannede magasinbetjenter. Likevel var det nok å gjøre for alle – ikke minst tøymesteren, hevdet major Bøe.

Flere «sentrale» årsakssammenhenger

Tross purringer som i følge avisa ble sendt «kreti og pleti», ble det ikke ordnede forhold i Kystartilleriet før ulykken på Trondenes fort hadde vekket alle – fra øverst til nederst. Først etter ulykken ble det orden på systemene og organisasjonen innen våpenet. Det var her at årsaken var å finne, mente Major Bøe, som hadde fulgt utviklingen i Kystartilleriet på nært hold – innenfra. I følge politimesterens politirapport til aktor var det sendt brev om forholdene ved Harstad Festning til «Generalinspektøren for Hæren, sjefen for Kystartilleriet, Marinens Artilleri, til fagmyndigheter og sentrale myndigheter» som fortalte om forholdene ved Harstad Festning før ulykken. Det skal ha vært så mange av disse brevene at politimesteren (Haraldsen) valgte å ta utdrag bare fra noen av dem som vedlegg til politirapporten:

I et av brevene fra festningen til Generalinspektøren og sjefen for Kystartilleriet våren 1953 pekte man på vanskelige arbeids- og lagringsforhold, der man avskriver seg ethvert ansvar. Samme år skal Forsvarsdepartementet ha blitt gjort oppmerksom på at man manglet magasiner og at forholdene var slette. – Så seint som 27. juli 1958 ble det sendt «bønn» til Marinens Artilleri om å få instruks for ammunisjonsarbeiderne. Harstad Festning sendte og skriv til Generalinspektøren og til sjefen for Kystartilleriet om manglende målsetting for artilleriet, manglende magasiner, manglende arbeidshus, mangel på fyrverkere og fagarbeidere - og endelig - ansamling av dårlig og farlig ammunisjon. En rapport fra en inspeksjon som ble foretatt først i august 1958 sa at forholdene ved Harstad Festning rett og slett var kriminelle og med fullstendig uforsvarlige ansamlinger av livsfarlige høyeksplosive granater.

Verktøy

Tiltalte, eks-sersjant Olaussen kom med sine merknader om verktøybruken til å få betydning for domfellelse og sakens utfall generelt. Han forklarte at etter som 8.8 cm granatene kom i kurver lagt i trekasser, så betinget det at man måtte bruke verktøy for å åpne de gjenspikrede kassene. At man hadde funnet granater med merker etter slag på brannrør forklarte han med at slike hadde det dukket opp flere av gjennom hans tid som fyrverker på Trondenes.

Sigrid og Leif Lorentzen i stua på Skjæret på Trondenes. Foto: Frank Roksøy

8. Kapittel

Dom og premisser

Aktor, krigsadvokat Rørvik la ned påstand om seks måneders fengsel for begge tiltalte i tillegg til at de skulle betale erstatning – «etter rettens skjønn» - samt betale saksomkostningene. Han mente altså å ha funnet det bevist at begge var skyldige etter tiltalen.

Men hvordan rimer seks måneders fengsel med å ha «voldt noens død»? Det virker å være en noe mild straff om de var skyldige etter tiltalen – som for kaptein Jørgensens del altså lød på å ha unnlatt sin tjenesteplikt slik at betydelige skader ble voldt. – Og her snakket man om skader for millioner av 1961-kroner, som per 2021 ville beløpt seg til et beløp omlag 14 ganger høyere. (8.8 cm granatene alene ville kommet opp i godt og vel 40 millioner kroner). Når de så – begge – fikk betinget dom på 60 dagers heftelse – etter å ha blitt kjent skyldige etter tiltalen, må det nødvendigvis ligge noe under her.

Kaptein Einar Johan Jørgensen

I begrunnelsene for domfellelsene for Jørgensen het det at han hadde gitt sersjant Olaussen samtykke til å arbeide med de tyske luftverngranatene inne i halvtaksskuret på idrettsplassen, der det ikke ble tatt nødvendige sikkerhetsforanstaltninger relatert til kravene om isolert beliggenhet og tilstrekkelig dekning av arbeidsstedet. Dertil kom at det befant seg store mengder uensartede og farlige ammunisjonstyper sammen med utildekket TNT, som i sin tur ledet til eksplosjonene som følge av at en granat antente de andre – som så påførte betydelig skade på bygninger, ammunisjon og annet materiell.

