| Om Båtbygging
|
 Fra bygging av fiskeskøyta «Mot» i 1972. Håkon Høydalsvik og Håkon Berg er i gang med fjerde planke på babord side. Foto: Magnar Høydal Med båtbygging mener vi gjerne det å bygge trebåter av bord. Dette håndverket har tradisjoner som går tilbake et par tusen år i Norden. Vi kjenner noen få detaljer fra båtbygging i bronsealderen, men det er i jernalderen og vikingtida at vi takket være arkeologiske funn kjenner flere detaljer om teknikker. Klinkbygging, der en klinker sammen overlappende bord, er en teknikk som går helt tilbake til 300-tallet e.Kr. Den andre viktige teknikken innen faget er kravellbygging, der bordene ligger mot hverandre og bindes sammen av spant. Begge teknikker er fortsatt i bruk, til tross for stor konkurranse fra plast- og glassfiberbåter. I videre forstand kan en også ta med disse moderne teknikkene, og båtbyggerier som bruker plast eller glassfiber har spilt en viktig rolle for nyere tids kystkultur og næringsliv mange steder.
På sitt aller enkleste trengs det ikke mye mer enn at man får båten noenlunde tett, men båtbyggerkunsten handler om langt mer enn å få båten til å flyte. Den skal gli godt gjennom vannet, være styrbar, tåle vær og vind, ha egna framdriftsmidler og være tilpassa sitt formål. Båtbyggeren må ha forståelse for alt dette, og han må selvsagt også mestre redskapene som skal til og kjenne materialets egenskaper. Opprinnelig var det øks eller bile som var det aller viktigste redskapet, men fra 1400-tallet ble også saga av stor betydning fordi den gjorde det mulig å produsere bord raskere og billigere. Blant dagens båtbyggere finner man en del som sverger til de gamle redskapene, og legger vekt på at tradisjoner følges i alle ledd av byggeprosessen, mens andre bruker mer moderne hjelpemidler i produksjon av tradisjonelle båttyper. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Dette bilde av «Sigfred» er teke frå kaia på Vik. I bakgrunnen ser ein garden Hunneset .
MB «Sigfred» N-20-BR, var bygd i 1948 ved L/L Vik Båtbyggeri. Registreringsbokstavane fortel at båten er registrert i Nordland fylke, og i Brønnøy fiskeridistrikt i Sør- Helgeland.
«Sigfred» var truleg den fyste båten over femti fot som var bygd på Vik. Spesifikasjonar frå fiskeriregisteret er på båtlista for Vik. Båten var bygd for Arne Iversen, Brønnøysund, og vart overlevert 1 eller 2 mars 1949.
Båten var som alle kravellbygde båtane på 1940, 50 og 60 talet bygd på doblingspant. I artikelen om doblingspant vert begrepet forklart. Båten hadde to køyer i kahytta og seks køyer i lugaren. Lugarkappe, lukekarm og keising var i stål. Byssa var i akterkant av keising. I akterkant rorhus var ein liten bestikklugar med kartbord. Oppgang frå keisinga til rorhuset var under kartbordet. Elles alle instrument som var vanleg den tida. Instrument vert elles skifta og fornya etter kvart som forbetringane dukkar opp, og det elles er formålstenleg. Les mer …
 Høydølen på prøvetur i 1950. MB «Høydølen» M 47 HØ. Eigarar var Anfinn Skorpen og sønene Olav og Peter Skorpen. Dei budde i Flåver, Herøy kommune der dei hadde kai og sjøhus. Båten var bygd på L/L Vik Båtbyggeri i 1950, men var kvart år attende for slippsetjing og pussing. Denne båten var vide kjend for godt vedlikehald. Båten sine mål står i båtlista for Vik.
Båten var bygd som kryssar på doblingspant, og med halvbakk. Det var for å gje meir høgde i lugaren. Lugarkappe, lukekarm og kaising var i stål, eller jarn som det vart sagt i den tida. Alt jarnarbeid, som dekkshus, beslag, kjølhakar og fjørboltar, for å nemne noko, vart utført på båtbyggeriet. Påbygg på kaising var i tre, rorhusfronten var som vanleg av teak. På «Høydølen» var han skinande blank, takka vere godt vedlikehald. I sildefiska hadde dei spesialsydd presenning som dei festa på rorhusfronten til vern mot sildereista.
