| Om Tromsø kommune
|
| Tromsø kommune (nordsamisk Romsa, kvænsk Tromssa) er en kommune i Troms, fra 1. januar 2020 i Troms og Finnmark fylke. Kommunesenteret er byen Tromsø, som er Nord-Norges største by. Siden 1800-tallet har Tromsø vært kjent som «Nordens Paris». Andre tettsteder i kommunen er Fagernes, Sommarøy, Ersfjordbotn, Movik, Kjosen og Hamna.
Tromsø fikk bystatus og privilegier som kjøpstad i 1794. Opprinnelig omfattet kommunen et mindre areal på Tromsøya, som i dag utgjør Tromsø-sentrum.
Tromsø by "spiste" etterhvert små stykker av Tromsøysunds område på Tromsøya. Det var
byutvidelser ved:
- lov 8.8.1842, med tilleggslov 15.9.1851
- lov 16.5.1860, kgl.res. 10.11.1860
- lov 25.3.1872, stadfestet ved kgl.res. 15.11.1872
- lov 23.4.1915, gjeldende fra 1.7.1915
- kronprinsregentens resolusjon 29.7.1955, med virkning fra 1.7.1955
- Ved kgl.res. av 7.12.1962 ble sammenslåingen av Tromsø storkommune vedtatt. Da ble Hillesøy kommunes del av Kvaløya og øyene nord for Hekkingen, Ullsfjord kommune med unntak av Svensbyområdet, Tromsøysund kommune og Tromsø bykommune slått sammen til en kommune. Kgl.res. av 14.6.1963 slo fast at kommunesammenslåingen skulle tre i kraft fra 1.1.1964. Den nye kommunens navn ble Tromsø kommune.[1]
En oversikt over: Tromsøs historiske grenser.
Hurtigruta anløper daglig i sydgående og nordgående retning. Den første rundturen som hurtigruta gjorde, gikk nordover fra Trondheim den 2. juli 1893. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Bryggene i Tromsø var vakre og hvite på 1870-tallet. Vi ser Sjøgatas brygger i bakgrunnen. i Tromsø er ganske kort til sentrumsgate å være, men få gater har hatt større betydning, politisk og økonomisk, i byens korte historie. Ingen andre gater har heller opplevd så store ødeleggelser som Sjøgata, gjennom to voldsomme branner (1948 og 1969).
Sjøgata (tidl. «Søe-gaden») starter på Prostneset og går i dag nordover til Stortorget. Før 1969 munnet den ut i Storgata, men bybrannen i 1969 endret gateløpet. På oversiden ligger det bare 8 hus med front mot gaten, nr. 2-16, men bak disse var det tidligere store bakgårder og haver, enkelte eiendommer gikk helt opp til Storgata. På nedsiden av gaten, mot sjøen, lå det dobbelt så mange hus mot gaten, dette var forretningsgårdene, og bak dem igjen, ut i sjøen, minst like mange brygger/pakkhus. Husene på oversiden, bortsett fra ett, står der fortsatt i dag, på betydelig reduserte tomter, mens alle forretningsgårdene så nær som tre, samt alle bryggene er borte.Da Tromsø ble grunnlagt i 1794 besto bebyggelsen i hovedsak av kirke, prestegård, tollbod og et stort antall kirkestuer langs sjøen. Da byen skulle planlegges hadde man derfor ganske blanke ark og den første planen, fra 1788, streket byen opp i rektangulære kvartaler. Men planer er én ting, å følge dem opp er noe annet. De første årene vokste byen organisk fram langs sjøkanten og på Lorentz Skanckes grunntegning over byen fra 1813 er bebyggelsen som skulle bli Sjøgata og Strandgata mer eller mindre på plass. I motsetning til resten av sentrums strenge gatenett bukter disse to gatene seg fremdeles langs den gamle fjæra. Les mer …
 Sjøgata 2, ca. 1900. Den gamle prestegården var blitt brennevinsutsalg er Tromsø gamle prestegård. - Gammelt matr.nr. 304.