De to domsmennene som utgjorde flertallet i domsavsigelsen fant imidlertid at Jørgensen ikke kunne sies å ha unnlatt å utføre sine tjenesteplikter. Så la de vekt på at han kun var beordret som tøymester, og ikke som ammunisjonsoffiser. Disse forhold gjorde at flertallet fant at han måtte frifinnes for tiltalen etter bestemmelsene i den militære straffelovs § 77. Derimot hadde han gjort seg skyldig i grov uforstand – både som tøymester og fungerende ammunisjonsoffiser ved å gi samtykke til at arbeidet ble flyttet inn i «halvtaksskuret» (nettingskuret) – fylt med alskens farlig ammunisjon. Men de fant det ikke godtgjort at det som skjedde kom som en følge av at hans samtykke. Det kunne også være at det at Sandviks granat eksploderte hadde sin årsak i tekniske feil ved denne granaten. På dette grunnlag fant de at han ikke kunne innse at hans samtykke skulle medføre en eksplosjon som ledet til at betydelig skade ble voldt. – Hvilket i sin tur gjorde at flertallet ikke ville dømme ham for overtredelse av den militære straffelovs § 78, men kun for at han hadde overtrådt bestemmelsene i denne lovs 2. ledd, jfr. 1. ledd. De dømte ham for en straff av hefte i 60 dager – betinget. Kaptein Jørgensen erklærte seg ikke straffskyldig etter tiltalen.

Sersjant Jens Emil Olaussen

Flertallet fant det godtgjort at sersjant Olaussen var teknisk sersjant ved Trondenes Festning og var utdannet som fyrverker. Han hadde også arbeidet adskillig med ammunisjon og desarmering, og han var leder av det arbeid som skulle foregå med desarmeringen av de 6000 sprenggranater, som ble påbegynt i slutten av august 1958. At sersjant Olaussen både hadde denne stilling og ledelsen av arbeidet var han seg bevisst. Arbeidet besto i å skru ut brannrør og ta ut overdragere på dette store parti 8,8 cm. sprenggranater som var overført festningen fra Breivik. I stillingen som teknisk sersjant var tiltalte befalingsmann. Han hadde som sådan ordremyndighet overfor de sivile ammunisjonsarbeidere. Dette anså man bevist gjennom uttalelsene under hovedforhandlingen. At han var befalingsmann var tiltalte oppmerksom på.

Begrunnelsen for domfellelse delte flertallet inn i fem punkter som

• 1; gikk på at han lot demonteringsarbeidet finne sted under åpen himmel i nærheten av ammunisjonslageret og tett ved halvtaksskuret hvor det var store mengder uensartede og farlige ammunisjonstyper samt en del TNT.
• 2; at han utvirket samtykke fra tøymesteren til at arbeidet skulle fortsette inne i halvtaksskuret, de det ikke ble iakttatt nødvendige sikkerhetsmessige forholdsregler med hensyn til kravet om isolert beliggenhet og tilstrekkelig dekning av arbeidsstedet.
• 3; at han lot demonteringsarbeidet foregå med 4 – 5 personer ved arbeidsbordet, hvorav 3 – 4 opptatt med demonteringsarbeidet, og med ytterligere 4 personer opptatt med transport av ammunisjon til og fra arbeidsbordet, slik at alle til stadighet var i faresonen.
• 4; at han i flere tilfelle ga arbeiderne anvisning på å benytte skrutrekker i stedet for brannrørsnøkkel ved fjerning av overdragere.
• 5; at han løsnet brannrør som satt fast, selv gjorde bruk av og lot arbeiderne bruke hammer og meisel på brannrøret samt lot arbeiderne slå med hammer på brannrørsnøkkelen med den følge at en granat eksploderte og forårsaket en rekke omfattende eksplosjoner, hvorved ble voldt betydelig skade på bygninger, ammunisjon og annet materiell samt 5 ammunisjonsarbeideres død.

Han ble også påstått dømt til å betale erstatning til Staten etter rettens skjønn. Man fant det godgjort at Olaussen lot desarmeringsarbeidet foregår på idrettsplassen under åpen himmel og like i nærheten av halvtaksskuret som nærmest var helt fylt med en stor mengde uensartede og farlige ammunisjonstyper, hvoriblant det store parti 8,8 cm. sprenggranater, samt en del TNT. De fant det bevist at tiltalte fikk utvirket samtykke fra kaptein Jørgensen til at arbeidet skulle fortsette inne i halvtaksskuret. Det var han som lot desarmeringsarbeidet fortsette inne i halvtaksskuret uten noen sikkerhetsmessige forholdsregler med hensyn til tilstrekkelig dekning av stedet hvor arbeiderne sto og holdt på med desarmeringen mot den store mengde ammunisjon som var i halvtaksskuret. Skuret lå heller ikke nok isolert i forhold til andre ammunisjonsbrakker og til forskjellig materiell og rekvisita som lå like i nærheten, og det var heller intet foretatt for oppbygging eller foranstaltning av dekning overfor disse andre ammunisjonshus og materiellet mv.. Tiltalte ordnet arbeidet med desarmeringen slik at ved arbeidsbordet som sto i den ene enden av halvtaksskuret ikke særlig langt fra de store ammunisjonshauger, arbeidet det 3 mann med selve desarmeringen, en hjalp til ved arbeidsbordet og to mann var beskjeftiget med å transportere sprenggranater fra ammunisjonshaugen til arbeidsbordet og to mann med transport av de desarmerte granater fra arbeidsbordet og til brakka nedenfor halvtaksskuret. Dertil kom tiltalte selv.