Det vert fortalt at Olav ein gong hadde pussa så godt rorhusglasa at Arnfinn trudde glaset var ope då han skulle spytta ut skråa, så det vart rett i ruta. Sikkert heilt krise for han, men til morskap for resten av mannskapet. Båten vart i 1974-75 forlengd til 55,5 fot (engelske). I 1983 fekk han nytt overbygg. Les mer …
 Flaggpryda «Arne Longva» vert her sjøsett. Etter sjøsetting skal båten ligge ved kaia å få om bord barlasten. Då vert også dei siste tinga ordna, og båten skal prøvekøyrast. M-25-S. Kjennesignal: LDNX. L/L Vik Båtbyggeri i Høydalen bygde denne båten i 1955 for Leiv Longva, Gjerdsvika. Seinare fekk båten namnet «Straumingen». Båten er nærast kopi av «Nybør» som var bygd året før. Skilnaden ligg stort sett i litt slakkare akterende, altså ikkje fullt så rund som «Nybør». Med det skulle han sleppe sjøen lettare, og var også enklare å «hude». Trematerialene til «Arne Longva» kom frå Bjørkedalen i Volda kommune. På den tid var det ikkje veg til Høydalen, det var biltransport frå Bjørkedalen til Straumshamn. Der vart det lasta om bord på båt for frakt til Høydalen. «Arne Longva» vart ferdig og levert i slutten av desember i 1955. Les mer …
Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet. Les mer …
 Bilde av en pram i Langesunds-fjorden. Foto: Tore Friis-Olsen Pram, eller pråm, som det heter i mange dialekter, kan bety så mye. En stor kasseformet lekter kan hete en pram, og i ferskvann kalles gjerne det meste for pråm.
Stort sett er en pråm eller eke, kjært barn har mange navn, en rundbunnet båt, klinkbygd, med speil akter, og et lite speil, «nesa», forut. På norskekysten har vi to hovedtyper, de blir gjerne kalt Holmsbupram og Arendalspram etter de mest kjente byggestedene. Holmsbuprammen har mange nære slektninger i hele Oslofjordområdet, Arendalsprammen langs hele Sørlandskysten. Grensen mellom de to typene går mellom Kragerø og Risør.
Vest og nord i landet er prambyggingen av ny dato, her har kjølbåtene hatt markedet alene til omkring 1900. Blant folk som seiler eller ror lange strekninger har det vært vanlig å se litt ned på prammen som farkost, og det må vel innrømmes at en seilsnekke, oselver eller nordlandsbåt har mer sus over seg. På den andre siden er ikke prammen bygget for seilas eller lange roturer, og den er overlegent funksjonell i sine riktige omgivelser. Les mer …
 Bilde er frå kulturvandring 11. september 1994. Tema var mellom anna båt. Denne spantveggen som er oppsett er dimensjonert som ein båt på 60 fot. Plankane er skalma på. Nokre naglehol vart bora, og her ser ein naglen vert slått inn. Håkon Berg svingar mokkerten. Foto: Magnar Høydal er eit dobbelt spant. For folk langs kysten er dette truleg eit kjent begrep. For innlandsbefolkninga seier det kanskje ingen ting. Kort forklart, det er ein tradisjonell byggeteknikk for kravell bygde båtar. Det er bygt av to tømmer med same dimensjon. Tømmer i denne samanheng er den eine delen av det doble spantet. Det eine tømmeret har rot ned på kjølen, det skapar heil binding mellom begge sider. Her kjem gevinsten ved dobbelt spant inn, sefterane overlappa skøytane i spantet. (Sjå legge saman spant lenger ned i stykket.) Lengste enden på rota vender skiftevis til styrbord og babord. På båtar i størrelse 60 – 70 fot er det 6 -7 toms breidde på kvart tømmer. Lengste enden på rota er oftast frå 1,5 meter til opp mot 2 meter. Kortenden mellom 0,7 meter og oppmot 1 meter. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Båtbygging
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