Allerede i Håkon Håkonssons saga omtales en kirke i Tromsø. «Han lot gjøre en kirke nord i Trums, og kristnet hele det kirkesognet». Man antar at den opprinnelige kirken lå omtrent der Tromsø domkirke ligger i dag og at den ble bygget ca. 1250-60. Første gang vi hører om forholdene på prestegården på Tromsøya er i rapport fra prost Bredal fra 1684. Da var det nedgangstider og hardt å klare seg for både prest og almue. Halvparten av buskapen døde det året, og hester kunne man vært foruten på grunn av «landsens ufrugtbarhet med kornsæd» og steinete veier. Ifølge Hans Hammonds «Nordisk Missions-Historie» levde presten Rasmus Schielderup, ca. 1720, i så ytterlig armod at han nesten uten klær på kroppen måtte arbeide som en bonde for livets opphold.I 1842 ble kirken og prestegården innlemmet i byens område. I 1862 fikk kommunen kongelig skjøte på prestegården og området ned mot sjøen, Prostneset. De siste som ble gravlagt på den gamle kirkegården var biskop Knud Gislesen (1801-1860) og hans kone Henriette Jakobine Gislesen (1809-1859). . De var også de siste geistlige som bodde i prestegården. Prostneset ble beholdt og åpnet for publikum, men huset ble solgt videre til Johan H. Ludvigsen, brennevinshandler, havnefogd, skipper, brannmester, m.m. Les mer …
 Sjøgata 14 slik generasjoner av Tromsøfolk var vant til å se huset. 1960-tallet. Foto: Ukjent. I Sjøgata 14 i Tromsø drev samme familie butikk i nesten to hundre år. Johan Peter Hansen ( 1793- 1871) startet forretning i Sjøgata 37 i 1823, på 1830-tallet(?) bygde han våningshus her. Hansen var en driftig kjøpmann som tok sjanser; i 1830 sendte han alene to ladninger med tørrfisk til Trieste.
I 1843 opptok han nevøen Christian Wadel (1814-) som kompanjong i « Hansen & Wadel». Da Wadel startet eget firma i 1846, kom sønnen Johan Schielderup Hansen (1831-) inn i det som ble « Johan Hansen & Søn», i 1855 fulgt av broren Paul Christian Hansen (1828-1910). «Kjøpmenn og skipsredere. Handel med fisk, tran og kornvarer samt tjære, kolonial- og manufakturvarer, tauverk.», står det i en handelskalender fra 1869. Da grunnleggeren døde i 1871 ble Paul C. eneeier. Han var tidlig blitt enkemann, men giftet seg igjen, nå med Anna Koht (1842-), datter av maler Stephanus Koht (1809-). Les mer …
 Johan Nicolai Støren. Foto: Ukjent, hentet fra S. Blom (red.): Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, A. M. Hanches Forlag, 1934. (født 22. juli 1871 i Trysil, død 14. november 1956 i Oslo) var teolog. Etter å ha virket flere år som prest både i Norge og i utlandet, som sjømannsprest, ble han biskop, først i Hålogaland, senere i Nidaros bispedømme. Johan Nicolai Støren var sønn av sogneprest Abraham Wilhelm Støren (1829–1910) og Lagertha Johanne Dircks (1835–1896). Farsslekten kom fra Støren i Trøndelag. Han ble gift i Kristiania i 1899 med Sophie Castberg (1875–1952). De fikk ingen barn. Han tok eksamen artium ved Kristiania katedralskole i 1889, og gikk deretter på Krigsskolen. I 1890 ble han vernepliktig offiser og beordret som sekondløytnant ved Trondhjems infanteribrigade. Støren studerte deretter teologi, og ble cand. theol. i 1895. Les mer …
Olinus Nyhuus (født 18. november 1844 i Trysil, død 30. august 1936 samme sted) var lærer og medarbeider i Statistisk sentralbyrå, men er best kjent som botaniker. Jens Holmboe har kalt han «en av våre mest skarpsynte og høiest fortjente floristiske samlere». Nyhuus vokste opp i Trysil, som sønn av gardbruker, ordfører og bruksfullmektig Ole Olsen Nyhuus og Kjersti Thorgalsdatter. Han var en yngre bror av stortingsmann, ordfører og bruksfullmektig Ole Olsen Nyhuus d.y. (1827-74) og onkel til bibliotekaren Haakon Nyhuus (1866-1913).
Olinus Nyhuus ble student fra Lillehammer høyere skole i 1864 og samme år huslærer i hjembygda Trysil. Cand.real. ble han i 1875. Som student var han aktiv i Studentersamfundet, der han i 1874 holdt foredrag om Henrik Ibsens Kejser og Galilæer. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Tromsø kommune
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