Slik arbeidet var organisert av tiltalte var alle disse i faresonen, og det var han seg bevisst. Men flertallet fant det ikke bevist at tiltalte i flere tilfeller ga arbeiderne anvisning på å benytte skrutrekker istedenfor overdragertang ved fjerning av overdragere. For dette punkt i tiltalen fant flertallet at han måtte frifinnes. Flertallet fant det derimot godtgjort at tiltalte lot arbeiderne bruke hammer og meisel på brannrøret når dette satt fast for å få brannrøret løst, og at han var oppmerksom på at de det gjorde. Men også at han lot arbeiderne slå med hammer på brannrørnøkkelen for å få brannrøret løst, og han lot det skje og passere uten å gripe inn og stanse det. Man fant det og bevist at tiltalte var bekjent med den midlertidige instruks vedrørende arbeid og vedlikehold av ammunisjon i marinens arbeidshus, og midlertidige bestemmelser om tjenester ved sjøforsvarets ammunisjonslager, da disse reglene var oppslått i arbeidshuset.

Til arbeidet med brannrør og løsskruing av disse skulle det bare brukes spesialverktøy og selvsagt ikke hammer og meisel, og også dette forsto tiltalte. Videre stred det mot alminnelig forsiktighet å slå på brannrørsnøkkelen og det forsto tiltalte.

Flertallet kunne imidlertid ikke finne det godtgjort at sersjant Olaussen var seg bevisst at han ved å forholdes seg som foran beskrevet hadde vært seg bevisst at han unnlot å utføre noen tjenesteplikt eller på annen måte overtrådte sine tjenesteplikter. Her ble det lagt vekt på at hans overordnede hadde godtatt at desarmeringen skulle utføres på idrettsplassen og at de sakkyndige har uttalt at det med hensyn til de forskjellige faremomenter bare var en gradsforskjell om arbeidet ble utført der hvor hans foresatte hadde tenkt eller like utenfor eller inne i halvtaksskuret, slik som tiltalte gjorde. Det var heller ikke utferdiget noen spesielle instrukser for desarmeringsarbeid ved Trondenes Festning. Tiltalte og hans arbeidere hadde heller ikke fått undervisning nok i ammunisjonens farlighet og manglet vel også tilstrekkelig kunnskaper for å forstå den meget alvorlige risiko som var forbundet med å utføre arbeidet på den måten som ble gjort. Alt dette medførte at tiltalte ikke var seg klart bevisst sine tjenesteplikter, og flertallet fant derfor ikke å kunne dømme ham for overtredelse av den mil. straffelovs § 77 1. ledd.

Derimot fant de at sersjant Olaussen hadde vist grov uforstand i tjenesten ved at arbeidet ble utført som foran beskrevet. Det var han som hadde ansvaret for tilretteleggelsen og utførelsen og han hadde utdannelse som fyrverker og hadde arbeidet med ammunisjon i en årrekke. Det var da en grov tilsidesettelse av den forstand han hadde å ta arbeidet i det overfylte ammunisjonsskur, og spesielt å bruke hammer og meisel på brannrørene og ha så mange mann i faresonen uten å sørge for noen slags dekning for dem. Dette var han da også seg bevisst. De kunne heller ikke finne det bevist at det var årsakssammenheng mellom de overtredelser han hadde gjort seg skyldig i og de store følger det fikk med tap av menneskeliv og store skader. De sakkyndiges utredning repetertes her. Og - heller ikke her kunne flertallet anse det godtgjort at tiltalte kunne ha innsett muligheten av en slik følge som inntrådte. Følgen kunne derfor ikke tas i betraktning som straffeskjerpende moment.

Flertallet stemte derfor for at sersjant Olaussen skulle dømmes for overtredelse av den mil. straffelovs § 78, 2. ledd jfr. 1. ledd. I straffskjerpende retning tok de hensyn til at domfelte kunne klandres for stor uforsiktighet spesielt med hensyn til plasseringen av arbeidsfolkene uten dekning og ved å tillate at det ble brukt hammer og meisel mv. for å fjerne brannrørene. Straffen ble satt til hefte i 60 dager – betinget med 2 års prøvetid uten tilsyn.

Mindretallets anførsler

Rettens formann, sorenskriver Alf Haaland var uenig med meddommerne, og oppsummerte det blant annet med at kaptein Jørgensen skulle iaktta ånden og formålet med bestemmelsene. Dvs at han overtrådte sin tjenesteplikt når han ga sersjanten samtykke til å desarmere inne i halvtaksskuret hvor det var fullt av ammunisjon. Som fungerende ammunisjonsoffiser hørte det til hans tjenesteplikt å passe på at desarmeringsarbeidet ble utført i overensstemmelse med alminnelige sikkerhetshensyn. Han fant også at kaptein Jørgensen med sin faglige innsikt og kjennskap til ammunisjonsarbeid mv. og risikoen for at noe da kunne inntreffe, kunne ha innsett muligheten av en slik følge med så betydelige skader som ble forårsaket, når han samtykket i plassering av arbeidsbordet inne i halvtaksskuret og like ved de store ammunisjonsmengder.

Han fant derfor at kaptein Jørgensen både objektivt og subjektivt hadde gjort seg skyldig i overtredelse av den mil. straffelovs § 77, 1. ledd og 2. ledds 1. punktum. Haaland ville da stemme for en straff av 60 dagers fengsel. Men han var enig med flertallet i at dommen ble gjort betinget.

I forholdet til sersjant Olaussen anså Haaland at det var Olaussens tjenesteplikt å iaktta de sikringshensyn som fulgte etter reglene og at det faktisk var ammunisjon som ble behandlet. Sorenskriveren mente at tiltalte hadde overskredet disse sine tjenesteplikter når han bl.a. lot bruke hammer og meisel på ammunisjonen og plasserte så mange mennesker i faresonen som han hadde gjort. Han fant også at Olaussen ved sine handlinger og den straffbare måte som arbeidet ble utført på, i høy grad har forøket skadefølgene, og at denne forøkelsen av skadene var fullt tilstrekkelig til at man måtte karakterisere skadene som betydelige. Dertil kom at Olaussen kunne ha innsett at det kunne ha inntrådt den følge at det ble eksplosjon med derav følgende store skader og forhøyede skader på grunn av at så mange var plassert i faresonen og på grunn av plassen så nær ammunisjonshaugene.

Han fant derfor at sersjant Olaussen måtte dømmes for overtredelse av den mil. straffelovs § 77, 1. og 2. ledd. Følgelig stemte han for en straff av fengsel i 60 dager. Betinget med 2 års prøvetid uten tilsyn.

Domsslutning

1. Kaptein Einar Johan Jørgensen, født 5. januar 1910, bor Kristiansand, idømmes for overtredelse av den militære straffelovs § 78, 2. ledd, jfr. 1 ledd, hefte i 60 dager. Straffens fullbyrdelse utstår på de vilkår som er bestemt i den borgerlige straffelovs §§ 52 og 53. Prøvetiden settes til 2 – to – år uten tilsyn. I saksomkostninger til statskassen tilpliktes han å betale 200 – tohundre – kroner. For øvrig frifinnes han for tiltalen i denne sak og for erstatningskravet.

2. Sersjant og lagerformann Jens Emil Olaussen, født 27/7 1918, bor Trondenes Hageby, Harstad, idømmes for overtredelse av den militære straffelovs § 78, 2. ledd, jfr. 1. ledd, hefte i 60 dager. Straffen fullbyrdelse utstår på de vilkår som er nevnt i den borgerlige straffelovs §§ 52 og 53. Prøvetiden settes til 2 – to – år uten tilsyn. I saksomkostninger til statskassen tilpliktes han å betale 200 – tohundre – kroner. For øvrig frifinnes han for tiltalen i denne sak og for erstatningskravet.

Retten hevet

Alf Haaland Ole Solvang Vidar Pleym

Rapportene som ble borte

13. oktober 1958 sendte kontreadmiral H. Voltersvik, som var sjef for Marinekommando Nord-Norge, brev til Marinens Overkommando med gjenpart til Politimesteren i Senja der overskrifta lød:

Eksplosjonsulykken på Trondenes Fort 1. september 1958.

Det stemplet HEMMELIG, - der eksempl nr. 1-2:MOK, eksemplar nr. 3: Poilitim. Senja og eksemplar nr.4-5: Arkiv. AVGRADERT 27/10 -97 av Forsvarets distriktskommando Nord-Norge.

Brevet er et oversendelsesbrev til undersøkelseskommisjonens rapport. Selve rapporten er ikke å finne sammen med dette oversendelsesbrevet, som befinner seg i Riksarkivet, hvilket gjør det desto mer interessant at Marinekommando Nord-Norge v/ kontreadmiral H. Voltersvik siterer fra rapporten med: «Det synes klart at den direkte årsak til ulykken er:

• a) Teknisk feil ved ammunisjonen
• b) Tilsidesettelse av gjeldende bestemmelser under arbeid med ammunisjonen.»

I brevet redegjøres det for sperringen av 8.8 cm ammunisjonen i Marinen, men det vises også til at om andre tiltak skal iverksettes, er disse avhengige av bevilgninger. Vanskene med å følge bestemmelsene har man nå sett på Trondenes. «Det er en kjent sak at en stor del av vår ammunisjon ikke er oopbevart ifølge forskriftene.» Og videre: «De bestemmelser som er gitt for behandling av ammunisjon og sprengstoff av Marinen, foutsetter at egnede lagre og ammunisjonsarbeidshus er tilstede.» Ammunisjonslagre og arbeidshus er ofte ikke tilstede i mange av Marinens leire.

Man fant det for tidlig å uttale seg om skadens økonomiske omfang eller om det mulige erstatningsansvar overfor etterlatte. Men han fant at vedrørende ansvarsforholdet, så fremgikk det av kommisjonens rapport at det var handlet i strid med en rekke bestemmelser. Saken var imidlertid så komplisert at man ikke fant den tilstrekkelig belyst til å kunne avgjøre ansvarsforholdet, og derfor burde saken oversendes de sivile myndigheter til etterforskning for å bringe ansvarsforholdet på det rene.

Det nevnes at inspeksjonsrapport nr. 78/57 om lagringsforholdene fortalte at disse var «kriminelle og høyst uforsvarlige» og «ammunisjonens tilstand betenkelig». Når forholdet var så alvorlig, burde Sjefen/Mkn vært gjort kjent med dette, sier sjefen, samtidig som han forteller at rapporten aldri ble oversendt Marinekommandoen men kun Generalinspektøren for kystartilleriet (GISKA) og festningen. Til slutt sies at «Rapporten har vært forelagt Krigsadvokaten /MKN. Dennes betenkning vedlegges til orientering.»

Vedleggene var:

• 1): Rapport fra undersøkelseskommisjonen, ekspl. nr. 1
• 2): Fotos, ekspl. nr. 1
• 3): Kommandantens redegjørelse, ekspl. nr. 4
• 4): Krigsadvokaten/MKNs betenkning, ekspl. nr. 1

Leiteaksjonen som ga flere spørsmål enn svar

I avisene fant vi referert til at det ble oppnevnt en undersøkelseskommisjon som startet sitt arbeid allerede samme dag som ulykken fant sted. (Jfr. Kommuniké datert 1/9 1958 kl. 1820). Vi har seinere funnet dokumenter som refererer til denne kommisjonen – når den ble utvidet med eksplosjonsteknisk ekspertise (3/9 1958) og enda seinere med representant fra den lokale avdeling av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund som i tillegg var foreningens representant i det lokale arbeidstilsynet (6/9 -1958). Dertil har vi funnet at kommisjonen leverte sin rapport 22. sept. 1958 til Senja politikammer og Marinekommando Nord-Norge, som videresendte den til sjefen for Marinen.

Gjennom noen av de tilveiebragte dokumenter finner vi at også Generaladvokaten (selvsagt) har hatt rapporten til gjennomsyn og deretter gjort sine vurderinger både med hensyn til straffbare handlinger og - utelatelser. Her og i andre sammenhenger finner vi at dokumentet med vedlegg omkring forskjellige forhold, inklusive en mappe med fotografier (formentlig av området på og rundt Idrettsplassen på Kråkeneset ved Trondenes Festning) skal være oversendt arkiv.

Vi har gjennom Arkivverket gjort søk i Statsarkivet i Tromsø så vel som i Riksarkivet.

• Fra skriv av 6. februar 2017 fra Arkivverket (Riksarkivet) hitsettes:

«Vi har funnet ei mappe om ulykken på Trondenes i arkivet RAFA-3263 Sjøforsvarskommando Nord-Norge: serie Da, eske 14, men denne inneholder mest gjenparter av korrespondanse og noen få skriv i tilknytning til tekniske detaljer i undersøkelseskommisjonens rapport. Selve rapporten ligger ikke i mappa, og den inneholder heller ikke fotografier. Det går fram av korrespondansen at saken er under politietterforskning, og vi antar derfor at mulig informasjon ut over det du allerede har, må søkes i arkivet etter Senja politikammer. Dette oppbevares ved Statsarkivet i Tromsø».

Fra skriv av 27. mars 2017 fra Arkivverket (Statsarkivet i Tromsø) hitsettes: «Du ønsket innsyn i etterforskningsmateriale (vedlegg) i saken rundt sprengningsulykken ved Trondenes fort i 1. sept. 1958, og det er fra vår side foretatt søk i arkivet etter Senja politikammer, serien «Dommer avlevert kronologisk», lnr. 776. Her finner vi domsslutning i saken, samt et skriv med overskrift «Ad Trondenessaken» som viser at etterforskningsmaterialet er sendt Sjøforsvarskommando Nord-Norge 28.9.1961 (vedlegg). Sjøforsvarskommandoen har kvittert for mottak. Skrivet sier at opplysningen om oversendelsen er Hemmelig. Vi har i Riksarkivet forsøkt å finne saken i arkivet etter Sjøforsvarskommando Nord-Norge. Her er det, som nevnt i brev til deg av 6.2.2017, ingen rapport eller foto å finne i saken, heller ingen spor etter oversendelsen fra Senja politikammer. Men det vi har funnet er omfattende korrespondanse omkring kommisjonens rapport, blant annet Generaladvokatens vurdering fra 1959 av spørsmålet om tiltale. (…).

Det er også søkt i Sjøforsvarsmuseet og Forsvarsmuseet, men uten resultat. (Ingen av de nevnte instanser hadde kjennskap til ulykken). Ved Sjøforsvarsmuseet fikk vi opplyst at alt arkivmateriale av denne karakter – og andre dokumenter, var oversendt Riksarkivet «for flere år siden). Samme informasjon fikk vi ved henvendelse til dagens Generaladvokatkontor.

Hvorfor

Under rettssaken om Trondenesulykka 1958 i Harstad Tidende 31. mai 1961 ble opplyst at statsadvokaten for Nord-Hålogaland, Gunnar Waaler ikke fulgte Generaladvokat Ivar Follestads innstilling om å sikte hele kommandorekken av befalingsmenn, med festningskommandant oberst R. Bertelsen i spissen og nestkommanderende Mandt samt materiellsjef major Tviberg sammen med de to som nå sto tiltalt. Bakgrunnen for statsadvokatens beslutning ble ikke opplyst. Harstad Tidende 31. mai 1961.

• ble ingen av de overordnete offiserer ved fortet tiltalt – slik Generaladvokaten anbefalte – mao;
• fulgte ikke politimester Halvorsen Generaladvokatens innstilling?
• ble ingen av de som hadde ansvar for at forholdene skulle være lagt til rette for arbeid med desarmering og annet arbeid med farlig ammunisjon, stilt til ansvar for sine roller i at intet ble gjort før etter ulykken?
• finnes ingen av de mange brev som angivelig skal ha gått fra kommandanten på festningen til «sentrale myndigheter» og som tok opp klanderverdige forhold på Trondenes for å få bedret forholdene?
• får vi ikke vite hvem som ga «ordren» om å tilføre Trondenes Festning den enorme mengden 8.8 cm tyske luftverngranater – 6251 stk. – all den tid man i forkant hadde mer ammunisjon på lager enn hva godt var? – Jfr. alle utsagn om «fulle lagre med skarp og farlig ammunisjon». – og ganske spesielt dette: «En rapport fra en inspeksjon som ble foretatt først i august 1958 sa at forholdene ved Harstad Festning rett og slett var kriminelle og med fullstendig uforsvarlige ansamlinger av livsfarlige høyeksplosive granater». Mao: Hvorfor gir «noen» ordre om å få tilført enda flere av de «livsfarlige høyeksplosive granater», når den ansamlingen man allerede har er å anse som kriminelt? – Og i samme forbindelse: Generaladvokaten skal under åstedsbefaring ha gitt uttrykk for at «ammunisjonen skulle aldri ha vært overført fra Breivika til Trondenes fort», som han også gjentok i skriv av 13. mars 1959 til Marinens Overkommando.
• er kommandant Robertsens rapport om ulykken ikke å finne i noen av arkivene?
• er avhørene av vitner – f. eks Lorentzen, Olaussen, de to transportarbeiderne, Sverre Sveen og heller ikke noen av de øvrige befalingsmenn å finne i noen av arkivene?
• refererte ikke avisene fra da generaladvokaten møtte i retten?

Dommen i saken om Trondenesulykka 1958 ble referert i Harstad Tidende 6. juni 1961: Skyldig og 60 dagers hefte for de to tiltalte kaptein Einar Jørgensen og sersjant Jens Olaussen. Dommen forsøkes og forklart i reportasjen - blant annet at begrepet «Hefte» innebærer at om den dømte må sone, så har han privilegier som går langt ut over en vanlig straffedømt. Men uten at man får forklart hva som lå til grunn for så mild "straff" - for å ha forvoldt andres død. Og slett ikke hvorfor det ble de to med lavest rang på festningen som ble tiltalt og straffet. Harstad Tidende 6. juni 1961.

Hva med:

Utdrag fra undersøkelseskommisjonens rapport:

• «Det kunne også være muligheter for at eksplosjonen i Sandviks granat og de følgende eksplosjoner hadde sin årsak i tekniske feil ved den granaten Sandvik holdt på med». Her finner vi kanskje den egentlige grunnen til at krigsadvokatens påstand ikke var høyere enn seks måneders fengsel – «for å ha voldt noens død».

Avduking av minnesteinen over omkomne fra Trondenesulykka 1958 på Trondenes festning 2008.

Vanskelig

Dette er en kompleks sak, men ikke vanskeligere enn at vi sanser at stor urett er begått mot de fem som omkom, den sjette som overlevde, og de mange berørte i saken. Forsvarets neglisjering av å ta sikkerhet mer på alvor er blant de mest alvorlige brudd på «omsorg for Statens ansatte». Generaladvokatens begrunnelse for tiltale mot fortets ledere – burde vel vært fulgt. – Hva kan ligge bak avgjørelsen om ikke å gjøre det?

Til slutt: Hva som lå til grunn for å forøke de eksplosive lagrene på Trondenes fort med dette ukurante våpenarsenalet, har vi ikke funnet svaret på. Kanskje ligger svaret også her i de forsvunne rapportene fra undersøkelseskommisjonen. Vedlegg: 1) Fortegnelse over ammunisjon på eksplosjonsstedet. 2) Minekommandoens ukesrapport. 3) Brev av 13. oktober 1958 fra Marinekommando Nord-Norge, til Marinens Overkommando med gjenpart til Politimesteren i Senja.

Minnesmerke

Minnestein over de omkomne; Karstein Jensen, Peder Johnsen, Hans Markussen, Svein Markussen og Godtlib Sandvik ved eksplosjonsulykka på Trondenes festning 1. september 1958, reist på initiativ av den eneste overlevende; Leif Lorentzen.

Det skulle gå noen år før minnet om de omkomne ble hedret. Det falt i Leif Lorentzens lodd å få det til. Han leita opp en passende stein, som han ved hjelp av Forsvaret fikk transportert inn på festningsområdet, hvor den ble montert og sørget og for å få en plakett med navna til de omkomne påmontert. Denne ble høytidelig avduket med pårørende til stede 50 år etter den forferdelige ulykka.

Kilder

• Samtaler med: Tore Danielsen, Viggo Hansen, Evelyn Heløe, Ragnhild Hokland, Leif Lorentzen, Per Willum Løvstuhagen, Hauk Olaussen, Martin Storhaug, Stefan Strand og Ivar Toften.

• Maskinskrevne rapporter til politimesteren i Senja, avgitt av politibetjent Harald Toften: 2. september 1958 - 5/9 1958 - 6/9 1958. 8. sept. 1958 ble vitnet avhørt av oberstløytnant Thore Augland og forklaring opptatt av undersøkelseskommisjonen 11. september 1958. 14 A4 sider. Og rapport med sideangivelser 7, 8, 9, 10, 12, 13, 14, 15 samt ni upaginerte, i alt 17 A4 sider fom 11.12.58 og flg. Dager. Vitne: Leif Arangus Lorentzen f. 21.7. 1931 i Berlevåg.
• Riksarkivet: «Ukesrapport for Minekommandoens pulje 2 i tida 31/8 – 6/9 1958», Trondenes 9. september 1958
• Stortingsarkivet: Stortingets spørretime 8. oktober 1958; spørsmål til forsvarsministeren fra representanten Helge Seip om tiltak etter sprengningsulykken på Trondenes, og om erstatning til de pårørende etter ulykken.
• Riksarkivet: Gjenpart av brev fra Krigsadvokat M. Rørvik til Marinekommando Nord-Norge: «Eksplosjonsulykken Trondenes fort 1/9 1958 – Undersøkelseskommisjonens rapport m/bilag», datert Harstad 11. oktober 1958.
• Riksarkivet: Brev fra Marinekommando Nord-Norge til Marinens Overkommando: «Eksplosjonsulykken på Trondenes for 1/9 1958» HEMMELIG, Harstad 13. oktober 1958.
• Riksarkivet: Brev fra Generaladvokaten til Marinens Overkommando til Marinens Overkommando HEMMELIG, 13/3 1959
• Riksarkivet: Brev fra Politimesteren i Senja til kontreadmiral H. Voltersvik, Harstad: «Eksplosjonsulykke på Trondenes fort 1/9 1958. Senja politikammers sak jnr. nr. 908/58 a», 7. april 1959.
• Riksarkivet: Brev fra Marinens Artilleri til Marinekommando Nord-Norge: «Eksplosjonsulykke på Trondenes fort 1.9. 1958», Horten 16. mai 1959.
• Riksarkivet: Gjenpart av brev fra Politimesteren i Senja til Statsadvokaten i Troms og Finnmark med saksanmerkning 908/58a¬: «Eksplosjonsulykken på Trondenes 1/9 1958», Harstad 27. oktober 1959.
• Statsarkivet i Tromsø: Omslag uten innhold for sakspapirer fra politimesteren i Senja til Sjøforsvarskommando Nord-Norge, Harstad: «Sendes med vedlegg Sjøforsvarskommando Nord-Norge, Harstad, vedlagt følger de i påskrift 14. ds. nevnte dokumenter. SENJA POLITIKAMMER, Harstad den 28. september 1961. H. Haraldsen» HEMMELIG, samt «Sendes SENJA POLITIKAMMER, Harstad, idet ovennevnte ekspedisjon erkjennes mottatt. Harstad, 28. september 1961. L. Besstun, kfm / SKN, SJØFORSVARSKOMMANDO NORD-NORGE». Og en påskrift per hand: «Til L.».
• Stortingsarkivet: stortingsproposisjon nr. 112 (1959-1960).
• Statsarkivet i Tromsø: Sorenskriveren i Trondenes, lnr. 21, straffesak 7/1961 – side 1070 tom 1085: Domsslutning i rettssak 3. juni 1961.
• Riksarkivet: Brev fra Arkivverket datert 6. 2. 2017 med informasjon om at henvendelse av 26. 01. 2017 har medført at det ikke er funnet noe i arkivet etter Rikstrygdeverket m.h.t. erstatninger til militært personell etter sprengningsulykken på Trondenes. Derimot var det funnet ei mappe om ulykken på Trondenes i arkivet RAFA-3263 – Sjøforsvarskommando Nord-Norge: serie Da, eske 14, men «denne inneholder mest gjenparter av korrespondanse og noen få skriv i tilknytning til tekniske detaljer undersøkelseskommisjonens rapport. Selve rapporten ligger ikke i mappa, og den inneholder heller ikke fotografier. Det går fram av korrespondansen at saken er under politietterforskning og vi antar derfor at mulig informasjon ut over det du allerede har, må søkes i arkivet etter Senja politikammer. Dette oppbevares ved Statsarkivet i Tromsø. Vi har og undersøkt arkivene etter Harstad sjøforsvarsdistrikt og Harstad festning, men kan ikke se at disse inneholder noe om ulykken.

• Lorentzen, Leif: «Jeg overlevde et inferno» i Vi Menn nr. 47 – 18. november 1959.
• Bildereportasje i ukebladet Aktuelt
• Stortingets spørretime 8. oktober 1958; representanten Helge Seip til Forsvarsminister Nils Kristoffer Handal om sprengningsulykken på Trondenes 1. september 1958.
• Harstad Tidende 2. 3. 4. 5. 6. 9. 10. 15. og 27. sept. 1958. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 30. 31. mai 1961 og 6. juni 1961.
• Nordlys 2. 3. 4. 5. 6. og 27. sept. 1958. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 30. mai 1961 og 7. juni 1961.
• Aftenposten 2. sept. 1958 og 24. mai 1961.
• Arbeiderbladet 2. sept. 1958.
• Halden Arbeiderblad 2. sept. 1958.
• Rana Blad 2. sept. 1958.
• Adresseavisen 3. sept. 1958.
• Dagbladet 11. okt. 1958 og 24. mai 1961.
• Bergens Tidende 26. mai 1961.
• NOU 1990:7 – Forsvarets arkiver: Utredning fra et utvalg oppnevnt av Forsvarsdepartementet 11. november 1987. Avgitt i desember 1989, Oslo 1990.
• Johansen, Geir-Otto cand. jur.: MILITÆRJURIDISKE SMÅSKRIFTER NR. 12: Generaladvokaten og det militære rettsvesen. En historisk oversikt. Udatert (1997).